Interessen for karbon-14-datering spredte seg raskt rundt om i verden etter at Willard Libby demonstrerte metodens nytteverdi I 1949. Det ble i 1952 bestemt at et laboratorium skulle opprettes ved NTNU (daværende NTH) i Trondheim. Første design var en Geigerteller, lik den som ble benyttet av Libby, som kunne måle på grafittmateriale i fast form. Denne hadde imidlertid problemer med stabilitet og radioaktiv forurensning. Etter et besøk ved laboratoriet i Groningen i 1955 ble det besluttet at man skulle gå over til en proporsjonalteller for gassprøver (CO2). I juni 1956 foretok laboratoriet for radiologisk datering sin første måling - på tre fra et av Nemi-skipene antatt å ha tilhørt den Romerske keiseren Caligula. Resultatet, AD 40±50, passet inn med den historisk dokumenterte regjeringsperioden AD 37-41.

I årene som fulgte ble tellerdesignet forbedret, særlig med hensyn på å redusere bakgrunnsstøy fra kosmisk stråling. Bly- og jernskjold reduserte bakgrunnsstøy forårsaket av gammastråling, men slapp likevel gjennom visse elementærpartikler som myoner. Slik forurensning ble eliminert ved hjelp av en krans av mindre tellerrør rundt selve C-14-telleren. Slik kunne man sorterte ut tellinger forårsaket av kosmisk stråling da disse ville treffe både C-14-telleren og kransen mens pulser fra spalting av C-14 atomer ikke hadde nok energi til å nå ut til kransen og kun registrerte i C-14-telleren. Men tester utført 380 m under overflaten i en gruve på Løkken Verk, der effekten av kosmisk stråling er eliminert, viste at omtrent 25 % av bakgrunnen under normal virksomhet var forårsaket av kosmisk stråling. Tellergeometrien ble derfor ytterligere forbedret for å eliminere myoner. Resterende bakgrunn ble redusert ved å redusere proporsjonaltellerens iboende radioaktivitet. Dette oppnådde man ved å bytte ut noen av materialene. Spesifikt ble det benyttet gammelt bly og jern fra et skipsvrak nær Hitra og fra utskiftet tak fra Nidarosdomen.

Samtidig med de tekniske forbedringene ble det også igangsatt prøvetakingsprogrammer for å utføre målinger på atmosfærisk C-14 i tiden da atomprøvesprengningene økte innholdet av radioaktive isotoper rundt om i verden. Disse dekket lengdegrader fra Svalbard (Kapp Linné, 78°N) i nord til Dakar (15°N) i sør. Disse gav særlig interessante resultater i 1962, da prøvesprengninger tilsvarende totalt 340 MT ble detonert, mange av dem på Novaja Semlja i Russland.

Teknikker for karbon-14-datering har i de senere år utviklet seg bort fra proporsjonaltelling mot massespektrometriske metoder (AMS) som registrerer enkeltioner heller enn den radioaktive nedbrytning. AMS har flere fordeler over proporsjonaltelling og særlig viktig er muligheten til å måle prøver i størrelsesordener på milligram. Målingene kan også utføres i løpet av timer i stedet for dager og med større presisjon enn tidligere. Nasjonallaboratoriene for datering installerte et 1 MV AMS-instrument i 2009 og utviklingen av tilhørende preparering og logistikk var viktig i årene som fulgte. Siste datering med proporsjonalteller ble utført i 2010 men det gamle utstyret kan fortsatt besøkes i laboratoriets kjeller.