Hva skal vi med etiske komiteer?

Resumé

Den offentlige beslutningsprosessen i bioetiske spørsmål i Norge preges av stor bruk av etiske komiteer. I denne artikkelen reiser jeg spørsmålet om hvordan denne bruken kan begrunnes. Mens en god offentlig prosess krever at det finnes organer som tar seg av nemndenes drøftende og informasjonsgivende funksjon, er det mindre sikkert hvorvidt vi trenger deres rådgivende funksjon, som det til en viss grad er mulig å skille fra de to andre funksjonene. Nemndenes rådgivende funksjon kjennetegnes ved at deres råd gis en spesiell vekt i høringsrunder, uavhengig av argumentene bak rådene, og slik må det også være hvis man skal ha rådgivende nemnder overhodet. Men det er uklart hva som rettferdiggjør at nemndenes råd gis spesiell vekt.

Jeg ser på to måter å svare på dette spørsmålet på, enten med utgangspunkt i en moralsk epistemologi som sannsynliggjør at nemndene finner moralsk riktige svar, eller med utgangspunkt i en teori om politisk legitimitet som tilsier at nemndenes konklusjoner har politisk legitimitet. Jeg drøfter og forkaster to former for moralsk epistemologi; én som ser på nemnder som en samling etikkeksperter som kan resonnere seg frem til riktig svar, og én som ser på nemnder som en samling vismenn med spesiell moralsk innsikt. Mer plausibelt er en mellomløsning, som ser på nemndsmedlemmene som de kompetente dommere i en reflektiv likevektprosess. I en slik prosess spiller imidlertid skjønnsvurderinger en uunngåelig rolle, og jeg argumenterer for at beslutninger basert på subjektive skjønnsvurderinger ikke vil være politisk legitime. I den grad nemnder bidrar til politisk legitime beslutninger, er det mer fordi de bidrar til å oppdage løsninger som av uavhengige grunner har politisk legitimitet, enn at de selv gir slik legitimitet.