Redaktør:
Tore Oksholen
 

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Anne Katharine Dahl, sier du? Lett å kjenne igjen. Ser du den støvskyen der borte, med retning for Hovedbygget?

Det er henne. Informasjonsdirektør foran, støvsky bak. Når du andpustent tror du har halt innpå, gjør hun en uventet bråvending og er vekk. Eller passerer deg i motsatt retning i et like morderisk tempo. «Møte,» hører du hun hveser i forbifarten. «Glemte å...»

Mer oppfatter du ikke, før hun igjen er utenfor rekkevidde.

Selv om Universitetsavisa for en stakket stund får plaget henne ned på en benk i maisola, har slett ikke støvet lagt seg bak NTNUs informasjonsdirektør. Tvert imot, det blåser fortsatt friskt rundt 41 år gamle Anne Katharine Dahl. Som erklærte motstandere av full redaksjonell frihet for Universitetsavisa har hun og den øvrige NTNU-ledelsen ertet på seg i hvert fall 467 NTNU-ere. Så mange er det som til nå har skrevet under på et krav om redaksjonell fristilling fra direktører og rektorer og informasjonsstrategier og annen elendighet. Her står studenter og instituttstyrere og forskningsdirektører og annet fintfolk side om side. Den norske redaktørforening har også erklært gjeldende ordning, med både redaktørplakat og ledelsesstyring, som prinsipielt umulig. Universitetsavisas ansatte har stedig og innbitt strittet imot siden tidenes morgen.

Men det hjalp ingenting. Kollegiet vedtok med knappest mulig flertall at informasjonsdirektøren fortsatt skal få bestemme.

1-0 til Anne-Kath.

Så hva gjør en for all evighet kneblet og kuet Universitetsavis? Snakker ut med tyrannen. Og la det for all del være sagt: Det var IKKE den ansvarlige redaktør selv som ba om - enn si forlangte - å bli portrettert. Tvert imot, hun ba pent om å få slippe, vel vitende om at leserne straks ville mumle om at «nå begynner det». Det gjør det altså ikke. I hvert fall ikke her.

- Men kanskje siden, Anne Katharine Dahl? Når Kollegiet den 24. mai klubber en eller annen ordning som gir deg bukta og alle de ender som er?

- Jeg verken kan eller vil gripe inn i en kollegiedebatt som ikke er fullført. For øvrig synes jeg hele saken er storm i et vannglass. Jeg står litt på sida og ser med undring på en situasjonsbeskrivelse jeg overhodet ikke kjenner igjen. Dette handler jo mest om å stadfeste en ordning som allerede finnes. Ikke sagt at jeg ikke ønsker forandringer, for det gjør jeg. Min bekymring går ikke på hva Universitetsavisa skriver om, men hva den ikke skriver om. Hva er avisas agenda? Hvorfor så mye personal og administrasjon og så lite fag og forskning? Store, viktige deler av NTNUs faglige virksomhet har vært nesten usynlige, avisa speiler i liten grad det faglige mangfoldet. Jeg savner også bedre dekning av den universitetspolitiske debatten generelt. Dette er savn jeg deler med fagmiljøene, har jeg forstått.

- Har du også forstått avisas engstelse for å bli et klakørorgan?

- Jeg har aldri vært redd for at avisa skal være for kritisk eller for kontroversiell. Den skal bedrive god, kritisk journalistikk med utstrakt bruk av kildekritikk. Ærlig talt synes jeg ikke at den såkalt «kritiske» journalistikken deres har vært videre kildekritisk. Dere har ofte vært rene mikrofonstativer. Og negativ er ikke nødvendigvis det samme som kritisk.

- Men er det ditt blodige alvor at daglig-redaktørjobben skal gå på omgang, som skrevet står i et saksframlegg?

- Det var en uheldig formulering, og noe som selvfølgelig ikke lar seg gjennomføre. Men jeg er opptatt av at Informasjonsenhetens totale kompetanse blir brukt slik at vi får utført mest mulig. Det primære er å finne og få ut stoffet. Hvilket medium vi synes er best egnet ? Universitetsavisa eller tv eller Aftenposten - er sekundært.

Synd, selvfølgelig, at vi ikke kan avfeie alle direktørens synspunkter som uprofesjonell synsing fra grønneste amatørhold. Grønn er hun nok, i politisk forstand, men med utdanning i forskningsjournalistikk fra Norges Journalisthøgskole må hun vel innrømmes en viss grad av profesjonalitet.

- Mitt hjerte brenner for forskningsinformasjon. Jeg er glødende opptatt av at forskning og kunnskap skal ut til alt folket. Da jeg så NTNU bli til, tenkte jeg at dette var noe av det mest spennende som skjedde nord for Dovre i dette tiåret. Og da jobben som informasjonsdirektør ble lyst ut, visste jeg at «den vil jeg ha - basta!»

- Er du like henrykt nå, etter å ha sittet i stolen i ett år?

- Jeg kom fra Norges geologiske undersøkelser (NGU), en forskningsinstitusjon med 220 ansatte. Der hadde jeg full innsikt og oversikt og kontroll. Jeg var vel uforberedt på at jeg trolig aldri kan oppnå samme oversikt her. Til gjengjeld har jeg fått en stor og kompetent stab å arbeide sammen med, med muligheter for stimulerende fagdiskusjoner hver eneste dag.

- Men videre synlig i mediebildet har du ikke vært dette året?

- En informasjonsdirektør skal måles på om bedriften er synlig og tydelig og har en positiv profil, ikke på om direktøren er synlig i noe mediebilde.

- Vårens søkertall for NTNU må jo være oppmuntrende i så måte?

- Det er de. Men æren for dem skal godskrives mange personer og miljøer.

Det er journalistikk og informasjon Anne Katharine Dahl har stelt med hele sitt voksne liv. Men før hun ga seg journalistikken i vold, studerte hun sosiologi, historie og geografi i Trondheim. Der delte hun seg jevnt mellom Studentersamfundet og lesesalene på vei mot cand.mag.-graden
(- men jeg rotet ikke bort mer enn et halvår), og satt i Samfundets første Grønt Gras-styre. Men da et journalistvikariat på Orkdal dukket opp, kjøpte hun Folkevogn for resten av studielånet og droppet det planlagte hovedfaget i sosiologi.

Siden ble det Adresseavisen, Kvinner og Klær, Miljømagasinet, Universitetsforlaget, Statens informasjonstjeneste og Venstres pressekontor. Men da datteren Ingrid kom til verden, kalte røttene, og familien vendte tilbake til Trøndelag og besteforeldre og dårlig vær og alt som enhver ekte, utflyttet trønder før eller siden begynner å savne, om hovedstadslivet er aldri så eksotisk.

- Trondheim har alt! Jeg elsker denne byen og alt den har å by på. Bruker det også: kino, teater, konserter, kafeer, jeg kunne ikke tenke meg å ikke bo i gangavstand til Trondheim sentrum. Hver eneste dag takker jeg en eller annen for at jeg bor akkurat her. Å sykle over Bakklandet en godværsdag - fantastisk!

- Unnskyld, men er ikke du egentlig fra bøgda?

- Jo, fra gård på Levanger, korn og skog. Pragmatikeren i meg, og det jeg måtte ha av sunt bondevett, kommer fra Innherred. Ellers er jeg vel ganske urban. For øvrig tror jeg bygde-Norge kunne tjent på litt mer urban fleksibilitet. Personlig tror jeg på omstilling hver eneste dag.

- Dette har vi merket. Hvorfor springer du så fort hele tida?

- Har alltid en deadline, flere om dagen, og er alltid på etterskudd. Har du vært journalist i mange år, går dette med deadline i blodet på deg. Det var først mange år etter avsluttet jobb i lokalavis jeg forsto at man ikke alltid behøver å bryte fartsgrensa når man kjører bil. «Du kjører som du lever,» var det noen som sa til meg. Men jeg har heldigvis ikke kjørt over noen ennå. Og håper at jeg ikke har gjort det som leder heller. Jeg har imidlertid forstått at jeg lett stresser omgivelsene mine med all den løpingen. Men jeg øver og øver meg på å sitte ned og lytte. Noen ganger får jeg det til...

Da barnet Ingrid var årsgammelt, fikk mor jobb som informasjonssjef ved NGU. Der møtte hun et miljø med et geologisk tidsperspektiv på det meste. - Det ble litt kulturkollisjon, innrømmer hun, - men jeg tror jeg fikk forandret dem litt. Ellers var noe av det beste ved å jobbe der, at jeg fikk reist Norge på kryss og tvers. Særlig i Finnmark, der er det ikke en stein eller tue jeg ikke har sett, og jeg elsket hvert minutt der oppe. Når jeg setter foten på en hvilken som helst flyplass i Nord-Norge, blir jeg fylt av lykkefølelse. Folk der er så utadvendte og har sånn humor!

Som NGU-er var Dahl også med på å bygge opp geologiske informasjonsenheter på Baltikum. - Informasjonsfaglig var arbeidet med Litauen det mest utfordrende, også personlig og menneskelig. Tenk å skulle forklare offentlighetsprinsippet og egenverdien av informasjon i et land som nettopp hadde løsrevet seg fra et totalitært regime. Men det gikk bra etter hvert, og jeg har fortsatt kontakt med kolleger der.

Lesere med elefanthukommelse vil huske at Studentsamskipnaden i Trondheim lanserte ny grafisk profil midt på 90-tallet, frisk og fargerik. Det som herved kan avsløres, er at den ble til som et resultat av at Samskipnadens nytilsatte informasjonsleder, A.K. Dahl, i uvettig omgang med brødkniv skar over sener i hånden. - Hva skulle jeg gjøre når jeg ikke kunne betjene et tastatur? Så tenkte jeg heller ut en grafisk profil, da, smiler hun.

Oppholdet ved SiT var ellers ikke langvarig, det var nærmest for en gjesteopptreden å regne, før Dahl vendte tilbake til geologene. - Men jeg ble bedt om å komme, og tenkte at alle en eller annen gang i livet burde unne seg en nyopprettet stilling, med blanke ark og masse fargestifter, sier hun.

- Hva er det verste du vet?

- Puritanere! Sånne som sier at «sånn som jeg har valgt å leve mitt liv, sånn skal alle andre også leve sine liv». Dem takler jeg dårlig. Kombinasjonen av makt og den type holdninger er det mest skremmende jeg vet. Man bør ha som grunnholdning at folk er i stand til å ta egne valg.

- Du er selv politisk aktiv?

- Var. Jeg mistet litt av sansen for partipolitikk av samme grunn: Jeg foretrekker å gjøre egne valg. Men jeg har et grunnleggende grønt og liberalt verdisyn.

- Lever grønt også? Sorterer søppel og sånn?

- Åja! Jeg river prektig vinduet ut av alle konvolutter, det er så deilig med den gode selvfølelsen jeg får da. Ellers er jeg visst ikke videre prektig.

Det påstås fra vederheftig hold at de få ting som kan holde vår informasjonsdirektør i ro over tid, er musikk og bøker. Hvis A.K. Dahl først har etablert samkvem med Ei God Bok, kan hun sitte timevis i regn eller solsteik uten å merke noen av delene. Lyn kan flerre, trafikk kan dundre, unger kan vræle, revolusjoner kan rase - Anne Katharine leser.

- Fortell hva du helst leser?

- Generelt treffer kvinnelige forfattere meg mer enn mannlige. Kerstin Ekman, Marianne Fredriksson, Isabel Allende, Sigrid Undset. Men to forfattere jeg aldri blir ferdig med, er begge menn. Det er Tarjei Vesaas og Tor Jonsson, dem leser jeg om og om igjen. De er menn av få ord, helt nede på det grunnleggende, ingenting overflødig. Disse ordrike unge mennene, som Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad, derimot, skal du få billig av meg. Ellers må jeg si at når jeg leser «På nattbordet»-spalten i Dagens Næringsliv, da får jeg en akutt depresjon. Et sånt fravær av kunnskap om og interesse for litteratur blant landets ledersjikt!

På tross av utstrakt kaféliv og stort kulturkonsum: Anne Katharine Dahl tilhører også den delen av menneskeheten som synes det er gjevt å betale store summer for å få lov til å slite seg svett og udelikat på et treningsstudio. To ganger i uka er hun derfor å finne på SATS, der hun hopper og spretter sammen med 30 likesinnede.

- Helt fantastisk, endorfinene strømmer gjennom hele kroppen. Aerobicen er min form for meditasjon. Når min 13 år gamle datter synes jeg begynner å bli amper, kommer det: «Mamma, tror du ikke du skal ta deg en tur på trening nå?» Klok jente.

- Vi skal huske tipset. Men det tærer vel også på kreftene å være alenemor til en nyslått tenåring?

- Alenedelen kan være tøff nok. Men å ha tenåringsbarn er bare kjempeartig! Spennende diskusjoner hver eneste dag, jeg får brynt nesa mi hele tida. Og jeg som alltid har vært vant til å få det siste ordet, får det aldri lenger. En utpreget galgenhumoristisk sans hjelper godt på i oppdragerrollen. Det gjør det forresten i informasjonsdirektørrollen også. Ikke minst de siste par månedene. Sånn apropos.

- Ja, sånn apropos: Du får jo, som alle andre, lese gjennom og godkjenne dette før det kommer på trykk. Hvem av oss har størst makt akkurat nå, hvis du ikke liker det du leser? Jeg, med blokken full av sitater, eller du med redaktørmyndigheten?

- I et portrettintervju er jo objektets rettigheter begrenset. Men tar du risken på et budsjettkutt, så...