Propagandaskrift
for kristendommen

Norges mest berømte runestein må heretter betraktes som propaganda for den nyinnførte kristendommen. Og den er trolig reist av en tospråklig misjonær. Det viser en ny, laserbasert lesing av det unike kulturminnet.

I over 900 år sto den på Smøla, rett ved det som helt til vårt århundre var å betrakte som landets hovedriksvei. Men i 1913 ble Kulisteinen tatt inn til Viten-skapsmuseet i Trondheim og satt opp i hagen der. Den hadde et kors hugget inn på flatsiden, og alle forsto at den var et gammelt kulturminne - men ingen visste lenger at den også var full av runer. Ikke før professor Aslak Liestøl en dag i 1956 passerte den i lavt ettermiddagslys, og plutselig så at den var beskrevet fra topp til tå. Dette var intet mindre enn en sensasjon - en slik runestein verken hadde eller har man maken til her til lands.

Liestøl var en anerkjent runolog og kom etter hvert fram til en tolkning av runene, der det blant annet het at «Tore og Hallvard reiste denne steinen» og at «tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge». Steinen er derfor det eldste norske kildeskrift som nevner kristendommen og landets navn.

Men nå har teknologien innhentet den gamle tid. Naturgeograf Jan Swantesson fra Hög-skolan i Karlstad ankom tidligere i år Trondheim med såkalt mikrokarteringsteknologi - en laserapparatur utviklet for å kartlegge overflaten på stein. Laseren registrerer høydeforskjeller på tidels millimetre, og gir et finstilt bilde av steinens beskaffenhet, som ikke kan ses med det blotte øye.

Nå har professor og runolog Jan Ragnar Hagland ved NTNU gransket mikrokartet over Kulisteinen, og kommet til at tolkningen fra 1956 må revideres på enkelte punkter. Det gjelder ikke så mange av tegnene, men plutselig framstår et kvalitativt annet budskap:

- Steinen er et propagandaskrift for kristendommen, slår Hagland fast.

Tar ideologisk stilling

Tolkningen fra 1956 har aldri vært ansett for endelig opplest og vedtatt. Steinen har vært utsatt for vind og vær i nesten et helt årtusen, og mange av runene har vært mer enn utydelige. «Kristendom» er ett av de ordene man ikke har vært helt sikker på. - Men laserkartet bekrefter at det står kristendom, forteller Hagland.

Derimot får Liestøls tolkning om at kristendommen hadde «vært» 12 år i Norge, et skudd for baugen. Laseren avslører nemlig at det slett ikke står «verit» (vært), men «um rétt», hvilket betyr at den hadde rettet på ting, sørget for lov og rett. ? Da har vi med ett et kvalitativt utsagn, en propaganda, rett og slett en tidlig misjonering. Innskriften tar stilling til en omstridt ideologi; dette gjør steinen enda mer historisk interessant, sier Hagland.

Også rent språklig har mikrokarteringen skaffet runologene artige ting å tygge på. Flere av ordene viser nemlig tydelig påvirkning fra angelsaksisk språk. Hagland er derfor tilbøyelig til å tro at den er forfattet av - ikke en vanlig Smølabonde, men en tospråklig misjonær med ett bein i det nordiske og ett i det angelsaksiske språket.

Fortsatt feilkilder

Kulisteinen er datert til år 1034 etter Kristus. Dateringen er først gjort på grunnlag av at «kristendom i 12 år» kan bety 12 år etter Mostertinget (som var en gang mellom 1020 og 1025). Den er siden bekreftet ved dendrokronologiske undersøkelser av rester etter ei trebru rett ved steinen. Slike bruer ble ofte reist samtidig med en runestein. Ingenting i nylesingen av Kulisteinen rokker ved denne dateringen.

Men er nå Kulisteinen lest og tolket én gang for alle? Nei, mener Hagland: - En feilkilde vi ikke kunne gjøre noe med, er den malingen som ble lagt på i 1956, basert på Liestøls idealiserte lesing. Malingen er også med på å bygge opp steinen, og gir dårligere kontraster i kartbildet. Men de ansvarlige for steinen vet ikke helt hva slags maling det er, og må tenke seg godt om før de eventuelt prøver å fjerne den.

Swantessons mikrokarteringsteknologi har vakt stor interesse, og enkelte NTNU-miljøer er nå i ferd med å anskaffe noe som likner. - Jeg skulle hatt moro av å prøve teknologien på mindre gjenstander og på tre; det burde være fullt mulig. Vi har flere probleminnskrifter på lager, lover professor Jan Ragnar Hagland.