Planbussen: problem-, prosjekt- og praksisbasert læring og undervisning (P3BL)

Abstract

I denne artikkelen deler vi av våre erfaringer og perspektiver fra “Planbussen”, et masteremne i stedsutvikling og –planlegging ved det femårige masterprogrammet i arkitektur (NTNU). I teksten redegjør vi for omstendighetene rundt emnets tilblivelse, og hvordan Planbussen stiller seg i henhold til annen undervisning og pedagogikk ved arkitekturutdanningen ved NTNU. Ved bruk av det vi har valgt å beskrive som en problem-, prosjekt- og praksisbasert læring og undervisning (P3BL, en videreutvikling av problembasert læring (PBL)) får studentene i emnet erfart hvordan de kan bruke sin opparbeidede kunnskap og kompetanse (teori) innenfor arkitektur, stedsutvikling og planlegging under reelle forhold og i en virkelig, fysisk og stedbunden situasjon (praksis). Gjennom feltarbeider får studentene selv erfart hvordan de kan interagere med omgivelsene sine, og blir trent i å bruke, teste og utvikle varierte metoder og verktøy for kommunikasjon og formidling av eget fag og prosjekter til andre. Ved å ha en åpen og holistisk tilnærming til stedenes faktiske og reelle problemer, utfordringer og uforutsigbarheter mener vi at studentene i større grad blir rustet for den virkeligheten og konteksten de senere kommer til å arbeide innenfor. Samtidig vil erfaringer fra praksis føre til at de opparbeider seg en ny forståelse av eget fag, utdanning og den mulige fremtidige rollen som arkitekt og planlegger. Gjennom emnet får studentene mulighet til å utvikle prosjekter og løsninger på de utfordringene som de selv avdekker, og slik kan de ikke kun påvirke, men også bidra til å forme, sin egen utdanning. Med Planbussen som eksempel argumenterer vi for de mulige fordelene og gevinstene en problem-, prosjekt- og praksisbasert læring og undervisning kan ha på universitets- og høyskolenivå, og hvilken relevans og nytte dette kan ha for samfunnet og andre aktører. Vi argumenterer også for at studentene, ved å samarbeide og interagere med lokalbefolkningen, kan fremme og komme med andre syn, innspill og perspektiver på bærekraftdiskusjonen, og at prosjektene slik oppnår en høyere grad av brukbarhet og relevans.