INNLEGG I DEBATT I ODELSTINGET OM LOV OM HØYERE UTDANNING

Odelstinget, 21.MARS 1995.

Siri Frost Sterri (H)

Og da er vi altså fremme ved et hovedspørsmål som har stått sentralt gjennom arbeidet i komiteen i alle disse ni månedene: Skal Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i fremtiden fortsatt baseres på vedtaket av 1968, da NTNU og Norges Lærerhøgskole til sammen skulle danne grunnlaget for etableringen av et universitet i Trondheim, hvor senere Vitenskapsmuseet gikk inn som delinstitusjon, og Det medisinske fakultet ble en tilvekst direkte underlagt kollegiet? Med andre ord videreføring av NTNU integrert i universitetet som i dag, jfr. departementets høringsutkast, eller en sterkere synliggjøring og fristiling av NTNU enn i dag, jfr. regjeringens lovforslag, eller løsrivelse av NTNU til en selvstendig vitenskapelig høyskole slik NTNU var før 1968 og langt på vei var det til henimot slutten av 1980-årene? Jeg erkjenner åpent at dette ikke har vært enkle spørsmål for Høyre å ta stilling til. Derfor ventet vi i det lengste med å trekke en endelig konklusjon. Avgjørende for partiets standpunkt om løsrivelse fra NTNU har vært å sikre en best mulig nasjonal ivaretagelse av teknologisk utdanning og forskning også i fremtiden.

Påpekninger og eksemplifiseringer av de endringer og problemer som har skjedd for NTNU med de siste endringene av Universitetsloven i 1989, med bl.a. felles bevilgning over statsbudsjettet, ble til slutt avgjørende for Høyres standpunkt, samtidig som de øvrige enhetene med den allmennvitenskapelige hyskolen som tyngdepunkt i seg selv utgjør både faglig tyngde og bredde nok til å kunne videreføres som Universitetet i trondheim. Jeg konstaterer at Sp har gjort de samme vurderinger og deler vår konklusjon. Imidlertid signaliserte vi tidlig i sluttfasen at vi gjennom subsidiære tiltak og subsidiær stemmegivning var innstilt på å bidra til flertallsløsninger som sikret et sterkere fristilt NTNU enn i dag, basert på regjeringens lovforslag og altså som en del av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, hvis vårt primære standpunkt ikke fikk flertall. Den invitasjonen har vi aldri fått svar på. derimot har vi med Adresseavisen som hovedkilde kunnet registrere et underlig politisk spill med NTNU og Universitetet i Trondheim som innsats.

Tirsdag 14. mars kl. 15.15, dvs. nøyaktig for en uke siden, holdt Ap, SV og Ellen Christiansen pressekonferanse og kunngjorde at de gjennom forhandlinger hadde inngått et forlik basert på at Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet skal omgjøres til et teknisk (uten bindestrek) naturvitenskapelig universitet etter MIT-modellen, som det het i pressemeldingen. Og, som det bl.a. het i fire strekpunkter i pressemeldingen, skulle teknologifagene styrkes, dagens NTNU-fag i større grad ha tilknytning til teknologifagene, og styret og rådet skulle sammensettes ut fra disse prioriteringene. dette forliket fikk ikke lang levetid. Onsdag 15. mars kl. 18.15 ble komiteen presentert for et nytt innspill, denne gang fra KrF, idet Jon Lilletun to dager tidligere hadde vært på besøk i Trondheim og mottatt sine åpenbaringer. Beskjeden til komiteen onsdag kveld var at disse åpenbaringene skulle danne utgangspunkt for forhandlinger om et nytt forlik, denne gangen mellom Ap, SV og KrF, og med Ellen Christiansen støtt ut i kulden hvor forøvrig Sp og H også befant seg. Avgivelsesmøte var fastsatt til torsdag 16. mars kl. 13. dette ble utsatt til kl. 14 etter at, så vidt jeg har fått bekreftet av journalister, Lilletun og Hernes hadde lagt siste hånd på forliket.

Torsdag 16. mars kl. 14 ble så forliket fremlagt i komiteen som grunnlag for avgivelse. Det dramtiske nye ved dette siste forliket er at Jon Lilletuns åpenbaringer nedfelt som en partimerknad fra KrF, dannet basis for de nye forlikspartnerne på en slik måte at ikke bare skal ideene utredes nærmere av departementet, men lovendringer som en konsekvens av å innføre ideene, skal gjøres nå. Dette er, slik Høyre skriver i sine merknader i innstillingen, uansvarlig. Fortsatt er det MIT som er utgangspunkt for den nye konstruksjonen i Trondheim, altså et Norges teknisk (denne gangen med bindestrek) naturvitenskaeplig universitet. Men det må foretas en nærmere utredning av konseptet. Allikevel foreslås nå i loven at hverken NTNU eller NTNU skal bestå som forvaltningsnivåer, men at all virksomheten skal legges under universitetsrektor og universitetets styre. Tankene fra forlikspartiene fortjener å bli utredet, her kan være spennende tanker å bygge videre på. Men samtidig bør også en organisasjonsmodell knyttet til realiseringen av disse tankene utredes. Og i en slik utredningsfase bør Trondheimsmiljøet i all sin bredde trekkes inn. Derfor må Stortinget stille som krav til sin egen seriøsitet som lovgivende myndighet at eventuelle lovendringer kommer som en konsekvens av slike grundige utredninger og ikke foretas på bakgrunn av uferdige tanker i en sen avgivelsesnatt i KUF-komiteen.

Min innstendige appell til Stortinget og til flertallet er derfor at selve lovendringene knyttet til et fremtidig teknisk-naturvitenskapelig universitet utstår inntil saken som sådan er grundig utredet for på nytt å bli fremlagt for Stortinget, slik Sp og H foreslår i sitt utsettelsesforslag.

Det er beklagelig at andre viktige elementer i lovforslaget på mange måter blir fullstendig overskygget av de siste dagers dramatiske, politiske spill knyttet til Universitetet i Trondheim, slik også debatten i dag nødvendigvis må bære preg av.

Updated 21.03.95, Christian Viken, chrisvik@stud.unit.no