Voldtekt og seksuelle overgrep er forbundet med en høy risiko for å utvikle posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og andre psykiske lidelser. PTSD er en psykisk lidelse som kjennetegnes av ufrivillige, påtrengende minner om voldtekten, av at man unngår ting som minner en om voldtekten, av negative tanker om seg selv og verden, samt av såkalt kroppslig hyperaktivering (uro). Den som har symptomer på PTSD vil som oftest ha en betydelig nedsatt daglig funksjon.

Vi har i dag god forskningsbasert kunnskap som viser at såkalt traume-fokusert kognitiv atferdsterapi er effektiv behandling for kronisk PTSD. Vi har imidlertid mindre kunnskap om hvordan vi best kan forebygge utviklingen av PTSD etter traumatiske livshendelser. Ettersom PTSD er så vanlig etter voldtekt og medfører betydelig funksjonsnedsettelse, er det viktig å forsøke å forebygge og hindre utviklingen av denne og andre psykiske problemer etter voldtekt.

I dette forskningsprosjektet vil vi derfor gjennomføre en randomisert kontrollert klinisk studie for å undersøke om et kortvarig psykologisk behandlingsprogram kan forebygge utviklingen av PTSD og andre helseplager blant voldtektsofre.

Pasienter som oppsøker overgrepsmottak kort tid etter en voldtekt vil tilbys muligheten til å delta i studien. Voldtektsofre som samtykker til å delta, vil fordeles tilfeldig til en av to behandlingsalternativer: Opptil fem behandlinger med PE (prolonged exposure) terapi eller vanlig psykososial oppfølgning som man ellers ville fått ved overgrepsmottaket eller annet sted. Alvorlighetsgraden av posttraumatiske symptomer, andre psykiske helseplager og vanlige kroppslige helseplager etter voldtekt vil måles både før og etter behandling for å undersøke om PE gir bedre effekt enn den vanlige oppfølgningen. I tillegg vil vi forsøke å identifisere faktorer som kan forklare hvorfor noen pasienter får god nytte av tidlig intervensjon, mens andre ikke får det (såkalte moderatorer).

Studien er finansiert av Norges forskningsråd og her er lenke til prosjektbanken: https://prosjektbanken.forskningsradet.no/project/FORISS/320637

Kroniske bekkensmerter er en tabubelagt lidelse som rammer kvinner og som kan ha store konsekvenser på livskvalitet, seksualliv og arbeidsevne. Vi mangler studier som kartlegger hvor hyppig norske kvinner plages. Hos noen er det klare kroppslige årsaker, som endometriose. Men ofte er årsakene utydelige og klinikerne blir opprådde. Skjulte årsaker som overgrep i barndom og psykologiske faktorer kan bidra til å utløse og opprettholde smerter, men om dette gjelder for bekkensmerter er uklart. For å unngå at kirurgene fjerner organer unødig og gjentar smertefulle inngrep, må vi få kunnskap som kan belyse årsaker til kroniske bekkensmerter.
Hovedmålet er å gi klinikeren kunnskap om skjulte årsaker til kroniske bekkensmerter slik at kvinner kan få adekvat behandling. 
Vi vil undersøke 1) om overgrep i barndom øker risiko for kroniske bekkensmerter 10 år senere, 2) om psykiske helseplager hos unge kvinner gir økt risiko for kroniske bekkensmerter 10 år senere, 3) hvor hyppig kroniske bekkensmerter er i en norsk befolkning, og om det er en sammenheng mellom bekkensmerter og mer utbredte smerter. I tillegg vil vi 4) validere spørsmålet i HUNT4 om kroniske bekkensmerter.
 

Studien er finansiert av Samarbeidsorganet Helse Midt-Norge.

En nederlandsk forskergruppe har utarbeidet et spørreskjema der pasienter skal svare på 30 spørsmål om symptomer på bekkenbunnsdysfunksjon ("Amsterdam hyperactive pelvic floor scale", AHPFS).

Spørreskjemaet er delt i flere domener: vulvasmerter, magesmerter og symptomer på irritabel tarm, vannlatingsplager og symptomer på generelt kroppslig stress. Ut fra svarene kan man gi et skår som kan tolkes som ingen, mild, moderat eller alvorlig overaktivitet i bekkenbunnen, og som ev. kan være et nyttig supplement i den kliniske vurderingen av pasienter med ulike underlivsplager.

Formålet med studien er å vurdere om en norsk versjon av AHPFS kan være nyttig verktøy til samtale og klinisk undersøkelse for kvinner med bekkenbunnsdysfunksjon og kanskje erstatte eksisterende lengre skjemaer.

De ulike deloppgavene vil være å: 1) oversette spørreskjemaet til norsk, 2) teste det oversatte spørreskjemaet i to runder på en gruppe pasienter og med kliniske eksperter ved kognitive intervjuer, 3) teste reliabilitet og validitet av den norske versjonen av spørreskjemaet på ulike populasjoner. For å teste "criterion validity" må vi også be deltakerne svare på et utvalg av standardiserte spørreskjemaer (se detaljer i protokoll).
Til slutt vil vi bruke de innsamlede dataene til en deskriptiv studie av symptombyrde hos ulike grupper (pasienter og «friske»).

Seksuelle overgrep kan påvirke ulike aspekter av et menneskes liv og gi langvarige negative psykiske og fysiske helsekonsekvenser. Årlig oppsøker ca. 2000 pasienter (95 % kvinner) et av de 24 døgnåpne overgrepsmottakene i Norge etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Pasienter som kontakter overgrepsmottak, tilbys akutt medisinsk behandling og psykososial støtte og pleie for å sikre at kortsiktige og langsiktige helsekonsekvenser reduseres til et minimum. Pasientene blir undersøkt og ivaretatt av kvalifisert tverrfaglig helsepersonell. 

Dette prosjektet har som formål å undersøke pasienters erfaringer fra konsultasjoner på overgrepsmottakene og hvordan helsepersonell opplever å bistå pasienter gjennom undersøkelsen og oppfølgingen i den akutte fasen (inntil 1 måned etter seksuelt overgrep). Prosjektet vil involvere pasienter ved overgrepsmottaket, og ansatte ved overgrepsmottak, da helsepersonell som sykepleiere og leger.
 

Studien er finansiert av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Klamydia er den mest utbredte seksuelt overførbare infeksjonen i Norge, og trenden er økende. Langvarig og ubehandlet klamydiainfeksjon er forbundet med økt risiko for blant annet bekkeninfeksjon, infertilitet, kroniske underlivssmerter og svangerskap utenfor livmoren. Derfor har vi i dag en sterk anbefaling om klamydiatesting etter ubeskyttet samleie, samt antibiotikabehandling ved påvist infeksjon for å forhindre disse komplikasjonene.

Sammenhengen mellom genital klamydiainfeksjon og svangerskap utenfor livmoren ble etablert fra studier på 1980-tallet. Senere forskning har imidlertid vist motstridende resultater på hvor høy risikoen faktisk er. Den siste norske studien ble gjort i 2007 og viste kun en svak sammenheng.

For å sikre et fortsatt oppdatert faglig grunnlag for å anbefale klamydiatesting og behandling, ønsker vi å undersøke senere risiko for svangerskap utenfor livmoren blant kvinner testet for genital klamydiainfeksjon i (tidligere) Sør-Trøndelag.

Studiedesignet er en retrospektiv kohortstudie, hvor studiepopulasjonen utgjøres av kvinner med minst en genital klamydiatest i laboratoriedatabasen til Avdeling for medisinsk mikrobiologi, St. Olavs hospital i perioden 1990-2020. Disse kvinnene deles inn i to grupper (kohorter), hvor den ene gruppen består av kvinner med bare negative klamydia-tester (ueksponerte), mens den andre gruppen utgjøres av kvinner med minst en positiv test (eksponerte). Samtidig henter vi ut opplysninger fra medisinske journaler tilhørende kvinner som har vært innlagt for svangerskap utenfor livmoren ved St. Olavs hospital i perioden 2005-2021. Deretter kobler vi disse dataene for å studere forekomsten av svangerskap utenfor livmoren i de to gruppene, klamydiaeksponerte og ueksponerte. Vi registrerer klamydia-eksponering 10-15 år før vi registrerer eventuelle svangerskap utenfor livmoren da denne komplikasjonen vanligvis ikke viser seg før flere år etter gjennomgått infeksjon. Ettersom svangerskap utenfor livmoren er et uttrykk for nedsatt fertilitet, vil vi også hente data fra Medisinsk fødselsregister for å kunne studere kvinnenes fruktbarhet i forhold til svangerskap utenfor livmoren og eventuell positiv klamydiatest.

Populærvitenskapelig sammendrag

Forekomsten av svangerskap utenfor livmoren økte fram til slutten av 1980-tallet i Norge, senere har den falt fram til 2004. Det er ingen studier som beskriver nye trender for svangerskap utenfor livmoren i Norge. Svangerskap utenfor livmoren inngår ikke som kvalitetsindikator for f.eks. fertilitet. Derfor vil nye estimater på forekomst gi ny kunnskap om videre utvikling.

Det har skjedd en betydelig utvikling i mulighet for ultralyddiagnostikk og laboratoriemedisin (raskt svar på blodprosent og svangerskapshormonet hCG). Har dette påvirket hvor raskt diagnosen svangerskap utenfor livmoren stilles? Vi vet ikke hvor vanlig det er med «vente å se»-behandling, eller med medisinsk behandling med metotrexat. Er det endringer i bruk av kirurgisk metode, bruker man nå bare kikkhulloperasjoner eller er åpne operasjoner fortsatt ganske vanlig? I hvilken grad følges nasjonale anbefalinger for behandling i forhold til allmenntilstand, hCG-verdier og ultralydfunn?

Det er også lite oppdatert kunnskap om hvordan type av behandling (operasjon vs. metotrexat) av et svangerskap utenfor livmor, vil påvirke senere fertilitet?

Formålet med prosjektet er derfor å undersøke trender i forekomst, diagnostikk og behandling av svangerskap utenfor livmoren i Sør-Trøndelag, samt å studere senere fruktbarhet for disse pasientene.

Studiedesignet er en retrospektiv kohortstudie hvor studiepopulasjonen er kvinner med minst ett svangerskap utenfor livmoren registret i journalsystemet ved St. Olavs hospital i perioden 2005 - 2021.

Datakilde er det elektroniske pasientjournalsystemet ved St. Olavs hospital. Vi innhenter herfra følgende opplysninger: fødselsår, sosiodemografiske data (trygdekommune, sivil status), tidligere gynekologisk sykehistorie (tidligere behandlet for egglederbetennelse, prevensjonsbruk, tidligere svangerskap), data om aktuelle graviditet (blitt gravid spontant eller med assistert befruktning), diagnostikk (kliniske funn, hCG-verdier, ultralyd, operasjon, histologisvar), behandling (avventende, metotrexat, operasjon), funn ved operasjon, data om framtidige svangerskap (antall, type, hvordan blitt gravid), data om infertilitetsutredning/behandling.

Om beregning av forekomst: Her beregnes antallet svangerskap utenfor livmoren per 1000 kvinner 15-44 år, og i 10-års aldersgrupper, samt per 1000 fødsler.

De aktuelle kvinnene i studien fikk juni 2022 informasjon om prosjektet, og mulighet til å reservere seg. Vi har imidlertid høsten 2022 fått godkjenning av Regional etisk forskningskomite til å gjøre såkalt frafallsanalyse. For dette innhenter vi kun opplysninger om alder og antallet fødsler blant de kvinnene som har reservert seg. Begrunnelsen for godkjenning er at dette er svært lite sensitive data og at frafallsanalysen er viktig med tanke på kvaliteten og generaliserbarheten av studien. Kvinner som har reservert seg kan likevel få fjernet informasjonen om alder og fødsler ved å kontakte prosjektleder på cecilie.hagemann@ntnu.no

Å føde sitt barn og bli mor forbindes vanligvis med lykke. For noen kvinner blir imidlertid fødselen en negativ opplevelse som gir traumesymptomer, redusert livskvalitet og nedsatt funksjonsnivå. Omlag 4 % av alle kvinner får posttraumatisk stresslidelse etter fødsel (PTSD-f). I Norge utgjør dette over 2000 kvinner hvert år. PTSD-f kan ha negativ effekt både på tilknytning til den nyfødte, amming og parforhold i den sårbare spedbarnstida. Kvinner med PTSD-f utvikler oftere fødselsdepresjon, har høyere risiko for fødselsangst, venter lengre med å få barn igjen og får færre barn totalt. Det er per i dag lite kunnskap om fødselsrelaterte traumesymptomer, kvinners behandlingsbehov, hva som er virksom behandling og i hvilket nivå av helsetjenesten hjelpen bør gis. Mange barselkvinner med traumatiske fødselsopplevelser faller mellom flere stoler i søken etter helsehjelp i en sårbar tid. Det er et stort behov for utvikling av behandlingstilbud, og samarbeidet mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste rundt denne gruppen bør styrkes. Vårt prosjekt vil bidra til å forbedre helsetjenestene for spedbarnsmødre.

Vi vil utvikle et digitalt behandlingsprogram gjennom innovativ og brukersentrert utviklingsmetodikk basert på empiri, teori og erfaringer fra pasienter og helsepersonell. Vi vil så teste programmets behandlingseffekt i en randomisert kontrollert multisenterstudie ved fire sykehus i Norge hvor kvinner med fødselsrelaterte traumesymptomer gjennomfører behandlingen i perioden 15 til 30 dager etter fødsel. Vi vil undersøke om programmet kan dempe traumesymptomer, forebygge utvikling av PTSD-f og ha positiv effekt på amming, tilknytning, fødselsdepresjon og parforhold i barseltida.

Tidlig behandling av traumesymptomer som forebygger PTSD-f vil ha stor betydning for kvinners helse og livskvalitet, samt deres barn og partnere. Digital behandling kan gjøre helsehjelp kostnadseffektivt og lett tilgjengelig uavhengig av pasientens bosted og tilgang til helsepersonell med relevant kompetanse. Behandlingen kan tilbys personer som har vansker med å møte opp til en fysisk avtale ved en klinikk og tilpasses funksjonsvariasjoner knyttet til f.eks. syn og hørsel, samt oversettes til flere språk. Vårt prosjekt bidrar derfor til et mer pasienttilpasset tjenestetilbud hvor flere sikres lik tilgang til virksom behandling.

Studien er finansiert av Stiftelsen DAM, hvor vi har søkt prosjektmidler gjennom Norske Kvinners Sanitetsforening.