I etterpåklokskap kan vi se at vi skulle ha brukt kreftene på å bygge opp et rektorkandidatur for en dyktig kvinne fra de frie fagene, skriver AGNES BOLSØ, førstekonsulent ved Senter for kvinneforskning.
Det ble ingen saftig valgkamp, hverken for Eiliv Steinnes eller for Rigmor Austgulen som prorektor. Det har sin forklaring. De fleste av oss støttet begge paroler: "Bedre vilkår for kvinnene på universitetet" og "Sikker framtid for de frie universitetsfag", men hva var ved valget viktigst, kjønn eller fag?
Steinnes var ingen stjernesmell for våpendragerne for de frie fag. Som den naturviteren han tross alt er, var det all grunn til å mistenke ham for å ville lytte mest til naturviterne og teknologene på Gløshaugen. Og at han var rektor da Senter for kvinneforskning ble etablert sier lite om hans tilbøyelighet til å initiere tiltak for å fremme kvinne- og kjønnsperspektiv på virksomheten. Den største svakheten med Steinnes var likevel at han var mann.
Austgulen var medisiner, og vi vet alle hvor teknologiske disse medisinerne er. Det de ikke kan klare med piller, gjør de med kniv eller elektronikk. Dessuten leser de ikke frie fag, men fag knyttet til en profesjonsutdanning. Hvordan skulle hun kunne forsvare de frie fag? Hun var riktignok kvinne, og en kvinne som så ut til å ha kvinneperspektivet som ryggmargsrefleks. På bakgrunn av oppmerksomheten om NTNU, kjønn og ledelse var dette et pre, men ikke nok for mange samfunnsvitere og humanister.
Om bare Gamle AVH kunne kommet opp med en kvinne som kandidat! Når Gamle NTH stilte med brudgom, hvorfor kunne ikke Gamle AVH stille med brud? Hvorfor enda en brudgom? Det var neppe et uttrykk for støtte til partnerskapsloven.
De sier at de prøvde, og jeg husker godt at dekanene gikk i korridorene og var inne på noen av kontorene og pratet. De var inne på noen av kontorene til noen av kvinnene også, men vi hørte at kvinnene ikke ville stille som prorektorkandidat. På bakgrunn av direktøransettelsene og andre spørsmål om kjønn ved NTNU, var det mange av oss som tidlig skjønte at humanistene og samfunnsviterne måtte stille med en kvinne som kandidat til prorektorvervet. Om dekanene hadde skjønt det, hadde de gjort større anstrengelser? Kvinner og menn har ikke de samme betingelsene på universitetet, selv om mange av oss skulle ønske det. Hva hadde skjedd om de hadde hatt bedre kjennskap til forskningen og kjønn og organisasjon? Hva ville skjedd om de hadde tatt kontakt med en videre krets av kvinner, kvinne- og kjønnsforskere og likestillingsengasjerte ved eget universitet? Ville de fått noen flere ideer til kvinnelige kandidater, tips om veier å gå for å overtale de til å stille og for eksempel få hjelp til å danne ett nettverk til støtte for kandidaten? Jeg sitter rimelig godt plassert i universitetssystemet i denne sammenhengen og kan si med sikkerhet: Våre gutter tok kontakt med altfor få av kvinnene, kvinne- og kjønnsforskerne og de likestillingsengasjerte.
Og hvor var kvinnene på dette tidspunkt? Kjente vi ikke vår besøkelsestid? Nei, og den kritikken må vi ta, samtidig som det finnes en logisk forklaring på at ikke mer ble gjort for å påvirke utvelgelsen. Alle var enige om at det var uheldig med flere og konkurrerende kandidater fra Gamle AVH. Vi måtte sørge for én å samle oss om. Skulle de frie fags representant ha en mulighet, måtte ikke stemmen våre spres. Det var vanskelig nok å få en kvinne til å stille om det attpåtil skulle være et kandidatur i konkurranse med det som "det offisielle AVH" ville gå for. Slik forble mandatet liggende hos guttene som vandret.
I etterpåklokskap kan vi si at vi likevel skulle brukt mye krefter på å bygge et kandidatur for en dyktig kvinne fra de frie fagene. Og vi kan bare spekulere på om det ville ha hjulpet. Steinnes ville fortsatt ha stått der med all sin tyngde. Kan man lansere en kvinnelig kadidat uten rektorerfaring, uten mange tunge verv og lang fartstid i systemet? Det er min overbevisning at enhver kvinnelig kandidat, med få unntak, ville kløyvd Gamle AVH. Med tvil ville vi også da gått til urnene.
Det er faktisk bare en vei å gå: Gi kvinnene verv av format! De frie fag må innse at kvinnene er en ressurs for fagmiljøene, ikke bare i undervisning, forskning og administrasjon på lavere nivå, men i mellom- og toppledelsen. Dette er ikke bare et rettferdighetsspørsmål. Dersom vi forutsetter at vettet er noenlunde likt fordelt mellom kvinner og menn, handler det om å få flere dyktige kvinner inn i ledelsen, for å erstatte menn som ikke er fullt så dyktige. Da vil vi i ledelsen få de mest motiverte og dyktige av begge kjønn, og det er bra for organisasjonen.
En kvinne som ikke har hatt verv av format sees i dag på som mindre kompetent enn en tilsvarende mann. Hvordan kan ellers menn få sine første viktige verv? Å gi kvinner sjansen til å få de tyngste vervene handler mye om å overtale kvinner og deretter backe dem opp. Jeg kjenner mange som er beredt til å gå inn i en slik overtalelses- og oppbackingsprosess. Det er bare å ringe.