Den grønne skatteteoriens hovedresept for et bedre miljø er mer skatt og avgift på miljøskadelig virksomhet, mindre på arbeid, investeringer og handel.
AV ATLE KJÆRVIK
Denne teorien ble fulgt da svenskene gjennomførte verdens første store miljøskatte-reform i 1991. En rekke miljøskatter og avgifter ble innført, blant annet på SO2 og CO2. Samtidig ble inntektsskatten redusert med over 10 milliarder kroner.
I løpet av de siste 15 årene har regjeringer over hele verden innført hundrevis av slike grønne skattetiltak. Målet er å skape såkalte økologiske markedsmekanismer.
Også Norge har startet en reform med miljøskatter. (eks. CO2). Men hittil har man hovedsakelig benyttet avgifter og lov- og regelverk til å regulere miljøskadelig virksomhet. Nå tyder mye på at et dynamisk system av skatteregler, avgifter, lover og regler vil fungere bedre enn ensidig bruk av lovverket.
En omfordeling av skattene vil også kunne skje her til lands. Men førsteamanuensis Anders Skonhoft ved NTNUs Institutt for sosialøkonomi tror ikke det vil skje smertefritt.
- All dramatisk omfordeling skaper konflikter, påpeker han.
- Hovedprinsippet er at mennesker og bedrifter må betale alle kostnadene av skadene de påfører miljøet, påpeker Skonhoft.
Han forteller at teorien bak den grønne skatterevolusjonen i flere år har vært pensum for studenter ved NTNUs Institutt for sosialøkonomi.
- Grunnlaget ble lagt i 1920 av økonomen Arhur C. Pigou i verket "The Economics of Welfare". Pigou mente myndighetene burde ta ibruk skatter for å la forurenserne betale prisen for de skadene de påførte andre. Dette kaller økonomene "eksternaliteter" -dvs. utgifter som ikke er med i regnestykkene, forteller han.
Det er balanse-utslippsbedriften som er idealet. For å få forurenserne til å betale, kan myndighetene belegge uønskede aktiviteter med skatter eller avgifter, eller selge et begrenset antall tillatelser til å forurense og utnytte ressurser.
- Prinsippet er at miljøskattene beregnes ut fra skjæringspunktet mellom den marginale gevinsten for produsentene og det marginale tapet for de som berøres av forurensningene, forteller Skonhoft.
Når inntekter fra avgifter og gebyrer økes, kan myndighetene sette ned andre skatter for å holde det totale skattetrykket konstant. Inntektene kan resirkuleres tilbake til økonomien ved å redusere inntektsskatt, investeringsavgift eller eventuelt skatten på bedriftenes overskudd som belønning for miljøinnsatsen.
Næringer som slipper ut lite avfallstoffer (eks. CO2) kan f.eks. motta mer i skattelettelser enn de betaler i miljøavgifter. Dermed stimuleres sysselsettingen og investeringene i de rene næringene, med motsatt effekt i de skitne.
Inntektene fra beskatningen kan også gis som økonomisk kompensasjon til folk som blir skadelidende av luftforurensningene.
I land hvor de fleste lever godt over eksistensminimum, kan forbrukere og bedrifter kjøpe og investere med sikte på å unngå skatt. Skatt på skapende aktiviteter som å arbeide, investere og drive handel demper også folks lyst til å drive disse virksomhetene.
- Istedet burde man beskatte det man har knapphet på (rent miljø) og ikke arbeidskraft, som det finnes mye av, mener Skonhoft.
Arbeidsgivere finner f.eks. ofte at høye arbeidskostnader (eks. arb. giveravgiften) gjør det så dyrt å drive eller og utvide virksomheten, at de lar det være. Profitten etter investeringene blir for lav lav i forhold til risikoen. Også når lønnstakernes inntektsskatt betales av arbeidsgiveren, øker det kostnadene til arbeid og oppmuntrer til automatisering.
I mange vestlige land har demotiverende skattesystem ført til at myndighetenes inntekter har sunket. I 1993 foreslo derfor EU-kommisjonen at medlemslandene skulle innkreve miljøskatter i form av avgifter på energibruk og karbonutslipp for å finansiere nedgangen i skatteinntektene.
Idag gjenspeiler prisene man bruker for å styre kjøpernes beslutninger, sjelden miljøskadenes fulle kostnader.
Skjulte kostnader ved bilbruk i USA er f.eks. anslått til 300-350 milliarder i året. I tillegg fratas kommende generasjoner tilgangen til begrensede ressurser (eks. olje), uten at dette tas med i regnskapet.
- Hvis bedriftene sendte de økte kostnadene videre til kundene, ville regningene gjenspeile de virkelige økologiske prisene, påpeker Skonhoft.
Ved å bruke et system med økologiske tillatelser, kan samfunnet også sette et tak på forurensninger og ressursbruk for avgrensede tidsrom. Deretter kan man la markedet fastsette prisen. Det motsatte er et system med økologiske skatter, der myndighetene fastsetter prisen og lar markedet bestemme mengden.
- Du kan enten innføre en kvantumreduksjon, eller sette en avgift og la markedet bestemme. Utfallet blir ofte det samme, mener Skonhoft.
Som svar på de nye prissignalene kan en mer miljøvennlig industriell økonomi gradvis ta form. Ideelt sett vil mennesker og bedrifter i stigende grad bevare ressurser og resirkulere avfall.
En innvending mot de økologiske markedsmekanismer er at det kan være vanskelig og dyrt å måle forurensningene. I slike tilfeller må man nøye seg med anslag for å skape enighet om graden av regulering.
Visse reguleringer kan også medføre en favorisering av de mest ressurssterke. Å kjøpe en langsiktig tillatelse er som å bygge et hus i stedet for å leie det - det krever mer penger i første omgang.
Hvis det ikke stilles bestemte krav, kan innføring av markedsmekanismene også bryte ned tradisjonelle og bærekraftige levemåter. Et eksempel på dette var innføringen av vannauksjoner i Chile. Her løste man imidlertid problemet ved å tildele vann også ut fra historisk forbruk.
- Et lignende problem oppsto på Island da myndighetene innførte et system med omsettbare fiskekvoter. Dette styrket de store fiskebåtredernes makt over de små, påpeker Skonhoft.
Mange regjeringer subsidierer miljøskadelig virksomhet. Ett regnestykke går ut på at de globale subsidiene til miljøskadelig virksomhet utgjorde omkring 800 milliarder dollar pr. år i begynnelsen av 1990-årene. Enkelte regjeringer har også begynt å auksjonere bort tillatelser til å forurense og å utarme ressursene (eks. bilbruk i Singapore). Men de fleste regjeringer som har brukt et system med tillatelser, har gjerne gitt dem bort istedet for å selge dem.
Å gi skatteinntektene tilbake til industrien i en eller annen form, eller å dele ut salgbare tillatelser gratis kan også oppfattes som subsidiering av industrien for fortidens skadelige virksomhet. Et alternativ er å øremerke inntektene til miljøvernprosjekter.
- Man må avskaffe økologisk destruktive subsidier og innføre skatter og økologiske tillatelser som gjenspeiler de totale miljøkostnadene, mener Skonhoft.
Dette er årsaken til at Danmark, Norge og Sverige, som alle er avhengig av handel med utlandet, hittil har fritatt deler av industrien for CO2-avgifter.
En ubalanse som hittil har begrenset effekten av de fleste markedsmekanismene, er derfor at de som har mye å tape (de miljøskadelige bedriftene) ofte er bedre organisert og finansielt sterkere enn de som har mye å vinne (folk flest).
De fleste studier av reguleringstiltak viser imidlertid at reguleringene skader næringslivet i forbausende liten grad. De amerikanske industrigrenene som brukte mest penger på miljøtiltak mellom 1970 og 1990, klarte seg bedre i den globale konkurransen enn gjennomsnittet, ifølge øk. Robert Respetto ved World Resources Institute i Washington.
Forbud og beskatning av utslipp og omlegging til renere energikilder, har f.eks. gjort Nederland til ledende nasjon på verdensmarkedet for renseanlegg, og Danmark ledende på vindmøller.
(Andre kilder: Jordens tilstand 1996)