Stikkord: ubrss

Kategorier
Bokhistorie Boksamling Forebyggende konservering Hantering Konservering UBrss

Oh you dirty, dirty books!

Till vänster: efter torr-rengöring av en bok. Till höger, en smutsig marginal och rostskador. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

”En bok är som en trädgård som kan bäras i fickan”

-Arabiskt ordspråk

I veckans blogginlägg från konserveringsverkstaden kavlar vi upp skjortärmarna, tar på oss beskyttelseutstyr och gör en djupdykning bland mikrober, pigmenter, rester av fjäderpennor och brödsmulor när vi går på ny upptäcksfärd i bokens smutsiga värld!

Äldre boksamlingar innehåller som regel en mängd lösa, torra partiklar som strängt taget inte hör hemma i samlingen men som, över tid, har ackumulerats på och i böckerna. De flesta av oss känner dessa partiklar som damm eller støv. Det damm vi finner i boksamlingar – och i våra hem – innehåller bl a pollen, mögelsporer, virus, bakterier, dött växt- och djurmaterial, tygfibrer, byggnadsmaterial, hudceller, hår, sot, luftföroreningar, sandkorn och en mängd andra partiklar från omgivningen. I boksamlingar finner vi också damm från bokens beståndsdelar: papper, pergament, skinn, textilier, klister, varmlim och annat. De här materialen är organiska vilket betyder att de – och boken – har en begränsad levnadslängd. Vissa faktorer som hög luftfuktighet, värme och hantering skyndar på nedbrytningen och vill det sig illa återstår det till slut bara damm av det som en gång var en bok.

En del av de partiklar vi finner i och på böcker är synliga med blotta ögat medan andra kräver mikroskop för att kunna identifieras. Vissa partiklar är lätta och färdas i luften och genom ventilationssystem medan andra är tyngre och blir liggande på en och samma plats i lång tid. Gemensamt för all sorts damm är att det utgör en hälsorisk.

Vid rengöring av böcker är det viktigt att arbeta i en välventilerad lokal. Skador på slemhinnor och respirationsorgan kan undvikas genom att använda en ansiktsmask med partikelfilter, och kontaktallergier och hudirritationer kan förhindras med hjälp av nitrilhandskar. Det rekommenderas också att alltid tvätta händerna både före och efter hantering av gamla böcker – vilket låter som en bra idé nu när vi vet vad damm innehåller! Vi kan alltså skydda oss själva mot damm med relativt små medel. Böcker skyddas bäst genom förebyggande åtgärder: god rengöring av magasinslokaler, ventilationssystem med partikelfilter, kartläggning av magasinlokalernas användning, bruk av inneskor, packningsmaterial av hög kvalitet och rengöring av nyinkomna samlingar innan de sätts på plats i magasin är bara några förhållningsregler som kan förhindra att det samlas – och sprids – onödigt damm i samlingarna. Ibland är dock skadan framme och vi står inför ett mycket dammigt föremål eller samling. Vad bör man tänka på i en sådan situation?

Vid hantering eller mekanisk rengöring med hjälp av en klut eller borste kan partiklarna på och i en dammig bok slita på underlaget. Överdriven rengöring, bruk av fel redskap eller teknik kan förvärra slitaget och skapa fåror i materialets yta. I de här fårorna kan det samlas damm och mikrober (t ex mögelsporer och bakterier). Damm absorberar gärna fukt, och med den förhöjda fuktnivån som kan uppstå ökar också risken för skadedjur och aktivering av mögelsporer. Mögel i sin tur livnär sig på organiskt material i fingeravtryck, matfläckar – och damm. Och så sluts cirkeln. Förhöjd fukt ökar för övrigt risken för att metallkomponenter börjar rosta. Metaller och spår av metaller finner vi bl a i järngallusbläck, pigment, metallstift – till och med i själva pappret.

 

Till vänster: efter torr-rengöring av en bok. Till höger, en smutsig marginal och rostskador. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

 

Lösa partiklar som ligger på ytan av ett bokomslag eller ett ark kan för det mesta tas bort med hjälp av kontrollerad dammsugning/støvsuging eller torr-rengöring med en ren borste i naturhår. Om partiklarna är torra är det oftast inte något problem att avlägsna dem, men om de är fuktiga eller om luftfuktigheten kring föremålet är hög kan ytan de ligger på missfärgas under processen. Har partiklarna trängt ned i det underliggande materialets fibrer blir det svårt – ibland omöjligt –  att få bort de fläckar som uppstått. Ett sådant exempel ser vi i bilden ovan till höger. Men: är det alltid önskvärt att försöka avlägsna denna typ av smutsfläckar från arksidor och bokomslag? Kan dessa fläckar möjligen ge oss en direkt inblick i den ursprungliga ägarens inre tankevärld och tillhandahålla värdefull information för forskare? Detta och mer ska vi se närmare på i nästa bloggpost från konserveringen vid NTNU Gunnerusbiblioteket!

 

Litteraturtips:

Kwakkel, E. (2016) Dirty Old Books [www] https://medievalbooks.nl/2016/02/26/dirty-old-books/

Lloyd, H., Bendix, C., et al (2007) Dust in Historic Libraries [www] http://www.english-heritage.org.uk/content/learn/conservation/2543455/2543024/Musmicdustpaper.pdf

 

 

 

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Byggeselskapet av 1917

Under gjennomgang av uordnet materiale i Trondhjems Mekaniske Verksteds (T.M.V.) arkiv ble det i sommer funnet arkivmateriale etter Byggeselskapet av 1917. Selskapet var trolig det første boligbyggeselskapet i Trondheim. Bolignøden i byen var stor og T.M.V. tok sammen med en rekke personer fra handelsstanden initiativ til å opprette et selskap med formål «at bygge huse – til bortleie eller salg – for arbeider – og middelstanden».

Det første initiativet ble tatt i desember 1916 ved henvendelse til kommunen om økonomisk støtte til bygging av hus for arbeider- og middelklassen, noe bystyret senere innvilget i form av dyrtidslån. Sommeren 1917 ble det holdt konstituerende generalforsamling for aksjeselskapet. Stifterne av selskapet var T.M.V. ved direktør Holmsen (og personlig), advokat Odd Klingenberg, disponent Joh. Rønning, overrettssakfører Einar Dahl, ingeniør A. Høeg, J. Anker Andersen, konsul Joh. F. Bratt, konsul Francis Kjeldsberg, konsul Ivar Lykke, Johan Brunn, Johs. A Buzzi og grosserer Gunnar Birkeland. Klingenberg, Holmsen og Birkeland ble valgt til medlemmer av styret, med Johan Rønning og Einar Dahl som vara. Generalforsamlingen vedtok deretter styrets innstilling til byggekomité. Denne besto av Einar Dahl, NTH-professor, arkitekt Jens Zetlitz Kielland og ingeniør E. Torget.

 

Arkivet etter Byggeselskapet av 1917. Katalogen er tilgjengelig i arkivportalen.no.

Byggeselskapet ønsket opprinnelig å bygge eneboliger i rekkehus og dobbelthus etter tegninger av professor Kielland på Rosenborg, på en tomt avgrenset av Rosenborgs gate, Haldens gate, Bjelkes gate og Stadsingeniør Dahls gate. I tillegg hadde selskapet en alternativ tomt på Dyrborg for hånden til en rimelig pris, men det ble raskt slått fast etter korrespondanse med stadskonduktøren at dette prosjektet ikke var realiserbart siden kommunen ikke hadde anledning til å besørge adkomstveier til byggetomten. Formannskapet vedtok i juli 1917 at byggeselskapet kunne kjøpe tomten på Rosenborg for kr. 6,- per kvadratmeter, men prosjektet drøyde ut i tid siden kommunen ikke kunne gi tillatelse til byggingen før det forelå godkjennelse fra departementet.

 

Tegning av hustype C. Trondheim byarkiv, Byggesaksarkivet, fellesmapper for Alexander Kiellands gate 7-17. Aasmund Vinjes gate 9/11 har denne fasaden inntakt i dag.

Bestyrelsen av selskapet fant bolignøden så prekær at man ikke kunne vente til neste år med byggingen og de spurte derfor kommunen om å få kjøpe tomten øst for Festningsgata, avgrenset av Aasmund Vinjes gate mot nord, Alexander Kiellands gate mot øst og Holbergs gate mot sør. Formannskapet aksepterte salget og selskapet fremla byggetegninger utført av professor Kielland. Disse tegningene ble imidlertid ikke godkjent av kommunen. De kunne ikke gi dispensasjon til å bygge trehus med grunnareal på mer enn 150 kvm. I mellomtiden hadde professor Kielland flyttet fra Trondheim til Kristiania og styret søkte derfor å finne en arkitekt med tilhold i byen og Morten Anker Bachke fikk oppdraget. Det ble foreslått å sette opp åtte dobbelthus, med totalt 32 leiligheter som skulle fordeles etter søknad. Byggingen kom raskt i gang og i oktober 1918 kunne man begynne behandlingen av de innkomne søknadene. Halvparten av de som fikk sin søknad innvilget var ansatte ved T.M.V.. De åtte husene som ble satt opp i 1918 var Alexander Kiellands gate 6/8, 7/9, 10/12, og 14/16, Aasmund Vinjes gate 1/3 og 5/7 og Festningsgata 27/29 og 31/33. Tre år senere ble ytterligere tre hus (Alexander Kiellands gate 11/13 og 15/17 og Aasmund Vinjes gate 9/11) satt opp slik at selskapet forvaltet totalt elleve hus.

Festningsgata 27/29 og 31/33 til venstre foran. Foto: Røske og Røstad/NTNU UB (utsnitt).

 

Høsten 1958 begynte byggeselskapet å selge husene i den hensikt å finansiere oppkjøp av boliger eid av T.M.V.. Over halvparten av kjøperne var ansatte ved verkstedet og bedriften innvilget lån til boligkjøpet for mange av dem. Disse lånene ble senere overført til byggeselskapet som da fikk forvaltningen av disse lånene som sin viktigste oppgave.

Arkivet inneholder kopibok, korrespondanse og regnskapsmateriale. Forhandlingsprotokoller for styret og generalforsamlingen finnes ikke.

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0454 Byggeselskapet av 1917

Trondheim byarkiv, Byggesaksarkivet, fellesmapper for Alexander Kiellands gate 7-17

http://www.tkb.no/historie/

Kategorier
arkitekturhistorie Bilder kirkehistorie Privatarkiv UBrss

Rosevinduet i Nidarosdomen – en gave fra norske kvinner

Rosevinduet

Marie Gleditsch og kvinnenes innsamling – for bak rosevinduet i 1930 sto det norske kvinner…

Rosevinduet NTNU UB Ernst Schwitters

Nidarosdomen ble etter 1814 trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen og posisjonen ble styrket av at Grunnloven av 1814 også utpekte Nidarosdomen som kroningskirke. Nidarosdomen har vært underlagt kontinuerlige restaureringsprosjekter siden restaureringens første fase startet opp i 1869–1877.

Det ble dannet en stor gjenreisningskomite for Domkirkens interiør frem mot Olavsjubileet i 1930. Men, og det var et stort men, fordi denne gjenreisningskomite ikke inkluderte og tok med oppbygningen av rosevinduet av økonomiske grunner.

Marie Ihlen Gleditsch engasjerte seg i rosevinduet og mente det ville være stor skade om interiøret i Nidarosdomen ikke skulle få lys inn fra den herlige rosen som ble tegnet av Olaf Nordhagen (1883-1925). Dette ble hennes kongstanke. Og en ide ble født en dag hun passerte en utstilling av et håndarbeid som hang til utlodning til inntekt for gjenreisningsprosjektet for Nidarosdomens interiør i et vindu i en av byens aviser. Tanken kom da nær sagt av seg selv, at dette kunne alle Norges kvinner gjøre, å gi et håndarbeid til inntekt for rosevinduet. På denne måten kunne det arrangeres et nasjonalt kjempestort lotteri over alle gitte håndarbeider, eller mange små, til inntekt for rosevinduet .

I februar 1926 ble det dannet en Hovedkomite som besto av tre fylkesmennfruer. Disse tre fruer fikk sin fulle tilslutning av Gjenreisningskomiteen for Nidarosdomen som bevilget dem et lån til prosjektets driftsomkostninger. H.M. Dronningen (Maud 1869-1938) ga også sin tilslutning og ble prosjektets beskytter. Alle landets fylkesmennfruer og bispinner fikk tilsendt en anmodning om deltagelse. Resultatet var at alle ga sin tilslutning til prosjektet og ved utgangen av mai 1926 ble opprop rykket inn i alle landets aviser.

Rosevinduprosjektet oppnådde stor omtale over hele landet. I alt 70 000 informasjonsbrosjyrer ble sendt og delt ut. Opprop og brosjyrer ble også sendt til utlandet. Allerede i juni 1926 begynte håndarbeidsgavene å komme inn. Til sammen mottok prosjektet 1600 forskjellige håndarbeider fra hele landet.

I alle bispedømmer ble det dannet komiteer som samlet inn håndarbeider og som arbeidet for saken. Bare i Trondheim ble det dannet en komite av 60 damer til å håndtere alle innkomne håndarbeid. Komiteen fikk låne lokalene til Domkirkens stenhuggeri til utstilling av håndarbeidene. Utlodning av håndarbeid fra landets norske kvinner innkasserte et stort nok utbytte til at Gabriel Kielland kunne engasjeres i å ferdigstille rosevinduet. Målet var å skaffe 175.000 kr. som skulle finansiere et gedigent rosevindu til Nidarosdomens vestfront. Dette målet ble nådd.

Takket være norske kvinners arbeide ble resultatet av dette enestående dugnadsprosjektet at rosevinduet ble reist til Olavsjubileet i 1930, og fremstår slik vi i dag ser rosevinduet.

Et fantastisk smykke på Nidarosdomens vestfront som innenfra lyser opp interiøret akkurat slik Marie Gleditschs kongstanke bak dugnadsprosjektet var.

Marie Ihlen Gledisch (1876-1965)

Portrett av Marie Gleditsch, NTNU UB Hilfling-Rasmussen

Marie Ihlen Gleditsch var født i Kristiania, som datter av en høyesterettsadvokat. I 1898 ble hun gift med legen Johan Arnt Hals Wetlesen, og hun fulgte han da han fikk stilling i Verdal samme år. Her fikk de to døtre og en sønn i rask rekkefølge. Tragedien rammet familien hardt da Johan Arnt omkom under ei kjøreulykke med hest og karjol i 1903. Marie flytta deretter tilbake til Kristiania.
I 1907 ble hun gift på ny, med presten Jens Gran Gleditsch. Jens var en frisinnet teolog, og det vakte sterke reaksjoner da han ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923. Biskop Gleditsch ble rammet av slag i 1927, og fikk avskjed i 1928. Marie og Jens flytta til Jar i Bærum.

Rosevinduet i Nidarosdomen

Det store rosevinduet fremstiller «Dommedag». Det er 12 m høyt og 8 m i diameter. Det røde feltet i midten symboliserer Kristus. Herfra stråler gule og røde flammer på blå bunn, og i enden er engler som synger og spiller. Ytterst er engler med basuner som varsler at Dommedag er nær. Innimellom englene er de fire evangelistene Matteus, Johannes, Lukas og Markus.

Under rosen er det 9 spissvinduer med Kristus i midten, omgitt av de salige til venstre (sør) og de fortapte til høyre (nord). Inskripsjonen helt nederst går over alle vinduene: «benedicti venitr poosidete regnum. Discedite maledicti in ignem eternum.» (Kom dere velsignede, arv riket, – Gå bort, dere forbannede, i den evige ild).

Nidaros-rosen

 Gud satte på himmelen en rose ved kveld.

Over staden og landet den rinner.

Fra himmelens porter et strålende vell

Som i natten og dypet hensvinner.

 

På Nidaros-Domen vi satte mot vest

En rose, som luer og gløder

En regnbuebro til den himmelske fest.

De bedende hjerter den møter.

 

Men rosen i Domen har felt sitt blad.

I flammer den sank og ble borte.

Men Rosen har levd i sagn og i kvad

Og i drømmer om himmelens porter.

 

Og se hvor hvert drømmefrø spirer av jord,

Og atter fra himmelens rike

Skal Rosen gi lys til de hellige ord

Og til sinn som mot himmelen higer.

 

Vi fant den igjen i mark og i skog.

Den strålte på barnekinn,

I gyldengrått korn, der gror etter plog,

I alt edelt på jorden, vi finner.

 

Vi fant den, vi spant den, vi samlet den inn,

Vi bærer den frem til Guds ære.

Og rosen som blomstret i drømmende sinn

Vi atter til Domen vil bære.

Jens Gleditsch (f.1860-d.1931), biskop i Nidaros fra 1923

Gabriel Kielland (1871-1960)

Portrett av Gabriel Kielland, ca. 1930–35. Fra Byhistorisk samling hos Oslo Museum.

Gabriel Kiellands store livsverk er glassmaleriene i Nidarosdomen og hans hovedverk er det store rosevinduet som var ferdig til Olavsjubileet i 1930. Glassmaleriene er utført i perioden 1913-1934 etter å ha vunnet en konkurranse i 1908 om glassmalerier til til rekonstruksjonen av Nidarosdomen. Gabriel Kielland benyttet antikkglass fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Kielland utførte selv alt tegnearbeid. Ansikter og detaljer ble tegnet direkte på glasset. For sitt arbeid ble Kielland utnevnt til ridder av 1, klasse av St. Olavs orden i 1934.

Gabriel Kiellands privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og oppbevares ved Dorabiblioteket. Det består av en nokså tilfeldig samling fotografier og avisutklipp vedrørende hans utstillinger og personlige merkedager. Kiellands tegninger og skissebøker er overlatt Trondhjems Kunstforening, bortsett fra tegningene til glassmalerier i Vaksdal og Ullern kirker som er arkivert hos Riksantikvaren i Oslo.

Kilder

Gleditsch, Marie, Rosevinduet i Trondhjems domkirke og kvindernes indsamling til det. [u.å]. s. 9-12: Ill. I: Gammelt og nytt fra Trøndelagen, Møre og Namdalen. – Oslo: Oppl. 1925-1927.

Slapgaard, Bjarne, Under rose med rubin, Roman, Det Norske Samlaget 1985.

Suul, Torgeir Flekk, Nidarosdomen glassmaleriene, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider 1983.

Privatarkivet Gabriel Kielland – UBIT/A-0116

Gunnerus.no

http://www.nidarosdomen.no/musikik-arkitektur-historie/glassmaleriene

https://no.wikipedia.org/wiki/Restaureringen_av_Nidarosdomen

https://www.trondheim.no/marie-ihlen-wetlesen-gleditsch

https://no.wikipedia.org/wiki/Gabriel_Kielland

Kategorier
Privatarkiv UBrss

TMV-skip under første verdenskrig

For 100 år siden, den 4. august 1917, ble frakteskipet Azira torpedert av en tysk ubåt seks mil sørøst for Seaham på østkysten av England. Azira var nylig rekvirert av britiske myndigheter da den gikk ned. Én mann mistet livet. Dampskipet Azira (bnr. 130) ble bygd ved Trondhjems Mekaniske Verksted, og var ett av en rekke skip fra Trondheim som led samme skjebne gjennom de fire krigsårene. Totalt ble over tjue TMV-bygde skip senket i løpet av krigen. Den norske handelsflåten ble hardt rammet gjennom krigen med over 800 senkede skip og rundt 2000 døde norske sjømenn.

Da Azira stod ferdig i 1907 var Trondhjems Mekaniske Verksted midt inne i en tid med vekst og høy aktivitet. Verkstedet var blitt en av landets største bedrifter og hadde en periode rundt 700 ansatte. Fra 1900 til 1915 ble det bygget nær 80 skip ved verkstedet, og Azira hadde ti søsterskip som ble bygd i perioden 1900-1909. Av disse var det kun bnr. 128 Inger som kom seg uskadet gjennom to verdenskriger. Åtte av søsterskipene i tillegg til Azira ble senket i løpet av første verdenskrig, mens bnr. 91 Balder ble bombet utenfor Dover i 1940.

Arkivet etter T.M.V inneholder rikholdig dokumentasjon av skipsbyggingen i Trondheim gjennom over hundre år. Skipstegninger, foto, kontrakter og spesifikasjoner, arbeidsbøker og regnskaper er blant materialet som dokumenterer hvert enkelt skips historie frem til sjøsetting. Arkivet er ikke ferdig ordnet, og det foreligger kun en katalog over deler av arkivet. Biblioteket kan likevel ved forespørsel bistå interesserte som har konkrete spørsmål om aktuelt materiale i arkivet, og det meste av arkivmaterialet kan lånes ut på vår lesesal.

Arbeidsbok B for bnr. 130 Azira, side 143. Boka viser hva slags arbeid som har blitt utført og hvem som har utført arbeidet. I tillegg timebruk/lønn. Denne siden viser arbeid utført på kraner og ventiler oktober 1907. Arkivet inneholder 569 slike byggeregnskapsbøker. De eldste er tre bøker for byggenummer 10 Lodden, bygd i 1867.

Bnr. 116 Wilfred var et av søsterskipene til Azira, og bygd i 1905 for Albr. W Selmer, og senere overført til Det Selmerske Rederi. Skipet ble senket på kvelden 15.03.1917 av tysk ubåt ved Ouessant utenfor Bretagne. Hele mannskapet overlevde etter at de kom seg i livbåtene og nådde land morgenen etter.

 

Bnr. 148 Herdis ble sjøsatt fra T.M.V i desember 1911. Lasteskipet ble rekvirert av britiske myndigheter i 1916 og mot slutten av første verdenskrig ble skipet torpedert av en tysk ubåt utenfor North Yorkshire, Storbritannia. Hele besetningen på tjue mann overlevde angrepet.

 

Første side av spesifikasjon for bygging av lasteskipet Svein Jarl (bnr. 137), med informasjon om skipets dimensjoner, kjøl, stevne, ror og vannballasttank. Skipet ble torpedert og senket øst for Skottland på vei til Kirkenes med kull natt til 9. juni 1915. Tolv av femten besetningsmedlemmer omkom.

 

Lengdesnitt og deksplaner for bnr. 152 Gjesø. Skipet ble levert til A/S Sørlandet (Engelbrethsen & Henriksen) i 1912. Sommeren 1915 gikk skipet på en mine utenfor Tyne på vei til Kristiania med kull. Besetningen kom seg i to livbåter og ble etter seks timer reddet opp av den britiske tråleren «Sarah». TMV-arkivet inneholder en stor samling skipstegninger i storformat.

 

Oversikt over TMV-skip som ble torpedert eller senket i løpet av første verdenskrig

Bnr. 137 Svein Jarl – torpedert og senket 09.06.1915 på reise fra Workworth til Kirkenes. 12 menn omkom, 3 ble reddet.

Bnr. 152 Gjesø – minesprengt 29.06.1915 på vei til Kristiania fra Tyne med kull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 145 Rolf Jarl – senket 27.09.1916 av ubåt ved Vardø på reise mellom Aalesund og Arkangelsk med sild. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 95 Cedric – senket 05.10.1916 av tysk ubåt på vei fra Bordeaux til Barry. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 164 Skog – trolig mine 26.10.1916 på vei til Swansea, Wales fra Bordeaux, Frankrike. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 108 Jane – senket 29.10.1916 av tysk ubåt på vei fra Barry Docks (Wales) til Coen. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 127 Ivanhoe – senket 01.11.1916 av tysk ubåt på vei fra Soroka (Russland) til Hull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 93 Draupner – senket 30.11.1916 av tysk utbåt på reise mellom St. Nazaire og Cardiff. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 120 Standard – senket 19.12.1916 av tysk ubåt på reise mellom Uddevalla og W. Hartlepool. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 157 Portia – mineeksplosjon 01.02.1917 i Nordsjøen på vei til Bilbao med kull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 116 Wilfred – senket 15.03.1917 av tysk ubåt ved Ouessant utenfor Bretagne. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 96 Aasta – senket 27.03.1917 av tysk ubåt på vei til Swansea fra Villa Peal. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 158 Alvø – senket 28.04.1917 av tysk ubåt på reise til Island fra Liverpool. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 140 Gurth – senket 06.05.1917 tysk ubåt på reise mellom Liverpool og Gibraltar. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 155 Arnfinn Jarl – torpedert 20.05.1917 ved Holmengrå fyr i Fedje i Hordaland på til Tyne fra Narvik. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 114 Turid – torpedert 28.05.1917 av tysk ubåt ved Peterhead, Skottland på vei fra Trondheim til Grimsby. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 134 Nidelven – minesprengt 24.07.1917 på reise fra Newcastle til Svolvær. To norske sjømenn og én russisk passasjer omkom. Fire ble hardt såret.

Bnr. 101 Baldwin – senket 25.07.1917 ved Cabo Torinana (Spania), på vei til Liverpool. Mannskapet evakuerte til livbåtene etter å ha blitt beskutt. Deretter ble skipet senket av en tysk ubåt.

Bnr. 130 Azira – torpedert og senket 04.08.1917 av tysk ubåt seks mil sørøst for Seaham på østkysten av England. Snekkeren ombord omkom da torpedoen traff skipet. Det øvrige mannskapet ble reddet.

Bnr. 148 Herdis – senket 29.06.1918 av ubåt utenfor Yorkshire. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 89 Nanna – torpedert og senket 04.10.1918 av tysk ubåt da skipet var på vei fra Skottland til Frankrike. Ni mann omkom, seks ble reddet.

 

Kilder:

A-0310 Trondhjems Mekaniske Verksted, NTNU Universitetsbiblioteket

Sjøforklaringer over forliste norske skibe (1915, 1916. 1917)

Finn R. Hansen (1995): Her byggedes skibe 1843-1983

www.sjohistorie.no

www.wrecksite.eu

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Antikvarisk oppmålingskartotek i Arkivportalen

De digitaliserte kartotekkortene inneholder en del opplysninger som ikke er søkbare. Dette gjelder navn på oppmåler, oppbevaringssted og detaljer om hva slags tegninger som finnes i oppmålingen.

Samtidig som vår gamle bildebase BIBSYS Galleri ble nedlagt og erstattet med Gunnerus.no forsvant også databasen ANTON (Antikvarisk oppmålingsarkiv). Nå har vi overført basen med de digitaliserte kartotekkortene til Arkivportalen slik at publikum igjen har tilgang til søk i kartoteket.

ANTON var en digitalisert utgave av NTNU Universitetsbibliotekets utgave av Antikvarisk oppmålingskartotek (AOK). Navnet er et akronym for Antikvarisk oppmålingsbase for norske hus. Basen ble utviklet som en del av prosjektet NAP – Norsk arkitekturportal. Kartoteket består av kort for drøyt 8000 oppmålinger.

Kartotekkortene ble pakket om fra arkivskap til spesialtilpassede kartotekesker. Foto: Erlend Lund/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

I tillegg til arbeidet med å overføre metadata fra ANTON til Arkivportalen har vi parallelt gått gjennom vår egen bestand av oppmålingstegninger (930 oppmålingsarbeider av totalt 8148 registrert i kartoteket), og sørget for å tilføre navn på oppmåler og samtidig rette feil og mangler ved registreringene. Katalogen for dette oppmålingsarkivet er også tilgjengelig på Arkivportalen.

Kartoteket har sin opprinnelse fra 1950-tallet da man under Arne Bergs ledelse så behov for å lage en felles oversikt over oppmålinger av eldre, norske hus. Kartoteket ble ført i fire eksemplarer, hos henholdsvis Riksantikvaren, Norsk folkemuseum, Universitetsbiblioteket i Bergen (senere overført til Statsarkivet i Bergen) og NTH, institutt for arkitekturhistorie (senere overført til NTNU Universitetsbiblioteket). Det var også disse institusjonene som hadde størst samlinger av denne type tegninger. Intensjonen var at alle de fire kartotekene skulle oppdateres fortløpende, men dette ble etter hvert ikke gjort gjennomgående. Når det er universitetsbibliotekets kartotek som er tilgjengelig her betyr det derfor at de tre øvrige kartotekene kan inneholde informasjon om en del tegninger som ikke ble registrert i ANTON. Oppmålinger fra følgende arkivinstitusjoner ble registrert: Borgarsyssel Museum, Riksantikvaren, Norsk Folkemuseum, Glåmdalsmuseet, De Sandvigske Samlinger, Drammens Museum, Fylkesmuseet for Telemark og Grenland, Stavanger Museum, Bygningssjefens kontor i Stavanger, Universitetet i Bergen, Historisk Museum, «Gamle Bergen», Bergens arkitektforenings oppmålingsarkiv, Norges Tekniske Høgskole (NTH (senere NTNU Universitetsbiblioteket), Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag, Bygningssjefens kontor i Trondheim. I tillegg noen private aktører.

De digitaliserte kartotekkortene inneholder en del opplysninger som ikke er søkbare. Dette gjelder navn på oppmåler, oppbevaringssted og detaljer om hva slags tegninger som finnes i oppmålingen.

Som bruker vil man oppleve at søkefunksjonen vil være annerledes enn det man har vært vant med fra den gamle basen. Vi anbefaler å lese arkivbeskrivelsen som gir tips om hvordan du best kan søke i materialet i arkivportalen, og vi svarer gjerne på spørsmål om noe skulle være uklart.

Kategorier
Forebyggende konservering Konservering UBrss

Tejp – det okända hotet

Gjennomsiktig tejp som har använts för att ”laga” en bok.

I konservatorsverkstaden får vi då och då in böcker eller tidskrifter som har lagats med tejp på en eller annan måte. Vanligtvis har tejpen använts för att säkra en rift i ett ark eller för att fästa samman lösa pärmar eller sidor i en bok. Att laga ett ark eller en bok med tejp ställer oftast till med stor skada och skapar dessutom mycket extra-arbete för konservatorn. I det här blogginlägget ska vi se lite närmare på vad tejp är och varför det är så skadligt för papper.

De tejpsorter vi finner på marknaden idag består för det mesta av två skikt: en film eller rygg, ofta tillverkad av cellofan, papper eller plast, och ett självhäftande limämne, vanligtvis en gummi-massa vars syfte är att binda sig samman med underlaget tejpen sitter på. Innan självhäftande tejp uppfanns behövde limämnet aktiveras för att binda sig samman med underlaget. Detta gjorde man med hjälp av värme, vatten eller kemikalier.

Gjennomsiktig tejp som har använts för att ”laga” en bok. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

 

Hemma och på jobbet hittar vi ofta brun packtejp som är gjord av plasten polypropen och maskeringstejp och post-it notisblokk som består av papper. Vanligast förekommande är dock gjennomsiktig tejp som syns i bilden ovan. I engelskspråkiga länder kallas gjennomsiktig tejp ofta för Sellotape och Scotch tape, vilket är namnet på tillverkarna.

Gummi-massan i självhäftande tejp är en polymer: en kemisk förening som består av mindre enheter som tillsammans bildar långa, repetativa kedjor. Pappret som tejpen sitter på innehåller cellulosa som också är en polymer. Med tiden skapas en kemisk reaktion mellan polymererna i gummit och cellulosan, vilket leder till strukturella och fysiska förändringar i både limämne och papper. Ju längre den här processen får fortsätta, desto svårare blir det att ta bort tejpen och desto mer missfärgad blir pappret där tejpen sitter. Tejpens förmåga att fästa på pappret förminskas samtidigt, och till slut faller tejpens rygg av. Kvar blir det nu hårda och gul-bruna limämnet, och under det – kraftigt missfärgat papper där text och bild ofta är omöjlig att tyda. När det gått så långt finns det inte mycket en konservator kan göra för att rädda det skadade området. Det är alltså viktigt att minimera tiden tejpen får sitta på pappret.

Det finns en rad olika tillvägagångssätt för att ta bort tejp från papper: från mekanisk borttagning med hjälp av en spatel eller skalpell till bruk av värme eller kemikalier. Vanligtvis börjar man som konservator med mekanisk – torr – borttagning som räknas som mest skonsamt. Om detta inte är tillräckligt kan man använda värme. Kemikaliebruk kräver en säker och välventilerad arbetsmiljö, kunskap i kemikaliers effekt på olika limämnen, och förstås också kunskap i hur de kan påverka pappret, texten eller bilden som tejpen sitter på.

 

Borttagning av tejp med hjälp av en värmekolv. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

När värme är en aktuell behandlingsmetod är värmepistolen  – på engelska hot air gun eller hot air pencil – eller värmekolven (synlig i bilden här ovanför) de mest använda redskapen. En värmekolv kan lägga press på och återaktivera tejpens självhäftande egenskaper, och därför är en värmepistol ofta att rekommendera. Bruk av hårfön bör undvikas då värmen från fönen är svår att kontrollera och begränsa till det önskade området. Bilden här ovan visar arbetet med att ta bort en tejp-bit som av misstag fastnat i ett planschverk i samband med utstillingsarbete. När planschverket stängdes lades ytterligare press på tejpen, och trots att den inte fick sitta kvar länge blev det mycket svårt att ta bort tejpen. Så småningom kunde tejpens rygg och limämne avlägsnas helt, men i processen skadades cirka 1 kvadratcentimeter av bildmaterial för all framtid.

Efter att tejpen har tagits bort, kan konservatorn påbörja arbetet med att laga den rift eller fästa de pärmar eller lösa ark som tejpen skulle säkra. Hur detta går till ska vi se närmare på i nästa blogginlägg från konserveringsverkstaden vid NTNU Gunnerusbiblioteket!

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Javel, herr statsråd!

Ole Richter, portrett

NTNU Universitetsbiblioteket har en rekke arkiver etter personer som har vært politisk aktive, og en del av disse har hatt viktige rikspolitiske posisjoner. I fjor mottok biblioteket arkivet etter landbruksminister og gårdbruker Hans Ystgaard (1882-1953), mens vi året før mottok arkivet etter Bernhard Brænne (1854-1927) og et supplement til arkivet etter Olav Gjærevoll (1916-1994). Nedenfor følger en oversikt over våre arkiver etter personer som har innehatt en ministerposisjon.

 

Ole Richter, statsråd
Ole Richter. Foto: Frederik Klem / NTNU UB

A-0002 Ole Richter

Ole Richter (1829-1888) var fra gården Rostad på Inderøy i Nord-Trøndelag. Richter hadde juridisk embedseksamen fra 1852 og virket blant annet som overrettssakfører, høyesterettsadvokat og soreksrkiver. Han var innvalgt på Stortinget fra 1862 og satt blant annet i Konstitusjonskomiteen og Justiskomiteen, og var fra 1871 president i Odelstinget. Richter var Norges statsminister i Stockholm i perioden 1884-1888. Arkivet ble gitt til biblioteket i 1932 og består blant annet av et stort korrespondansearkiv som består av både private familiebrev og politisk korrespondanse. Blant annet finnes korrespondanse med Bjørnstjerne Bjørnson og Peter Christian Asbjørnsen. I tillegg inneholder arkivet taler, personalia og politiske saker. Arkivet utgjør 7,7 hyllemeter.

Arkivkatalog for A-0002 Ole Richter

 

 

Ivar Lykke. Foto: Peder O. Aune/NTNU UB.

A-0004 Ivar Lykke

Ivar Lykke (1872-1949) var kjøpmann og politiker, født og oppvokst i Trondheim. Han var sønnesønn av Iver Knudsen Lykke, som etablerte bedriften I. K. Lykke i 1830. Han var gift med Petra Anker Bachke (1873-1968) som var datter av Anton Sophus Bachke. Lykke representerte partiet Høyre, og gjennom sin politiske karriere var han både medlem av bystyret og formannskapet og senere varaordfører før han ble valgt inn på Stortinget i 1916. I 1920-21 var han stortingspresident, 1922-23 visepresident, 1923-26 igjen president. Han ble statsminister og utenriksminister for en mindretallsregjering i 1926 og ble sittende til 1928 etter valgnederlag i 1927. Arkivet på 3,4 hyllemeter består av materiale etter både Lykke og hans kone Petra Anker Bachke og inneholder blant annet private brev, politiske saker, manuskripter til taler og artikler, personlige dokumenter og avisutklipp.

Arkivkatalog for A-0004 Ivar Lykke

 

 

Hans Konrad Foosnæs. Foto: Ukjent/NTNU UB.

A-0026 Hans Konrad Foosnæs

Hans Konrad Foosnæs (1846-1917) var fra Namdalseid i Nord-Trøndelag. Han var landbruksminister (partiet Venstre) i Gunnar Knudsens første regjering i perioden 18. mars 1908-1. februar 1910. Før dette hadde han en lang politisk karriere bak seg. Han var ordfører i Beitstad i perioden 1880-1908, og var innvalgt til Stortinget 1882-85, 1888-1900 og 1903-1906 hvor han blant annet var formann i landbrukskomiteen i to perioder. Arkivet etter Foosnæs utgjør 1,5 hyllemeter og inneholder dokumentasjon fra hans virke som gårdbruker, skolemann og politiker, deriblant gårdsarkivet fra hjemgården Fosnes, materiale fra folkehøyskolevirksomheten og Folkevæpningssamlagene. I tillegg noe privat korrespondanse og personlige dokumenter. Arkivet ble gitt til biblioteket i 1979 som gave fra Olaf Welde.

Arkivkatalog for A-0026 Hans Konrad Foosnæs

 

 

Olav Gjærevoll. Foto: Klaus Forbregd/NTNU UB.

A-0313 Olav Gjærevoll

Olav Gjærevoll (1916-1994) fra Alvdal i Hedmark var landets første miljøvernminister (Arbeiderpartiet, 1972). Før dette hadde han vært sosialminister under Gerhardsen (1963-1965) og lønns- og prisminister i Trygve Brattelis regjering (1971-1972). Han var ordfører i Trondheim i to perioder (1958-1963, 1980-1981). Gjærevoll var utdannet botaniker (doktorgrad i 1956) og hadde en lang karriere som konservator ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Han var også professor ved Norges Lærerhøgskole. Arkivet utgjør 4 hyllemeter og består av korrespondanse, taler (blant annet 1. mai og 17. mai-taler), foredrag, vitenskapelige arbeider, politisk arbeid og fotomateriale. Arkivet er gitt til NTNU Universitetsbiblioteket av hans datter Inger Gjærevoll.

Arkivkatalog for A-0313 Olav Gjærevoll

 

 

Bernhard Brænne på sitt kontor. Foto: J.C.F. Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (utsnitt av A_0415_U_L0003_0001_7)

A-0415 Bernhard C. Brænne

Bernhard C. Brænne (1854-1927) var fra Trondheim og overtok sin fars virksomhet og dannet tekstilbedriften/ullvarefabrikken Bernhard Brænne AS. Brænne satt på Stortinget i fire perioder mellom 1892 og 1918 for Høyre. Han var landets arbeidsminister fra 2. februar 1010 til 10. juni 1910 da han ble handelsminister. 1912 ble han igjen arbeidsminister (fra februar til august). Bernhard Brænnes arkiv ble gitt til biblioteket av hans barnebarn Gunnar Brænne og Elin Brænne Arbo i 2015. Arkivet på 1,45 hyllemeter består av korrespondanse, dagbøker, personlige dokumenter og fotomateriale. Arkivmateriale fra Brænnes far Johan Sørensen Brænne og en del andre familiedokumenter ble avlevert sammen med arkivet. Dette er utskilt i egne arkiv, henholdsvis A-0416 og A-0417.

Arkivkatalog for A-0415 Bernhard Brænne

 

Hans Ystgaard. Foto: Ukjent/NTNU UB.

A-0436 Hans Ystgaard

Hans Ystgaard (1882-1953) fra Sparbu i Nord-Trøndelag var landbruksminister i regjeringen Nygaardsvold i perioden 1935-1945. Han var også i to perioder ordfører i Sparbu. Arkivet ble gitt til biblioteket av hans barnebarn Hans-Magnus Ystgaard i 2016, etter at han ga ut boka Bonde og statsråd i krisetid. En biografi om Hans Ystgaard. Arkivet etter Hans Ystgaard er på 1 meter og består for det meste av materiale fra hans tid som landbruksminister i perioden 1935-1945, og inneholder blant annet korrespondanse, manuskripter og utklippsbøker. I tillegg finnes dokumentasjon av driften av gården Ystgaard i Sparbu og noen familiedokumenter i arkivet.

Arkivkatalog for A-0436 Hans Ystgaard

 

 

 

Ragnar S. Skancke. Foto: Ukjent/NTNU UB.

Tek-0042 Ragnar S. Skancke

Ragnar S. Skancke (1890-1948) var professor i svakstrømteknikk ved NTH. Han ble medlem av Nasjonal Samling i 1933 og ble utnevnt til arbeidsminister i Vidkun Quislings første regjering. Fra 1942 og frem til krigens slutt i 1945 var han kirke- og undervisningsminister i Quislings andre regjering. Han ble i mai 1946 dømt til døden for landssvik og han ble henrettet på Akershus festning den 28. august 1948. Han er den siste som er henrettet ved dom i Norge. Arkivet er 0,3 hyllemeter og består av faglige uttalelser, korrespondanse og manuskripter.

Arkivkatalog for Tek-0042 Ragnar S. Skancke

 

 

 

Arkivmateriale etter rikspolitikere kan naturligvis finnes i andre arkiver, særlig gjennom korrespondanse. Et eksempel på dette er Fredrikke Marie Qvams arkiv som inneholder korrespondanse med hennes mann Ole Anton Qvam (1834-1904) som i siste del av 1800-tallet holdt en rekke ministerposter, blant annet var han justisminister tre ganger og Norges statsminister i Stockholm.

Arkivkatalog for A-0003 Fredrikke Marie Qvam

Arkivkatalog for A-003A Fredrikke Marie Qvam, privat korrespondanse, Gjævran gård

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Oppmåling av gammer og telt i Kautokeino

Hver sommer mellom andre og tredje studieår dro arkitektstudenter fra NTH ut for å tegne gamle norske hus og anlegg. Målet var todelt; det skulle gi studentene kjennskap til norsk byggeskikk, og samtidig skulle de være med på å dokumentere den. Professor Johan Meyer (1860-1940) startet denne tradisjonen ved NTH som varte helt fram til 1970-tallet. Oppmålingstegningene oppbevares i dag ved NTNU Universitetsbiblioteket og arkivet består av mer enn 900 oppmålingsoppgaver. Blant oppmålingsarbeidene som skiller seg ut fra de andre er Kirsti Knudsen sitt arbeid. Sommeren 1964 dro hun til Kautokeino for å tegne gammer og telt.

Knudsens oppmåling består av 10 plansjer:

Goatteloubbal – goatte betyr gamme, loubbal betyr elv som har utvidet seg til et vann.

Goatteloubbal – «Denne store gamma ved Goatteloubal fjellstue ble bygd like etter evakueringa i 1945 av Nils Mortensen Hætta, som bodde her med sin familie inntil de fikk bygd hus. Materialene i gamma er rester av tysk tømmer. Senere delvis fornyet med bjørkestenger. Inngang mot øst, da sterk vind fra vest. Gamma ligger ca. 10 m fra vannet. Like ved står et stativ til å tørke fiskegarn på. Gamma brukes i dag til oppbevaring av fiskeutstyr og overnattingsted for fiskere» (tekst fra plansje).

Goatteloubbal – fiskegamme. «Denne gamma er bygget like etter 1945 og ligger ca. 25 m fra den store gamma i Goattelouball. Den brukes til oppbevaring av saltet fisk. Da gamma er gravd så langt ned i bakkken holder den lav temperatur om sommeren» (tekst fra plansje)

Gamasjavrre – «Denne gamma virket veldig karrig og primitiv p.g.a. at den var bygd av veldig krokete bjørkestammer som var barket. Hadde en følelse av at hele floken av vridde bjørkestammer kunne ramle sammen når som helst. Hovedkonst. består av 4 bærestokker som øverst er bundet sammen med 4 tverrstokker, slik at ljoren danner en firkant» (tekst fra plansje)¨

Hansasaiva – «Denne gamma ble bygd ca. 1932. Grunnen til at den ikke ble brent i 1944 er at den ligger i et område med farlige myrer og tett kratt, slik at det er veldig vanskelig å komme hit. Fugle- og viltbestanden gav et tydelig bevis på at området sjelden blir besøkt. De få samene som bruker gamma i dag fisker i Hansasaiva. Vinteren 1944-45 gjemte noen samer seg her i stedet for å reise sørover. Gamma er konstruert av to buer som er bundet sammen med en tverrstang øverst. Mot denne konstruksjonen er det satt opp 5 andre stokker. Mellom disse og hovedkonstruksjonen ligger tverrstokker som holder den vertikale kledningen på plass» (tekst fra plansje).

Hansasaiva – «Hvert av de samiske navnene har sin egen spesielle bokstav, slik at de kort kan skrive navnet på alle redskaper og ting de har med når de flytter omkring på vidda. Øverste inskripsjon står på gammedøra i Hansasaiva. Den betyr: Berit Anna Johansdatter Hætta. Nederste inskripsjon står på en av kledningstokkene 62 cm over bakken. Den betyr: Aslak Matheus Nilsen Siri Ellen Nilsen Gaup» (tekst fra plansje).

Luppojavrre – «Denne gammetypen kalles torvtelt p.g.a. at konst. er den samme som for sommerteltene. Bærestokkene er v-formet i endene. De støttes opp mot hverandre og møtes midt over åren. Kledningsstokkene støttes opp mot knuten som bærestokkene danner» (tekst fra plansje).

Biggelouball – Vintertelt, familietelt

Goattelouball – dører til gamme ved fjellstua og fiskegamme

Oppmålingstegninger finnes ved mange andre institusjoner i landet. På 1950-tallet ble det iverksatt et større arbeid for å registrere tegningene i ett felles kartotek, og etter hvert som nye tegninger kom til skulle kartotekarkivet oppdateres (det ble ført ved fire steder, deriblant ved NTH). Senere ble kartotekarkivet gjort tilgjengelig digitalt gjennom ANTON (Antikvarisk oppmålingsbase for norske hus), hvor en del av informasjonen på kortene ble gjort søkbar samtidig som kortene ble digitalisert. Basen ble avviklet 1. jan. 2017 og det pågår nå arbeid med å gjøre materialet søkbart via arkivportalen.no. For materialet som oppbevares ved biblioteket vil oppmålers navn nå bli søkbart.

Kategorier
Bilder UBrss

Det første samiske landsmøtet

I dag feirer vi samenes nasjonaldag. I år markerer også dagen 100-årsdagen for det første samiske landsmøtet som ble holdt i Trondheim 6.-9. februar 1917. Fire viktige saker sto på landsmøtets agenda: reinbeitesaken, lappeloven, skolegang og organisering. Initiativet til møtet ble tatt av Brurskanken samiske kvindeforening som ble ledet av Elsa Laula Renberg. Samene tok initiativet til møtet for å få innflytelse på sin egen situasjon og for å nå fram i det norske samfunnet. Landsmøtet samlet over 150 deltakere, de fleste fra Norge, men også svenske samer var representert. Møtet ble holdt i Metodistkirken ved Lilletorvet, hvor bildet nedenfor er tatt. Bak ved prekestolen sees fra venstre Ellen Lie, Elsa Laula Renberg og pastor Trygve Wahlström.

Vi har kun fått navnsatt noen få av personene på bildet. Send oss gjerne informasjon hvis du klarer å identifisere noen av møtedeltakerne. Trykk for å se bildet i høy kvalitet på gunnerus.no. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB

Gruppebilde av Brurskanken Samiske Kvinneforening, den første samiske kvinneorganisasjonen i Norge, etablert i 1910. Foreningen deltok på det første samelandsmøtet som var i Trondheim 6. februar 1917. Alle på bildet, unntatt tre, er kledd i sørsamisk drakt.

Bak fra venstre: Lisa Barrock, Brita Brantfjord, Sofie Mathiasen, Malla Vesterfjeld, Kristine Stinnerbom. Sittende fra venstre: Elsa Laula Renberg, Ellen Lie, Ellen Olsen, Gunhild Granefjeld. Foran fra venstre: Anna Andersen, Maria Pedersen. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB

 

 

Portrett av Anna Løfwander Jarwson (foran), Ellen Lie (bak til venstre) og Elsa Laula (bak til høyre, i lulesamebunad). Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB

NTNU Universitetsbiblioteket oppbevarer arkivet etter fotograf Hilfling-Rasmussen som tok en rekke gruppebilder i forbindelser med møtet. Du kan se alle bildene til Hilfling-Rasmussen fra møtet og andre bilder med samisk tema i Gunnerus.no.

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Utile cum dulci – det nyttige med det behagelige

I 1883 ble foreningen Utile cum dulce (U. C. D.) stiftet i Trondheim. Av navnet forstår vi at foreningen ønsket å være en møteplass hvor det nyttige og det behagelige, det vil si foredrag og bevertning, gikk hånd i hånd. Foreningen eksisterte helt fram til 1984, men var i hele sin levetid en forening åpen for kun en engere krets av menn. De opprinnelige vedtektene slo fast at medlemstallet skulle være 13. Dette ble senere økt til 21, som i seg selv skapte vanskeligheter når man ved flytting eller dødsfall skulle utnevne et nytt medlem. Nye medlemmer måtte nemlig godkjennes enstemmig av medlemmene gjennom hemmelig avstemming.

Foreningens initiativtager og mangeårige leder Lyder Must Borthen. Foto: Peder O. Aune/NTNU UB

Foreningens første medlemmer var dr. med. Lyder Borthen, bergmester A. S. Bachke, grosserer T. U. Borthen, dr. H. H. Brock, høyesterettsadvokat K. L. T. Bugge, overlærer C. W. Carstens, adjunkt K. Lossius, adjunkt J. Richter, adjunkt, K. Rygh, overlærer M. Schnitler, adjunkt C. Schulz, løytnant A. Spørck og løytnant L. J. Tysland. Det var et mål at foreningen skulle være mer mangfoldig og mindre overfladisk enn det forenings – og selskapslivet man var vant til.  Stifteren Lyder Borthen sørget derfor for en bred sammensetning av interesser blant de første medlemmene, tilsynelatende uavhengig av politisk tilhørighet. Møtene skulle holdes hjemme hos medlemmene på rundgang, og det var verten som var ansvarlig for både åndelig og fysisk føde.

Foreningens våpenskjold hadde et tydelig nasjonalt preg. I tillegg symboliserte blåfargen «den kolde forstands virksomhed og den maalbevidste stræben efter at udrette noget nyttigt for samfundet eller for os selv», rødfargen «maler med sin farve de varme stemninger, som bygger alle livets gode forhold og binder hjerterne sammen» og det hvite feltet «betegner det harmløse og uskyldige i de fornøielser eller den glæde, som sammenkomsterne i foreningen skal skaffe dens medlemmer».

Den lille sammenslutningen av herrer var særlig i sine første eksistensår viktig på flere områder, selv om det er rimelig å si at dette var initiativrike og ressurssterke menn som uavhengig av foreningen kunne få sine visjoner realisert. Det var likevel en lukket arena hvor nye ideer kunne diskuteres i fortrolighet, og særlig initiativtakeren Lyder Borthen benyttet de mulighetene foreningen ga for oppslutning rundt hans ideer. I 1887 stod han i spissen for opprettelsen av Trondhjems Turistforening. Et opprop signert av alle medlemmene i U. C. D. ble utstedt 21. november 1887 og allerede den 16. desember ble det holdt konstituerende generalforsamling som vedtok statuttene for den nye turistforeningen. To år senere fikk Borthen sine foreningsvenner med på en innsamlingsaksjon for byens frivillige forsvar som ble realisert ved opprettelsen av Arbeidsutvalget for det Trondhjemske Forsvarsfond 27. desember 1889. I 1890 foreslo Borthen at foreningen skulle arbeide for å få åpnet et diorama i Trondheim slik hovedstaden hadde fått året før. Det ble ordnet med lokale hos Trondhjems arbeidersamfund og dioramaet ble åpnet i 1892 med bildet Lyngenfjord av Wilhelm Peters. Etter at dioramaet i Kristiania ble avviklet, valgte man i 1894 å gjøre det samme i Trondheim.

Gjennom foreningen tok Borthen i 1892 også initiativ til opprettelsen av et «Selskab for Trondhjems bys vel» på linje med tilsvarende selskap i Kristiania, og han ble selv selskapets første formann. Han ble også formann i komiteen for byens 900-årsjubileum i 1897. U. C. D.`s fond ble opprettet i 1906, også dette etter forslag av Borthen. Fondet skulle dannes ved testamentariske gaver eller andre gaver fra medlemmene og fondet skulle fremme vitenskapelig forskning, fortrinnsvis i Trondheim.

Arkivet etter U. C. D. inneholder dokumentasjon fra opprettelsen av Trondhjems Bys Vel.

Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ble til etter forslag av konsul Klingenberg etter at han luftet ideen på et foreningsmøte i 1892. Sammen med Knut Lossius og Carl Schulz dannet han en komité som startet arbeidet med å få i stand en kunstindustriutstilling i Stiftsgården for å fremme saken. 12. februar 1894 åpnet det nye kunstindustrimuseet med lokaler i Stiftsgården, før man noen år senere flyttet til de gamle lokalene til Trondhjems realskoles pikeskole.

U. C. D 1923
Gruppebilde fra 40-årsjubileet i U. C. D i 1923, foajeen i Frimurerlogen. Fremste rad fra venstre: konservator Ole Nordgaard, lektor Karl Schøyen, direktør Carl Schulz, dr. med. Lyder Borthen, assessor Bernhard Konrad Bergersen, rektor Axel Sommerfelt. Midtre rad fra venstre: overingeniør Worm Hirsch Darre Jenssen, distriktssjef Carl Adolf Riis von Krogh, justitiarius Fredrik Waldemar Nikolai Beichmann, dr. Halfdan Bryn, overlege Alexander Holst, konsul Halfdan Fredrik Sommerfelt Klingenberg, lektor Carl Christian Gundersen Bakre rad: konservator Theodor Petersen, konsul Francis Kjeldsberg, professor Olaf Nordhagen, direktør Holm Birger Holmsen, bryggerieier Harald Jenssen. Foto: Schrøder/NTNU UB

Med tiden ble det stadig vanskeligere å holde foreningen i gang. I 1983, da foreningen var 100 år, besluttet medlemmene å oppløse U. C. D. og den påfølgende våren ble det holdt avsluttende møte. Foreningens gjenstående midler ble gitt til Det Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Foreningsarkivet ble gitt til Videnskabsselskabets Bibliotek, i dag NTNU Universitetsbiblioteket, av Karl Stenstadvold på vegne av foreningen. Arkivet består av forhandlingsprotokoller, korrespondanse, biografisk stoff om medlemmene, foredrag holdt i foreningen (ikke komplett), foto, jubileumsberetninger, møtekort, medlemsoversikter og dokumentasjon av foreningens forskjellige initiativ og samfunnsengasjement og dekker hele foreningens levetid. Katalogen kan ses i arkivportalen. Biblioteket oppbevarer også arkivet etter Lyder Borthen, se katalog.

Kilder:

NTNU UB, privatarkiv A-0110 U. C. D., eske 1, 14B, 15, 17