Basic HTML Version
68
med barnevernet fordi de tidligere hadde hatt kontakt med familien da mor var voldelig.
Denne ungdommen hadde mye negativt å si om barnevernet, og sa at hun hadde fortalt
dem om sin situasjon, men at hun nærmest ble truet til å fortelle og ta det opp med far:
“Nå stoler jeg ikke på dem (barnevernet) jeg trodde de skulle være der når jeg
trengte dem, men de var aldri der”.
Med bakgrunn i kritikken som reises mot barnevernet er det viktig å stille spørsmål ved
hvordan barnevernet kan jobbe bedre med disse sakene. Kanskje handler det om at
ansatte i barnevernet må få kunnskap nok til å vite hva det dreier seg om og på hvilken
måte man må møte slike saker. Vi så tidligere i undersøkelsen at mange av barnevernets
ansatte føler at de har behov for mer kunnskap om temaet. Manglende kompetanse kan
bidra til usikkerhet knyttet til hvordan man skal handle, og man risikerer at man velger
en fremgangsmåte som forverrer situasjonen for ungdommen. Ansatte i barnevernet
jobber ofte med saker som omhandler vold i nære relasjoner, som har mange
likhetstrekk med æresrelatert ekstrem kontroll. Det er viktig at ansatte får trygghet nok
til å tørre å ta i bruk denne kompetansen også i den typen saker vi snakker om her. For
at de skal være bedre rustet til å ta de riktige beslutningene er det nødvendig at de har
kompetanse om prosessene rundt ekstrem kontroll, kollektivistisk familiekultur og hvor
sterkt æresbegrepet kan være i enkelte saker.
Ansatte i barnevernet bør ha fokus på å bygge relasjoner til ungdommen i forkant av
samtale med foreldrene. Uten at man får en god relasjon til ungdommen som gjør at
han/hun forteller, kommer man ingen vei. Æresrelatert ekstrem kontroll vil være svært
vanskelig å kartlegge gjennom barnevernets “tradisjonelle” arbeidsmetoder som
hjemmebesøk, informasjonsinnhenting, møter og observasjon. Man kan dra på
hjemmebesøk, ha samtaler og innhente informasjon, men dersom man ikke klarer å få
ungdommens tillit vil man ikke få frem informasjon om faktiske forhold. Ungdommen
kan være redde for represalier av foreldrene og ikke våge å si noe. Dersom man ikke får
samtykke fra ungdommen bør man vurdere om det er mulig å følge opp saken fra en
annen innfallsvinkel i starten slik at man unngår at ungdommen utsettes for noe. Å
bygge en god relasjon til ungdommen vil ta mye tid og ressurser, noe som kanskje kan
være en av forklaringene på hvorfor dette arbeidet i følge noen av våre informanter ikke
har vært godt nok.
Neste steg blir å trygge den unge på at det er viktig å fortelle dette med foreldrene til
stede eller at det er greit at noen andre forteller dem det. Man må da i forkant ha utredet
saken såpass godt at man vet om det er trygt for den unge å være hjemme etterpå eller
om saken er av en så alvorlig karakter at man ikke kan risikere dette. Man bør også ha
lagt et løp for hvordan man skal følge opp saken tett i fortsettelsen, både i forhold til
sikring av den unge og eventuelle tiltak som skal iverksettes.