Biomarkører ved diabetes

Abstract

Diabetes er en av våre vanligste folkesykdommer. Diagnosen stilles ved måling av glukose i plasma eller fullblod, enten etter 8-12 timers faste eller 2 timer etter en peroral glukosebelastningstest. De våtkjemiske målemetodene har gjennomgående god presisjon, mens tørrkjemiske metoder er for unøyaktige til diagnostiske formål og i de fleste tilfeller også til forskningsformål. Glykert hemoglobin (HbA1c) gjenspeiler gjennomsnittlig blodglukosekonsentrasjon de siste 6-8 uker og er en viktig parameter for å bedømme blodsukkerkontrollen hos pasienter med diabetes. Målemetodene for HbA1c har varierende kvalitet og det er flere feilkilder det er viktig å kjenne til for å bedømme resultatene. Måling av insulin og C-peptid brukes dels til å skille mellom type 1-diabetes og type 2-diabetes, og dels for å kvantitere insulinsekresjon og insulinresistens hos personer med og uten diabetes. Ved type 1-diabetes er oftest autoantistoffer mot betacelleantigener til stede i serum, det vanligste er antistoff mot glutaminsyre decarboxylase (anti-GAD). Nylig er det utviklet målemetoder for flere avanserte glykerte endeprodukter (AGE) som kanskje kan være til hjelp i å predikere diabetiske senkomplikasjoner bedre enn måling av HbA1c alene.