Døråpner til kjente ­ og til glemte

Idar Lind tryner på sykkel på Byåsen. I det samme styrer Fredrik Skagen sin Mercedes over Elgeseter Bru, mens Kim Småge langt nede i den overdekorerte Kafe Gåsa konstaterer at typen hun sjekket opp for en liten mannsalder siden, egentlig er en dust. Og Feskhandler Thorske og Flettfrid Andrésen setter hverandre stevne på nøytral grunn. Men finnes det nøytral grunn i Trondheim? Går en til den levende litteraturen, kan en fort få inntrykk av at det knapt finnes en veit her i byen hvor ikke skjellsettende biter av dens historie faller på plass, ikke en gatestein som ikke er med i et slag, ikke en portal som ikke har bevitnet brusende lykke.

Og visst har Trondheim en levende litteratur. Så til de grader levende er den at høyst samtidige forfattere med tilhold her i den byen vil istemme den danske forfatter og billedkunstner, Hans Scherfig, når han anfører Trondheim som det «geografisk naturlige stedet å legge en hovedstad da Norge i vikingetida ble samlet til ett kongerike». Men vi behøver ikke gå så langt frem som til vår samtid for å finne Trondheim og Trøndelag nedfelt som litteratur. Inga E. Næss og Arngeir Berg har ­ og det skulle ikke forundre meg om det er tusenårsjubileet som er foranledningen ­ gjort et søk gjennom biblioteker, antikvariater og kjellere, og resultatet er blitt en fin og fet bok der de ulike sider ved byen belyses. Skjønt ulike og ulike..? Man må vel til Bergen for å finne mer brennende og ensporet og nidkjær lokalpatriotisme, men litt lede ved denne byen har det også vært mulig å grave opp. Da har det gjerne dreiet seg om været: «En regngraa morgen stiger vi av toget i Trondheim», skriver Kristoffer Uppdal. Og like sikkert som at været er dårlig, er Odd Nansens revyvise fra l925: «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist ifra dæ, at æ koinne finn på nokka slekt!». Nei. Du kan så si. Og etterpå blir det mer allsang med «Nidelven stille og vakker du er her hvor jeg går og drømmer». Og om det fremdeles finnes tørre øyne, og som om ikke det skulle være nok, pøser man på med «Skjenselens korinter» av Agnar Mykle, barndomsnovellen hvor byens navn ikke nevnes men hvor dens topografi likevel er så synlig at ingen som noengang har trynt på sykkel på Byåsen kan være i tvil. Men Trondheim ble jo satt på det litterære kartet lenge før Mykle, selvsagt. Det begynte med en runepinne: «Den skal riste runer som runer riste kan», og det er et godt motto. Vi er på 900-tallet, og kapittel for kapittel tar de bolde redaktører sin jubileumsfeststemte leser med inn i historien, opp gjennom århundredene, fra runepinner og Asbjørn Øksendals historiske roman «Olav fra Gardarike», via Snorre Sturlason og trellen Kark (som i parentes bemerket har gitt navn til verdens ­ dvs. Trøndelags ­ mest suksessrike drink) og Vera Henriksen og Bjørnstjerne Bjørnson og Kåre Holt. De har alle befattet seg med den delen av Norgeshistorien som ble ble utspilt i Midt-Norge. Ja, og så Sigrid Undset, da: «Kristin sto på Feginsbrekka og så kaupangen ligge under sig i gylden kveldssol». Noen var heldig med været.

Antologier som dette kan ha så mange slags funksjoner. Den kan leses som man leser et slektsalbum, og som sådan er den utmerket. Den kan leses som man ville lese en sosialantropologisk studie av den ville trønderstammen ( slik de oppfatter seg selv i grell kontrast til hvordan tilreisende oppfatter dem); og slik er den også fin. Men først og fremst har den verdi som døråpner til forfatterskap, glemte og kjente, som alle befatter seg med den delen av historien som ligger trønderhjertet nærmest.

Men personlig fant undertegnede aller mest fornøyelse i Thomas Robert Malthus¹ reisedagbok fra l799. Torsdag 18. juli skriver han: «Gikk en tur på stranden og badet ­ temp. 57 gr. Det finnes ingen innretning for friluftsbading her, og strandbad synes ikke å ha slått igjennom hverken hos høy eller lav.» Sånne innretninger er stadig etter 200 år et savn. Malthus ­ som tok kontakt med lokalbefolkningen ­merker seg videre at sosieteten her i byen var så liten at når man holdt selskaper, var selskapene noen enorme noen, slik at alle kunne komme; slik at ingen skulle bli sure over ikke å være invitert. Mens Malthus altså legger en sosiologisk alen til sitt ferdaminne, begir Ivar Aasen seg i det herrens år l842 om «Morgenen (strax) ut for idetmindste at betragte det Utvortes af Byen». Her har vi en mann med sans for arkitektur.

«Det e så fagert i Trondhjem» har med andre ord mye å by på, for noen og hver, og på de ulikeste premisser, som sagt. Og skal du bare kjøpe én bok i jubileumsåret, kan det likegodt bli denne. Da får du mye for pengene. Og kanskje får du lyst på flere.
Fartein Horgar

NTNU        Info.avd.

Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Kåre Kongsnes Teknisk ansvarlig: aina.berg@adm.ntnu.no Oppdatert: 27. Feb 1997