Sammen med Sverige, England, USA og Canada ser Norge nå ut til å lede en internasjonal forskningspolitisk trend i retning av stadig mer statlig styrt industriell "innovasjonsforskning".
Her til lands er strengere øremerking av statlige midler til Norges Forskningsråd (NFR), sammenslåingen av forskningsrådene til NFR, opprettelsen av NTNU og Aakvaag-rapporten elementer i en slik trend.
Professor II ved NTNU, Hans Skoie, mener den statlige styringen nå skjer på bekostning av grunnforskningen. Dette kom frem under hans innledningsforedrag på seminaret "Grunnforskning - en truet forskningsart?" ved NTNU nylig.
Skoie mente at "innovasjonspendelen" var i ferd med å svinge så langt til den ene siden, at både staten og NFR hadde problemer med å holde de to "ballene" grunn- og anvendt forskning i luften samtidig.
-Grunnforskningen savner sterke talsmenn, mente han.
Spjøtvoll understreker at NTNU har et spesielt ansvar for å ivareta grunnforskningen, som hverken kan eller skal løse praktiske problemer, men legge grunnlag for nye løsninger og stille de riktige, kritiske spørsmålene.
Også professor Kristian Fossheim ved NTNU advarer mot for sterk statlig styring av grunnforskningen i det siste nummeret av GEMINI. Han sier erfaringer fra Danmark viser at grunnforskningen forfaller når staten øker detaljstyringen av forskningen, og vil ha slutt på overføringen av statlige forskningsmidler til industrilokomotivene.
Tidligere har bl.a. NTNU-professorene Anne Grete Hestnes og Johannes Falnes samt forsker Trond Toftevaag ved SINTEF beklaget, at det nå kreves industripartner ved nær sagt alle prosjektsøknader svært tidlig i forskningsprosessen.
Dette kravet har svekket både sol-, vind- og bølgekraftmiljøene ved NTNU/SINTEF betraktelig i løpet av de siste årene.
Han advarte også grunnforskerne mot å tro, at den eksplosive veksten innen forskning bare vil fortsette "inn i himmelen". Skoie påpekte i tillegg at Norge ikke bruker store summer på militær forskning, slik tilfellet er med mange av de andre "trendsettende" landene.
Han kunne imidlertid ikke tallfeste i hvor stor grad grunnforskningen er svekket. Norsk Institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU), hvor Skoie arbeider til daglig, måler jevnlig innslaget av grunnforskning i norske forskningsmiljøer. Men de siste tallene er fra 1991, før den nye trenden satte inn for fullt.
Ifølge NIFU lå grunnforskningsandelen stabilt på omkring 47 prosent i tiden fra 1981 til 1991. Spørreskjema fra NIFU er imidlertid ute i instituttene, og resultatene vil foreligge tidlig på nyåret.
Heller ikke NFR har tall som på en klar måte viser innslaget av grunnforskning i budsjettet. Årsaken er at det ligger grunnforskning skjult i mange av "kakene" i budsjettfordelingen. Rådet har heller ingen entydig definisjon av begrepet grunnforskning.
En viss pekepinn om det som er i ferd med å skje, kan man imidlertid få ved å sammenligne NFRs budsjettkake fra 1994 med årets kake.
I 1994 var totalbudsjettet på 2,074 milliarder. Det ble økt til 2,274 i år. Det er særlig de brukerstyrte programmene uten grunnforskning som øker. I 1994 fikk slike program 555 millioner kroner. I år var budsjettet på 754 millioner, en økning på 199 millioner.
Samtidig er bevilgningene til de frie prosjektene, hvor det ligger mye grunnforskning, kuttet ned fra 346 millioner kroner i 1994 til 126 millioner i år. Dette er en reduksjon på 220 millioner kroner.