Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

- Ultralyd er på nittitallet blitt stående som representant for det som er vondt og vanskelig innenfor medisinsk forskning og praksis.

Stipendiat Lise Kvande ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier forsker på de som forsker på ultralyd. 

- Det er mye inkonsekvens og dobbeltmoral innenfor politikernes forsøk på å styre medisinsk praksis, sier Kvande. Hun forsker på ultralydutviklingen og bruken av dette fra 1965 og fram til 1990.

- For eksempel er fostervannsdiagnostikk til gravide over 38 år, begrunnet ut fra at det er en større risiko for at fosteret er skadet, en problemstilling som har kommet i skyggen av den offentlige debatten rundt ultralydundersøkelser, sier Kvande.

Medisin og ny teknologi

Da ultralydundersøkelser ble introdusert i norsk svangerskapskontroll fra slutten av syttitallet, løp den helt løpsk - uten noen form for inngripen fra politikerhold.

- Før ultralydundersøkelsene kom opp til politisk behandling, ble det enkelte steder praktisert opp til seks ultralyd-behandlinger på en og samme gravide kvinne uten at det forelå mistanke om komplikasjoner. Det utviklet seg en praksis i ukjent farvann, sier Kvande.

- Hvilket ansvar har den medisinske ekspertisen når det gjelder forskning og etikk?

- Den medisinske ekspertisen har selvsagt et ansvar, men de er ikke alene om det. Jeg synes ikke man bør legge ansvaret over på den medisinske ekspertisen alene. Det er mer snakk om en kultur hvor både massemedia, politikere og helseforskere er deltakere. På åttitallet utviklet den omtalte professor Sturla H. Eik-Nes ultralydforskningen. Han forsøkte samtidig å få en debatt om det etisk problematiske rundt dette allerede i forkant av konsensuskonferansen om ultralyd i 1986. Dette ble ikke tatt til følge, verken av den medisinerne eller av politikerne på denne tiden, sier Kvande. Hun legger til at det ikke alltid er slik at forskningsprosjektene blir søkt og godkjent når nye praksiser skal prøves ut i helsesektoren.

Etikk først på nittitallet

Lise Kvande har i forbindelse med sin doktorgradsavhandling registrert at det er først på nittitallet at ultralyddiagnostikk i hovedsak er blitt et etisk spørsmål i den offentlige debatten. Hun påpeker at en helseminister for ti år siden neppe ville ha blandet seg inn i forskningen på det viset helseministeren nå gjør ved å gripe inn i ultralydforskningen som Eik-Nes har gått i bresjen for.

- Forskning og politikk har uklare grenser, og det ligger selvfølgelig mye politikk i forskning. Men det har vært og må være ulike arenaer for forskere og politikere. Helseminister Dagfinn Høybråten har opptrådt uryddig, sier Lise Kvande. Hun er enig i Emil Spjøtvolls og NTNUs utspill om at helseministeren har gjort et overtramp når han utsatte ultralydprosjektet til professor Eik-Nes.