Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Kronikk

Ultralyd tidlig og sent med Adresseavisen

«Adresseavisen bidro til å gjøre debatten om tidlig ultralyd til en abortdebatt. Dette medførte en stor belastning for Eik-Nes personlig. Men om belastningen for Eik-Nes var urimelig, så betyr ikke det at det var urimelig å tematisere abortspørsmålet,» skriver Berge Solberg i denne kronikken.

Adresseavisen er blitt beskyldt for å drive «sensur» og «heksejakt» i forbindelse med Sturla Eik-Nes og hans forskningsprosjekt på tidlig ultralyd i svangerskapet. De reelle fakta i saken skal ikke ha kommet på bordet. Imidlertid må man huske på at det for

«Adresseavisen bedrev kritisk, konstruktiv og kreativ vitenskapsjournalistikk»

offentligheten ikke fantes noen «fakta» i denne saken før Adresseavisen kom på banen. «Faktaene» eksisterte kun i hemmelige forskningsprotokoller og lukkede etiske komiteer. Dersom NTNU mener noe med at teknologi og vitenskap bør samtenkes fra ulike perspektiver, kan konklusjonen vanskelig bli noe annet enn at Adresseavisen, uvanlig nok, bedrev kritisk, konstruktiv og kreativ vitenskapsjournalistikk i denne saken.

Forfatteren forsvarer Adressas pågående journalistikk overfor Sturla Eik Nes.

Hva handlet egentlig ultralyddebatten om? Ultralyddebatten handlet ikke om et «for» eller et «mot» til ultralydteknologi. Debatten (og Eik-Nes' forskningsprosjekt) dreiet seg om tilbudet om rutinemessig ultralyd i svangerskapet, og om det kunne være fordeler (eller ulemper) ved å flytte dette tilbudet til et tidligere tidspunkt i svangerskapet. Av Martin Ystenes' usensurerte innlegg i Universitetsavisa nr. 19, samt hans «ulyder» i forrige nummer, kommer det frem at Ystenes' barn ikke synes å ha blitt reddet av tilbudet om rutinemessig ultralyd. Ultralyd synes her å ha blitt tatt i bruk på bakgrunn av medisinske indikasjoner tidlig i svangerskapet. Dette er en viktig forskjell. Alle deltakere i debatten, inkludert helseminister Dagfinn Høybråthen, er skjønt enige om at ultralyd er et svært viktig verktøy å ha dersom komplikasjoner oppstår i svangerskapet. Men dermed er det ikke sagt at ultralydscreening verken i 12. eller 18. uke på friske gravide kan forsvares med gode argumenter som redusert dødelighet.

Ingen effekt på dødelighet

Faktisk så mente som kjent en konsensuskonferanse i 1995 at ultralydscreening i svangerskapet ikke har noen effekt på dødeligheten. Denne konsensusen oppsto ikke blant uvitende legfolk eller kvasi-journalister, men blant eksperter på området. Likefullt ønsker den gravide kvinnen og hennes eventuelle partner ultralyd. Trangen til å få bekreftet at alt står bra til med fosteret, er sterk. Og omtrent 95 % av alle gravide kvinner får nettopp denne bekreftelsen som de håper på. I det siste har større oppmerksomhet blitt rettet mot de 5% som ikke får høre det de tror og håper på under den rutinemessige ultralydscreeningen. De aller fleste av disse vil bli utsatt for «falsk alarm» og vil få sitt svangerskap delvis eller helt ødelagt uten grunn. Mye av debatten om tidlig ultralyd i svangerskapet dreier seg om at man med et slikt tilbud kan forvente en økning av «falsk positive», som igjen betyr økt potensial for sykeliggjøring av friske svangerskap.

Adresseavisen bidro til å gjøre debatten om tidlig ultralyd til en abortdebatt. Dette medførte en stor belastning for Eik-Nes personlig. Men om belastningen for Eik-Nes var urimelig, så betyr ikke det at det var urimelig å tematisere abortspørsmålet. Forskningsprosjektet med tidlig ultralyd ville antakeligvis ha inkludert risikoberegning for kromosomavvik som det ikke finnes annen «behandling» for enn abort. Selv om det ble hevdet at ikke Down Syndrom sto i fokus, så behøver man ikke gå lenger enn til Sverige eller Danmark, for å skjønne at «utviklingen» går mot tidlig rutinemessig ultralyd for bedre å kunne oppspore fostre med Downs (se for eksempel den svenske NUPP-studien; http://www.medscinet.sll.se/nupp/). Dette behøver ikke være uttrykk for en «dehumanisering» - snarere vil det av noen tolkes som det motsatte. I Danmark er det flere og flere som reagerer på at for å abortere to fostre med kromosomavvik, må man ta livet av ett friskt foster. Med tidlig ultralyd ser man muligheten for at bare «høy-risikopersoner» for Down Syndrom sendes videre til fostervannsprøven (som medfører 1 % risiko for spontanabort). Resultatet vil være at færre friske fostre aborteres. Resultatet vil samtidig være at flere fostre med kromosomavvik aborteres. At Adresseavisen bringer disse momentene inn i saken, viser at en abortdebatt har noe å gjøre i debatten om forskning på tidlig ultralyd. Å hevde som Ystenes gjør, at debatten egentlig handler om fostre som mangler hodeskaller eller har to hoder, er å tåkelegge en reell vitenskapelig og etisk-politisk debatt.

Mange stemmer ble hørt

Adresseavisen lot ulike «stemmer» bli hørt i ultralyddebatten. Ystenes misliker at «en mor som prosederer på at et av hennes nesten helt friske barn egentlig skulle vært fjernet,» fikk stor spalteplass. Men fostre med to hoder eller manglende hodeskalle, har jo som Ystenes selv sier ingen overlevelsessjanse, så hvorfor skal vi snakke om dem? Det problemet Adresseavisen helt berettiget fokuserte på, er at for en rekke lidelser og avvik som ultralyd og fostervannsprøver kan avsløre, så er det umulig å si noe om alvorlighetsgraden. «Problemet er ikke bare å bli informert om et påvist syndrom, men en blir informert om hele spekteret av mulige skavanker og deformiteter. En får lett følelsen av at barnet har alle,» sa moren til barna med TAR syndrom (Adresseavisen 13.11.99). For diagnoser som cystisk fibrose, Down Syndrom, ryggmargsbrokk og en rekke andre avvik og lidelser, er dette en velkjent problemstilling. Guro Fjellanger har kommet seg langt med sitt ryggmargsbrokk. På forhånd kunne man si fint lite om hennes livsbetingelser. Dette er sannsynligvis fosterdiagnostikkens største utfordring. Kanskje kan ultralydteknologien en dag bidra til å fastslå alvorlighetsgrad av ulike lidelser. Sorteringssamfunnet forsvinner riktignok ikke av den grunn. Men i det minste vil man ha en klarere formening om hva man sorterer bort.

Kvalmende provinsielt

Det finnes nok kritikkverdige elementer i måten Adresseavisen behandlet Sturla Eik-Nes på. Etter først å ha formidlet hans kritikk

«Noen vil si at Eik-Nes ble dolket i ryggen.»

av forskningsministeren, laget et stort oppslag om trusselbrev og kniv, laget sympatiske hjemme-hos reportasjer, så snur man tvert om og «feller» mannen som man har løftet høyt opp. Noen vil si at han ble dolket i ryggen. På den annen side bør man applaudere dersom Adresseavisen med sin monopolsituasjon i Midt-Norge, virkelig tok sin kritiske informasjonsoppgave på alvor.

Hva hadde vel ikke vært mer kvelende for debatten, for ikke å si kvalmende provinsielt, om Adresseavisen hadde vernet om landsdelens forskere mot «innblanding utenfra». Burde Adresseavisen ha nøyet seg med å formidle Sturla Eik-Nes' og Emil Spjøtvolls indignasjon over innblanding i den frie forskningen? Hvem er det da som hadde «brukt» media, når vi som utenforstående ikke kunne vurdere om «innblandingen» var berettiget? Hadde det representert en god og kritisk vitenskapsjournalistikk? Svaret må i denne sammenheng være et rungende nei! Eik-Nes har fått spalteplass til å kommentere og tilbakevise kritiske innvendinger mot hans prosjekt og hans person. Hvorfor da denne redselen fra NTNUs side for en offentlig debatt omkring en type forskning som til syvende og sist skal ha pasientens ve og vel i fokus?

For vanskelig?

Ultralyddebatten ble aldri en landsdekkende debatt, ifølge Ystenes. «Stilheten er øredøvende pinlig.» Pussig nok sto alle de «tyngste» kronikkene, deriblant Eik-Nes' kronikk, i Aftenposten, en avis

«Ystenes hadde adskillig mindre å bidra med»

som fortsatt dekker store deler av landet. Likefullt var det i Midt-Norge at ultralyddebatten eksploderte med et utall av leserinnlegg, kronikker, bakgrunnsartikler og ledere. Kan det hende at VG og Dagbladet ikke så noe kommersielt potensial i denne debatten - en debatt så kompleks og mangesidig at den ikke kunne slås opp med fete typer på forsiden?

I vår tid er det vesentlige spørsmålet hvorledes vi som individer og som samfunn lever teknologien - ikke om vi er for eller i mot den. Nettopp derfor bør vi etterlyse vitenskapsjournalistikk som problematiserer hvem som f.eks. vil nyte godt av et forskningsprosjekt. Som en erklært vokter av en vitenskapelig holdning burde Martin Ystenes ha lært av Karl Popper at man alltid bør driste seg til å søke den alternative forklaring som kan svekke ens egen autoritet.Kanskje ble Ystenes' innlegg i Adresseavisen forkortet på grunn av Adresseavisens konspiratoriske ønske om å felle Sturla Eik-Nes. Men kanskje ble Ystenes' innlegg forkortet rett og slett fordi han til tross for sitt ønske om å fjerne all «ulyd» i debatten, faktisk hadde atskillig mindre relevante «fakta» å bidra med enn mange av de andre som sto i kø for å få spalteplass.