Teknisk ansvarlig:  
Erik Prytz Reitan

Et nasjonalt kompetansesenter for studenter med funksjonshemming er nå under oppbygging ved NTNU. - Vi skal rive noen gjerder, fylle noen hull og fjerne noen hindere, lover prosjektgruppa bak ideen.  

Det antas at oppimot ti prosent av Norges befolkning har en aller annen form for fysisk funksjonshemming: bevegelsesvansker, nedsatt syn eller hørsel, dysleksi, eller skjulte handikap som for eksempel allergier. Ved NTNU er det registrert 12-1500 studenter med slike problemer.  

Men selv om vi liker å tro at Norge er foregangsland på de fleste områder, er det faktisk slik at blant land det er naturlig å sammenlikne seg med, ligger kongeriket i aller nederste sjikt når det gjelder tilrettelegging for handikappede studenter.  

Det har lenge vært et mål for norske myndigheter å gjøre noe med dette, og nå har NTNU fått én million departementale  
kroner for å opprette et nasjonalt kompetanse- og velferdssenter for funksjonshemmede studenter.  

Ville ikke være dårligere  

Norske myndigheter har i en årrekke kjørt en prosess med integrering av funksjonshemmede i skoleverket, og de tre siste regjeringene har alle hatt en handlingsplan for funksjonshemmede generelt. Sist høst ble denne planen supplert med overgang fra studier til arbeidsliv, og i den forbindelse ba regjeringen om innspill fra universitets- og høgskolesektoren. Det var derfor usedvanlig godt truffet på tidspunkt da en selvoppnevnt prosjektgruppe ved NTNU noen måneder før hadde vært på studiebesøk i Grenoble og gjort seg noen tanker om hvordan studiesituasjonen ble tilrettelagt for funksjonshemmede der. Og om hvordan ting kunne gjøres annerledes her hjemme. Denne vesle gruppa besto av Anne Lise Wibe, som er NTNUs rådgiver for funksjonshemmede studenter, og konsulent/student Jan Roar Bernhardsen.  

I Grenoble hadde de to sett hvordan både boligmasse, studielokaliteter, transport og sosiale tilbud var tilrettelagt og gjort tilgjengelig for funksjonshemmede. De hadde sett hvordan universitetet samarbeidet med både sykehus og potensielle arbeidsgivere, og hvordan de hadde et senter som gjorde «alt»: tilrettela, informerte og - ikke minst - hadde ansvaret for at ting ble best mulig.  

- Vi så så mye praktfullt, og tenkte at vi kan da ikke være dårligere, vi! forteller Wibe. - Så da utspillet fra departementet kom, hev vi oss på telefonen, og ble med én gang invitert til KUF-departementet for å snakke mer om planene.  

Og for å gjøre en lang historie kort: Nå får NTNU i første omgang én million kroner fra KUF og Sosial- og helsedepartementet for å utarbeide modell for et liknende senter, men av nasjonal karakter.  

På hver sin tue  

Alt er selvsagt ikke bånn i bøtta når det gjelder funksjonshemmede studenters liv i Norge. Det finnes rådgivertjenester. Det finnes kontaktpersoner ved alle fakulteter. Rullestolbrukere kommer seg alltids på toalettet, og flere studentboliger er tilpasset funksjonshemmede. Og der utenfor finnes behandlingstilbud, sykehus, trygdeetater, hjelpemiddelsentraler og andre gode instanser.  

Men hjelperne sitter ofte på hver sin tue, og ansvarsforholdene er uklare, mener de tre i prosjektgruppa som er supplert med studentprest Jarle Jacobsen. Og veien fram til eksamen vil uansett alltid ha atskillig flere hindere for en funksjonshemmet student, enn for en funksjonsfrisk. Målet er å fjerne flest mulig av disse. - Dessuten har vi nok i Norge tradisjonelt vært bedre på sikkerhetsnett, som parkeringsplasser og fjernkontroller, enn på aktivering, mener Jarle Jacobsen.  

Nettopp aktivering i bredt omfang vil være et viktig tema for det nye senteret, der man ser på hele studieforløpet fra opptak og fram til den funksjonshemmede studenten skal ut i arbeidslivet. Tanken er et nært samarbeid med nærings- og arbeidsliv for å lage overgangsordninger til arbeidslivet. Man tenker seg også at et slikt senter vil kunne selge kunnskap/tjenester til andre utdanningsinstitusjoner og til næringslivet.  

Senteret skal ikke erstatte eksisterende tilbud, men forsøke å samordne det som finnes, og avklare hvem som er ansvarlig for hva. Ett tett samarbeid med brukerorganisasjonene vil være en forutsetning. - Dessuten ser vi for oss et nært samarbeid med RiT 2000 og Sintef. Å bygge opp et slikt senter, er også å ta teknologien i bruk, og benytte seg av den spesialkompetansen som finnes her i Trondheim, sier Anne Lise Wibe, Jarle Jacobsen og Jan Roar Bernhardsen.