Fra egoisme til sjenerøsitet – kan toppidretten reformeres?

Resumé

Artikkelen tar utgangspunkt i den norske idrettsmodellen der topp og bredde hører sammen, og der toppidrettsutøvere uvegerlig blir rollemodeller for barn og unge. Den moderne toppidretten er i økende grad preget av egoistiske holdninger der det dreier seg hele tiden om å skaffe seg fordeler. I denne artikkelen tar jeg opp egoisme, rettferdighet og sjenerøsitet som tre grunnleggende holdninger i idrettskonkurranser og drøfter hvorvidt man med inspirasjon fra sjenerøsitetsidealer og praktiske eksempler kan tenke seg en toppidrett som i større grad bygger på sjenerøsitet. Artikkelen starter med en kort presentasjon av den norske idrettsmodellen og jeg skisserer deretter tre kriterier som alle idrettskonkurranser må oppfylle: 1) spille for å vinne, 2) klare regler som følges, og 3) respekt for konkurrenter. Deretter presenterer jeg egoisme, fairness og sjenerøsitet som tre mulige grunnholdninger, og de implikasjonene de har i en idrettslig sammenheng. Etter en gjennomgang av den grunnleggende egoismen i dagens toppidrett, som infiserer ikke bare utøveren, men også hele systemet rundt utøveren, diskuteres muligheten for å utvikle holdninger basert på sjenerøsitet. Det nevnes tre kilder til inspirasjon; engelsk overklassesport, Nietzsches tanker om den overlegne mester, og Arne Næss' sportspraksis og hans saklighetslære for gode diskusjoner. Deretter presenteres empiriske eksempler på sjenerøsitet og hva en spillteoretisk analyse av ulike holdninger gir som resultat. Jeg konkluderer med at en endring i retning av sjenerøsitet vil gi en rikere toppidrett og et bedre grunnlag for en helhetlig idrettsmodell.

Nøkkelord: etikk, idrett, egoisme, rettferdighet, sjenerøsitet

English summary: From egoism to generosity – can elite sport be reformed?

The Norwegian sport model can be visualized as a pyramid with mass sport at the base and elite sport at the top. This means that elite athletes become role models for children and young athletes. However, modern elite sport is increasingly characterized by egoistic attitudes where the goal is to acquire advantages that the other athletes do not have. The article discusses egoism, fairness and generosity as three fundamental attitudes in sporting competitions and discusses whether it is possible to develop an elite sport that is based on generosity to a greater extent than now. The article starts with a presentation of the Norwegian sport model and then sketches three criteria that every sporting competition must fulfill, 1) play to win, 2) clear rules that must be complied with, 3) respect for fellow competitors and opponents. Then there is a delineation of egoism, fairness and generosity as three possible attitudes and the implications they have in the context of sport. Egoism seems to be the basic attitude in elite sport today and it infuses not only the athletes but the whole system around them. The article then looks into the possibilities for generosity in elite sport and draws inspiration from three quite different sources; 1) British upper-class sport in the 19th century, 2) Nietzsche's views of the superior and brilliant masters, and 3) the philosopher Arne Næss' sport philosophy and his rules for good academic debates. This is followed by empirical examples of generosity and a game theoretical illustration of the consequences of egoism and generosity. The conclusion is that a change in the direction of generosity will lead to a richer and more meaningful elite sport and provide a better basis for an organic sport model.