|
|
Redaktør: Teknisk ansvarlig:
|
|
Forskning foran Rice University Eliten: Penger:
Ifølge US World & Report har Rice i en årrekke vært det private universitetet i USA hvor studentene får mest utdanning igjen for pengene. Det fins andre som har mer prestisje - Harvard, Yale, Princeton. Søkkrike Rice har sett seg råd til å holde «Tuition Fee» nede på 'bare' 100-120 000 i året. 85 prosent av studentene får en eller annen form for stipend. Rice profilerer seg som et forskningsuniversitet. To nobelprisvinnere i kjemi topper skrytelista. Nylig ble det kjent at en forskergruppe ved Rice i samarbeid med Yale har laget en molekylær «bryter.» Det er første skritt i retning av den molekylære datamaskin. Samtidig satser Rice knallhardt på studentene, spesielt på undergraduates. Utvelgelsesprosessen er lang og komplisert. At man har toppkarakterer, er en selvfølge, men det er bare begynnelsen. I fjor avviste Rice 18 søkere til tross for at de hadde 800 poeng av 800 mulige på den nasjonale SAT-testen (se notis). For å komme i betraktning bør du helst kunne dokumentere lederegenskaper. Og du må være motivert. Svært motivert. Nervøse sammenbrudd grunnet intens studievirksomhet er utbredt. Men studentene vi møtte, utviser store mengder selvtillit. Dessuten en ubevisst - arroganse over de mindre smarte, de mindre målbeviste. Men dem finner du ikke ved Rice. Forskning foran - Det forskningsorienterte universitet. Der ligger framtida. Høgskolens tid er forbi. Sidney Burrus er dekan ved George R Brown School of Engineering. Tross sitt gammelmodige navn er det ikke noen ingeniørskole Burrus leder. Dekanen poengterer at Brown er ett av Rices fire fakultet. - Rice har også tre profesjonsstudier. Men vi er altså ikke blant dem. Det forteller deg noe vesentlig. sier Burrus. «Engineering,» eller teknologistudier som vi velger å oversette begrepet til, er noe annet enn «science» - naturvitenskapene, sier dekanen. Naturvitenskapsfolkene studerer det som er, teknologene kaper det som ikke er. Teknologi vil få stadig større betydning i samfunnet. Også humanister og samfunnsvitere må ha vært innom teknologi. Ellers vil de få hull i sin kunnskapsbase, mener han. - Dermed bør en teknolog ha en større interesse for verdier i samfunnet, sammenliknet med en naturviter: For teknologen skaper noe for og i samfunnet. Slik sett befinner teknologene seg langt nærmere humanistene og samfunnsviterne enn hva naturviterne gjør. Det er en meget offensiv ingeniørprofessor vi møter. Burrus har vært sentral i arbeidet med å dra i gang en avlegger i Bremen i Tyskland. - Forestillingen om det forskningsorienterte universitet kommer opprinnelig fra tyskerne. Men de har glemt hva det handlet om. Hele deres akademiske system har stagnert, hevder professor Burns. Underviseren må forske Kvintessensen ved «forskningsuniversitetet» er denne: For å kunne undervise må man forske. Forestillingen om at noen forsker fram ny kunnskap mens andre lærer den bort, er feilslått. Akademiske institusjoner («Liberal Arts & Colleges;» «Technological Institutes:» Vi samler dem i betegnelsen 'høgskole') som følger en slik foreldet oppskrift vil få problemer med å hevde seg under den pågående intellektuelle globaliseringen: - Jeg tror tida deres er ute. Dette fordrer en ny måte
å forstå hva undervisning er, sier professor Burrus.
Den tradisjonelle formen for undervisning er temmelig ineffektiv.
Å lære bort faktakunnskap er noe annet enn å
undervise i kontekst, hvordan ting henger sammen. En tredje
form for undervisning er praktisk undervisning i ulike ferdigheter.
-Det er tåpelig å bruke en vitenskapelig ansatt til alle tre former for undervisning. En datamaskin kan lære deg basiskunnskap. De vitenskapelig ansatte kan undervise i sammenhenger, sier professor Burrus. Læring er ikke formidling av død materie, av ferdigtygde fakta. Læring er en prosess, hvor minst to deltakere er nødvendig. Rollemodell Forskeren som underviser, blir også en rollemodell, sier professor Burrus. Studentene nøyer seg ikke med å lytte til og skrive ned hva hun sier. De ser hva hun gjør - forsker, skaffer til veie ny innsikt. Man må være aktiv på forskningsfronten for å fylle underviserrollen ved Rice. Rice krever altså svært mye av sin «faculty,» sine vitenskapelig ansatte. De skal ikke bare være fremragende forskere - det må de være, siden nasjonen har erfart en betydelig overproduksjon av doktorgrader de senere år - de skal dessuten være forbilder for sine studenter. Og, de skal være gode til å undervise. Ved slutten av hvert kurs blir studentene bedt om å fylle ut et skjema der professoren får sin prestasjon evaluert. Hvor godt forberedt er han, hvor inspirerende/kjedelig er han, er han hjelpsom: Studentene krysser av, fra «enestående» til «katastrofal.» Professor King Walters forsikrer at disse skjemaene blir brukt aktivt. Walters er fysikkprofessor og jobber i fakultetsstyret for naturvitenskapene - Weiss School of Natural Sciences. - Studentenes evaluering er viktig når styret vurderer om man skal få forlenget sitt engasjement, eventuelt få fast ansettelse, full tenure. Det er også viktig når lønnen fastsettes, sier professor Walters. Han medgir at slike avstemninger kan gi vridde resultater - krevende forelesere som blir slaktet, «snille» professorer roses opp i skyene. - Men alt i alt fungerer disse studentevalueringene bra. Det er for øvrig et hjelpemiddel for foreleseren til å forbedre seg. Når en underviser konfronteres med dårlige evalueringer, og er opp for mulig forlengelse 1-2 år fram i tida, forventer vi at vedkommende gjør noe med det. - Så er vi opptatt av en ting til: Man må fortsette å være en god underviser også etter at en har fått full tenure og er blitt fast ansatt. Vi kan ikke lenger si ham opp, men vi kan holde tilbake lønnsforhøyelser. Walters legger til: - Det er sjelden noe problem. Kulturen her er slik at man nødig vil bli kjent som en elendig lærer. Så undervisning settes høyt. Rice markedsfører seg som et forskningsuniversitet - men praktisk talt alle vi snakket med, framhever undervisning av undergraduates, av de ferske studentene. Uansett fagfelt legger man stor vekt på den faglige og sosiale kontakten med de yngste. Men Rice krever sannelig mye av studentene de tar inn. Burrus synes det er helt OK å kalle Rice et eliteuniversitet. Men: - Elitisme kommer i mange varianter. Rice er elitistisk utelukkende i den forstand at folk som kommer hit, er i stand til å lære. Men det foregår nok en utstrakt selvseleksjon. Du søker deg til Rice bare dersom du er innstilt på livslang læring, sier Burrus.
Mens de «harde» vitenskapene velter seg i penger, sitter humanistene på Rice på biblioteket og leser bøker. «Vi har humaniora. Det skiller oss fra MIT,» sier teknologene og naturvitenskapsfolkene ved Rice. Ingeniørprofessor Burrus tilbragte et år ved MIT - Massachusetts Institute of Technology. Det var et interessant år sier han, men han var glad for å komme tilbake. - Ved MIT er teknologene de egentlige vitenskapsfolkene. Humanistenes rolle ved MIT er å gi teknologene en dose humaniora. Samfunnsvitenskapene tolereres i den grad de er kvantitative i sin forskning. MIT prøver å gjøre dem til teknologer, mener Burrus.
Det høres flott ut. Men realiteten er at humanistene ved Rice har det mer eller mindre slik humanistene ved norske universiteter har det. Dekan Judith C Brown (bildet) ved Rice School of Humanities beskriver en virkelighet som lyder mistenkelig kjent. Lønningene tar det meste av fakultetets budsjett. Dekanen har en liten reisekasse. Den bruker hun til å gi håndpenger til vitenskapelig ansatte som vil bruke sommerferien til å dra på seminarer og konferanser, besøke andre bibliotek og slikt. Man får kanskje et par tusen dollars. Men det meste må de betale selv. - Vi skulle gjerne hatt mer penger. Men det er slik markedslovene fungerer. Det private næringsliv er tungt inne på teknologisk forskning, sier professor Brown. Selv er hun historiker, med den italienske renessansen som spesiale. - Hvor mye tjener en ingeniørprofessor sammenliknet med en humanistprofessor? - De individuelle forskjellene er store. Noen på deres side tjener svært mye. I snitt vil jeg anta at de tjener femti prosent mer. Likevel: En del av dem ville uansett fått svært mye mer i det private næringsliv. Så det vitner tross alt om et betydelig engasjement at de faktisk velger å bli værende ved Rice, poengterer dekan Judith Brown. De vitenskapelig ansatte i humaniora underviser fire kurs i året. Det er et dobbelte av hva kollegene ved de teknologiske fag gjør. Mest populært er det å undervise de yngste studentene, sier hun.
Ingeniør-professoren Burrus har ikke mye godt å si om europeiske universiteter. - Fordelen med det amerikanske akademia er at variasjonen er så stor. I Europa er strukturen mye mer ensartet. I Tyskland, som jeg kjenner best, prøver man å gjøre alle universitetene like, hevder professor Burrus. - De får det selvfølgelig ikke til. Men de prøver. Dekanen har lite annet enn forakt til overs for forsøk på å gjøre studier ved ulike universitet modulære - utdanningsenheter som er mulige å sammenlikne og som kan settes sammen som byggeklosser.
- Jeg skal fortelle deg noe ikke så veldig pent om hva det modulære universitet gir deg: det samme som modulhus og middelmådighet. Det verste av alt er dette: du forteller studentene at middelmådighet er OK. Men det er eksellense vi er ute etter. Burrus er kompromissløs. Vi innvender at dette tross alt handler litt om penger, og det koster 80-120 000 i året å studere ved Rice. Det avfeier han ved å vise til hva han pleier å si til sine tyske venner - å gi en av ungene dine en skikkelig utdanning koster ikke mer enn en passe rimelig bil i året. - Da pleier jeg å spørre dem om hva som er viktigst, en ny bil eller at barna deres får en ordentlig utdanning. Tyskerne pleide å bli forferdelig fornærmet av det. De betaler sin skatt, og forventer at staten betaler universitets-utdanningen. Jeg ble meget overrasket over hvor lite tyskerne aktet sine barns utdanning. - Men hva med dem som har råd til verken ny bil eller Rice? - Vi har stipend for dem. Dette er ikke tomme ord. Ferske tall indikerer at en fjerdedel av nyopptatte studenter ved Rice får stipend. Pengemangel skal ikke være et absolutt hinder for å studere her, hevder professor Jordan Konisky, vice provost ved Senter for forskning og videregående studier. - Rice må være verdens minste universitet som prøver å være et forskningsuniversitet, sier professor Robert Curl.
Robert Curl fikk nobelprisen i kjemi sammen med Robert Smalley i 1996. Han har vært ved Rice i 42 år. - Å være liten har en rekke fordeler.
Med 400 vitenskapelig ansatte og under 3000 undergraduates er ratioen svært god. Dermed blir ikke studentene bare et nummer i rekka. Vi blir kjent med studentene, og enda viktigere, de blir kjent med oss. Professor Curl underviser fortsatt. Han foreleste i to kurs forrige semester. For de yngste studentene. - Med din bakgrunn kunne du antakelig fått en svært privilegert posisjon i et privat forskningsinstitutt med alle tenkelige ressurser tilgjengelig? - Det kunne jeg ikke tenke meg. Forskning og undervisning nærer hverandre. Det er antakelig bedre å undervise introduksjonskurs i kjemi enn på videregående nivå. Stilt overfor ferske studenter kan du kan komme på nye og uventede innfallsvinkler. Det kan hjelpe deg til nye gjennombrudd i din egen forskning, i stedet for at du graver deg ned i laboratoriene. - Hva skal til for å bli en god forsker? - Det viktigste er å finne emner innenfor ens felt. Hver disiplin har sine fronter inn i ingenmannsland - problemer som flere har prøvd seg på og mislykkes. Det enkleste er å forske på et velkjent felt og lære mer om stadig mindre. Det er risikabelt å prøve seg på de virkelige nøttene. Men det er det du bør gjøre. Da er det lett å legge det vanskelige til side, og heller skrive ut noen vitenskapelige artikler man har liggende. Målet er å bygge den molekylære datamaskin. For kort tid siden greide de å få et molekyl til å oppføre seg som en bryter. - Om ti år vil vi se den første molekylære datamaskin, sier James Tour. Professor Tour leder forskningsteamet som, sammen med et annet team ved Yale, laget den molekylære bryteren. Molkylær elektronikk er hva det handler om. Ed Mickelsen er post doc. hos professor Tour. Selv jobber han med nanoteknologi. Mickelsen forklarer at molekylet ble plassert mellom to elektroder. Ved å variere spenningen lykkes man med å 'slå av' molekylet ved visse spenninger. Det er snakk om svært lave verdier. - Når gjennombruddet endelig kommer, bli noen av oss kanskje invitert til Stockholm i forbindelse med en viss pris... (Mickelsens aner kommer fra Sverige.)
- Det er det du drømmer om? - Det er det vi drømmer om ,alle sammen. Nei-sierne finner du i Europa Professor James Tour er et vandrende
stormsenter. Han setter seg ned sammen med oss: Så snart
vi presenterer vårt første spørsmål,
reiser han seg og begynner å vandre fram og tilbake. Med
albuer og håndledd dirigerer han inn poeng for poeng.
Det ble med det ene spørsmålet (og ett til).
- Hva som gjør en til en god forsker? Et
meget interessant spørsmål.
Alt dette med å være kunnskapsrik, kreativ og slikt,
er sant. Men det er noe annet som opptar meg mer: Det enkleste
i verden er å komme opp med ti gode, vitenskapelig holdbare,
argumenter for hvorfor noe ikke lar seg gjøre. Men «the
movers and the shakers» gjør det likevel. Derfor
bruker jeg så mye tid på å motivere studentene
og stipendiatene som jobber i forskningsgruppen min - «det
går nok ikke, men vi gjør det uansett.» Vitenskapsfolk
vil helst gå framover med små skritt. Men jeg ville
syntes det var fryktelig kjedelig å skulle forske på
små ting innenfor felt hvor det meste er kjent. Jeg vil
gjøre noe stort, med høy risiko men med stor potensiell
avkastning. Vi har jobbet med molekylær elektronikk en stund nå. For hvert steg videre har andre vitenskapsmenn stått i kø for å fortelle
oss hvorfor det vi prøver på, ikke lar seg gjøre. Senere, når vi har fått det til, trivialiserer de våre prestasjoner. Europeerne er verst. De mest intense «nei-sierne» finner du i Europa. Disse vitenskapsfolkene sa at vi aldri ville bli i stand til å behandle et enkelt elektron individuelt. Men det gjorde vi. Så sa de vi ikke ville greie å sette strøm på det. Men det gjorde vi. Så sa de at vi aldri ville få til en egen molekylær innretning. Men det gjorde vi. Nå sier de at vi aldri kommer til å bygge en molekylær computer. Men det skal vi greie. Når? La oss si, innen en ti års tid. Men det vil være flere stadium i mellom. I løpet av de neste 3-5 årene vil vi se minneinnretninger, hybrider, litt senere, om 5-7 år, får vi transistorer som samarbeider med grupper av molekyler. Og, viktig, vi bruker studenter (Tours forskingsgruppe består for øyeblikket av tre undergraduates, ni graduates og fire post doc) til det. Søsteren min var fast ansatt professor ved UCLA, i matematikk og fysikk. Hun ble kjøpt opp av Bill Gates. Nå har hun helt andre budsjetter å rutte med. Det vi holder på med, kunne nok bli gjort i Microsoft. Men vi har det morsommere. Så er det dette: De vitenskapelig ansattes prestasjoner øker jevnlig fram til de blir fast ansatt. Deretter synker den, først moderat, deretter bratt. Det er forferdelig. Når du slutter å prestere, bør noen sørge for å få deg ut. Det skjer ikke. Men han blir gående på sparebluss, får tilført lite resurser. I Europa, hva skjer med sånne? De ender opp med å styre hele instituttet. - Hva med livskvaliteten? - Livskvalitet??! Spør du om livskvalitet? Dette her, det er livskvalitet (roper Tour). Jeg er fast ansatt professor - tror du jeg kunne tenke meg å bruke livet på å vandre fra det ene cocktailpartiet etter det andre, drikke vin, gå på konserter og være en hot shot professor? Dersom det er livskvalitet ,vil jeg ikke ha det. Jeg vil hive alt jeg har av menneskelige ressurser inn i arbeidet for å gjøre noen vitenskapelige oppdagelser som forandrer folks liv. Når den dagen kommer at jeg ikke orker det lenger, vil jeg satse for fullt på undervisning. Jeg vil ha noe ut av livet mitt. Jeg er en full tenure professor Jeg har vært det i fem år, og nå er jeg 40 år. Jeg saktner ikke farten. (Professor Tour har to barn. Han jobber tolv timer daglig. Ser han noe til dem - Han påstår det. Jim Tour står opp hver morgen klokka kvart på fire. Så leser han fag til rundt kvart på seks. Deretter vekker han ungene og ordner frokost til dem. Så drar han på jobb. Han er på kontoret halv sju. I sekstida er han hjemme igjen. Klokka halv ti legger han seg. Professor Tour arbeider ikke på søndager.)
I USA: TORE OKSHOLEN |
||||||||||||
STREKKER SEG: 
