Kronikk

Einar Aas, professor ved Institutt for
fysikalsk elektronikk, NTNU

«De to kulturer»

«Hva skjer når to arter i hver sine områder plutselig blir brakt sammen? Enten vil den ene parten erobre ressursene fra den svakere part, eller så vil nettopp «kryssbefruktning» skape flere varianter,» skriver kronikkforfatteren. De to kulturers møte i smeltedigelen som har fått navnet NTNU, er hans anliggende.

Brobygging er en teknisk og kunstnerisk ferdighet som NTNU via tidligere NTH behersker. Utgangspunktet er behovet for kommunikasjon over en «kløft». Men skal det velges buebro, hengebro, flytebro eller rørbro? Skal broen bygges i stein, tre, betong eller stål? Og hva skal broen brukes til når den er ferdig?

- Uansett prinsipp, metode og materialvalg; broen må ikke rase sammen.

De konkrete broer befinner seg i Leonardo-verdenen. Dette begrepet benytter den tyske filosofen Jürgen Mittelstrass for å referere til den verden av artifakter som moderne vitenskap og teknologi bygger. «Leonardo-verden» er selvsagt en referanse til Leonardo da Vinci; en teknolog så gammel at han er blitt kultur.

Den mest kjente kulturkløften i en akademisk kontekst er utvilsomt kløften mellom den naturvitenskapelige kultur og den humanistiske kultur, eller mellom vitenskap og ikke-vitenskap, som C. P. Snow uttrykte det. Denne kløften, manifestert som fravær av kommunikasjon, ble utdypet av C. P. Snow i en forelesning ved Cambridge universitet i 1959. Snow var selv fysiker, men også forfatter, og ferdedes i «de to kulturer». Han la merke til at universitetets litterater og naturvitenskapsmenn ikke forsto hverandre. Hva verre var, de hadde ikke forståelse for hverandre, og de yngste forskerne kunne være direkte fiendtlige overfor «de andre». Han mente at «de to kulturer» ikke engang hadde en felles base for sine følelser!

Da NTNU ble opprettet i 1995 under høylytte protester fra såvel teknologer som humanister, var også Stortingsrepresentantene opptatt av denne kløften. I tillegg til at NTNU skal ha en hovedprofil innen teknologi og naturvitenskap, uttrykte flertallet: «.. Flertallet mener det derfor er ønskelig med økt samhandling mellom teknisk-naturvitenskapelige miljø og humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljø.»

En annen «kulturkløft» er forskjellen i studiekultur og studietradisjon mellom de allmennvitenskapelige studier og profesjonsstudiene. Jeg kjenner best til sivilingeniørstudiet. Grovt oppsummert kan en si at forskjellen ligger i problematisering kontra problemløsning. Sivilingeniørene skal opparbeide handlingskompetanse, humanistene skal øves opp til refleksjon. Lett karikert blir det sagt at noen utdannes til «handling uten tanke», mens andre «tenker uten at det utløser handling».

Men stemmer disse stereotypene med virkeligheten? Stemte de mer før enn nå? Er NTNU på vei mot tverrfaglige studiekulturer? Og er det en fare for fagligheten? En manifestasjon av kløften i de første NTNU-dagene dukket opp i denne avisa. En filosof behandlet Newtons lover på en måte som absolutt ikke behaget en av våre fysikere. Det ble en underholdende debattføljetong ut av dette, og bortsett fra faglige innvendinger, avdekket den vidt forskjellige tankesett og ikke minst oppfatning av hva som er viktig og interessant ved diskusjon av naturlovene. Det ble klart avdekket et behov for en felles arena for diskusjon om eksistensielle spørsmål ved NTNU.

Snow oppfattet mangelen på kommunikasjon over kulturkløften som farlig. Den er et tap for oss alle. Tapet er av såvel intellektuell og kreativ som av praktisk karakter.

Hvordan har NTNU utviklet seg etter Lilletuns åpenbaring i 1995? Jeg har observert at NTNU er inne i sin tredje fase nå. Ved etableringen var det motstand og strid mellom de to klassisk adskilte leire; humanistene og teknologene. Etter konstituering, rektor- og kollegie-valg fulgte fase to med en viss «forsoning». Animal Farms devise rådde; «alle dyr er like, ingen dyr er likere enn andre». Ledelse og administrasjon prøvde å glatte ut kulturforskjeller og ulikheter i fagtradisjoner. Hovedprofilen ble lite synlig mot bakgrunnen. Tilsynelatende var NTNU «integrert», uniformert og på vei mot full harmoni. Nå er vi inne i den tredje fasen, der vi erkjenner «den store, lille forskjellen». Initiativ til nye studieprogrammer, forskningssamarbeid og dugnad innen formidling strømmer på, og studentene strømmer til dette mangfoldet. Ved årets opptak til universitetene ble NTNU «belønnet» med å bli vinneren i økningen av antall nye studenter.

Jeg tegner nå et optimistisk, nesten idyllisk bilde, der ulven bor sammen med lammet. Bildet er selvsagt mer nyansert enn som så. Jeg lider vel av Snows påståtte «optimistiske oppfatninger» som naturvitere (og teknologer) har når det gjelder muligheten til å forbedre verden.

Det eksisterer en kløft mellom naturvitenskap og teknologi også. I følge Snow er det mange naturvitenskapsmenn som er komplett uvitende om ingeniører og teknologi. Deres instinkter fortalte dem at anvendt vitenskap (teknologi) var en beskjeftigelse for annenklasses hjerner. Mange forskere brisket seg av at deres vitenskap under ingen som helst omstendighet ville komme til praktisk anvendelse. Snow innrømmer noe beskjemmet at han var blant disse, inntil han innså at mange teknologiske problemstillinger er like intellektuelt utfordrende som «rene» problemer, og at mange løsninger er like tilfredsstillende og vakre. En vanlig vrangforestilling er at naturvitenskapen utvikler teorien, mens teknologene anvender den. Men naturviternes oppgave er å avdekke naturens lover, mens teknologene sin misjon er å skape nye objekter, metoder og prosesser, ideelt til beste for mennesket. Vitenskapeligheten i teknologien består i å påse at naturlovene adlydes.

Det viktigste som skjedde ved NTNU-dannelsen, var utviklingen av tverrfaglige konsepter i undervisningen. Såvel Stortinget som Underdalutvalget var opptatt av de muligheter av «kryssbefruktning» mellom fagmiljøene ville gi. Sivilingeniørstudiet har tradisjonelt vært «tverrfakultært», idet minst fire fakulteter har vært involvert i undervisningen for hver student. De allmennvitenskapelige fagene har også hatt muligheter til å kombinere fag på tvers av fakultetsgrenser, uten at dette har vært institusjonalisert på samme måte.

Den store utfordringen er selvsagt å etablere livskraftige tverrfaglige studieprogrammer på tvers av «kulturkløftene», altså på tvers av såvel faglige grenser som forskjell i studiekulturer. Begrepet Multifakultære studie-programmer oppsto. NTNUs ledelse satte i gang idédugnader og oppfordret fagmiljøene til innspill, i en kombinert top-down og bottom-up prosess, med et håp om å møtes i midten. Det ble avsatt midler til utvikling av nye studie-programmer, og plutselig ville «alle» være med og etablere kryssbefruktete programmer. For å unngå kaos i studieplaner må det en stor porsjon disiplin til.

De omtalte multifakultære programmer har utvilsomt bidratt til kreativ nytenkning i mange NTNU-miljøer. Det arbeides for å bygge ned de formelle barrierer for tverrfaglige studier. Innenfor sivilingeniørstudiet ble det etablert nye tverrfaglige studieretninger, f eks Materialteknologi, og Energi og miljø. Men det blir også bygget bro over den nevnte kulturkløften. Et studieprogram som kan tilby både sivilingeniør-graden og graden cand. polit. er etablert innen Industriell økologi, og et annet innenfor Naturressurs-forvaltning er underveis. En multifakultær cand.mag.-grad er også under utredning.

I bottom-up-prosessen finnes flere aktiviteter. Spesielt «gamle kjente» fra UNIT-tiden får gode muligheter til å forsterke sine broer. Ett eksempel er utvidet samarbeid innen taleteknologi mellom Det historisk-filosofiske fakultet og Fakultet for elektroteknikk og telekommunikasjon. Sivilingeniørene får tilbud om emner innen datalingvistikk og fonetikk, humanistene kan lære mer om talegjenkjenning og syntetisk tale.

NTNU har visjoner om å være Norges fremste IT- eller IKT-universitet, der både IKT-spesialister og anvendere av IT skal skoleres. IT i kombinasjon med anvenderfag innen miljø, bygg og helse er konkrete eksempler. Men også humanistene er interessert i IT; både som redskap og som samfunns-endrende fenomen. Et nytt grunnfag kalt «IT, språk og kultur» er under planlegging mellom Det historisk-filosofiske fakultet og Fakultet for fysikk, informatikk og matematikk. IT som moderne fenomen kan benyttes til å studere samspillet mellom kulturene nærmere. Det er et faktum at også ikke-teknologiske studenter er ivrige etter å få bedre kontakt med og forståelse av IT.

Fakultet for maskinteknikk har henvendt seg til Det historisk-filosofiske fakultet for å få undervisningstilbud innenfor språk og kommunikasjon, og diskusjonen er i gang. HF-fakultetet ser dessuten denne kommunikasjonen som en mulighet til å få kunnskap tilbake til egne fag. Det reflekteres over egne fags egenart, og verdien av disse i den nye multikulturelle virkelighet. Forrige århundres nasjonsbyggings-prosjekt er over.
? Hvordan fornyes humaniorafagene?

Lignende diskusjoner om faglig fornyelse i dagens virkelighet foregår innenfor teknologifagene. Den store teknologiske nasjonsbyggings-æra er over.

Jeg har bevisst unngått å dvele ved de mange skjær som finnes i NTNU-sjøen; disse får normalt stor nok oppmerksomhet som det er. Les debattene i Universitetsavisa, så skjønner du hva jeg mener!

Den åpenbare mangel på kommunikasjon over kulturkløften erstattes av enkelte dialoger. Hvordan blir utviklingen? Vi kan bruke en Darwin-metafor: Hva skjer når to arter i hver sine områder plutselig blir bragt sammen? Enten vil den ene art erobre ressursene fra den svakere part, eller så vil nettopp «kryssbefruktning» skape flere varianter, og sikre mangfoldet. Nettopp mangfold er naturens eget middel i kampen for å overleve når omgivelsene eller levebetingelsene endrer seg. Det eneste sikre for universitetene i framtida er at de må tilpasse seg en løpende forandring.