Etiske utfordringer med nyere reproduksjonsteknologi

Hva skal vi gjøre? Reproduksjonsteknologiens moralske spørsmål

Hvilke moralske spørsmål følger av reproduksjonsteknologiene beskrevet ovenfor?

Assisterende teknologier

Allerede det første barnet født med IVF (Louise Brown, 1978) skapte heftige debatter. Det mest fremtredende spørsmålet var hvorvidt det er riktig «å gripe inn i naturen». For enkelte var en slik inngripen det samme som «å leke Gud» mens det for andre var «å tukle med» en finstemt naturgitt balanse. Betegnelsene som ble brukt i den første debatten viser tydelig hvordan man så teknologien som en inngripen i det naturlige: «kunstig befruktning», «prøverør», «manipulering av naturen» og «inngripen i skaperverket» er bare noen eksempler.

Et annet moralsk spørsmål var også sentralt: Hvordan kan vi hjelpe mennesker som av ulike grunner ellers ikke kan få (friske) barn? Teknologien ga etter hvert mange svar på dette spørsmålet, og med svarene dukket det opp nye spørsmål. Hvor effektive og sikre er de ulike metodene? Skader de kvinne eller barn? Hvor mange forsøk (med IVF) er det rimelig at hver kvinne får? Hvor gamle kan kvinnene være før det ikke er kostnadseffektivt (med IVF)? Hvor mange befruktede egg skal det settes inn (på grunn av økt risiko ved flerlingesvangerskap)? Når er det riktig å redusere antall fostre? Hva skal gjøres med (nedfrossede) kjønnsceller og befruktede egg? Hvem eier disse (der parene går fra hverandre)? Kan man bruke kjønnsceller eller embryoer fra avdøde personer (for å gi søsken til allerede eksisterende barn)? Hvilke krav skal stilles til personer som skal få hjelp til å bli foreldre? Dette er moralske spørsmål som i lov og praksis har funnet sine svar, men som med jevne mellomrom dukker opp (igjen) i det offentlige ordskiftet.

En av grunnene til at de assisterende teknologiene stort sett er mindre kontroversielle i dag, er at de har blitt brukt for å kompensere for redusert fertilitet (funksjonssvikt). Infertilitet har blitt oppfattet som en sykdom som trenger behandling.³

Seleksjonsfremmende teknologier

Det kanskje mest påtrengende moralske spørsmålet ved de ulike seleksjonsfremmende teknologiene er når det er riktig å drepe et foster⁴. Innbakt i dette ligger også spørsmål om hvilke tilstander som berettiger abort og hva som menes med «alvorlig sykdom» som berettiger abort.

Andre viktige og vanskelige spørsmål er: Hvem skal ha tilgang til hvilke typer tester? Hvor mye informasjon om fosteret skal den enkelte ha tilgang til? Når skal testene tas og når skal informasjonen være tilgjengelig, for eksempel i forhold til grensen for selvbestemt abort? Hvilke signaler sendes det til personer som har tilstander det søkes etter (og som selekteres bort)? Hvilke verdier fremmes gjennom offentlig støtte og gjennomføring av slike fravalg? Men også helt konkret: Er kjønnsseleksjon akseptabelt for familiebalansering?

PGD reiser mange av de samme fravalgsspørsmålene som fosterdiagnostikken reiser, men også et viktig tilvalgsspørsmål: Kan det være riktig å velge befruktede egg ut ifra bestemte egenskaper? I Norge (og mange andre land) er svaret på dette spørsmålet ja i ett bestemt tilfelle: der det kan hjelpe et allerede sykt søsken gjennom at det nye barnet kan donere celler eller vev til sin syke søster eller bror, såkalt hjelpesøsken. I kjølvannet av dette, dukker det opp andre moralske spørsmål, som: For hvilke tilstander eller sykdommer skal det være tillatt med hjelpesøsken?⁵ For hvilke personer (søsken, foreldre, besteforeldre, venner)? Et spørsmål relatert til tilvalg, er om det er galt å sette inn befruktede egg som disponerer for sykdom hos fremtidig avkom. Ikke sjelden har man få befruktede egg å velge mellom, og man kan komme til å måtte velge mellom et befruktet egg som har en viss sjanse for å gi et barn som er bærer eller har sykdommen man vil unngå, og ingen egg. Skal man da sette inn det befruktede egget? Hvem tar man da i tilfelle (mest) hensyn til?

PGD reiser også et annet viktig spørsmål: Må de potensielle foreldrene selv ha (eller være bærere av) en tilstand for at de skal få benytte PGD? Personer med alvorlig sykdom i familien (slik som Huntingtons sykdom) kan ønske å få et barn som ikke vil få sykdommen, samtidig som de selv ikke vil teste seg for å få vite om de har eller vil få den. Dette kalles eksklusjonstesting, og er ikke tillatt ved PGD i Norge i dag.

Mange av de moralske spørsmålene som de seleksjonsfremmende teknologiene genererer, er altså knyttet til selve valget: innhold (abort), hva som skal velges (sykdom, tilstand, egenskap), hvem som skal velge og på vegne av hvem.

Egenskapsendrende teknologier

Tilsvarende reiser reproduktive teknologier som endrer egenskaper mange moralske spørsmål. Hvilke egenskaper er det rimelig å endre: Fare for sykdom? Hukommelse? Intelligens? Moralitet? Hvilket ansvar har vi når vi endrer grunnleggende menneskelige egenskaper, og hvordan skal vi ivareta ansvaret? Hvordan skal vi håndtere det at vi kan påvirke evolusjonen på langt mer effektive måter enn tidligere? At vi kan endre vår art?
I tillegg aktualiserer denne type teknologier spørsmålet om hva det vil si å være forelder. Med mitokondriedonasjon vil det kommende barnet få arvemateriale fra tre personer, og ifølge enkelte slektskapstester være i slekt med kvinnen som donerte egget (uten kjerne). I fremtiden vil man kunne «klippe inn» genmateriale fra mange personer eller redigere dette fritt. Hva vil det da si å være forelder? Hvilke rettigheter, plikter og bånd knytter det seg til de ulike former for foreldreskap? Er det ledende eller misvisende å bruke betegnelser som «mor» og «far»? Hvordan endres det sosiale presset for å bli genetisk og biologisk forelder? Finnes det moralsk relevante forskjeller på «morsrollene» og «farsrollene» i reproduksjonsprosessen og foreldreskapet? Vil fremtidige barn holde genregissøren ansvarlig for sitt vesen og sine handlinger?
Hvordan endres det allerede komplekse skillet mellom genetisk, biologisk og sosialt foreldreskap når barn kan få genetisk materiale fra flere enn to individer? Selv om det enda er noen år frem til dette blir konkrete valgmuligheter i klinikken, kan svar på dagens problemstillinger legge føringer for fremtidige svar. Mitokondriedonasjon tvinger oss derfor allerede nå til å reflektere over dette.

I tillegg vil egenskapsendrende teknologier gjøre det nødvendig på nytt å svare på moralske spørsmål om egenskaper («det gode liv»), om roller og om ansvar.

Moralske spørsmål felles for reproduksjonsteknologier
Teknologiene redegjort for i første del av artikkelen reiser også en rekke moralske spørsmål som er felles for flere av teknologiene. Jeg skal her kort nevne noen av disse: Hvem skal ha tilgang til teknologiene? Hvilke krav skal stilles til de som får tilgang til dem (fysisk, mentalt, sosialt)? Hvilke krav skal stilles til teknologien? Hvor effektiv skal den være? Hvor sikker skal den være? Hvem skal vurdere?

Et annet fellestrekk ved reproduksjonsteknologi er at den etablerer og endrer definisjonene av foreldreskap. IVF har etablert skillet mellom sosialt, biologisk og genetisk foreldreskap. «Genetisk mor» er betegnelsen på den som egget stammer fra. Som biologisk mor regnes den som føder barnet, og sosial mor er den som har omsorg for barnet og oppdrar det. Tilsvarende vil nye teknologier kunne bidra til nye former for foreldreskap. Hva skal vi kalle disse? Er de av det gode? For hvem?

All assistert reproduksjon gis som helsehjelp og forutsetter et uttrykkelig informert samtykke. Forutsetningen for et gyldig samtykke, er at personene har fått og forstått relevant informasjon (Bunnik 2013; Faden 1991). Ved en rekke former for reproduksjonsteknologi kan det reises spørsmål om folk er godt nok informert om prosedyre, suksessrate og risiko. Har de forstått viktig og vanskelig informasjon om genetiske forhold (ved PGD og NIPT)? Hvordan skal man gi god informasjon om nytte, risiko og usikkerhet? Disse spørsmålene viser seg å være særlig relevante da ønskene om å få barn ofte er sterke og sammenfallende med interessene til de som tilbyr tjenestene. For enkelte former for reproduksjonsteknologi er suksessraten liten og risikoen betydelig (Ferraretti 2013; Traeger-Synodino 2013; Calhaz-Jorge 2016). Dette reiser også spørsmål om ansvar: Er det da riktig å overlate valget (og ansvaret) til paret? Hvilket ansvar har behandler? Hvilket ansvar har individet for å få barn i fertil alder? Hvilken rett har samfunnet til å begrense individers selvbestemmelse, og på hvilket grunnlag kan en slik begrensning forsvares? Er valgene frie eller er de gitt av press fra samfunnet og familien?

Hvordan begrunne svarene? Grunnleggende etiske utfordringer
Selv om mange av de moralske spørsmålene nevnt ovenfor har funnet sine løsninger i lover, forskrifter og i praksis, er enkelte fortsatt kontroversielle. Da fosterreduksjon nylig ble drøftet i Norge, ble det en svært opphetet debatt. Noe av grunnen til dette er at mange av de moralske spørsmålene som reproduksjonsteknologiene reiser, bunner i motstrid mellom grunnleggende etiske posisjoner eller prinsipper (antinomier) eller uløselige dilemmaer (aporier). La oss derfor se nærmere på enkelte slike grunnleggende etiske utfordringer, som gjør at de moralske spørsmålene ikke alltid finner stabile svar.
 

Hvilken moralsk status har embryoer og fostre?
Målet med assistert befruktning er å frembringe barn, og teknologiene anvendes på ulike forstadier til et menneske. Spørsmål om hvordan vi skal håndtere slike forstadier, herunder hvilke rettigheter og krav på beskyttelse det befruktede egget, embryoet og fosteret har, bunner i spørsmålet om moralsk status. Her er det i praksis mange motstridende syn. For enkelte har fosteret full moralsk status fra unnfangelsen, mens det for andre ikke har moralsk status før ved fødselen eller en stund etterpå. Eksempelvis har fosteret meget begrensede rettigheter i England, Belgia og Nederland, mens tysk lovgiving allerede tillegger det befruktede egget betydelig moralsk status. Den norske lovgivingen bygger i praksis på et graduelt syn på moralsk status, der fosteret har økende krav på beskyttelse ettersom det vokser.  

Normativ tenkning, slik vi finner det i juss og etikk, har ikke tradisjon for å håndtere biologisk materiale eller potensielle personer (Parfit 1984). Å fastslå fostres moralske status representerer derfor en grunnleggende etisk utfordring som fortsatt ikke har funnet sin løsning. Moralsk status knyttes ofte til livssyn, mens spørsmålet om ansvar for fremtidige personer og generasjoner samt fostres rett til beskyttelse synes å berøre alle, uavhengig av livssyn.

Naturstridig eller evolusjonsfremmende?
En annen grunnleggende utfordring er i hvilken grad naturen er normerende for våre handlinger. Spørsmålet om hvorvidt reproduksjonsteknologier er naturstridige bygger på en forståelse av at naturen gir normer for menneskelig atferd og inngripen. Også her finner vi mange motstridende syn. Mens enkelte oppfatter naturen som en gudgitt norm som ikke skal manipuleres, og andre ser den som en sårbar balanse som ikke må rokkes, ser atter andre naturen som et ufullstendig substratum som mennesket bør forbedre (Barilan 2001).⁶

En utfordring i debatter om naturens normer, er at naturbegrepet brukes ulikt. Nuffield Council on Bioethics har vist at «natur» brukes på minst fem forskjellige måter i offentlige debatter om teknologi og medisin (Nuffield Council on Bioethics 2015): Naturen er nøytral, representerer en visdom, har en essens og et formål, er trygg og vanlig og representerer en gudommelig orden. Når ulike naturbegreper brukes i samme debatter, blir de ofte uklare og lite konstruktive.

En annen utfordring i natur-baserte debatter om reproduksjonsteknologi, er at vi på så mange andre områder har «manipulert», «underlagt oss» og «kontrollert» naturen at det virker «unaturlig» å bruke naturbegrepet til å begrense reproduksjonsteknologi (Hofmann 2017).⁷ 

Moderne reproduksjonsteknologi er særlig interessant fordi den gjør abstrakte «natur-spørsmål» ubehagelig konkrete: Er det rett eller galt å sette inn befruktede egg som disponerer for sykdom hos fremtidig avkom? Er bruk av nedfryste egg og eggdonasjon fra yngre kvinner hos eldre kvinner egenskapsutvidende («human enhancement»)? Når det er vanskelig å gi konkrete svar på slike spørsmål, er det ofte fordi naturens normgivende funksjoner er uavklarte.
 

Utfordringen med naturens normbærende funksjon knytter an til en annen grunnleggende utfordring: Å skille mellom behandling og forbedring. I debatter om moderne bioteknologi vises det gjerne til dette skillet (Coady 2016), og det argumenteres med at bruk av bioteknologi til behandling er bra, mens bruk til forbedring er galt (Daniels 2000). Nedfrysing av kjønnsceller kan brukes i behandling av infertilitet, men også til å utvide fertilitet.

Forskjellen synes derfor nyttig for å skille mellom rett eller gal anvendelse og ikke mellom gode og dårlige teknologier. Problemet er bare at behandlingsbegrepet, slik vi bruker det i helsetjenesten i dag, allerede omfatter forbedring, og at skillet derfor oppfattes som kunstig (Coady 2016; Barilan 2001). Vi bruker jo både vaksine og prevensjon.

Å skille mellom behandling og forbedring volder både grunnleggende etiske og kunnskapsmessige utfordringer. Her er det vanskelig å komme til enighet.

Sykdom eller skjebne? 

Tilsvarende har man forsøkt å bruke sykdomsbegrepet til å skille mellom rett og gal teknologianvendelse. Dersom reproduksjonsteknologien brukes til å behandle sykdom, så er den akseptabel. Ellers ikke. Også her møter vi etiske utfordringer: Er ufrivillig barnløshet en sykdom? Hvor alvorlig er infertilitet? Rammer den enkeltpersoner, par eller familier? Det som gjør det vanskelig å svare på disse spørsmålene er at infertilitet ikke kjennetegnes ved vanlige symptomer, omfatter flere personer og at behandlingen ikke er kurativ (White 1989).

Grunnen til at skillet mellom sykdom og helse er viktig, er at sykdom påkaller en spesiell etisk fordring. Vi har en spesiell moralsk plikt til å hjelpe personer som lider av sykdom. Og moderne reproduksjonsteknologi gjør det abstrakte spørsmålet om sykdom konkret: Er risiko for å få barn med alvorlig sykdom en sykdom? Er fare for spontanabort en sykdom (ved PGD eller fosterdiagnostikk)? Hvem er pasienten ved PGD (den sykdomsbærende mannen, den friske kvinnen som behandles eller begge)?⁸ 

Å besvare slike spørsmål med sykdomsbegrepet som mal hadde vært kjekt, men begrepet bygger selv på vanskelige verdivalg (White 1989; Hofmann 2014) og er fortsatt uavklart (Worrall 2001, Nordby 2004; Sadegh-Zadeh 2000).

Andre grunnleggende etiske utfordringer er knyttet til foreldreskap. Som allerede nevnt, konstituerer reproduksjonsteknologier ulike former for foreldreskap. I tillegg utfordrer den selve foreldrebegrepet. Når det er mulig å få barn med avdøde personer (ved nedfrosne kjønnsceller), når mitokondriedonasjon gjør at barn kan få genmateriale fra to (eller flere) kvinner eller når det er mulig å produsere kjønnsceller slik at to menn kan gi genetisk opphav til barn (ved omprogrammering av somatiske celler til eggceller og surrogati) (Hermerén 2010, Whittacker 2007; Newson 2005), så utfordres foreldrebegrepet som har vært normsettende i generasjoner, ikke minst for å fastslå ansvar for avkom. Prevensjon har frigjort sex fra reproduksjon. Reproduksjonsteknologi har i tillegg frigjort foreldreskap fra biologisk og/eller genetisk tilknytning. Ut over dette frigjør den fra partnerskap.

På samme måte som sentrale begreper, som natur, terapi og sykdom, er utfordret av reproduksjonsteknologi, utfordres også foreldrebegrepet og familiebegrepet (som har vært forholdsmessig stabile i årtusener). Grunnen til at dette volder etiske utfordringer er altså at foreldrebegrepet er knyttet til sosiale bånd og moralsk ansvar.

Nytte og risiko 

I en tid dominert av nytteetisk tenkning, er det sentralt å kunne vurdere utbyttet av reproduksjonsteknologien. Selv om studier viser at nytten av å få barn (tilfredshet) er sterkt overvurdert (Angeles 2009; Dyrdal 2011) og at mange av dem som mislykkes med IVF likevel får barn (Johansson 2009), finnes det en rekke rapporter (og utallige fortellinger) om at bruk av reproduksjonsteknologi er til stor glede for veldig mange.

Suksessraten for assistert reproduksjon varierer mye (Traeger-Synodinos 2013; Harper 2010; Calhaz-Jorge 2016; Pandian 2005; Harper 2010; Myers 2008), og veldokumentert kunnskap om utbytte er begrenset (Whittaker 2007). For enkelte typer inseminering er suksessraten svært høy, mens for noen former for PGD er sannsynligheten for å få et friskt barn under 10 %.

Det er en rekke bivirkninger ved IVF-behandling, og pasienter har også dødd ved IVF-behandling i Norge.⁹  Der flere befruktede eggceller settes inn, er det i tillegg risiko knyttet til flerlingefødsel.¹⁰  Det kan også gi noe økt risiko for utviklingsavvik hos barnet ved assistert reproduksjon, men det er uklart om det skyldes metodene eller den underliggende årsaken til infertiliteten. Suksessraten (for å få barn) avtar med kvinnens alder, mens risikoen øker. Hvorvidt det bør settes en aldersgrense, og hvor den eventuelt bør gå, er omdiskuterte spørsmål. Det samme gjelder spørsmålet om hva som er akseptabel risiko for utviklingsavvik hos barnet (Hofmann 2003).

Utfordringen er at grunnlaget for nytteetiske vurderinger er begrenset. Vi har knapt med kunnskap for å foreta velbegrunnede valg. Dette peker på et annet grunnleggende problem: selvbestemmelse.

Det er tre nødvendige betingelser for selvbestemmelse: 1) at man har forstått hva beslutningen omfatter, 2) at man har beslutningsevne og 3) at beslutningen er frivillig. Det viser seg at det kan være vanskelig å oppfylle disse vilkårene ved bruk av reproduksjonsteknologi (Lowe 2016).

Det er mange konkrete spørsmål som krever svar: Hvem skal bestemme hvor mange embryo som skal settes tilbake? Skal risiko- og nyttevurderingen og ansvaret overlates til de(n) enkelte, for eksempel ved vurderingen av alder? Hvilken rett har det kommende barnet til informasjon om seg selv (ved NIPT) eller sitt genetiske og biologiske opphav?

Selv om det i dagens samfunn legges stor vekt på selvbestemmelse, og særlig på reproduktiv selvbestemmelse, er autonomien i praksis begrenset, for eksempel i valget av hvilke tilstander det kan gjøres PGD eller tas abort for. I tillegg kan det oppstå konflikter mellom selvbestemmelsen til de ulike aktørene, herunder de som bidrar med (deler av) kjønnsceller eller det som skal bli til kjønnsceller, befruktede egg eller fostre, de som bringer frem barnet, barnet selv og profesjonelle.

Ansvar 

Som vi har sett, reiser reproduksjonsteknologien også spørsmål om ansvar: Ansvar for utbytte (friske barn), for risiko og skade (på voksne og barn), for relasjoner mellom mennesker (foreldreskap, familie), men også for teknologi- og samfunnsutviklingen. Mens det ikke stilles krav til vordende foreldre ved unnfangelse uten medisinsk intervensjon, skal det i Norge gjøres en psykososial vurdering ved assistert befruktning (Bioteknologiloven 2003).¹¹ Begrunnelsen for dette har vært at en medisinsk intervensjon medfører ansvar og at dette ansvaret også gjelder overfor det barnet som blir til ved assistert reproduksjon. Her står spørsmålet om hva som er barnets beste sentralt. Hvordan skal man vurdere egnethet hos fremtidige foreldre? Hvem skal vurdere egnetheten og hva som er bra for et fremtidig barn? Er alvorlig sykdom og tidlig død hos en av foreldrene skadelig for barnet? Når er man for gammel til å bli forelder? Hvilke krav skal stilles til samlivsform? Svarene på disse spørsmålene varierer i de nordiske landene (Soini 2015). Den underliggende utfordringen er å avklare ansvar for de ulike partene.

Flere av de utfordringene som følger av moderne reproduksjonsteknologi er knyttet til vanskelige valg. Det spenner fra valg om hvilke befruktede egg som skal implanteres eller destrueres, til valg av hvilket foster som skal «reduseres» ved fosterreduksjon, hvilke tilstander som er alvorlige og uønskede (ved fravalg) og hvilke tilstander som er ønskede (ved hjelpesøsken, NIPT og endring av egenskaper). Er det eksempelvis legitimt å velge ut fostre slik at barn blir døve eller får lavere vekst («dvergvekst») (Savulescu 2009) for å få barn lik seg selv? Bør vi velge eller generere embryoer som gir økt intelligens, slik enkelte hevder (Moen 2016)? Valgene og utarbeidelse av kriterier som skal anvendes for slike valg representerer fundamentale utfordringer (Scott 2006; Hofmann 2008) og bunner i grunnleggende spørsmål om hva som er det gode liv, men også om eugenikk.¹²

Signaleffekten

I tillegg gir reproduksjonsteknologien utfordringer med hvilke normer som forsterkes eller skapes ved dens anvendelse. Jeg har allerede nevnt signaleffekten til personer som har de tilstandene som man systematisk søker og velger bort. Personer med slike tilstander kan føle seg fornærmet, krenket og diskriminert (Asch 1989; Parens 2000; Saxon 2000).

En tilstøtende og grunnleggende utfordring oppstår om summen av (legitime) individuelle valg strider med grunnleggende samfunnsmessige verdier – det som gjerne kalles det statsliberale dilemma (Nielsen 2003; Tennsjö 2008). Hvordan skal man i tilfelle balansere disse verdiene? Dette bunner i spenningen mellom individuelle og kollektive verdier.

De etiske utfordringene som er drøftet i denne delen av artikkelen har ingen enkle eller omforente løsninger. Det gjør at de moralske spørsmålene, som jeg drøftet i forrige del av artikkelen, ikke finner klare og stabile svar. Debattene blir derfor ofte heftige og uforsonlige – nærmest skyttergravsaktige. De kan finne pragmatiske svar, men blusser fort opp igjen. Derfor er det viktig å gjenkjenne disse grunnleggende etiske utfordringene i debatter om reproduksjonsteknologi – både for å forstå de ofte inkonsistente svarene som gis og deres midlertidighet, men også for å forstå hvorfor man ofte ikke kommer lenger i slike debatter. Å jobbe videre med disse etiske utfordringene er derfor viktige oppgaver for lek og lærd.

De glemte sporsmålene

I tillegg til de mange moralske spørsmålene som dukker opp i de heftige debattene om reproduksjonsteknologi, er det også en rekke sentrale spørsmål som ikke kommer frem. De er tabubelagte eller glemt. Jeg skal her kort løfte frem noen av disse.

Abortspørsmålet ligger under alle seleksjonsfremmende teknologier fordi fravalg foregår ved abort. Selv over 40 år etter abortstriden i Norge, er dette et så betent tema at det ikke diskuteres i offentligheten.¹³  Det er selvsagt mange grunner til det, men det gjør at den offentlige diskusjonen om mange reproduksjonsteknologier lett blir «betente» og lite konstruktive.

Et annet ikke-tema er adopsjon. Adopsjon er et åpenbart alternativ til alle former for reproduksjon som er drøftet i denne artikkelen. Helse- og omsorgsdepartementet har eksplisitt uttrykt at reproduksjonsteknologier ikke skal vurderes opp mot adopsjon, og offentlige midler brukt for å legge til rette for adopsjon er forsvinnende små sammenlignet med det som brukes på reproduksjonsteknologier.

På samme måte som kvinner stiller opp som altruistiske surrogatmødre (i andre land), er det trolig at enkelte vil bære frem et barn for å la andre adoptere det istedenfor å fjerne fosteret, særlig når de vet at det ville glede dem enormt mye og at de vil ta godt vare på barnet. Adopsjon som alternativ til abort, blir imidlertid ikke omtalt eller drøftet. Vi kan bli spurt om å gi en nyre, men aldri en graviditet.¹⁴

Nært knyttet til adopsjonsspørsmålet er også spørsmålet om global rettferdighet. Det er i dag lite legitimt å spørre om det er riktig å bruke såpass mye ressurser på å frembringe fremtidige barn, når det er så mange eksisterende barn i verden som lider og dør (og som ikke har foreldre), og de samme ressursene kunne brukes til å gi disse et godt liv.

Et annet spørsmål som synes glemt, er hvorvidt vi bør begrense den reproduktive friheten, og eventuelt hvordan? Den globale befolkningsveksten er stor og står ikke i forhold til økt matproduksjon og velstandsvekst. Det er ikke åpenbart at dagens utvikling er bærekraftig. Å overlate reproduksjon til den enkeltes valg kan synes lite fremtidsrettet. I tillegg øker manges levealder, og reproduktive teknologier kan øke fertiliteten. Man kan få flere barn over en lengre periode av livet. Hvordan livslengde skal avveies mot reproduktivitet er foreløpig et neglisjert spørsmål.

Det samme gjelder vurderingen av hvordan reproduktive behov skal avveies mot andre behov. Når vi i større grad intervenerer i reproduksjonen og de menneskelige egenskapene, må vi kanskje tenke annerledes om reproduksjon som et biologisk behov og om hvordan dette skal avveies mot andre behov og verdier. Kan vi vise til «behovet for å føre genene våre videre» når det ikke er «våre gener»? Det blir vanskeligere å vise til biologiske behov, når disse er endret. Dette synes oversett.

Et annet glemt spørsmål er hvordan (reproduksjons)teknologier skaper sykdom. Mens ufrivillig barnløshet tidligere ble oppfattet som skjebne, har reproduksjonsteknologier gjort det til sykdom (Hofmann 2014). Hvilke nye sykdommer skapes av de teknologiene som er omtalt i denne artikkelen?

I tillegg blir følgende sjelden drøftet: «Hva er uønsket?» og «hva er alvorlig sykdom?» Og enda sjeldnere: «Hva er en god egenskap?» og «hva er et godt menneske?» Dette er helt sentrale spørsmål for moderne reproduksjonsteknologi.

Andre ting som sjelden blir vurdert, er rollen til det fremtidige barnet. Er det en person som drar nytte av tiltaket, og som derfor skal med i det nytte-etiske regnskapet? Eller skal referansen være at det vil fødes nok barn uansett, slik at gevinsten ikke kan sees uavhengig av den samlede befolkningen på jorden?

Jeg har i denne artikkelen gjort rede for tre grupper av reproduksjonsteknologi og belyst en rekke av de moralske spørsmålene de reiser. I tillegg har jeg omtalt noen grunnleggende etiske utfordringer, som gjør at de moralske spørsmålene sjelden finner stabile og solide svar, men til stadighet blusser opp i til dels heftige offentlige debatter. Dette har jeg gjort for å forstå debattene bedre, men også for å erkjenne hvorfor vi ofte ikke kommer lenger – og hva vi må jobbe med. I tillegg har jeg pekt på moralske spørsmål som er glemt eller tabubelagte. Spørsmålene som vi ikke stiller kan fortelle oss like mye om oss selv og våre verdier, som de spørsmålene som drøftes eksplisitt. Dette er spørsmål vi fortrenger fordi de er ubehagelig å dvele ved (Zappfe 1943), og fordi vi har gjort midlene til mål og tapt målene av syne.

Reproduksjonsteknologienes etikk er svært omfattende, og til dels særdeles kompleks. På samme måte som ikke alle former for reproduksjonsteknologi har fått plass i denne artikkelen, har ikke alle moralske spørsmål og alle etiske utfordringer kommet med. Jeg har gjort et utvalg og kan selvsagt beskyldes for å være både selektiv i utvalget og skjev i presentasjonen. Dette er åpent for leseren å vurdere og kritisere.

Tilsvarende er det ikke plass til å referere til all relevant litteratur på feltet. Bare å gi en grundig og dekkende oversikt over de teknologiske mulighetene ville sprenge rammen for denne artikkelen. Mye mangler.

Dessuten er språket verdiladet. Vi har gått bort fra termer som «kunstig befruktning» og «prøverør» fordi de er ladede, men også dagens terminologi er verdiladet. Jeg unngår å bruke «sorteringssamfunnet», men bruker for eksempel betegnelsen «seleksjonsfremmende»¹⁵ som kan hevdes å være verdiladet. Det er vanskelig å fri språket om verdier for verdier. Også her må leseren gå meg etter i sømmene. Selv om språket ikke er nøytralt, har målet vært å presentere teknologien, spørsmålene og utfordringene på en måte som alle parter kan gjenkjenne.

Man kan også protestere mot å inndele teknologier for reproduksjons i tre typer: assisterende, selekterende og egenskapsendrende teknologier. Mange andre inndelinger kunne selvsagt vært brukt. Her er den valgt for å strukturere gjennomgangen og for å vise leseren noen viktige mønstre. Det er selvsagt også glidende overganger og overlapp mellom de tre typene reproduksjonsteknologi. For eksempel brukes PGD fertilitetsfremmende (assisterende) ved translokasjoner.¹⁶ Produksjon av kjønnsceller ved modifikasjon av hudceller kan også falle inn under flere av bolkene.

Man kan også innvende at grunnen til at de grunnleggende etiske utfordringene så sjelden drøftes og at noen moralske spørsmål neglisjeres, er at de er så vanskelige og at det ikke finnes noen omforente svar eller løsninger på dem. Det er selvsagt riktig, men det avdekker en underliggende tragisk dimensjon ved moderne reproduksjons-teknologi: Vi er blitt teknologiske helter som er fremragende på teknikk, men elendige på etikk. Mens vi er drivende dyktige til å utvikle reproduksjonsteknologier, er vi dårlige til å forutse, analysere og begrunne de moralske valgene de gir. Våre teknologiske visjoner er grandiose, men våre moralske innsikter beskjedne. Dermed synliggjøres også en tragisk dimensjon ved mennesket selv og vår gjøren i verden: Vi synes å være overutviklet når det gjelder teknologisk innovasjon, men ikke tilsvarende rustet for etisk refleksjon.