I glasshuset

De sitter i glassbygningene på Dragvoll, og noen av dem kaster av og til stein. Først ut er professor Sissel Lie, Romansk institutt.

Generøsitet

Forleden var jeg på et NTNU-seminar om improvisasjon, ikke improvisasjon som grep man gjør når intet er planlagt, men improvisasjon som kreativ utfoldelse og nyskaping. Nils Arne Eggen som så mange siterer for tiden, snakket om RBKs filosofi. For meg ble det et foredrag om hvordan man tilrettelegger for at medlemmene i et fellesskap skal gi sitt ytterste. Han skisserte hvordan en rekke ferdigheter var nødvendige for denne formen for kreativitet, og hvordan disse lot seg lære. Han understreket også betydningen av faste rammer, det å vite hvilke rettigheter man har, hvilke regler man skal følge og ha et minimum av oversikt over muligheter og betingelser i gruppa. Betydningen av sosiale ferdigheter, åpenhet overfor de andre, evne til å støtte og oppmuntre sto sentralt. Generøsitet var et nøkkelord. Stor takhøyde var også viktig, muligheten til å bli sint, ta opp problemer, ikke feie dem under teppet. Konflikt kan også være kreativt. Et miljø som ikke er villig til å diskutere sine problemer, blir lett mistenksomt, ikke-kreativt, mente Nils Arne Eggen.

I pausen kom en opprørt kollega fra NTNU og sa, «Dette er ikke noe for oss. Vi er individualister! Vi har våre egne prosjekter!» Om generøsitet i et fellesskap er en betingelse for den enkeltes nyskapende utfoldelse, hvor står universitetene da? Det er sant at vi ofte konkurrerer med hverandre uten å dele tanker og ideer, og at kritikken av fagfeller er nådeløs, men vitenskap er dialog på mange plan, og vi forsker jo i et verdensomspennende fellesskap. Men hvordan bruker vi dette fellesskapet? Spør vi hverandre om råd underveis i forskningsprosessen? Er vi rause med ros eller er universitetsfolk bare hverandres sensorer? Hvordan møter fagmiljøene sine skrivere? Tar vi inn over oss hvor vanskelig det er å skrive for en som vet han vil få nådeløs kritikk og ingen oppmuntring? «Skal det bli mange og gode sanger, må vi spa på med ros til de som skriver», sa en rockesanger og låtskriver i en avis.

Heldigvis kreves det ikke av oss at vi skal skrive poplåter eller vinne fotballkamper, men vi har et ansvar alle sammen for at fagmiljøene skal fungere kreativt oppmuntrende, konstruktivt kritisk og ikke destruktivt for den enkelte. Rosenborg fungerer best når de skal «ut i krigen», da yter alle sitt ytterste. I vår økonomiske situasjon ville vi kanskje stå oss på å utvikle et raust fellesskap som stimulerer vår kreativitet heller enn å tilspisse alles kamp mot alle i konkurranse om ressursene.