Annenhver musiker trenger hjelp for sceneangst
«Sceneangst» - skjelving, svettetokter, angst
for hukommelsestap - er et omfattende problem blant kommende profesjonelle
musikere.
Det forteller en pilotstudie av musikkstudenter i Trondheim og
Bergen.
LETER
ETTER TONEN: Universitetsstipendiat Marianne Kaspersen har selv
musikkfaglig bakgrunn. Nå forsker hun på musikkstudenter
som leter etter måter å kontrollere prestasjonsangsten
på.
Du står der og silsvetter, hendene som snart skal ta tak
i fiolinbuen, greier ikke å holde på et vannglass
engang, munnhulen er knusktørr, og du husker ikke ei note.
Situasjonen er ukjent for folk flest, men et velkjent fenomen
blant kommende profesjonelle musikere, i følge en fersk
studie som stipendiat Marianne Kaspersen jobber med. Kaspersen,
som er stipendiat ved Psykologisk institutt, NTNU, og som selv
har musikkfaglig bakgrunn, har intervjuet 126 musikkstudenter
fra Musikkkonservatoriet ved NTNU og fra Griegakademiet ved Universitetet
i Bergen. Undersøkelsen er i hovedsak rettet inn mot studenter
innen klassisk musikk. I Trondheim deltok også stu-
denter fra jazzlinja
For nær halvparten av de kommende musikerne er problemene
så store at de har behov for profesjonell hjelp til å
komme over prestasjonsangsten. Problemene er størst blant
kvinner. Det ser ikke ut til at sceneangsten minker med årene.
Med andre ord: Dersom man har betydelige problemer som helt fersk
musiker, kan man ikke regne med å «vokse av seg»
problemene.
- Det er et stort press i musikermiljøet. Kravet til perfeksjon
er svært sterkt. Vi snakker om et miljø som er ekstremt
prestasjonsorientert, kommenterer Kaspersen.
- Jeg spurte blant annet om studentenes motivasjon for å
søke seg dit. Mange oppgir kjærlighet til musikk
som den viktigste grunnen. Men så viser det seg at etter
kort tid flyttes fokus over på prestasjonskrav og det press
som følger med, sier hun.
Jazzer ned
Jazzstudentene viser derimot en egen evne til å stresse
ned. Med forbehold om lite datagrunnlag (19 personer er med),
mener Kaspersen å se en tendens til at de som går
på jazzlinja, ikke har det samme problemet med sceneangst.
- Jazzstudentene er mindre plaget med prestasjonsangst. De ser
ut til å ha andre holdninger. En mulig forklaring kan være
at det er en annen type folk som søker seg hit. En annen
mulighet er jazzens mer improviserende form for musikk. Der er
ikke så farlig om du har glemt ei note, du kan alltids ta
deg inn igjen, sier Kaspersen.
Hun minner om at klassisk musikk overlater svært lite til
tilfeldigheter og improvisasjon. Det skal ikke store ustøheten
til, før publikum legger merke til at noe ikke er helt
rett. Musikeren har heller ingen sufflør å støtte
seg til slik en skuespiller har: Enten treffer man tonen, eller
man gjør det ikke.
Kaspersen mener at psykoterapi er velegnet til å avhjelpe
problemet.
- Moderat angst er gunstig, idet oppmerksomheten skjerpes og
prestasjonsevnen styrkes. Det er når de fysiologiske symptomene
blir for sterke, at problemene oppstår: Tankene virker styrende
inn på fysiologien. Det er her vi kan sette inn kognitiv
terapi, slik at man kommer ut av den onde sirkelen, sier Marianne
Kaspersen.
- Forkastelig å anbefale betablokker
- At enkelte musikklærere anbefaler sine elever å
ta betablokker mot sceneangst, finner jeg fullstendig forkastelig,
sier professor K Gunnar Gøtestam.
Universitetsavisa skrev i nummer 5 i år at det er kjent
at enkelte lærere ved musikkonservatorier i Norge har rådet
sine studenter til å ta betablokker for å kontrollere
fysiologiske utslag av sceneangst. Professor Gøtestam reagerer
sterkt på at musikklærere - medisinsk usakkyndige
som de er - kan få seg til å anbefale unge mennesker
å ta tabletter mot problemer som psykisk angst.
- Det er fullstendig uforsvarlig av ikke-medisinere å komme
med slike anbefalinger. De mangler den påkrevde kompetanse
for å gi råd i slike spørsmål, poengterer
Gøtestam.
Han understreker at slike medisiner retter seg inn mot symptomene
som denne angsten forårsaker. Medikamentene når ikke
inn til roten av problemet. For å gjøre noe med det,
er psykoterapi nødvendig, sier professor Gøtestam.
- Dessuten er det ikke til å komme forbi at den viktigste
komponenten i Betablokker er placeboeffekten, legger han til.
«Placebo» er det medisinske uttrykket for innbilt
effekt: Dersom pasienten tror sterkt nok at en pille har en bestemt
virkning, kan pasientens tro i seg selv være nok til at
ønsket effekt oppnås.
Det hender også at musikere tar valiumpreparater for å
bli kvitt sceneangsten. Dette fraråder Gøtestam.
Valium er kontraindisert - det vil si at den på sikt forsterker
angsten, snarere enn å minske den.
- Det er viktig å få fram at det fins gode psykoterapeutiske
metoder til å få bukt med disse problemene. Sceneangst
bør ikke behandles med medikamenter, sier professor Gøtestam.
TORE OKSHOLEN
FOTO: KENNETH AAR
|