Det forskes særlig på proteiner (antigener) som er assosierte med tumorvekst, som f. eks. proliferasjonsmarkører og vekstfaktorer og deres reseptorer. Uttrykk av slike biomarkører eller forandringer i deres gener (f. eks. mutasjoner) sammenholdes med prognose (residiv eller død) og tumorgrad (histologisk vurdering av malignitetsgrad). Dersom noen av de aktuelle markørene har klinisk verdi, så kan de ha et potensiale for bruk i både diagnostikk, prognose og behandling.

Forskningsresultater

Så langt har vi blant annet påvist at i astrocytomer grad II/III, så er økt proliferativ indeks, vurdert med blant annet mitosin, survivin, fosfohiston (phh3) og DNA topoisomerase IIα, statistisk signifikant assosiert med dårligere prognose (økt residivtendens og kortere overlevelse) (1, 2).  Det samme gjelder for økt ekspresjon av vekstfaktorreseptoren c-erbB2/HER2 (3).

Når det gjelder meningeomer, viser gjennomgang av et større materiale at forekomsten av mer aggressive meningeomer (atypiske meningeomer WHO grad II) er høyere enn antatt (ca. 30 % av alle meningeomer) (4).  En konsekvens av dette kan være at et større antall pasienter bør følges opp tettere slik at et residiv skal kunne bli oppdaget tidligere.  Dette vil også kunne medføre at flere pasienter vil ha behov for en mer aktiv behandling (kirurgi, stråling).

Videre har vi funnet at fravær av såkalte psammomlegemer, tilstedeværelse av nekroser og fire eller flere mitoser har sterkere prognostisk verdi med tanke på residivrisisko enn den etablerte WHO-klassifikasjonen (5). 

Les mer om hjernesvulstprosjektet i engelske nettsider - Brain tumour