Det store flertall av nettsurfere har hittil hatt tre klare fellestrekk. Vi har vært unge (eller unge av sinn), velutdannet (eller under utdanning) og vi har hatt rimelig velfylte lommebøker (i hvert fall har vi - eller våre arbeidsgivere - hatt råd til å kjøpe PC). Med andre ord et uimotståelig åte for selgere av alle valører. Byttet vokser seg stadig fetere etterhvert som modem og internett-tilkobling er iferd med å bli allemannseie.
I dag flommer det nye kommersielle og underholdningspregede web-"siter" inn over nettet og ennå har vi trolig bare sett starten på elendigheten/velsignelsen, alt etter hvilket forhold man har til denne utviklingen. Det kan virke som om fasen der lykken lå i å komme seg ut på nettet med all slags sær og usær informasjon er over. Nå handler det om å tjene penger.
Foreløpig er det neppe så mange aktører som virkelig har tjent inn utgiftene, bortsett fra en del teleleverandører, tjenestetilbydere og alle som arrangerer kurs i "hvordan tjene penger på internettet". Men i dag skal du ikke surfe mange minutter før du dumper borti et eller annet kreativt kommersielt krumspring. Blant de mest primitive er pornoselgere som tilbyr usensurerte bilder til $1 pr. stk. På den andre enden av skalaen finner vi bankene som har satt i verk store utredninger for å finne frem til et sikkert betalingssystem som kan brukes på nettet. Det er allerede startet prøvedrift med internett-banker som blant annet gjør det mulig å betale regninger til alle døgnets timer direkte fra egen PC (De fleste foretrekker å ajourføre sin private økonomi rett etter Dagsrevyen, viser bruks-statistikken).
Mange forstå-seg-påere mener likevel at internett-toget knapt er kommet i sig. I så fall er det ingen gitt å vite hvor ferden vil ende når lokomotivet virkelig har fått opp dampen. Tegn på hva som venter oss finner vi særlig i USA. I løpet av våren åpner kontinentets største butikkjede, WalMart i samarbeid med Microsoft, et elektronisk stormagasin. Kyber-butikken vil inneholde de samme avdelinger som man finner i tusenvis av fysiske WalMarts. Systemet vil tillate både bestilling og betaling via internettet. Kunden kan enten hente varene i nærmeste "ekte" stormarked, eller få dem bragt på døra.
Her hjemme vil faste lesere av fagbladet Kampanje ha registrert at reklamebransjen er svært våken og observant på de nye mulighetene. I hver utgave er det nå en rekke artikler om byråer og firmaer som har "gått elektronisk". Bladet er selv en pionér i så måte. Redaksjonen har redusert frekvensen på de trykte utgivelsene og har istedet bygget opp en løpende nyhetsdekning via hjemmesidene på nettet . Medieselskapene har i det hele tattvært ivrige pådriverne i kommersialiseringen av nettet. Det gjelder blant annet Knoll og tott i Akersgata. Prisene for å annonsere i de elektroniske versjonene av Dagbladet og VG har øket jevnt. I VG koster en link til en annonse nå 16.000 kroner pr. måned. Annonsene består som regel av en logo som fungerer som interaktiv peker til annonsørens egen hjemmeside. Næringslivets respons på tilbud som disse vil kanskje gi en pekepinn om hvilke skjermbilder som vil møte oss om få år. Mediekonsernet Schibsted, som er landets største leverandør av internett-tjenester, har iallefall store ambisjoner. Adm. direktør Kaare Frydenberg tror at internettet bare i Norge vil generere et marked på en milliard kroner om fem år og at veksten enda vil fortsette i raskt tempo. Schibsted-direktøren mener at elektronisk shopping vil utgjøre størstedelen av dette markedet i år 2000.
På nettet kan du også stille sulten. Hvis du bor i Oslo kan du nå sitte hjemme foran PC'en og on-line skreddersy garnityren på din spesielle italienske favoritt-lefse hos Peppe's pizza, og få den bragt på døra. Til tross for mye publisitet omkring kyber-pizza'en går imidlertid salget tregt. Hver måned kommer det inn ca. 200 elektroniske pizza-bestillinger.
Kan det tenkes at kyber-kjøpmennene feilbedømmer mediet? Det ligger jo i vevens natur at du ikke nødvendigvis må innom bestemte sider. I et supermarked uten vegger er det ikke lett å vite hvor man skal plassere sjokk-selgerne. Samtidig forsøker innbyggerne i dette universet selv å holde en viss kontroll. Det er f.eks regnet som brudd på netiketten å spre reklame-post i diskusjonsgruppene på nettet. Enkelte firma som likevel har prøvd seg på slike masseutsendelser har fått merke mottakernes vrede. De har blitt dynget ned i rasende svar-mail. På web-sidene popper imidlertid reklamen opp overalt. Det finnes snart ikke ett anstendig søkeverktøy uten annonser.
Selskapet Arctic Adventure er et bevis på at det er mulig å tjene penger på web. Nett-etableringen kostet 20.000 kroner. Investeringen har vært med på å gi selskapet million-omsetning. Arctic Adventure selger seilturer rundt Svalbard. Pekere på de "riktige" stedene på nettet har gitt 80.000 og 90.000 treff på AA's hjemmesider. Og cruise-trafikken rundt Spitsbergen har virkelig fått vind i seilene. En peker til Arctic Adventure er blant annet tatt med i Yahoo-basen, som er et viktig startsted for mange internett-surfere.
Selskapet med det merkelige navnet er i seg selv et interessant kommersielt eksperiment. Yahoo er et verktøy for å navigere på nettet, rett og slett en katalog over hjemmesider. Trolig er adressen http://www.yahoo.com en av de hyppigst benyttede på hele internettet. Når man vet at suksess-historien startet for knapt to år siden, gir det et inntrykk av hvor rivende fort utviklingen går. I april 1994 opprettet de to dr.grads-studentene Jerry Yang og David Filo ved Stanford-universitetet sin egen, private base over nyttige internett-adresser. De ba sine venner om å legge inn sine beste linker og gradvis vokste systemet. I januar 1995 begynte det hele å ta av for alvor og Yang og Filo kuttet ut studiene. En rekke store, tunge selskap, som Reuters, er gått inn som eiere i Yahoo. I juli i fjor ble det åpnet for annonser i katalogen, to måneder senere gikk driften med overskudd. Fem hovedsponsorer betaler nå $20.000 hver i måneden.
Aktører i vårt nærmiljø har også lært av dagens unge cyber-konger. SINTEF Informatikk fikk ifjor høst en million-kontrakt ved hjelp av sine WWW-sider. Amerikanske Chevron studerte nett-presentasjonen av programpakken Diffpack og slo til, selvfølgelig via e-post.
Dette var en type kommersiell bruk av nettet som de færreste vil reagere negativt på. Kan det faktisk tenkes at det på enkelte områder er mulig å oppnå en syntese mellom kapital og kyber-borgere som gjør begge parter fornøyd? Grunnleggeren av Microsoft, Bill Gates, ser internettet kun som en primitiv start på veien mot en tilnærmet full-digitalisert hverdag. I boka "Veien mot fremtiden" gir han en rekke konkrete eksempler på hvordan livet langs informasjonens motorveier vil arte seg i fremtiden. Gates ser - selvfølgelig - optimistisk på at selskaper skal få bruke nettet til å tjene penger. Vi har jo kommersiell trafikk på vanlige bilveier, så hvorfor ikke på de elektroniske? Levi Strauss & Co er ett eksempel på hva som kommer. Selskapet eksperimenterer med individuelt tilpassede jeans for kvinner. I enkelte butikker i USA kan du nå få sydd buksene nøyaktig etter mål, mot å betale $10 ekstra. Kunden kan velge mellom en hvilken som helst av 8448 ulike kombinasjoner av mål for hofte, midje, innersøm, og sete kombinert med modell. Informasjonen overføres elektronisk fra butikken og til Levis' fabrikk i Tennessee. Dagen etter får kunden buksa levert på døra av bud. Bill Gates ser for seg at vi alle om få år vil ha våre livmål registrert elektronisk. Da blir det også lett å bestille klær via nettet. Akkurat her er Bill og undertegnede på parti. Hvis jeg slipper å gå i klesbutikker, vil jeg se på informasjonens motorveier som et fremskritt for menneskeheten.
Hva blir så konklusjonen på dette høyst usystematiske sveipet gjennom de kommersielle delene av internettet? Er vi alle iferd med å miste våre kredittkort i cyber-fella? Mjoo, symptomene gir grunn til bekymring, men ennå har vi mer å glede oss over, enn å frykte når vi taster oss gjennom lange internetter.