Yara som arbeidsplass

Stine fikk drømmejobben da hun fikk stillingen som prosessingeniør hos Yara, februar 2012. Det var dette hun hadde hatt lyst til å jobbe med helt siden videregående. Hun ønsket å være ute i fabrikker, følge opp driften og jobbe med å forbedre den.

Som nyansatt ble Stine godt mottatt. Det var et opplæringsprogram som sørget for at hun kom innom alt det som var viktig. Hun møtte mange koselige kolleger og dørene var bestandig åpne. Utfordringen var å finne ut hvem som visste hva, for så å finne den rette personen å spørre.

Yara har også et introduksjonsprogram for nyansatte ingeniører i Yara. Ikke bare de i Norge, men også resten av verden. Programmet har fire samlinger i løpet av to år med forskjellige temaer. Her lærte Stine blant annet om prosessikkerhet, personlig utvikling, presentasjonsteknikk og mer om Yara som bedrift. På disse samlingene er det mange unge ingeniører som er samlet og det er veldig sosialt. 

Ansvar og utfordrende arbeidsoppgaver

Hun begynte med et lite prosjekt – og så har det bare blitt mer og mer. I starten fikk hun god tid til å sitte for seg selv og lese seg opp. Det er mye prosess og kjemi på Yara. Selv om fabrikkene til dels gjør det samme, er det sjelden den samme løsningen to ganger.

Nå er Stine prosessingeniør for to fabrikker: Fullgjødsel 2- (nitrofosfatfabrikk) og Kalksalpeterfabrikken. Mye av jobben er å følge opp driften fra dag til dag. Hun kommer om morgenen og ser over hvordan produksjonen har vært det siste døgnet. Har det vært noen begrensninger, så rapporterer hun disse. I tillegg sjekker hun kvaliteten på produkter og mellomprodukter, og hvordan utslippsnivåene har vært det siste døgnet. Det blir ofte også en prat med operatørene i kontrollrommet.

Det er mye å lære fra operatørene, og Stine synes samarbeidet med dem er en fin del av jobben.  Morgenrutinene avsluttes med et morgenmøte med skiftleder, vedlikehold og driftssjef med stab hvor dagens vedlikeholdsjobber og aktuelle oppfølgningspunkter tas opp. I løpet av møtet kontakter de to andre fabrikker på området, Fullgjødsel 3 og 4. Alle disse fire fabrikkene har felles nett for flere råstoff, og de sender mellomprodukter til hverandre. Her er det viktig at de samarbeider godt og utveksler beskjeder om situasjoner som vil påvirke/begrense de andre. 

Små og store prosjekter

Typiske småprosjekter kan være at de prøver å forbedre prøvetakere for pH-måling. Større prosjekter kan for eksempel være at de utvider fabrikker. I et nytt prosjekt er det prosessingeniørene som starter prosjektet. Dette gjør de ved å lage en såkalt prosesspakke hvor de kommer med input, masse- og energibalanser og kartlegger hvilket utstyr som trengs.

I prosjektarbeid jobber man ofte sammen med folk med ulik bakgrunn, dette involverer folk med kompetanse innenfor automasjon, elektro, maskin og de som har ansvar for styringssystemer. Stine synes det er både gøy og spennende å jobbe med folk som har ulik  fagbakgrunn.

Yara byr på mange muligheter

Yara er en spennende bedrift. I Porsgrunn har Yara mange forskjellige fabrikker, noe som gir mange muligheter. Nå jobber Stine i fabrikken, men hun har også mulighet til å drive med mer teoretisk rettet arbeid som for eksempel forskning. Yara har mange fabrikker rundt omkring i verden, og dette gir muligheter til å bli med på fabrikktester i utlandet. Det er veldig opp til deg selv hva du vil jobbe med, forteller Stine.

Fortsatt mye å lære

Det meste lærer hun fra kollegene sine. Yara er en bedrift hvor folk gjerne har startet som nyutdannet – og blitt der siden. Mange har jobbet der i mange år, de har opparbeidet seg mye kunnskap og er godt kjent. Stine beskriver sine kolleger som en stor gjeng med trivelige folk, og som det aldri er noe problem å spørre til råds.

Stine følte at hun lærte mye på NTNU, og mye av det hun jobber med nå kjenner hun igjen fra universitetet. Lærerbøker som fysikalsk kjemi og overflate- og kolloidkjemi blir ofte brukt som oppslagsverk. Hun kunne kanskje lært litt mer om økonomiske vurderinger og strategi, for når en er i en bedrift så er det mye penger i omløp.

– som ingeniør finner du ut av hva som skal til for å fikse et problem. Det er mange slike type utfordringer og du har noen økonomiske begrensninger å følge. Dette gjør at du må finne løsninger som fører til at du tjener inn pengene igjen, forteller Stine.

Litt mer enn normalt interessert i fabrikker..

Lærlingtiden var både gøy og interessant. Hun oppdaget at hun var ganske nysgjerrig på hva som skjedde i fabrikken, så for Stine holdt det ikke å være operatør. Hun ville lære seg teorien bak det hele, og hun valgte derfor å gå videre.

Det var helt klart prosess som gjaldt for Stine, spørsmålet hennes var hvilket studieprogram, universitet eller høyskole hun skulle velge – og som førte henne til prosess? Valget stod mellom å studere i Porsgrunn eller Trondheim. Etter at klassen hennes besøkte NTNU endte hun med å starte på sivilingeniørutdanning industriell kjemi- og bioteknologi høsten 2006 i Trondheim.

Studietiden ved NTNU

Overgangen fra videregående til universitet gikk greit for Stine. Det som var utfordringen var at hun var så klar på at det var kjemisk prosessteknologi hun ville studere. De to første årene gikk litt trått siden hun bare gikk og gledet seg til å begynne på selve spesialiseringen. Det var en del fellesfag som matematikk og lab som hun først måtte komme seg gjennom, men når fagene ble mer relevante gikk det bedre og bedre.

Fra studietiden husker Stine mange timer med rapportskriving, men alle var i samme båt og det ble et godt miljø. Stine kan fortelle at det ble mye rar internhumor på datasalen litt utpå kvelden. Hun var alltid med på standardfestene som ble arrangert av linjeforeningen, i tillegg var hun med i studentspeiderne som visemor.

Relevante sommerjobber i studietiden

De første somrene i studietiden jobbet hun på Renor som driver med spesialavfall. Den jobben fikk hun på grunn av fagbrevet fra videregående. Etter et speedintervju under Kjemidagen som arrangeres på NTNU, fikk hun sommerjobb hos Ineos, noe som resulterte i videre samarbeid i forbindelse med masteroppgaven. Masteroppgaven gikk ut på å undersøke en liten del av prosessen i VCM-fabrikken til Ineos. VCM er råstoffet i PVC-plast. Hun satte opp masse- og energibalanser i et simuleringsprogram, og brukte resultatene fra dette til å se etter optimaliseringsmuligheter.