Basic HTML Version
49
omsorgstiltak. Det er flere eksempler på at foreldrene og saksbehandlerne ikke har
samme oppfatning av hva som er utfordringene i familien, og at det settes inn tiltak som
barnevernet mener er nødvendig uten at dette nødvendigvis samsvarer med familiens
behov. Kim var en av de som selv tok kontakt med barnevernet for å få hjelp i en
turbulent tid. Det tok «veldig lang tid før barnevernet kom på banen» og når de endelig
fikk kontakt var den verste tiden over, og Kim og hans familie følte ikke de fikk den
hjelpen de hadde behov for:
Det er bra at de har tiltak og at de har gode tiltak, men det hjelper liksom ikke så
veldig mye når tiltakene ikke egentlig er i forhold til det som vi mener er problemet
på en måte. Det blir litt som hvis du brekker foten også får du gips på arma. (…)
Tiltakene hadde jo vært kjempebra hvis vi hadde hatt de problemene som de mente
at vi hadde
(Kim).
Flere av barna vi har snakket med har aldri blitt spurt om det er noe de trenger hjelp til.
Samtidig er de som har blitt spurt svært fornøyd med dette. Bianca er 15 år og har ulike
erfaringer med barnevernet (også fra andre kommuner). Hun har en klar oppfatning av
hva som må til for å finne riktig tiltak:
Snakk med oss! Spør oss hva vi mener. Ikke ta det som en selvfølge at det foreldrene
mener er bra er det vi mener er bra. La oss kanskje tenke over saken litt før vi må
bestemme oss
(Bianca).
Bianca forteller at da familien skulle få tiltak til fritidsaktiviteter fikk hun to dager til å
tenke på hva hun trengte mest. Dette opplevede hun som svært positivt og hun er også
veldig fornøyd med aktiviteten hun fikk anledning til å være med på.
Barnevernet kritiseres for i liten grad å ha lagt til rette for arbeidsmetoder som gir barn
mulighet til å formidle om sin situasjon ut fra sitt perspektiv (Killén 2004; NOU 2009:8;
Langballe, Gamst og Jacobsen 2010). Hvorvidt man lykkes i å finne riktig tiltak handler
om gjensidig informasjon og forståelse og reell brukermedvirkning, som illustrert i
eksemplet med Bianca ovenfor.