Forklaringer på hvorfor den sterke økningen av kvinnelige studenter ikke
avspeiler seg i mellom- og toppstillinger ved NTNU, finnes i den akademiske
kulturen, skriver BERIT SKOG, førsteamanuensis ved Inst. for sosiologi og
statvitenskap.
Forklaringer på hvorfor den sterke økningen av kvinnelige studenter ikke
avspeiler seg i mellom- og toppstillinger ved NTNU, finnes i den akademiske
kulturen, skriver BERIT SKOG, førsteamanuensis ved Inst. for sosiologi og
statvitenskap.
I dag utgjør kvinner omlag 60 prosent av søkerne til høyere utdanning. Våren 1995 utgjorde kvinnene 59 prosent av hovedfag- og 43 prosent av doktorgradsstudentene. Det er imidlertid få kvinner i mellom- og toppstillinger. Omlag ni prosent av professorene er kvinner. Økningen i andelen kvinnelige studenter avspeiler seg dermed ikke i stillingshierarkiet ved universitetene.
Jeg vil søke forklaringen på gapet i kvinneandelen mellom hovedfagsnivå og i faste stillinger ved å fokusere på den akademiske kulturen. Kulturen i en organisasjon fremkommer gjennom de ytre, synlige trekkene, gjennom de uttalte verdier og normer, men også gjennom de uutalte, implisitte verdier og normer. De sistnevne tas ofte for gitt, og er ikke gjenstand for diskusjon. Det å ha kunnskap om slike normer er viktig når en skal fungerere innenfor en kultur.
Den karrierebane kvinner må forholde seg til i akademia, betegner jeg som Glasstigen. Dette er en metafor for de strukturelle, kulturelle og individuelle forklaringene som utgjør en helhet for å forklare kvinners karriereløp. For det første må hun forholde seg til et hierarki, et formalisert og normert opplegg, som kanskje ikke er tilpasset kvinner. Mange kvinner har omsorg for barn, og tradisjonelt har det vært kvinners oppgave å finne løsninger på pass av barn. Menn kan i sterkere grad knytte seg til akademia og etterleve den akademiske tidsrytmen.
Glasstigen er dernest en gjennomsiktig konstruksjon. Metaforen viser her til de uutalte normene i akademia, som individualisme, konkurranse, prestasjon og tidsdisiplinering. Disse normene er tradisjonelt blitt tilordnet menn som sosialt kjønn. Dette er normer som kvinner må gjenkjenne, forholde seg til og mestre. De må finne "koden".
For det tredje uttrykker glasstigen et krav som kompetanse hos den personen som "skal klatre". Disse må ha motivasjon, faglig sjøltillit og ambisjoner. Hovedfagundersøkelsen (Skog og Haugen 1994) viser at dette ikke er kvinners hovedproblem. Heller ikke det å turnere studier og også ofte barn, familieliv og lønnsarbeid. Men situasjonen krever evne til fleksibilitet og til å finne løsninger. Tid blir da et grunnleggende element, og også den faktor som skiller kvinners og menns akademiske karriere. Menn har bedre mulighet til å planlegge og gjennomføre et normert studium. De får dermed et akademisk karriereforsprang på kvinner.
I offentlige utdanningsutredninger foreslås barnehageutbygging som en strategi for å øke kvinneandelen. Dette forslaget er ikke fulgt opp, og fungerer dermed som en strategi for å øke kvinneandelen. Dette forslaget er også paradoksalt ut fra likestillingshensyn. For det første fordi det gis en utdanningspolitisk legitimitet til at barn er utelukkende kvinners ansvar. Ved å bygge ut barnehageplasser får kvinner større muligheter. Definisjonen av kvinner som sosialt kjønn er demed nedfelt i den utdanningspolitiske retorikken. Forslaget gir for det andre en "privat" forklaring på at kvinner er fraværende i vitenskapelige posisjoner. Kvinner defineres og plasseres i forhold til en kjønnsposisjon. Dette i lys av begrepet "mommy-trap", som nyttes som symbol på at kvinner tilskrives en kjønnet tradisjonell rolle. Det å definere kvinners fravær i akademia som primært familiært, kan forsterke faktorer som skyldes den akademiske konteksten. En ser bort i fra tiltak i akademia som kunne vært gjennomført for å øke kvinneandelen. Dette går på bl.a. på arbeidsplassforhold, PC og veiledning. Hovedfagsundersøkelsen viser at flere menn enn kvinner har kontorplass, og følgelig utstyr som PC og telefon. Menn har bedre arbeidsbetingelser, noe som innvirker på studiemotivasjon og trivsel, og som gir en materiell base for å innarbeide seg sosialt og faglig på et akademisk marked. Alle kvinner har heller ikke barn: Barnehageutbygging er dermed ikke en tilstrekkelig løsning på likestillingsproblematikken innenfor høyere utdanning. Den maskuline realitetsdefinisjon har fått hegemoni i utdanningspolitikken. Av denne grunn rettes ikke søkelyset mot patriarkalske strukturer og prosesser som bidrar til å konservere ulikhetene mellom kvinner og menn i akademia.
Valget av betegnelsen "det teknisk- naturvitenskapelige universitet" signaliserer en kjønnet kultur. Kvinner har tradisjonelt ikke vært synlig innenfor teknologi og naturvitenskap. I de igangværende rekrutterings- og informasjonskampanjer er det en viktig bestanddel å synliggjøre at institusjonen har frie fag. En må vel også være oppmerksom på at en har et legitimeringsproblem i forhold til kvinnelige studenter når institusjonen skal profileres.
NTNU har videre klare uttalte verdier knyttet til likestilling mellom kjønnene. Dette er en del av retorikken: En har eksempelvis definert kriterier for tildeling av forskningsmidler fra Kollegiet på en slik måte at ingen prosjektforslag fra kvinner kom i betraktning ved tildelingen av betydelige midler. Også de implisitte, uutalte verdiene og normene i akademia formidler en kjønnet kultur. Sentrale normer i akademia er prestasjon, produksjon og publikasjon, sistnevnte fortrinnsvis i internasjonale tidsskrifter. Undervisning og veiledning, som utgjør omlag halvparten av arbeidsområdet, og stillingsinstruksjon til en vitenskapelig ansatt, er ikke like meriterende i det akademiske vurderingssystemet. En har dermed marginalisert områder der kvinner tradisjonelt har kompetanse, dvs. i mellommenneskelige relasjoner.
