NTNU-BIL  Bedriftsidrettslaget ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
	ntnubil.no    Postboks 8900, 7491 Trondheim

Styrkeprøven 24.-25. juni 2000.
Rapport fra sykkelgruppene SINTEF-NTNU.

Redigert av Arne Mikkelsen. Sist revidert: 25. sep. 00 (10.mannslagsplassering)

I denne rapporten finner du:

• Resultater
• Statistikk
• Detaljer om årets tur:
• 18-timersgruppe:
     Egil Skybakmoen   Roger Leistad   Bård Brørs   Vidar Amundgård   Arne Mikkelsen  
• 19-timersgruppe:
     Tore Eide Andersen
Rapporter inkluderes etterhvert som de sendes til sykkels epostliste.

Etter flere år med nedgang i deltakelsen fra SINTEF og NTNU hadde vi år satset stort for 2000-årsfeiringen og antallet påmeldte med klubb SINTEF-NTNU var økt fra 12 til 29. Dessverre var det hele 8 som ikke stilte på startstreken, for enkelte bidrog den fuktige værmeldingen til denne avgjørelsen. For fjerde året på rad bød Trøndelag på det beste været mens Østlandet var grått og vått. Som i fjor var vinden rimelig gunstig, vindstille eller svak medvind. Og det viser seg at vindforholdene er det som betyr mest for hvor slitsom maratonturen blir.

Samarbeidet med TVK om start i deres tidlige pulje 7:20 var heldig for alle. 18-timersgruppa med Egil, Roger, Bård, Vidar, Arne, Øyvind G, Leif, Svend og Kurt holdt sammen med TVKs 18-timersgruppe (+ en del fra Oppdal) hele veien, og opplegget med en felles følgebil med private matkasser fungerte utmerket (takk til Kurt som ordnet dette). Knut, Øyvind S og Tore holdt sammen og hadde stadig felt bakfra å henge seg på. Det samme gjaldt vel også alle andre av våre deltakere.

Resultater for deltakere under klubb SINTEF-NTNU:

Navn,  Inst./Avd.              Tid         Antall ganger
SINTEF
Egil Skybakmoen, Matr.tekn.    17:45:38*   11
Bård Brørs, Bygg og miljøtekn. 17:45:41*    2
Roger Leistad, Bygg/miljø      17:45:46*    4
Øyvind Gundersen, Matr.tekn.   17:45:46*    9
Knut Mo, Marintek              19:05:01*   17
Terje Rogne, Energi            27:46:09     7
Inge Lise Wilmann, Runit       Ikke start  (4?)

NTNU:
Arne Mikkelsen, Fysikk         17:45:36*   17
Øyvind Solberg, Matem.fag      19:05:01*    2
Hans P.Jensen, Drift           20:44:00     2
Tore Mortensen, stud NTNU      22:08:20     4
Olaf Husby, Anv.språkv.        25:28:06     ?
Arnstein Moen, Drift           28:40:58     1
Jan Wickstrøm, Drift           33:55:00     1
Reidar Nydal, Fysikk           Brutt (etter Lillh)  (6)
Hans Boye Skogstad, Byggforsk  Ikke start   (8)
Bjorn Sortland, Marin prosj.   Ikke start   (13)
Sverre Myklestad, Bioteknologi Ikke start   (7)
Svenn Roar Øverlie, Drift      Ikke start   (10)
Espen Øverlie, c/o Øverlie     Ikke start   (0)

Andre: (tidl. ansatte/studenter etc.)
Leif Grimstveit, NIFS, Hønefoss     17:45:47*  34 !!
Svend Didrichsen, c/o Knut Mo       18:09:10*   ? (18-timersgruppa)
Tore Eide Andersen (tidl NTHI)      19:05:01*   6
Anders Kibsgaard, sønn O. Husby     25:28:04    1
Arne Kjøsnes (tidl. SINTEF)         27:46:10    ?
Roar Kjøsnes (bror Arne)            27:46:03    ?
Vidar Amundgård, Telenor(tdl NTHI)  Brutt      (2) (18-timersgruppa)
Geir Ove Vedø, Ålesund (tidl NTNU)  Ikke start (3)
Hafeld, Øyvind                      Ikke start

Andre i vår startpulje:
Kurt Helge Johansen, Vinje Stål AS  17:45:36    4 (18-timersgruppa)
Øyaas, Jorun, Norske Meierier BIL   24:52:36
Sporaland, Alf, Norske Meierier BIL 24:52:36

Totalt fullførte altså 19 under laget SINTEF-NTNU (6 SINTEFere, 7 NTNUere og 6 andre). De 10 beste (merket *) har totaltid 181:58:26 (middeltid 18:11:50), vi må helt tilbake til 1991 for å finne bedre! (Se tabellen under) Dette gir en 11. plass på lista over 10-mannslag, bare fire ganger tidliger har vi vært bedre.

Vi må også nevne Geir Wiker (Fysikk) som syklet for TVK og oppnådde en imponerende pers på 14:44:33. Gratulerer!

Det var i år 2310 påmeldte, derav 273 som ikke startet, 217 som brøt og dermed 1820 som fullførte. Dette er omtrent som i fjor, men man må helt tilbake til 1979 for å finne lavere tall. Antallet i Strykeprøven/Lillehammer-Oslo øker derimot, 1053 påmeldte, 95 møtte ikke til start, 59 brøt og 899 fullførte. Se ellers tallstatistikk for styrkeprøven fra starten til i dag.

Statistikk for SINTEF/NTNUs deltakelse i Styrkeprøven.

Kun deltakere under klubb "SINTEF-NTNU" ("SINTEF-NTH" før 1996) er inkludert.
*) Målt i antall fullførende hver klubb (inntil 10 beste klubber)
**) Middeltid for de 10 første som kommer i mål, krav: samme starttid. Ekstremt dårlig vær i 1994

Detaljer om årets tur

Hvordan turen var for de enkelte får vi et bra inntrykk av ved å lese "reiserapporter" som blir sendt ut over vår e-mail-liste etter innsatsen. Her følger rapportene:

Egil Skybakmoen

Etter 3 år uten deltagelse var det atter dags for den lange sykkelturen. Jeg var meget spent uka før styrkeprøven, mye skulle sjekkes, og hvordan var egentlig formen? På mange måter er det verre dagene før, enn selve turen. I år var jeg meget spent (men sov godt natta før..) og også konsentrert og innstilt på at dette skulle gå bra. Jeg traff med bekledningen, det var egentlig perfekte forhold opp til fjellet, og alt gikk lett og greit. Med punktering i feltet opp Soknedalen fikk jeg tømt blæra, og det ble en del "tømminger" på turen i forbindelse med nettopp punkteringene vi hadde i feltet.

Da regnet kom øverst i Gudbrandsdalen fikk jeg ikke satt på regnjakke, men det gjorde ingenting, jeg følte meg både sprek og varm og ved godt mot. På Lillehammer kom regnjakka på (ny punktering i feltet) og da regnet det tett!

I kassa i følgebilen hadde jeg mye godt. Jeg spiste loff m/laks,kjøttpålegg sunda og banos. Jeg hadde med plommer, pærer, bananer og sjokolade. Drikken var vann og en blanding av cola og kaffe, samt ren cola ved stoppingene. Matinntak og drikkeinntak fungerte perfekt, og det var nok mye av grunnen til at jeg ikke hadde en eneste downperiode til Oslo. Både beina og "hodet" fungerte godt absolutt hele veien. Det var rett og slett veldig artig å være med på! Jeg var fornøyd med gjennomførelsen av rittet og også opplegget vi hadde, selv om vi burde ha vært flere i mølla noen ganger, og unngått ihverfall noen av punkteringene vi hadde. Men poenget er at jeg var mest fornøyd med meg selv.

Jeg fikk nå en plakett (11 ganger) som det er plass til flere medaljer på, og jeg vil nok fylle opp den plaketten med noen flere medaljer....., dvs neste år blir det nok en ny tur til Oslo.

Jeg ønsker dere alle en god sommer!

Egil Skybakmoen

Roger Leistad

Jeg kikket på kassene til flere i følgebilen, og så all maten de hadde med seg, og spøkte med å si,at her så det ut som om flere hadde pakket for å dra direkte på ferie etter oslo-turen. DET burde jeg også ha gjort. I flere dager før styrkeprøven blir nesten alt en gjør vurdert opp imot den. Det heter vel planlegging. Også skulle jeg altså ha med meg for lite mat. IDIOTISK. Begynte egentlig tidlig å slite. Over fjellet har tidligere alltid gått lett, men i år syntes jeg det gikk tungt. Havnet i "halen" etter Dombås, og lå vel der stort sett hele turen etter det. Kviknet til etter stoppen på Øyer og var frem igjen noen mil, men mot Minnesund gikk jeg tom for mat og drikke, og havnet i "halen" igjen. Resten gikk greitt. All ære til den harde kjernen som gjorde grovarbeidet hele veien. Vår eneste dame i feltet gjorde også en kjempejobb.

Takk for turen til alle. Neste år? Får se. Ha en god sommer!

Roger L.

Bård Brørs

Dette var min andre styrkeprøve, så i motsetning til i fjor visste jeg hva jeg gikk til. Opplegget var det samme som i '99: Turen foregikk sammen med TVKs 18-timersgruppe, med 4 stopp underveis og mat fra melkekasse i følgebil. Været var også det samme som i fjor, med medvind og mye regn sør for Dovre.

Syklingen synes jeg gikk greit. I fjor var SINTEF-NTNUerne henvist til en plass i halen, men i år hadde vi "alle rettigheter" og kunne være med framme i mølla. Det er mye mer interessant, og gummistrikk-effekten som oppstår i kupert terreng blir ikke så merkbar.

Denne gangen var jeg bedre rustet med klær (underskjorte + langermet skjorte + regnjakke + løse bein + skoovertrekk) og alle punkteringene (var det 4 ellr 5?) gjorde det mulig å justere påkledningen underveis. Dermed unngikk jeg fjorårets frysetokter.

Jeg har satt opp passeringstidene for 18-timersgruppa med gjennomsnittsfart for etappen i parentes. Vi forbedret tiden med 2 minutter i år! Jeg tok med Ryes lag også, som slo oss med 3 minutter. Vi ledet på dem ved passering Lillehammer:

----------------------------------------------------------------------------
Lag	   Hjerkinn      Lillehammer    Minnesund      Oslo
----------------------------------------------------------------------------
TVK 1999   5,17 (30,3)   11,31 (32,1)   15,30 (25,1)   17,47 (35,0)
TVK 2000   5,19 (30,1)   11,29 (32,4)   15,24 (25,5)   17,45 (34,0)
RYE 2000   5,10 (31,0)   11,32 (31,4)   15,22 (26,1)   17,42 (34,3)

I år som i fjor glemte jeg å hente medaljen etter at jeg gikk i mål. Den velfylte melkekassen hadde jeg ikke klart å tømme mer enn halvveis, og hele familien kunne kose seg med loffsmørbrød og Isostar på biltur til Lyngør senere på søndagen. Siste rest gikk med på sykkeltur til Risør og omegn påfølgende mandag.

Bård

Vidar Amundgård

Starten gikk og 15-timers pulja til TVK tøffet i vei foran oss, mens vi i 18-timers tok det litt roligere. Til å begynne med tror jeg vi var 50-60 personer i pulja, hvorav ca.35-40 kjørte i kjedet (Altfor mange etter min mening. Det burde vært begrenset til maks 25 personer). Med så mange i kjedet blir det veldig mye rykk og napp. Vi hadde også to punkteringer og en velt (da stopper alle) før vi hadde kommet til Oppdal. Punkteringene og velten førte nok til at tempoet ble dratt opp litt ekstra og det ble kjørt hardere i motbakkene enn det 17- timers pulja til Raufoss gjorde i fjor. I utforkjøringene derimot ble det kjørt ganske pudding. Jeg lå foran i en utforkjøring en gang og måtte rett og slett bremse for at ikke feltet skulle strekke seg for mye. Ca. 1 mil etter Oppdal hadde vi første stopp. Her var det raskt skifte av flasker, etterfylle mat og bananer og pissing som sto på menyen. Etter dette forsatte ferden oppover drivdalen. Kapteinen sa at det skulle kjøres saktere i motbakkene, men slik ble det ikke.

Som dere allerede kanskje har fått en mistanke om, så gikk det ikke helt bra med meg. "Rykk og napp" kjøring og høyt tempo i motbakkene gjorde sitt til at jeg ble surere og surere i beina. Jeg tøyde ut når jeg hadde muligheten (ved punktering), men det hjalp ikke nevneverdig. Når vi var et par kilometer før første stopp, var det som noen trakk ned en rullgardin for meg. Beina ville ikke og jeg måtte legge meg i "sekken", bak kjedet. Stoppet var altfor kort til at jeg klarte å hente meg inn igjen og etter at vi hadde syklet et par lange motbakker var det helt stopp for meg. Jeg måtte slippe pulja og se at de tøffet videre uten meg. En forferdelig følelse når man vet at det er 400 km igjen til mål.

Hva kunne jeg gjort annerledes ? Jeg skulle vært mye mer egoistisk og ligget i sekken store deler av tiden. Ingen hadde reagert på det og jeg hadde spart krefter. Jeg overvurderte meg selv, samtidig som jeg gjerne ville bidra til at gruppen nådde målet. Det hadde likevel blitt endel rykk og napp, men ikke så mye.

Jeg syklet videre helt alene over Dovrefjell. Det var medvind på Hjerkinn og jeg hadde faktisk 50 km i timen på flatmark. Det var ganske deilig, siden det hadde gått så tregt så lenge. Ca. 1 mil fra Dombås ble jeg hentet inn av et kjempesvært felt fra BOC. Her hadde jeg muligheten til å ta inn igjen de andre, tenkte jeg, men slik ble det ikke. To duster foran meg tryna og jeg måtte svinge ut i grøfta for å unngå kolisjon. En annen rytter som kom bakfra kjørte inn i bakhjulet mitt. Alt gikk tilsynelatende bra, med unntak av at bakhjulet hadde fått en liten sleng. På dette tidspunktet regnet det ganske kraftig og jeg var iskald. Feltet tøffet videre uten meg og håpet om å ta igjen TVK var ute.

Etter dette syklet jeg mer eller mindre helt alene til Lillehammer, med korte stopp på Dovreskogen og Kvam. Det kom ingen større puljer på denne strekningen som jeg klarte å henge meg på. På matstasjonen på Lillehammer traff jeg en som jeg hadde syklet sammen med på Mjøsa Rundt. Siden vi var ganske jevne, bestemte vi oss for å sykle sammen til mål. Vi kjørte videre alene. Det kom en pulje bak, men de syklet for hardt for oss.

Ca. 2 mil etter Lillehammer begynte giret mitt å fuske. Til slutt ble det så ille at jeg måtte stoppe. Det viste seg at det øverste tannhjulet på navkjedegiret var borte. Giret hadde trolig fått seg en smell på Dovrefjell. Da hadde jeg to muligheter:

1. Jeg kunne vente på servicebil i håp om at de hadde et gir jeg kunne kjøpe (noe de ikke hadde for 7 år siden da jeg hadde samme problem).
2. Jeg kunne bryte og få sitte på med følgebilen til han jeg syklet sammen med.

Jeg valgte det siste alternativet. Jeg var gjennomvåt og det kunne ta et par timer før det kom noen servicebil, som kanskje hadde et gir jeg kunne kjøpe. Hadde jeg vært helt sikker på at de hadde den type utstyr i bilen, hadde jeg nok ventet.

På dette tidspunktet lå vi an til en tid på 20 timer. Snittfarten så langt lå på 28 km/t, men jeg tror ikke vi hadde greidd å holde den snittfarten inn. "Partneren" min kom i mål på 19:32, en anstendig tid som jeg ville vært fornøyd med.

Vidar Amundgård (Telenor, Østfold, tidl. NTHI)

Tore Eide Andersen

Min Styrkeprøvekarriere skulle egentlig ha endt i bunnen av Stovner-bakkene i 1993. Jeg kjørte den gangen sammen med en relativt stor gruppe fra Sintef-NTH-NTHI med ambisjoner om 19-20 timer. Noen få mil fra mål presterte jeg å slite av kjedet og måtte se de andre suse inn til 19 timer og 40 minutter. Selv labbet jeg opp bakkene og fikk omsider hjelp til å lappe sammen kjedet og kom i mål ni minutter for sent til å bryte 20-timersbarrieren. Surt...

I årene som fulgte var jeg plaget med knesmerter og var ute av stand til sykle mer enn 10 km. Legene på Rosenborgklinikken kunne intet gjøre og resignert la jeg sykkelen på hylla. Men det var jo bittert med disse ni minuttene i '93 og noen hadde vel antydet at mine kneplager kunne komme av fotens vinkel og posisjon i pedalen, så skulle vi kanskje prøve igjen i år? Vel, med nyinnkjøpt sykkel, nye pedaler, sykkelsko og gode råd fra Krangsås på Sport Extreme la jeg i vei i begynnelsen av april. Denne gangen skulle vi knuse 20-timer'n...

Etter 3000 treningskilometer uten snev av kneproblemer møtte jeg spent opp på torsdagsmøtet før Styrkeprøven. Det viste seg at vi var fire personer med ønske om en tid mellom 19 og 20 timer; Knut Mo, Bjørn Sortland, Øyvind Solberg og meg selv. Vi tok sikte på å holde følge med 18-timersgjengen til Hjerkinn og deretter henge med de lagene som måtte dukke opp. Med en svært tidlig startpulje ble denne strategien meget vellykket.

Natten før Styrkeprøven sov jeg lite (som vanlig), spenningsnivået var tilnærmet det jeg hadde før min første Styrkeprøve i '86. Hvordan skulle dette gå? Lørdag opprant med gråvær, men tørre veier. I startområdet møtte vi Bjørn iført "sivil" og uten sykkel, dermed var vi tre. Vel i gang forsøkte vi finne oss til rette som vogn der bak og fikk straks merke ulempen med å ikke være med i mølla: Trekkspilleffekten. Det er utrolig vanskelig å holde et stabilt tempo og samtidig dra nytte av det å ligge på hjul i denne posisjonen. Med mye rykk og napp-kjøring brant vi mye krutt før Dovrefjell, særlig på slettene mot Oppdal der vi hang på et 14/16-timerslag et stykke. En periode lurte jeg faktisk på om dette skulle rekke helt inn til Oslo. 18-timersgruppa til Sintef - NTNU hadde vi forlatt i Soknedalsbakkene, da de ble stoppet av en punktering. De tok oss ikke igjen før vi kjørte inn på vår første stopp; matstasjonen på Hjerkinn. Tiden hit ble 5.45.

Etter inntak av salt suppe og bunkring av tørrmat, satte vi kursen for Kvam, vår neste stopp. Midtveis på Dovreplatået åpnet himmelen alle sluser og vi gikk inn den bløte fasen av turen. Dagen før hadde jeg impulskjøpt en sykkelbukse med vanntett front og denne holdt meg faktisk tilnærmet tørr på beina hele resten av turen. Utrolig! Fra Dombås fikk vi brukbar medvind, hvilket veiet opp for den ekstra rullemotstanden som overvannet i veibanen medførte. Vi klarte fortsatt å henge med de store lagene som tok oss igjen og fikk dermed god pes nedover dalen. I bakkene ned mot Sel ble det tilløp til dramatikk da en ukonsentrert rytter framme i feltet forårsaket massevelt. Vi klarte med nød og neppe å styre unna. Bremse-effekten av racerdekk på våt asfalt er som kjent mikroskopisk så vi ble i praksis reddet av at vi lå såpass langt bak i feltet.

Med godt tempo nådde vi Kvam over en time før 20-timersskjemaet. Etter en kort stopp (i oppholdsvær, utrolig nok!) la vi i vei mot Lillehammer. Nå hadde de fleste storlagene fra de seedete puljene passert, men det var fortsatt noen igjen som vi kunne henge oss på. Målet var å dra mest mulig nytte av disse fram til Mjøsa, der vi regnet med å måtte gjøre resten av jobben selv. Få kilometer etter Kvam begynte det å pøse ned igjen og det vedvarte de neste 90 kilometerne.

Ved ankomst matstasjonen på Lillehammer noterte vi tiden 11.35, fortsatt en time foran skjema. Mye trekkspillkjøring hadde imidlertid kostet og vi ble sittende der en god stund. Sammen med to frakjørte ryttere fra BOC satset vi nå på å innta en bedre varmrett, type pasta, på Rudshøgda. Tempoet ble naturlig nok redusert med en så liten gruppe, men vi hadde fortsatt 50 minutter tilgode på skjemaet da vi nådde Rudshøgda matstasjon. Den nevnte varmretten var imidlertid en gedigen skuffelse; "pastaen" bestod av halvlunkne, tørre pastabiter som vi kunne pynte med en pizzafyll-liknende saus fra noen glass. På dette tidspunktet var jeg så lei brødmat at det meste hadde gått ned ukritisk, men det kom et par gloser jeg ikke skal nevne her...

Utfra Rudshøgda satset vi på å ta siste stopp på Minnestund og hadde fortsatt følge av våre venner fra BOC. Dette stykket skulle bli det verste for min del. Jeg fikk etterhvert store problemer med å holde meg våken, og var faktisk flere ganger nær ved å sovne på sykkelen. En guffen opplevelse. Nedbøren hadde nå gitt seg, slik at jeg ikke lenger ble holdt naturlig våken av å tømme munnhulen for sand annenhver kilometer. De siste milene mot Minnesund begynte også leggmuskulaturen å få nok. Tross dette hang jeg med og vi nådde Minnesund 30 minutter foran 20-timersskjemaet. En kopp kaffe og tigerbalsam gjorde slutt på plagene og vi kunne ta fatt på sjarmøretappen inn mot Oslo. Her fikk vi etterhvert selskap av et titalls andre (spreke) ryttere, og tempoet ble skrudd opp. Utrolig hvor mange krefter som dukker opp når du har mål i sikte! Med brede glis passerte vi målstreken i samlet flokk og fikk sluttiden 19.05. Forbannelsen fra '93 var brutt...

Tross griseværet vil jeg minnes årets Styrkeprøve som den morsomste hittil (noen vil vel si at "morsom" uansett ikke er en aktuell beskrivelse av en slik tur). Bortsett fra en downperiode før Minnesund holdt beina hele veien og fordøyelsessystemet holdt et normalt aktivitetsnivå. Faktisk gikk turen så bra at jeg vurderer å oppjustere ambisjonene neste år. 18-timersgruppa? Vel, det var jo synd med de 5 minuttene...

Tore Eide Andersen

Arne Mikkelsen

I alle reiserapporter dominerer positive inntrykk, og det er også mine egne erfaringer fra årets tur. Artig og behagelig å være med i en så stor gruppe som stod på egne bein og ikke stresset for mye (etter min målestokk). Jeg måtte aldri ned i kjelleren for å finne reserve og matlysten var på topp. Av de 17 turene jeg nå har hatt er dette blant de 2-3 letteste. Det som plaget meg var smertende skuldre og en verkende albu, men det var til å bære over. Albuebetennelsen jeg hadde slitt med siden tidlig mai ble faktisk raskt bedre etter Styrkeprøven!

Jeg var tildelt (tok på meg) oppgaven å administrere gruppa. Har lang erfaring i gruppesykling, men ikke i å være kaptein. Det er ikke enkelt. For det første må man ha litt overskudd. (Manglende overskudd førte til at TVKs kaptein Olaf nokså stilltiende overlot roret til meg på Dovrefjell.) Når man skal ta hensyn til gruppa som helhet må man iblant ignorere enkeltindivider. Dette er ikke lett, og jeg kunne nok gjort det bedre. Men jeg er ikke typen som liker å rope og kommandere mer enn jeg gjorde underveis. En strikt ledelse er nødvendig for at en stor gruppe i 54 mil skal sykle relativt samlet samtidig som ambisjonene skal holdes i hevd. Flere i feltet hadde nok krefter til forseringer, men det er om å gjøre å utnytte kreftene kollektivt.

Jeg opplevde lagsyklingen sosialt og artig. Jeg har vært med TVKs 15-timersgruppe noen ganger og her er det naturlig nok mer stressende. Og når disse karene i år ble innhentet av etterhvert tre klubber var kontrollen overgitt dem (Rye), og det er for den enkelte bare om å gjøre å henge med lengst mulig. Det sosiale gruppesamholdet blir derved svakere. Likevel, all ære til deres gode innsats og kjempegode tid 14:36! Jeg er nok noe misunnelig på deres gode tid - men trøster meg med at i år var antagelig ikke formen min god nok for denne tiden.

Jeg håper samholdet i 18-timersgruppa gir inspirasjon til å bli med også neste år, både for SINTEF/NTNUere og TVKere.

---

Her følger notater som nok er mest interessant for deltakerne i 18-timersgruppa, idet de går mest på detaljer om gruppesyklingen: Hva gikk bra, hva gikk dårlig?

Først alt det positive:

1) Samarbeidet med TVKs og Oppdals 18-timersgruppe gav oss en grunnstamme på 30 mann som gjorde at vi kunne kjøre vårt eget løp hele tiden. Vi fikk underveis hjelp av mange - lite ønskelig i starten, men etterhvert nyttig - blant disse imponerte Tove Fenstad fra Stadsbygd.

2) Kurts hjelp med følgebil gjorde dette mulig. Etter min vurdering en løsning som fungerte knirkefritt. Jeg hadde valgt en fornuftig mengde drikke og mat på sykkel og i matkassa. Årets tur gikk forresten helt uten å drikke reint vann, en erfaring jeg har gjort i regnværssykling (ufrivillig svelging av regnvann?)

3) Laget vårt (og TVK) holdt moralen godt oppe, noe frafall som er synd for de det gjelder, men farten i helhet vurderer jeg til å være satt riktig, og vi kom i mål innenfor våre ambisjoner (17:45:36).

4) I enkelte perioder var farten noe høy (bl.a. Drivdalen), jeg gjorde mitt beste for å varsle reduksjon, men det er ikke lett å stagge 30 syklister. Etter vurdering av hele mannskapet mener jeg farten stort sett var valgt rett.

5) Antallet til å dra i front var bare unntaksvis nede i 8-10, i hovedsak var vi rundt 15 eller flere, og det skal vi være fornøyd med. I starten var vi alt for mange, forsøk på å dele opp fungerte bare kort tid.

Hva som trakk i negativ retning:

1) Vi hadde vel mange punkteringsuhell. Det er en viss risiko når 30 stk har avtale om å holde sammen og stoppe ved uhell, men 4 er kanskje noe "over normalen". Og hver stopp tok for lang tid. Før og etter Lillehammer var vi våte og slitne og må akseptere noe lengre tid, men i Sokndedalen og på Garli skulle et skift ta max 2-3 minutter med hjelp. Det er snakk om rutine og hurtighet, man har f.eks. ikke tid å ta av/på ventilhetter. Min mening er at pariserdekk er det rette i denne sammenheng. Alle må dessuten ha gode, nesten nye dekk, men innkjørt minst 10-20 mil.

2) De to stoppene i Drivdalen pga. velt må også tas som hendelig uhell, men vi må være våkne i motbakker når vi sykler tett. I det første veltet var to syklet viklet godt inn i hveranre og det tok tid å få løsnet flokene, merkelig nok uten skader.

3) Kjøring i utforbakker var for dårlig. De to første skal ALLTID tråkke og alle må holde hjulet til den foran. Det skjedde bl.a. ikke ned mot Dombås, det ble luker og bremsing for mange bak. Luker førte til at feltet ble splittet opp. I slike lange utforbakker tapes fort minutter. I Brøttumsbakkene var jeg svært kald og valgte å produsere varme med å legge meg først i feltet og tråkke ned hele bakken. Jeg skimtet hele tiden noen bak meg, men det var bare to stk. med i bunnen, resten måtte vi vente på. I slake utforbakker siste km mot mål øynet jeg sjansen på bedre tid enn fjorårets TVK-tid (17:47), jeg la meg først og mente jeg økte farten. Her var heldigvis alle med. Jeg fikk dessuten æren av å gå først over mål. Årets mål var lagt 5-600 m lengre ned i kronglete gater, som gav 1-2 minutter lengre tid.

4) Vi mistet to store felt som tok oss igjen. Det første idet vi la ut fra matstoppen ved Tretten, det andre ved punkteringen før Brøttum. Det første kunne vi hatt mulighet å hentet inn, men vi var litt for seint ut fra rasteplassen. Jeg vurderte det slik at gruppa vår lett kunne splittes opp dersom vi akselererte for å hente dem inn. Det andre tok vi igjen ved Espa, kanskje litt høyt tempo for enkelte ved innkjøringen, men vi fikk her 3-4 mil kjøre i tog. De resterende 50 mil kjørte vi vårt eget tog, litt tyngre men med den viktige fordelen at det er lettere å ha kontroll over vår egen gruppe og ikke miste for mange.

Analyse av stopp (ca. tider)
Soknedalen  punktering  5 min
Garli       punktering  3-4 min
Driva       matstopp    6-7 min
Drivdalen   velt 1      2-4 min
Drivdalen   velt 2      1-2 min
Dovre       matstopp    6-7 min
Hundorp     tissestopp  2-3 min
Ringebu     punkt(falsk) 1 min
Tretten     matstopp    7 min
Lillehammer punktering  3-4 min
Brøttum     punktering  5 min
Brumundal   tissestopp  2-3 min
Minnesund   matstopp    6-7 min
Totalt stopp: 50-55 min

Det store antall stopp gav gode muligheter for å regulere bekledningen og lette på blæretrykket. Rikelig med stopp bidrar til en mer behagelig tur og at farten i feltet kan holdes høyere (mellom stoppene), men som kommentert over er det 3-4 stopp for mye.

Arne

Konklusjon:

Med håp om at arrangørene bærer det økonomisk og at vi møtes til Styrkeprøven 2001, med 20 grader, oppholdsvær og medvind!

Sykkelgruppas nettside

NTNU-BILs hovedside