Desto mer han fordypte seg i kjemien desto mer interessant ble det
Det å løse reelle problemstillinger samtidig som at en ser hvor mye av det faglige som  faktisk overlapper, gjorde studiet spennende, forteller Martin. Nå var det forsker han skulle bli!

I 2004 leverte Martin masteroppgaven sin og var ferdig utdannet som sivilingeniør – klar for  jobb! Han fikk tilbud om en ph.d.-stilling ved PFI (Papir- og Fiberinstituttet), og dermed ble det tre nye år i Trondheim. Borregaard var en av industripartnerne som han skulle samarbeide med gjennom sin ph.d.-oppgave. Det passet denne «særpingen» bra, og jobben som forsker hos Borregaard var allerede sikret før ph.d.-utdanningen var ferdig.

I Borregaard fikk han bryne seg på utfordringer fra dag én
Hans første prosjekt var allerede inne i en fullskalatesting da Martin begynte. Dermed måtte han raskt forholde seg til både andre forskere samt produksjonsarbeidere. De oppnådde  resultatene de hadde forventet – og Martin hadde fått bevist at han taklet ansvaret. Dette er noe han ser tilbake på og er stolt over den dag i dag. 

Martin opplevde at jobben som forsker i Borregaard var mye mer variert enn tiden som ph.d.-kandidat. Den største forskjellen var at ute i industrien jobber alle i et team, gjerne på flere prosjekter samtidig. Som forsker må man følge opp alle prosjektene. Et prosjekt begynner gjerne på lab-en, før det tas ut i pilotprosjekter (småskalatesting). Hvis alt fungerer som det skal, kan det videre bli testet ut i industriell skala før en eventuell implementering i produksjonen. I Borregaard har Martin mulighet til å delta i alle fasene.

Overgangen fra studier til Borregaard føltes naturlig, men for første gang var det mange andre som også var opptatt av hva Martin gjorde. Det var ikke bare han selv og veilederen lenger. Martin måtte lære seg å se ting i et større perspektiv. Forskningen må i alle tilfeller kunne brukes til noe, et forskningsprosjekt må derfor følges opp kommersielt. Borregaard skal tross alt tjene penger på produktene de selger. Dette innebærer at Martin ofte må være med som teknisk støtte både i inn- og utland, enten internt eller eksternt, og i god kontakt med kunder. Sammen med salgsapparatet skal han kunne gi en førstehåndserfaring om hvordan kunden skal få mest ut av produktet sitt.

Borregaard er et internasjonalt selskap og Martin har blant annet reist til USA hvor selskapet har en forskningsavdeling. Det var her lignin som produkt ble lansert for første gang, dette var så tidlig som 1919. Martin synes det er svært lærerikt og nyttig å reise til USA for å treffe de andre forskerne og dele erfaringer. Noe som de tidligere kun har snakket om på telefon.

Det er mye kjemi hos Borregaard
Å arbeide med lignin gir deg muligheter til å jobbe med mange ulike områder innenfor kjemien, som for eksempel overflate- og kolloidkjemi, organisk- og fysikalsk kjemi.

Martin synes at det er spesielt spennende siden de forsker på en fornybar råvare. Borregaard regnes som verdensledende på dette området, kanskje nettopp fordi de har ansatte som for eksempel Martin. Dyktige ansatte gjør at de hele tiden kan utvikle nye produkter i en ellers så tøff bransje. Andre bedrifter kommer til Borregaard med forespørsler om hvordan de på best mulig måte kan nyttiggjøre seg egen ligninproduksjon.

Hva innebærer det å være en forsker?
Nye forskere hos Borregaard får raskt mye ansvar, og alle må sørge for å strukturere egen arbeidsdag. Oppgaven høres enkel ut: Du får et oppdrag, så skal du løse det. Som forsker blir du også ofte prosjektleder, og en må raskt bygge bånd både til forsknings- og produksjonsavdelingen. Å forholde seg til mange personer med svært forskjellig akademisk bakgrunn og varierende erfaring er utfordrende, men Martin blir hørt selv om han samarbeider med ansatte som har 20-30 års erfaring bak seg.

Med kunnskap fra NTNU i sekken...
En er ikke fullt utlært når en er ferdig med studiene ved NTNU, selv ikke med en ph.d.-grad. Martin lærer noe nytt om ligninproduksjon eller bruksområder hver dag, enten gjennom egne forsøk, via kolleger eller kanskje via artikler. Det er ikke integralene fra mattefagene en tar med seg ut i industrien, men fremfor alt forskningsmetodikken, fremgangsmåten man bruker for å oppnå resultater og den grunnleggende kjemikompetansen.

En sivilingeniørutdanning gir en bred grunnmur, så gjelder det å videreutvikle kompetansen, mener Martin. Det er allsidigheten og evnen til å kontinuerlig sette seg inn i nye problemstillinger som gjør utdanningen bra.

På kontoret til Martin står flere av bøkene fra NTNU, men han slår sjeldent opp i dem. De er likevel gode å ha dersom han må lete etter bestemte kjemiske reaksjoner. Martin understreker igjen at Borregaard ikke ser etter de som kan mye om en ting, men de som kan litt om mye. – Vi er ute etter generalister med en god kjemisk forståelse, sier han.

Innenfor Borregaard har ingeniører mulighet til å gå mellom forskning og produksjons-avdelingen. For Martins del har han nå tatt steget oppover i systemet, det siste halvannet året har han hatt stilling som gruppeleder i Ligningruppen. Han jobber mindre på lab-en nå  og har fått større ansvar. Det er derfor viktig å bruke ressursene riktig og vite når det er på tide å ta neste steg. Først var det skremmende med mer ansvar, men det var bare å ta utfordringene som de kom, forteller Martin. Uansett vet Martin at hans muligheter for å ta steget videre oppover i Borregaard ligger til rette, dersom han ønsker det.