«Å bli til i det å bli sett». Om sammenvevingen av det etiske og det estetiske i Trondheims minnepark for 22. juli-ofrene

Abstract

Artikkelen er en fenomenologisk og hermeneutisk betraktning av Trondheims minnepark for 22. juli-ofrene. Bakgrunnen ligger i et etisk moment av hermeneutisk selvkritikk, som utspilte seg i storsamfunnets reaksjoner på terroren, og som parken må sees i lys av. Artikkelen tar utgangspunkt i at flere av diktene som er slipt inn i minneparkens hvite betong, tematiserer behovet for mellommenneskelig anerkjennelse. Ved hjelp av kunstteoretikeren Bourriaud og filosofene Fichte og Hegel synliggjøres det hvordan dette temaet – mellommenneskelig anerkjennelse – kan sies å være integrert i parkens helhetlige estetikk. Siste del drøfter ved hjelp av Gadamer hvordan anerkjennelse også er relevant for aktiviteten med å gå omkring og lese diktene i parken. Til sammen belyser artikkelen hvordan minneparken utgjør en sammenveving av det etiske og det estetiske, og hvordan ordet minne her har to betydninger. Med parken minnes vi ofrene for terroren i betydningen kollektiv hukommelse, eller in memoriam. Samtidig blir vi påminnet vår evne til å være i relasjon med andre mennesker, og til å vokse i relasjonelt samspill. Den siste betydningen er filosofisk, og spiller på betydningen gjenerindring (gresk: anamnesis). 

Nøkkelord: hermeneutisk selvkritikk, anerkjennelse, deltakelse, hverdagslighet, lesning

English summary: "Becoming fully oneself by being seen." On the connection between ethics and aesthetics in Trondheim's Memorial Park for the July 22 victims

This article presents a phenomenological and hermeneutical consideration of Trondheim's Memorial Park for the July 22 victims. The background evolves in an ethical and hermeneutical form of self-criticism, which emerged in Norway in the public reactions to the terror. The article observes the fact that several of the poems embedded in the white concrete of the Memorial Park promote the need for interpersonal recognition. Through considering ideas of Bourriaud, Fichte, and Hegel, the author demonstrates how this very theme of interpersonal recognition is integrated into the park's overall aesthetics. The author considers how recognition is also relevant to the activity of reading the poems in the park through evoking Gadamer's philosophical hermeneutics. In sum, the article demonstrates how the Memorial Park constitutes a joining of the ethical and aesthetic dimensions and how the word memorial [Norwegian: minne] here gains two meanings. In the park we remember the victims of the terror in the sense of collective memory, or in memoriam. At the same time, we are reminded of our ability to be in relationship with other people and to grow in relational interaction. The latter sense is philosophical and draws on the meaning of recollection (Greek: anamnesis).

Keywords: hermeneutical self-criticism, recognition, participation, everyday life, reading