Omsorgen kan tolkes på to måter: Enten mente myndighetene at UNIT gjorde en så god jobb at vi fortjente påskjønnelse, eller de mente at UNIT hadde et særlig stort forbedringsbehov.
Alt tyder på at siste tolkning er den rette. Man behøver ikke lese Stortingstidende særlig nøye for å se det heller. Stortinget og KUF hadde blitt lei av 25 års universitetskrangel i Trondheim og ønsket å gi en korreks. Den råkjørende lobbyvirksomhet som ble drevet i siste del av UNIT-tiden, reduserte ikke akkurat irritasjonen. Skadene får vi slite med i mange år framover.
Forstår vi ikke misnøyen med UNIT, kan vi navigere feil på nytt. I så fall kan grepene bli enda hardere ved neste korsvei. Det finnes 3 andre universiteter og en rekke andre forsknings- og utdanningsinstitusjoner å satse på.
Framfor alt er det nå viktig å innse at det er dumt å fortsette en tradisjon med krangel og motarbeiding av Stortingets og KUF's NTNU-vedtak. Den avgående ledelsen ved NTNU har allerede startet dårlig med å gjøre flere vedtak som kan låse NTNU fast til gamle tenkemåter.
Den utfordring Stortinget har gitt NTNU er å tydliggjøre og videreutvikle universitetets arbeidsoppgaver. NTNU er Norges første universitet med riksoppgaver siden 1811. Det betyr at vi bør oppfatte oss som et første ledd i framveksten av en arbeidsdeling mellom universitetene. Vi skal framelske og tydliggjøre det som NTNU kan bli best på i landet. Men NTNU skal også plassere seg i forhold til andre forsknings- og utdanningsinstitusjoner som departementenes forskningsinstitutter og de statlige høgskolene. Dobbeltarbeidet skal reduseres til det minst mulige.
I videre perspektiv er det en gjenreising av universitetet som samfunnsinstitusjon vi har fått tilbud om å forsøke oss på: Skal norske universiteter igjen bli sosiale og intellektuelle kraftsentra?
Denne posisjoneringen krever stor omtanke og innsats. NTNU må både se på sine egne menneskeressurser og på de posisjonene som andre kunnskapsinstitusjoner har inntatt. I dette arbeidet er debatt det sentrale redskap. Derfor må den nye NTNU-ledelsen gjenreise studentenes og de ansattes tro på at NTNU er deres universitet og at NTNU ikke kan bli bedre enn summen av deres entusiasme og skaperglede. Før dette valget er det utelukkende studentene som har vist denne deltakergleden. At de ansatte ikke deltar, kan vanskelig skyldes annet enn at de ikke tror det nytter. Denne dødleggingen av energikildene må vi fortest mulig kvitte oss med skal vi klare utfordringene.
Den re-humanisering av teknologiene som NTNU nå har fått muligheten til å prøve seg på, skal sette menneskets livsverdier i sentrum og gjøre teknologiene til et tjenerskap som står i krans rundt mennesket. Eksempler på dette er å utvikle teknologier som kan gi så små bedrifter at de kan drives i de mange små lokalsamfunn som Norge har klart å bevare. Norge behøver også å komme ut av sin posisjon som Nordens minst industrialiserte land. Det er symptomatisk at Midt-Norge, der NTH har ligget siden 1913, er en av Norges minst industrialiserte regioner.
Det er også en utfordrende oppgave å utvikle det norske næringslivet slik at vi ikke hele tiden får de vonde brudd med verdigrunnlaget som vi har opplevd f.eks. i bygdene etter krigen. Det livslange slitet med å bryte opp en åkerlapp ble med ett slag uten respekt fordi nye teknologier ikke hadde annen kontakt med fortiden annet enn at de var annerledes. Menneskenes verdier må få et enda bedre vern enn verdiene i naturmiljøet.
Til å gjøre denne oppgaven trenger NTNU alle de fagområder vi har i dag. De må alle gå hånd-i-hånd dersom de skal klare å forstå mennesket så godt at vi kan skape humanistiske teknologier for det neste årtusen i Norge.
Entusiasme reiser seg best ved at lokkende oppgaver tegnes opp. Slik tydeliggjøring skal være rektors hovedjobb. Han (vi er bare menn vi 3) skal både peke på utfordringer og lytte omsorgsfullt på medarbeidernes reaksjoner. Klinger det av en ubrukt mulighet i dette svaret? I så fall kan vi kanskje omforme utfordringen litt slik at den glitrer enda litt.
"Tverrvitenskap" har vært lansert som lykkepillen både av Storting og lavere instanser. Men dette redskapet er en sløv kniv dersom vi ikke har håndlag med å bruke den. Det er særlig problematisk at den dyktighet som man opparbeider seg på å løse oppgaver i rommene mellom de etablerte fagområdene ikke har noe meriteringsområde og noen yrkesutsikter. Derfor må det en omfattende innsats til over et stort område dersom tverrvitenskapelige engasjement ikke skal bli et lureri mot ungdommen. Vi får heller ikke dyktige medarbeidere til å engasjere seg når de forstår at de ikke vil få jobb etter sin tverrvitenskaplig innsats.
Skal NTNU forstå hva samfunnet behøver, må vi utvikle bedre samfunnskontakt enn den vi har i dag. Forelesningssalene, bibliotekene og laboratoriene er av de mer typiske isolatene i samfunnet. Vi må eksperimentere med mer samfunnsnære arbeidsenheter ved NTNU enn de tradisjonelle instituttene. Studentene må igjennom store deler av sitt studium møte rykende aktuelle deler av samfunnet der de kan bryne seg på oppgaveløsning.
Norske bygder er blitt utmagret i etterkrigstiden. Materiell fattigdom er avløst av sosial og kulturell fattigdom. Vi vil ikke tilbake til et samfunn der menneskeverd måles etter hvor mye jord og skog slekta di har. Men vi vil tilbake til lokalsamfunn der man ikke stadig må til Syden eller til Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø for å oppnå det gode liv. Norske bygder må igjen bli steder der det er fortrinlig å gjennomføre sitt livsprosjekt. Dette krever at vi bruker alle NTNU's fag til å gjøre småsamfunnene kulturelt like. I småsamfunnet skal man både kunne få sine kultursjokk i form av filosofisk tenkning og i form av kunnskap om eldre tiders liv. Der skal man også få sin toleransetrening i form av møtet med mennesker som er helt anderledes enn vi, slik at vi lærer bedre å skille mellom likhet og likeverd.
Norge må gjenerobre variasjonen i sine arbeidsplasser. Vi må hente tilbake fra Kontinentet mye av de arbeidsplassene som nå flytter med hvert eneste trailerlass med oppdrettslaks som går sørover. Vi skal lære oss å foredle den til mye mer kostbare produkter enn det vi gjør i dag.
Er ikke dette en trøye som er verd å aksle for NTNU, så vet ikke jeg.
Arne B. Johansen