Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Kronikk

For litt over 25 år siden kom boka Limits to Growth, eller Vekstens Grenser som boka ble hetende på norsk. Boka satte mye av dagsordenen for miljødebatten, og den var en viktig stimulans for miljøbevegelsen, men den var også mye et resultat av bevegelsens arbeid. Boka delte derfor mange av synspunktene miljøbevegelsen hadde; fortsatt økonomisk vekst og befolkningsøkning ville utpine jordas ressursgrunnlag, og de såkalte ikke-fornybare ressursene ville bli uttømt. Ikke-fornybare ressurser er ressurser som ikke fornyer seg selv gjennom naturlig tilvekst, og omfatter mineraler, olje og metaller. Boka pekte også på forurensningsproblemer som følge av en økende økonomisk skala, men var påfallende taus når det gjaldt forvaltningsproblemer knyttet til bruken av fornybare naturressurser som skog, fisk, land etc.

Boka vakte også stor oppmerksomhet på universitetene, og var utgangspunktet for mange akademiske kontroverser utover i 1970- og 1980-årene. Boka skapte interesse for miljø- og naturressursproblemer blant sosialøkonomer, og mye av den teoriutviklingen og de empiriske (faktiske) undersøkelser som ble publisert utover i disse tiårene tok utgangspunkt i boka. Ett av spørsmålene som ble stilt, var om det var mulig med vedvarende økonomisk vekst hvis ikke-fornybare naturressurser hadde en avgjørende betydning for vekstprosessen. Teoriutviklingen viste at svaret på dette var 'ja' på tross av at en så bort fra muligheten for mer effektive produksjonsprosesser (teknisk framgang). Den senere Nobelprisvinner Robert Solow var her en av de sentrale bidragsyterne. Hovedkonklusjonen til Limits to Growth, på den andre siden, var at økonomisk vekst hadde sine klare begrensninger fordi det rett og slett ikke var nok ikke-fornybare ressurser til å vedlikeholde veksten. Og uttømte naturressurser sammen med rask befolkningsvekst ville få dramatiske følger for folks levekår og livsbetingelser.

Men veksten fortsatte, om enn ikke i samme styrke som i 1950- og 1960-årene. Og i motsetning til spådommene fra Limits to Growth ble ikke de ikke-fornybare ressursene uttømt, og det er ingen tegn til uttømming. Det er tvert imot slik at i dag er de påviste reserver av mange viktige mineraler og metaller større enn noen gang tidligere. Prisene (i realverdi) er i mange tilfeller også lavere, og den typiske råvareprisindeks er i realverdi i dag rundt 60 prosent av hva verdien viste i begynnelsen av 1960-årene. Sosialøkonomene fikk altså rett når de hevdet at naturressursknapphet av den typen som Limits to Growth spådde ikke ville skje. Hvorfor ikke? Jo fordi det viste seg at prismekanismen og markedet 'ordnet opp'. Konkret betød dette at sterk vekst og høy etterspørsel etter naturressurser ga høye priser, men høye priser medførte samtidig at etterspørrerne fikk incitamenter til å husholdere med energibruken og gå over til andre energibærere. Og det var det som faktisk skjedde, utover 1970- og 1980-årene viste det seg for eksempel at energiforbruket i forhold til samlet produksjon (energiintensiteten i BNP) ble redusert ganske mye i mange land. Høy pris stimulerte samtidig til ny letevirksomhet og til at tidligere ulønnsomme kilder etter hvert ble tatt i bruk. I sum økte tilbudet av mineraler og metaller sterkt, mens etterspørselen ikke steg så raskt, slik at prisveksten ble lav.

Helt sentralt i disse mekanismene er eksistensen av klart definerte eiendomsrettigheter. Dette sikrer at brukere betaler en høyere pris når ressursknappheten øker, og motsatt. Denne mekanismen så forfatterne av Limits to Growth i stor grad bort fra. De undervurderte også det faktum at de fleste metaller og mineraler kan erstattes, helt eller delvis, av andre materialer og energibærere. Den ensidige fokuseringen på vekstens grenser som et energispørsmål og knapphet på olje og metaller hadde også den konsekvens at boka ikke fanget opp hva som i ettertid har vist seg å bli de helt sentrale miljø- og ressursproblemer, nemlig uttømmingen og trusselen mot de fornybare naturressursene. Fordi en høy andel av jordas fattige befolkning er direkte avhengig av fornybare naturressurser, er denne knappheten samtidig kilden til store fattigdomsproblemer.

De viktigste miljøproblemene i dag er derfor ikke at det er for lite olje og mineraler, eller energi, men at det finner sted avskoging og jorddegradering, at det er en tiltakende knapphet på vann mange steder i verden, at arter forsvinner og biodiversiteten reduseres og at fiskeressurser og andre naturressurser som normalt fornyer seg ved naturlig tilvekst, ikke gjør det lenger. Utnyttelsesgraden av de fornybare naturressursene er kort og godt for høy. Dette kan både ha en økologisk og en økonomisk side. Økologisk overutnytting er ofte synonymt med en trussel om utrydding, men ikke alltid. Økonomisk overutnytting betyr at det samfunnsøkonomiske utbyttet ikke blir så høyt som det kunne ha vært. Dette framtrer på den måten at utnyttingen ikke foregår koordinert; det er til stede hva økonomene kaller eksterne virkninger. Typisk skjer dette på den måten at når mange høster samtidig, vil aktiviteten til hver enkelt påvirke lønnsomheten til alle de andre, og uten at dette tas hensyn til. Men viktigere er det at motivasjonen for å tenke langsiktig, ikke vil være til stede.

Denne økologiske som økonomiske overutnyttingen har utspilt seg under uklare eiendomsrettigheter, og mangel på eiendomsrettigheter. Dette er særlig klart og veldokumentert når det gjelder fisk hvor oppgaver fra FN's matvareorganisasjon FAO viser at de langt fleste fiskebestander er sterkt overfisket. Men overfiske under uklare eiendomsforhold skyldes ikke mindre klarhet nå enn tidligere, eiendomsrettigheter har tvert imot blitt mer veldefinerte med tiden. Årsaken er utviklingen av fangstteknologi og fangstkapasitet, for eksempel har verdens fiskeriflåte har blitt mer enn fordoblet siden begynnelsen av 1970-årene i følge FAO. Overfiske finner vanligvis heller ikke sted uten at fiskeressursene har en høy markedsverdi. Det er ved lave fangstkostnader og høy pris på fisken at overfiske kan finne sted, og dette skjer når 'ingen eier fisken'. I tidligere tider var manglende eiendomsrettigheter derfor ikke noe problem fordi fangstkapasiteten var lav og fangstteknologien lite effektiv. De samme hovedmekanismene gjør seg også gjeldene når det gjelder overbeitings- og jorderosjonsproblemer i fattige jordbruksland. Se for eksempel FN-rapporten Human Development Report 1998 for en nærmere oversikt. Det typiske er her at rask befolkningsvekst har ledet til press på knappe jord- og beiterettigheter. Som følge av dette kan overbeite finne sted, men igjen er det ikke sagt at det vil skje. Det vil skje hvis ikke beitepresset blir regulert på en eller annen måte og det etableres et forvaltningssystem. Årsakene til de globale klima- og avfallsproblemer (lufta er også en fornybar ressurs) er også av samme type; aktiviteten er for høy og 'ingen eier lufta'.

Mens markedet og prismekanismen i stor grad har 'ordnet opp' når det gjelder bruken av olje- og mineraler (men ikke når det gjelder utslippene), har altså ikke dette skjedd for de fornybare naturressursene. Det er faktisk snarere motsatt. Økologisk og økonomisk overutnytting finner ofte sted når det har blitt etablert markeder for ressurser som det tidligere ikke var marked for. Igjen finnes det mange eksempler fra fiskeriene hvor tidligere ikke kommersielle arter etter hvert har funnet vegen til markedene, og senere blitt sterkt overfisket. Dette er hovedtendensen, men det finnes også eksempler på det motsatte. For eksempel har sjeldne dyrearter fått verdi ved etablering av såkalt økoturisme i Afrika, og dette har i enkelte tilfeller sikret bestander fra utrydding.

Situasjonen er derfor på mange måter paradoksal; det er naturressurser som fornyer seg selv kostnadsfritt, som er truet, mens ressurser som finnes i en endelig mengde, viser få tegn til uttømming. Fornybare ressurser og ikke ikke-fornybare ressurser representerer derfor vekstens grenser. Dette er et helt annet resultat enn spådommene fra Limits to Growth.

Konsekvensen av dette leder til to typer politikkimplikasjoner. For det første må det generelt finne sted en streng regulering av fangst- og høstingsuttak av fornybare naturressurser på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Den frie markedsmekanismen må som hovedregel reguleres, overkapasitet må reduseres, og det må bli slutt på subsidiering av ny fangstkapasitet. Mye tyder på at småskalaproduksjon ofte er mer bærekraftig enn storskalaproduksjon, for eksempel er småfiskdødeligheten langt lavere i kystfisket enn i havfisket. Når kystflåten og havflåten høster av samme ressurs, som den nord-øst-atlantiske torskestammen, er derfor kystfisket samfunnsøkonomisk sett mer lønnsomt enn hva de rene bedriftsøkonomiske kalkyler tilsier. Når fordeling- og bosettingsstruktur også trekkes inn, tilsier dette at fangstkapasiteten primært må reduseres for trålere og store havgående fiskefartøyer.

I tillegg må det i mange tilfeller gjøres noe med de formelle eiendomsrettighetene. Det mest kjente eksemplet på tiltak av denne typen er trolig utvidelsen av kyststatens fiskerigrense til 200 mil i 1970-årene. En større andel av verdens fiskeriressurser ble på denne måten overført fra å være alles eiendom (eller ingens eiendom) til å bli de respektive kyststaters eiendom. Men veldefinerte eiendomsrettigheter er ikke nødvendigvis betinget av privatisering og nasjonalisering. Ofte ligger løsningen på forvaltningsproblemer, som overbeiting på landsbygda i fattige jordbruksland, at rettigheter og plikter til felleseiendommen blir fornyet og klargjort, og at den tilhørende incentivstruktur styrkes og utvikles.