I 1940 blir trondhjemmeren Thor Bach (1918-2000) tatt opp på sterkstrømslinja ved den elektrotekniske avdelingen på NTH. Før studiene skal han utføre militærtjeneste, og fra februar 1940 er han stasjonert som flymekaniker på Værnes. Her opplever han krigens første dager på nært hold før han vender tilbake til foreldrenes hjem og et okkupert Trondheim den 13. april. Hans foreldre og to brødre er gjennom flere år medlemmer av Nasjonal Samling. Thor begynner sine studier ved NTH på høsten som planlagt, og mot slutten av 1941 flytter Thor hjemmefra og inn i et studentkollektiv i Eidsvolls gate 5. Gjennom kollektivet blir han i 1942 del av motstandsbevegelsen, blant annet som fotograf. Som student har han tilgang på fotolaboratoriet på høyskolen. I mai året etter må han flykte til Sverige; en kurér er drept og Thor og andres liv er i fare. I Sverige får han etter hvert jobb som fotograf ved legasjonen i Stockholm.
Thor vender hjem til Trondheim i mai 1945, og gjenopptar studiene igjen på høsten. Etter avlagt eksamen ved NTH i 1947 flytter han og kona Aud til Sverige, først til Ludvika og senere Västerås, hvor firmaet ASEA har behov for ingeniører. De slår seg ned der, og får to døtre. Kona Aud dør i 1975, kun 51 år gammel. Thor jobber i ASEA helt til han blir pensjonist i 1983, og blir boende i Västerås frem til sin død i 2000.
Universitetsbiblioteket mottok denne uka Thor Bachs arkiv. Arkivet består av materiale fra krigsårene: tre dagbøker, brev mellom han og hans senere kone Aud, fire fotoalbum og andre løse bilder. Bildematerialet består blant annet av Thor Bachs fotografering for motstandsbevegelsen, flukten til Sverige og opphold i Sverige under krigen. I tillegg noen bilder fra NTH etter krigen, og kullavisen Ohmega-sus/Omega-suus som han og hans kullkamerater skrev og sirkulerte i årene etter krigen. Fotoalbumene blir digitalisert i løpet av høsten.
Fra Thor Bachs fotoalbum
Hele historien til Thor Bach kan leses i boka Den gömda historien. En berättelse om faror, flykt, svek og längtan i krigets skugga av Lars-Göran Dybeck som ble utgitt i 2016, og som i stor grad bygger på Thor Bachs etterlatte materiale.
Biblioteket takker Brit Bach Fehne, Thor Bachs eldste datter, for gaven.
Det var mot slutten av krigen at grensen mellom Norge og Sverige ble utfordret av svenskene. Norge ble angrepet av Sverige i 1716 og 1718. Trønderhelten Peter Wessel Tordenskjold forsvarte Danmark-Norge nord for Strømstad i 1716, og svenske Carl Gustaf Armfeldt invaderte Trøndelag i 1718. Stor-Ingvald var soldaten fra Verdal som kjempet mot Armfeldts hær.
Den store nordiske krig 1700-1721: Krig mellom stormakter i nord
For 300 år siden kjempet de militære styrkene til kong Fredrik 4. mot kong Karl 12. for å bli Nord-Europas stormakter. Den dansk-norske kong Fredrik 4. ville sammen med Russland og Polen utnytte det de trodde var et svakere Sverige med den unge kong Karl 12. på tronen. Svenskene forsøkte først å erstatte tapet av land i øst ved å ta Norge gjennom beleiringen av Christiania i 1716, men uten å lykkes. Den dansk-norske hæren sto langs grensen mot Sverige i Østfold, klare til å forsvare landet. I Dynekilen nord for Strømstad sto så Norges største sjøslag. Peter Wessel (1690-1720) slåss tappert med sine 7 skip mot 29 svenske skip og vant.
På Gunnerusbiblioteket finnes Tordenskjolds journal over hvilke ordre han mottok og hvordan han utførte dem 1712-1714, og dessuten protokoller og journaler ført på skipene hans. Se Tordenskjolds ordre her.
Peter Wessel Tordenskjold med Hvide ørn i bakgrunnen. Foto: NTNU UB
Karl 12. forsøkte igjen å angripe Norge i 1718 med 40 000 mann. Han sendte styrkene til Østfold og Trøndelag. Da kongen falt for en kule på Fredriksten festning 11.desember 1718 var krigen mot Danmark-Norge tapt.
De svenske troppene i Trondheim måtte avbryte invasjonen og startet tilbaketoget over Tydalsfjellene midt på vinteren. Historien gjenfortelles hvert år i forestillingen «Elden» på Røros. Karolinernes anfører, general Carl Gustaf Armfeldt (1666-1736) mistet 3000 svenske soldater. Tilbake sto utallige ødelagte trøndergårder, nedbrent og frarøvet husdyr, mat og verdier. Trønderne sto fattige tilbake og led mye nød. Krigen hadde rammet dem hardt, og de hadde mistet alt. Sverige på sin side mistet omfattende landområder, og sin stormaktposisjon i Nord-Europa ved freden i Nystad 1721.
Tordenskjolds skip: «Kattegats skrekk»
Trønderen Peter Wessel ble adlet i 1716 med navnet Tordenskjold, og er blant Norges største helteskikkelser. Blant Gunnerusbibliotekets skatter fra den store nordiske krig er journalene og protokollene fra Tordenskjolds skip. Det var en stor del hans fortjeneste at svenskene ble jaget på flukt fra Dynekilen i 1716. Tordenskjolds skip som biblioteket har journalene til:
Snauen Ormen bygd i 1711, med en besetning på 46 mann og 5 kanoner.
Fregatten Hvide Ørn, bygget i 1711 med en besetning på 170 mann. Erobret fra svenskene 1715.
Ebenezer, sjøsatt 1709, det største krigsskipet Tordenskjold kommanderte, med 64 kanoner.
Løvendal, (Kattegats skrekk) en fregatt med årer bygd i 1712.
Laaland, som Tordenskjold førte til Norge 1718. Flaggskipet hadde en besetning på 350 mann.
Tordenskjolds signatur 1719 på brev i Gunnerusbiblioteket. Foto: NTNU UB
Armfeldt i Trondheim 1718: «.. vemodige sukk og tårer»
På kartet ser vi fiendens stillinger i Trondheim under svenskenes beleiring av byen 1718. Studer kartet bedre her
Magistratspresident og lagmann i Trondhjem Hans Jensen Collin (1682-1742) var invasjonens øyenvitne, og skrev et brev til sin «gunstige velynder» om forsvaret av Trondhjem by, datert 8.desember 1718. Omslaget på brevet har tittelen «Trondhiems Fortification og Ingenieur vesen 1718 – under krigen». Her får general Bugge sitt pass påskrevet. Collin beskriver hvordan fienden gjorde rent bord i Strindens prestegjeld og fogderi på den østre side av byen, «og det som mere forunderlig er, ja mistrøsteligt, passeret Bye-elven Nider-Aae kaldet, havende sitt utløp fra Selboe-Søen». Han kritiserer blant annet det norske forsvareret, som unnlot å rekognosere etter fienden langs byens elv på grunn av «Elvens storhed og hæftige Strøm paa denne Aarsens Tid», og forklarer at det ble anholdt i brev etter brev om forsterkninger av folk og kanoner, noe som aldri nådde fram. Det ble ytret anklager og hårde ord, og
Plan over Tronhiems med dess Fæstning og over den SvenskeArme som lod see sig for Staden den 12. November 1718 : pinxit J.D. Berlin. Kopi av Henrik Mathiesen 1914. Foto: NTNU UB
de mange falne og sårede frambrakte «vemodige sukk og tårer». Collin ga general Bugge skylden. Han hadde god grunn til å klage, da svenskene plyndret og ødela hans gårder i Strinda, samt brygger og naust i Trondhjem. Se Collins brev her
Stor-Ingvald på Levring gård: «.. inntil han døde»
Mens senere kilder bare gir en oppsummering om Ingvalds heltemodige innsats, så går offiser og antikvar Lorentz Diderich Klüver (1790-1825) mer detaljert til verks. Han kom fra gården Bunes i Verdal som var i hans yrkesmilitære slekts eie. Vi kan derfor regne med at han var nært tilknyttet fortellertradisjonen i Verdal. Han skrev ned sin «Antiqvariske Reiser» i 1818, nesten hundre år etter at Armfeldt måtte gjøre retrett.
Klüver forteller at det var en trefning ved Levring gård i Verdal mellom Værdalens Dragon-Compagnie og et svensk Corps på omtrent 500 mann. Klüver skriver videre (omsatt til bokmål): «Her skal det lenge ha stått et trekors der Stor-Ingvald falt. Etter at han ved forskjellige skudd i begynnelsen av trefningen hadde mistet begge føttene, krøp han lenge omkring og stakk folk og hester i hjel inntil han døde. Denne kjekke mannen var født husmanns-sønn under gården Levringen.» Krigen kommer oss nærmere inn på livet, og vi kan forestille oss den grusomme skjebnen til Stor-Ingvald (hvis historien er sann).
Lorents Diderich Klüvers håndskrift med historien om Stor-Ingvald befinner seg på Gunnerusbiblioteket og ble trykt i 1823. Foto: NTNU UBNoen bøker du kan låne på Gunnerusbiblioteket om Armfeldt og karolinerne. Foto: S.Løchen
Litteratur:
Tordenskjolds skip. Wikipedia. Lest 2018-06-04
Carl Gustav Armfeldt. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02
Norsk forsvarshistorie. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02
Øverland, A.O. Presten Thomas Jenssøn Collins opptegnelser om svenskene i Værdalen 1718. I: Fra en svunden tid: Sagn og optegnelser. S. 87-101. Kra 1888.
Klüver, J.V. Beskrivelse over den svenske Armees Tog 12.Sept. 1718. Særtrykk av Ny Minerva. april 1806. Kbh.
Løøv, Anders: General Armfelts felttog mot Trøndelag 1718-1719: En bibliografi. Særtryck ur Karolinska Förbundets Årsbok 1984.
Dybdahl, Audun og Ida Bull. Fra pest til poteter 1350 til 1850. Trh, Tapir, 2005.
I 1889 eller 1890 hadde handelsmann Peter Edvard Evensen (2.6.1853-6.4.1932) gått til anskaffelse av et «detektivkamera». Han tok bilder av sin egen familie, bedrift og bosted. I tillegg tok han bilder fra bylivet i Trondheim, med bilder fra blant annet Torvet, St. Olavs gate, Kongens gate og Prinsens gate. Samlet gir bildene et lite innblikk i hverdagslivet i Trondheim mot slutten av det 19. århundret. Seks runde glassnegativer med plass til seks bilder på hvert glass ble gjenfunnet i arkivet etter Evensens datter, Gunvor Evensen, og er de eneste bildene vi har i våre samlinger fra denne typen kamera. I tillegg ble det funnet en del papirbilder som er tatt med samme kamera, men glassnegativene til en del av disse har gått tapt. Blant disse er det også et par bilder fra Levanger kirke og fra et landsted som vi ikke vet hvor er. Kanskje er det fra samme reise i Nord-Trøndelag? Alle bildene er i dag gjort tilgjengelig i gunnerus.no, og vi har stedfestet de fleste av bildene.
Én av de seks glassplatene som ble funnet. To bilder viser Evensens jernvareforretning i St. Olavs gate 7. De fire øvrige er gatebilder fra nærområdet. Se gunnerus.no for mer om de enkelte bildene.
Evensen hadde kjøpt et Geheim-Camera produsert av C. P. Stirn. Kameraet var i produksjon fra 1886 til 1892. Et lite album i arkivet bekrefter at det var denne typen kamera Evensen eide. Kameraet var konstruert slik at man kunne bære det med en snor rundt halsen hengende på brystet med kameralinsen stikkende ut av frakken og med snor ned i bukselomma som utløsermekanisme. Bildene til Evensen er av variabel kvalitet, med enkelte feileksponeringer. Vi kjenner til få bilder tatt med denne typen kamera i Norge, men Carl M. Størmers snikfotografering på Karl Johans gate i Christiania tatt fra 1893 og utover, er kanskje kjent for en del. Størmers bilder oppbevares av Norsk Folkemuseum og er tilgjengelig via digitaltmuseum.no.
Forside av fotoalbum C. P. Stirn. Albumet består av seks sider med plass til seks bilder på hver side, totalt 36 bilder.
Jens Peter Evensen (1886-1909) på trappa utenfor Kongens gt. 66.
Det er med stor sikkerhet vi kan si at fotografen må være handelsmann Evensen og at mange av bildene trolig er tatt i 1889 eller 1890. Eksempelvis ser vi på flere av bildene en liten gutt som kan være rundt tre-fire år gammel. Dette stemmer godt med Evensens sønn Jens Peter som ble født 1. oktober 1886. Sønnen reiste senere til sjøs og døde 22 år gammel da han i 1909 falt overbord fra skipet Ivanhoe og druknet i Grimsby, England. De to jentene er trolig storesøstrene Hjørdis (f. 1882) og Hildur (f. 1883). Evensens forretning i St. Olavs gate 7 eksisterte også bare i få år rundt 1890, og de bodde i 1890 i Kongens gate 66 som er fotografert flere ganger.
Mann i Prinsens gate sett mot nord med Arbeiderforeningen (Kongens gate 19) på venstre side.
To kvinner og to jenter stående i samtale på Torvet. Til høyre ses Stiftsgården (Munkegata 23), Munkegata 21 og J. M. Dørums manufakturforretning i Kongens gate 18.
Den nye jernvareforretningen, leiligheten i Kongens gate 66 og hans nyinnkjøpte detektivkamera gir et bilde av en mann på vei opp og frem i verden, men allerede i 1892 er Evensen og familien oppført i adressebøkene med Kirkegata 58 som bostedsadresse og forretningen ser ut til å være borte. Evensen har altså måtte avvikle sin jernvarehandel og flytte til en rimeligere leilighet i arbeiderstrøket i østbyen, og familien flyttet flere ganger de påfølgende årene. Han ser ut til å ha jobbet seg som bokholder for en jern- og malervareforretning mesteparten av sin yrkeskarriere etter dette. Da han døde i 1932 bodde familien i Elgesetergate 13. Evensen var for øvrig en nær venn av Adolf Øien. Da Evensen giftet seg var Øien forlover, og senere var han gudfar til flere av Evensens barn. Øien var gift med Evensens søster, Karen Emilie.
Kvinne og tre barn på trappa utenfor Kongens gate 66. Trolig Jette Evensen med barna Hjørdis (f. 1882), Hildur (f. 1883) og Jens Peter (f. 1886).
Darres gate fikk navn av Henrik Mathiesen. Foto: Dag Nilsen/NTNU UB
For litt over 100 år siden annonserte Adresseavisen «Stor forestaaende gatedåb i Trondhjem». Deler av Strinda var blitt innlemmet i byen 1893 på grunn av stor befolkningsøkning rundt århundreskiftet. Til tross for stor spedbarnsdødelighet og emigrasjon til Amerika, økte Trondheims innbyggertall fra ca. 20.000 i 1860 til ca. 50.000 i 1920. En rivende utvikling med økonomisk vekst og nye arbeidsplasser gjorde det mulig for mange flere å finne et utkomme i byen.
Gater uten navn
Det ble utlyst en skandinavisk konkurranse, og byplanen fikk sin endelige form i 1912 etter tilrettelegging av avdelingsarkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen. Navnegivningen av de nye gatene i Trondheim og Strinda var sterkt forsinket. Dette skapte vanskeligheter for postvesenet og andre som skulle finne fram. Hvordan skulle man finne fram til «Første tverrgate», «Nyregulerte gate» eller gater som bare hadde numre? Det fantes for eksempel fire Aas-veier som skapte forvirring: Gamle, Øvre, Nedre og Nye Aasvei.
Hvor håpløs situasjonen var kommer fram i Adresseavisen 22.10.1914, der det gjengis et brev fra Huseierforeningen til Trondhjems magistrat og formandskap. Foreningens medlemmer mente det var på tide å sørge for gateskilt og for å navngi nye gater. Det var altfor vanskelig å finne innbyggerne som bodde i de navnløse gatene, og å finne gater når de hadde uleselige skilt.
Henrik Mathiesen (1847-1927). Foto: NTNU UB
Gatenavnkomiteen, som ble nedsatt allerede 1909, hadde disse medlemmene: bankdirektør og jurist Karl Emil Bryn (1923-1925), journalist i Ny Tid Olav Scheflo (1883-1943), arkivar Kristian Koren (1863-1938) og bibliotekar ved DKNVS og arkeolog Theodor Petersen (1875-1952). Formann var borgermester Hans Jørgen Bauck (1861-1926).
Særlig i Østbyen var det mange navnløse gater. I følge mandatet skulle komiteen døpe delvis bebygde gater i Østbyen og gateløp som var stukket ut og ennå ikke bebygd. Noen «gamle» gater skulle få nye navn. Endelig behandling skulle skje i bystyret.
Oppgaven gikk til Henrik Mathiesen
Borgermesteren skrev så et brev i 1913 til Henrik Mathiesen (1847-1927):
«Det gjælder at skaffe en del nye gatenavn i gamle Nidaros. Jeg tænker mig, man vil begynde at lete efter navn som har tilknyt.til vor historie, specielt Nidaros. Og da du kjender denne bedre ende nogen annen, vil jeg be dig skjænke mig en del navn av nævnte beskaffenhed. Av veien vil det vist ikke være, om du tilføier de data som retfærdiggjør navnet. — Pøblikum er utlålmodig efter navningen. Med hilsen Bauck.»
Henrik Mathiesen var lokalhistoriker og en aktet mann i byen. Han hadde en livslang interesse for Trondheims topografi og historie. I sin innledning anvender han disse kriteriene for gatenavnene:
«1. Efter motiv fra byen og bygdens tidligste tid. 2. Efter overlevninger fra sagatiden. 3. Efter mænd fra det nye Norge 1830 til 1900».
Kart over Trondheim 1893
Etter Mathiesens ønske skulle byens gatenavn være «som et galleri» som befolkningen kunne peke på og gjenkjenne med glede og stolthet. Han ønsket å hedre et navn i hver kjent og betydelig slekt fram til 1900. På denne måten har vi fått Bugges gate, som er oppkalt etter Peter Olivarus Bugge (1764-1849), biskop i Trondhjem og stortingsmann. Essendrops gate er oppkalt etter stiftsprost og sogneprest i Strinda og Domkirken, Bernhard Ludvig Essendrop (1812-1891). Falsens gate er oppkalt etter rådstueskriver Carl Valentin Falsen (1787-1852), som førte pennen da Trondheimsborgernes brev om selvstendighet og egen grunnlov ble skrevet til prins Christian Fredrik februar 1814.
Forslaget ble vedtatt 1915
Magistrat og formannskap mottok «Motiveret forslag til 145 gadenavne i Trondhjem» mars 1914. Den 5.januar 1915 ble forslaget vedtatt med mindre endringer. Områdene som fikk nye gatenavn var den vestlige bydel til Elgeseter gate, Innherredsveien til Lade, Elgeseter gate til Blussuvollsbakken, fra Blussuvollsbakken til Innherredsveien og «hovedbyen». Med i «hovedbyen» regnes Museumspladsen, Schirmers gate, Vilhelm Storms gate, E.C. Dahls gate, Hans Hagerups gate og Bernhard Getz’ gate. De fire «Aas-veier» ble omdøpt til Gamle Åsvei (som før), Byåsveien (før Nye Åsvei), Bryns vei (før Nedre Åsvei) og Dyrborgveien (før Øvre Åsvei).
Fra arkivet: Innledningen til Henrik Mathiesen forslag til gatenavn
Folketidende kunne 23.01.1915 kunngjøre at formannskapet hadde vedtatt følgende nye gatenavn:
«I Østbyen: Ladebækken, Vanvikens gt., Leksvikens gt., Mosvikens gt., Tautras gt., Bernhard Getz gt. (i Getzlien), Eilert Sundts gt., Asbjørnsens gt., Landstads vei, Tidemands gt. og Casparis gt. I «Sydbyen»: Schwachs gt., Mauritz Hansens gt., og «over Hermansens have» Helmer Lundgreens gt. (øst – vest).»
Strinda fulgte etter
I Dagsposten 09.05.1917 skrev man at Strindens formandskap holdt møte 8.mai 1917 for å finne nye gatenavn til Strinda.
«Formandskapet besluttet at Komiteen for gatenavne i Strinden skulde tilkalde litterat Henrik Mathiesen som sakkyndig».
Dermed fikk Mathiesen også oppgaven med å finne nye gatenavn til Strinda.
Det var ikke tilfeldig at Mathiesen, vår første byhistoriker, fikk disse oppdragene. Han hadde tidligere gjort seg bemerket gjennom en viktig artikkel i Historisk Tidsskrift om byens
Henrik Mathiesens vei på Rosenborgsletta. Foto: NTNU UB
middelaldergater og -veiter, og gjennom en serie artikler i Dagsposten 1903 om gatenettets historie i Trondhjem; «Ældre og nyere Gader og Veiter i Trondhjem». Han fikk sin egen gate oppkalt etter seg på Rosenborgsletta.
Kilder:
Privatarkiv 1: Henrik Mathiesen. NTNU Universitetsbiblioteket.
Under gjennomgang av uordnet materiale i Trondhjems Mekaniske Verksteds (T.M.V.) arkiv ble det i sommer funnet arkivmateriale etter Byggeselskapet av 1917. Selskapet var trolig det første boligbyggeselskapet i Trondheim. Bolignøden i byen var stor og T.M.V. tok sammen med en rekke personer fra handelsstanden initiativ til å opprette et selskap med formål «at bygge huse – til bortleie eller salg – for arbeider – og middelstanden».
Det første initiativet ble tatt i desember 1916 ved henvendelse til kommunen om økonomisk støtte til bygging av hus for arbeider- og middelklassen, noe bystyret senere innvilget i form av dyrtidslån. Sommeren 1917 ble det holdt konstituerende generalforsamling for aksjeselskapet. Stifterne av selskapet var T.M.V. ved direktør Holmsen (og personlig), advokat Odd Klingenberg, disponent Joh. Rønning, overrettssakfører Einar Dahl, ingeniør A. Høeg, J. Anker Andersen, konsul Joh. F. Bratt, konsul Francis Kjeldsberg, konsul Ivar Lykke, Johan Brunn, Johs. A Buzzi og grosserer Gunnar Birkeland. Klingenberg, Holmsen og Birkeland ble valgt til medlemmer av styret, med Johan Rønning og Einar Dahl som vara. Generalforsamlingen vedtok deretter styrets innstilling til byggekomité. Denne besto av Einar Dahl, NTH-professor, arkitekt Jens Zetlitz Kielland og ingeniør E. Torget.
Byggeselskapet ønsket opprinnelig å bygge eneboliger i rekkehus og dobbelthus etter tegninger av professor Kielland på Rosenborg, på en tomt avgrenset av Rosenborgs gate, Haldens gate, Bjelkes gate og Stadsingeniør Dahls gate. I tillegg hadde selskapet en alternativ tomt på Dyrborg for hånden til en rimelig pris, men det ble raskt slått fast etter korrespondanse med stadskonduktøren at dette prosjektet ikke var realiserbart siden kommunen ikke hadde anledning til å besørge adkomstveier til byggetomten. Formannskapet vedtok i juli 1917 at byggeselskapet kunne kjøpe tomten på Rosenborg for kr. 6,- per kvadratmeter, men prosjektet drøyde ut i tid siden kommunen ikke kunne gi tillatelse til byggingen før det forelå godkjennelse fra departementet.
Tegning av hustype C. Trondheim byarkiv, Byggesaksarkivet, fellesmapper for Alexander Kiellands gate 7-17. Aasmund Vinjes gate 9/11 har denne fasaden inntakt i dag.
Bestyrelsen av selskapet fant bolignøden så prekær at man ikke kunne vente til neste år med byggingen og de spurte derfor kommunen om å få kjøpe tomten øst for Festningsgata, avgrenset av Aasmund Vinjes gate mot nord, Alexander Kiellands gate mot øst og Holbergs gate mot sør. Formannskapet aksepterte salget og selskapet fremla byggetegninger utført av professor Kielland. Disse tegningene ble imidlertid ikke godkjent av kommunen. De kunne ikke gi dispensasjon til å bygge trehus med grunnareal på mer enn 150 kvm. I mellomtiden hadde professor Kielland flyttet fra Trondheim til Kristiania og styret søkte derfor å finne en arkitekt med tilhold i byen og Morten Anker Bachke fikk oppdraget. Det ble foreslått å sette opp åtte dobbelthus, med totalt 32 leiligheter som skulle fordeles etter søknad. Byggingen kom raskt i gang og i oktober 1918 kunne man begynne behandlingen av de innkomne søknadene. Halvparten av de som fikk sin søknad innvilget var ansatte ved T.M.V.. De åtte husene som ble satt opp i 1918 var Alexander Kiellands gate 6/8, 7/9, 10/12, og 14/16, Aasmund Vinjes gate 1/3 og 5/7 og Festningsgata 27/29 og 31/33. Tre år senere ble ytterligere tre hus (Alexander Kiellands gate 11/13 og 15/17 og Aasmund Vinjes gate 9/11) satt opp slik at selskapet forvaltet totalt elleve hus.
Festningsgata 27/29 og 31/33 til venstre foran. Foto: Røske og Røstad/NTNU UB (utsnitt).
Høsten 1958 begynte byggeselskapet å selge husene i den hensikt å finansiere oppkjøp av boliger eid av T.M.V.. Over halvparten av kjøperne var ansatte ved verkstedet og bedriften innvilget lån til boligkjøpet for mange av dem. Disse lånene ble senere overført til byggeselskapet som da fikk forvaltningen av disse lånene som sin viktigste oppgave.
Arkivet inneholder kopibok, korrespondanse og regnskapsmateriale. Forhandlingsprotokoller for styret og generalforsamlingen finnes ikke.
Kilder:
NTNU Universitetsbiblioteket, A-0454 Byggeselskapet av 1917
Trondheim byarkiv, Byggesaksarkivet, fellesmapper for Alexander Kiellands gate 7-17
Marie Gleditsch og kvinnenes innsamling – for bak rosevinduet i 1930 sto det norske kvinner…
Rosevinduet NTNU UB Ernst Schwitters
Nidarosdomen ble etter 1814 trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen og posisjonen ble styrket av at Grunnloven av 1814 også utpekte Nidarosdomen som kroningskirke. Nidarosdomen har vært underlagt kontinuerlige restaureringsprosjekter siden restaureringens første fase startet opp i 1869–1877.
Det ble dannet en stor gjenreisningskomite for Domkirkens interiør frem mot Olavsjubileet i 1930. Men, og det var et stort men, fordi denne gjenreisningskomite ikke inkluderte og tok med oppbygningen av rosevinduet av økonomiske grunner.
Marie Ihlen Gleditsch engasjerte seg i rosevinduet og mente det ville være stor skade om interiøret i Nidarosdomen ikke skulle få lys inn fra den herlige rosen som ble tegnet av Olaf Nordhagen (1883-1925). Dette ble hennes kongstanke. Og en ide ble født en dag hun passerte en utstilling av et håndarbeid som hang til utlodning til inntekt for gjenreisningsprosjektet for Nidarosdomens interiør i et vindu i en av byens aviser. Tanken kom da nær sagt av seg selv, at dette kunne alle Norges kvinner gjøre, å gi et håndarbeid til inntekt for rosevinduet. På denne måten kunne det arrangeres et nasjonalt kjempestort lotteri over alle gitte håndarbeider, eller mange små, til inntekt for rosevinduet .
I februar 1926 ble det dannet en Hovedkomite som besto av tre fylkesmennfruer. Disse tre fruer fikk sin fulle tilslutning av Gjenreisningskomiteen for Nidarosdomen som bevilget dem et lån til prosjektets driftsomkostninger. H.M. Dronningen (Maud 1869-1938) ga også sin tilslutning og ble prosjektets beskytter. Alle landets fylkesmennfruer og bispinner fikk tilsendt en anmodning om deltagelse. Resultatet var at alle ga sin tilslutning til prosjektet og ved utgangen av mai 1926 ble opprop rykket inn i alle landets aviser.
Rosevinduprosjektet oppnådde stor omtale over hele landet. I alt 70 000 informasjonsbrosjyrer ble sendt og delt ut. Opprop og brosjyrer ble også sendt til utlandet. Allerede i juni 1926 begynte håndarbeidsgavene å komme inn. Til sammen mottok prosjektet 1600 forskjellige håndarbeider fra hele landet.
I alle bispedømmer ble det dannet komiteer som samlet inn håndarbeider og som arbeidet for saken. Bare i Trondheim ble det dannet en komite av 60 damer til å håndtere alle innkomne håndarbeid. Komiteen fikk låne lokalene til Domkirkens stenhuggeri til utstilling av håndarbeidene. Utlodning av håndarbeid fra landets norske kvinner innkasserte et stort nok utbytte til at Gabriel Kielland kunne engasjeres i å ferdigstille rosevinduet. Målet var å skaffe 175.000 kr. som skulle finansiere et gedigent rosevindu til Nidarosdomens vestfront. Dette målet ble nådd.
Takket være norske kvinners arbeide ble resultatet av dette enestående dugnadsprosjektet at rosevinduet ble reist til Olavsjubileet i 1930, og fremstår slik vi i dag ser rosevinduet.
Et fantastisk smykke på Nidarosdomens vestfront som innenfra lyser opp interiøret akkurat slik Marie Gleditschs kongstanke bak dugnadsprosjektet var.
Marie Ihlen Gledisch (1876-1965)
Portrett av Marie Gleditsch, NTNU UB Hilfling-Rasmussen
Marie Ihlen Gleditsch var født i Kristiania, som datter av en høyesterettsadvokat. I 1898 ble hun gift med legen Johan Arnt Hals Wetlesen, og hun fulgte han da han fikk stilling i Verdal samme år. Her fikk de to døtre og en sønn i rask rekkefølge. Tragedien rammet familien hardt da Johan Arnt omkom under ei kjøreulykke med hest og karjol i 1903. Marie flytta deretter tilbake til Kristiania.
I 1907 ble hun gift på ny, med presten Jens Gran Gleditsch. Jens var en frisinnet teolog, og det vakte sterke reaksjoner da han ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923. Biskop Gleditsch ble rammet av slag i 1927, og fikk avskjed i 1928. Marie og Jens flytta til Jar i Bærum.
Rosevinduet i Nidarosdomen
Det store rosevinduet fremstiller «Dommedag». Det er 12 m høyt og 8 m i diameter. Det røde feltet i midten symboliserer Kristus. Herfra stråler gule og røde flammer på blå bunn, og i enden er engler som synger og spiller. Ytterst er engler med basuner som varsler at Dommedag er nær. Innimellom englene er de fire evangelistene Matteus, Johannes, Lukas og Markus.
Under rosen er det 9 spissvinduer med Kristus i midten, omgitt av de salige til venstre (sør) og de fortapte til høyre (nord). Inskripsjonen helt nederst går over alle vinduene: «benedicti venitr poosidete regnum. Discedite maledicti in ignem eternum.» (Kom dere velsignede, arv riket, – Gå bort, dere forbannede, i den evige ild).
Nidaros-rosen
Gud satte på himmelen en rose ved kveld.
Over staden og landet den rinner.
Fra himmelens porter et strålende vell
Som i natten og dypet hensvinner.
På Nidaros-Domen vi satte mot vest
En rose, som luer og gløder
En regnbuebro til den himmelske fest.
De bedende hjerter den møter.
Men rosen i Domen har felt sitt blad.
I flammer den sank og ble borte.
Men Rosen har levd i sagn og i kvad
Og i drømmer om himmelens porter.
Og se hvor hvert drømmefrø spirer av jord,
Og atter fra himmelens rike
Skal Rosen gi lys til de hellige ord
Og til sinn som mot himmelen higer.
Vi fant den igjen i mark og i skog.
Den strålte på barnekinn,
I gyldengrått korn, der gror etter plog,
I alt edelt på jorden, vi finner.
Vi fant den, vi spant den, vi samlet den inn,
Vi bærer den frem til Guds ære.
Og rosen som blomstret i drømmende sinn
Vi atter til Domen vil bære.
Jens Gleditsch (f.1860-d.1931), biskop i Nidaros fra 1923
Gabriel Kielland (1871-1960)
Portrett av Gabriel Kielland, ca. 1930–35. Fra Byhistorisk samling hos Oslo Museum.
Gabriel Kiellands store livsverk er glassmaleriene i Nidarosdomen og hans hovedverk er det store rosevinduet som var ferdig til Olavsjubileet i 1930. Glassmaleriene er utført i perioden 1913-1934 etter å ha vunnet en konkurranse i 1908 om glassmalerier til til rekonstruksjonen av Nidarosdomen. Gabriel Kielland benyttet antikkglass fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Kielland utførte selv alt tegnearbeid. Ansikter og detaljer ble tegnet direkte på glasset. For sitt arbeid ble Kielland utnevnt til ridder av 1, klasse av St. Olavs orden i 1934.
Gabriel Kiellands privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og oppbevares ved Dorabiblioteket. Det består av en nokså tilfeldig samling fotografier og avisutklipp vedrørende hans utstillinger og personlige merkedager. Kiellands tegninger og skissebøker er overlatt Trondhjems Kunstforening, bortsett fra tegningene til glassmalerier i Vaksdal og Ullern kirker som er arkivert hos Riksantikvaren i Oslo.
Kilder
Gleditsch, Marie, Rosevinduet i Trondhjems domkirke og kvindernes indsamling til det. [u.å]. s. 9-12: Ill. I: Gammelt og nytt fra Trøndelagen, Møre og Namdalen. – Oslo: Oppl. 1925-1927.
Slapgaard, Bjarne, Under rose med rubin, Roman, Det Norske Samlaget 1985.
I Henrik Mathiesens omfattende arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket finnes størstedelen av hans kunstneriske produksjon. Se lenke: gunnerus.no. Han skrev og illustrerte norgeshistorien i artikler og bøker. Hans fine tegninger fra Trondhjem og Trøndelag er tidstypiske og karakteristiske. Han reiste rundt på Østlandet og i Trøndelag med arkeolog Ingvald Undset og tegnet oldsaker og fortidsminner.
«Austraat efter solnedgang» Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB
Henrik Mathiesen (1847-1927) var ufør og derfor sterkt knyttet til hjemmet i sin barndom. Han vokste opp på Loholt Søndre i Strinda og måtte ha privatlærer de første årene. Allerede som 6-åring lærte han landmåling og tegning av sin far, proprietær og landmåler Iver Mathias Mathiesen (1815-1872). Han fikk derfor tidlig interesse for kart og topografi. Hans hovedinteresse var innenfor by- og lokalhistorie, og det betød først og fremst Trondhjem by og Strinda. Han fikk senere opplæring i tegning og fotografering på Trondhjems borgerlige realskole. Fotoalbumene hans viser folk i Strinda fra 1860-årene og framover.
Slavesmia i Danielsveita. Henrik Mathiesen 1897. Foto: NTNU UB
Mathiesens interesse for middelalderhistorie ble tidlig vekket gjennom historielesing og utforsking av Nidarosdomen og historien om hellige Olav. Helgenkongen ble for Mathiesen bekreftelsen på Trondhjems viktige betydning for norgeshistorien. Mot slutten av 1800-tallet vokste interessen for lokalhistorie i Norge. Vi fikk en del lokalhistorikere som ikke hadde formell utdanning, men som la ned betydelig granskingsarbeid om lokale forhold. Artikler om dette ble publisert i lokalhistoriske skrifter og aviser. Det som skiller Mathiesen fra andre lokalhistorikere er nettopp hans illustrasjoner med sirlige tegninger og akvareller.
Karriere
Mathiesen flyttet til Christiania i 1870-årene for å arbeide innenfor handel, men snart bestemte han seg for heller å satse på tegnekunsten, lokalhistorien og journalistikken.
Mens han bodde i Christiania gikk han på kunstskolen til von Hanno. Han illustrerte flere arkeologiske verker, blant annet skrevet av arkeolog Ingvald Undset.
Øverland. Illustreret Norges historie. Ill. av Henrik Mathiesen. Foto: NTNU UB/S.Løchen
Dette medførte studiereiser på Østlandet og i Trøndelag. 1885-86 fikk han undervisning i perspektivlære i København. Han ble ansatt ved Det Kongelige Frederiks Universitet, senere Universitetet i Oslo, for å tegne av oldsaker i samlingene 1886. Tegningene er fremdeles bevart på Kulturhistorisk Museum.
«Trønderen som tegnet Norge»
Jacob Breda Bull fikk ideen til å utgi den aller første utførlige norgeshistorien. Da O.A. Øverland som følge av dette ga ut sin store Illustreret Norges historie i 12 bind (utg. 1885-1900) var det Mathiesen som fikk billedredaktøransvaret, og han leverte selv en rekke fine tegninger til verket. Han var medarbeider i Folkebladet i 1890-årene. Fortidsminnesforeningen mottok tegninger av gamle middelalderkirker, oldsaker og fortidsminner, hvorav noen ble trykt i Årsberetning. Han skrev et flerbinds verk om Trondhjem i middelalderen utgitt av Folkebladet, som han illustrerte selv.
Tegner og lokalhistoriker i Trøndelag
Han regnes som den første byhistoriker i Trøndelag og skrev og illustrerte den første byhistorien om Trondhjem i middelalderen.
Domkirken. Likstein over Paal Finnson. Tegning 1888. Foto: NTNU UB
Siden Mathiesen tidlig hadde fått opplæring og kunnskaper om kart og landmåling var han spesielt interessert i gamle kart. På studiereiser til København og Flensburg satt han i arkiver og bibliotek og tegnet av kart over Trondhjem i riktig målestokk. Originalene var glemte kunstverk og viktige bidrag til forståelsen av Trondhjems tidlige historie. Mathiesen kopierte og fargela oppmålinger av Erkebispegården og Munkholmen, og var spesielt opptatt av å gjenfinne middelalderbyens topografi med veiter og gater. Han kalte seg selv litterat og tegner, og publiserte ny viten om byen i avisene.
«Munk-Holm : opmaalt … Aar 1760 af J. N. Eckleff». Kopiert 1890. Foto: NTNU UB
Mathiesen flyttet tilbake til Strinda litt før 1900 og bosatte seg på eiendommen på Ranheim som han kalte Fagrabrekka. Her skrev han utallige lokal- og personhistoriske artikler i Dagsposten, Adresseavisen, Nidaros og andre aviser, alt illustrert av ham selv. Originalene finnes på Gunnerusbiblioteket, og hans eget klipparkiv er bevart.
Utsikt fra Fagrabrekka mot Strindfjorden. «Ideelt» bilde. Tegnet av Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB
Mathiesen var svært opptatt av det «forsvundne Trondhjem». Tegningene og akvarellene viser da også ofte gamle bygninger, bystrøk og eiendommer som senere er revet eller blitt borte på grunn av brann. Det er derfor av stor betydning at disse nå er publisert i bibliotekets database, gunnerus.no, til fri benyttelse for alle historieinteresserte.
Gramgården, senere revet og flyttet til Sverresborg. Foto: NTNU UB/S.Løchen
«Fra det Trondhjemske» Tegnet 1892. Kulturhistorisk Museum, Oslo. Foto: NTNU UB/S.Løchen
Kilder:
Henrik Mathiesen. Privatarkiv nr.1. NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket.
Løchen, Sølvi. Henrik Mathiesen (1847-1927): tegner og lokalhistoriker. S.89-121. I: Trondhjemske samlinger 2016.
Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Universitetsforlaget, Oslo, 1986.
For 100 år siden, den 4. august 1917, ble frakteskipet Azira torpedert av en tysk ubåt seks mil sørøst for Seaham på østkysten av England. Azira var nylig rekvirert av britiske myndigheter da den gikk ned. Én mann mistet livet. Dampskipet Azira (bnr. 130) ble bygd ved Trondhjems Mekaniske Verksted, og var ett av en rekke skip fra Trondheim som led samme skjebne gjennom de fire krigsårene. Totalt ble over tjue TMV-bygde skip senket i løpet av krigen. Den norske handelsflåten ble hardt rammet gjennom krigen med over 800 senkede skip og rundt 2000 døde norske sjømenn.
Da Azira stod ferdig i 1907 var Trondhjems Mekaniske Verksted midt inne i en tid med vekst og høy aktivitet. Verkstedet var blitt en av landets største bedrifter og hadde en periode rundt 700 ansatte. Fra 1900 til 1915 ble det bygget nær 80 skip ved verkstedet, og Azira hadde ti søsterskip som ble bygd i perioden 1900-1909. Av disse var det kun bnr. 128 Inger som kom seg uskadet gjennom to verdenskriger. Åtte av søsterskipene i tillegg til Azira ble senket i løpet av første verdenskrig, mens bnr. 91 Balder ble bombet utenfor Dover i 1940.
Arkivet etter T.M.V inneholder rikholdig dokumentasjon av skipsbyggingen i Trondheim gjennom over hundre år. Skipstegninger, foto, kontrakter og spesifikasjoner, arbeidsbøker og regnskaper er blant materialet som dokumenterer hvert enkelt skips historie frem til sjøsetting. Arkivet er ikke ferdig ordnet, og det foreligger kun en katalog over deler av arkivet. Biblioteket kan likevel ved forespørsel bistå interesserte som har konkrete spørsmål om aktuelt materiale i arkivet, og det meste av arkivmaterialet kan lånes ut på vår lesesal.
Arbeidsbok B for bnr. 130 Azira, side 143. Boka viser hva slags arbeid som har blitt utført og hvem som har utført arbeidet. I tillegg timebruk/lønn. Denne siden viser arbeid utført på kraner og ventiler oktober 1907. Arkivet inneholder 569 slike byggeregnskapsbøker. De eldste er tre bøker for byggenummer 10 Lodden, bygd i 1867.
Bnr. 116 Wilfred var et av søsterskipene til Azira, og bygd i 1905 for Albr. W Selmer, og senere overført til Det Selmerske Rederi. Skipet ble senket på kvelden 15.03.1917 av tysk ubåt ved Ouessant utenfor Bretagne. Hele mannskapet overlevde etter at de kom seg i livbåtene og nådde land morgenen etter.
Bnr. 148 Herdis ble sjøsatt fra T.M.V i desember 1911. Lasteskipet ble rekvirert av britiske myndigheter i 1916 og mot slutten av første verdenskrig ble skipet torpedert av en tysk ubåt utenfor North Yorkshire, Storbritannia. Hele besetningen på tjue mann overlevde angrepet.
Første side av spesifikasjon for bygging av lasteskipet Svein Jarl (bnr. 137), med informasjon om skipets dimensjoner, kjøl, stevne, ror og vannballasttank. Skipet ble torpedert og senket øst for Skottland på vei til Kirkenes med kull natt til 9. juni 1915. Tolv av femten besetningsmedlemmer omkom.
Lengdesnitt og deksplaner for bnr. 152 Gjesø. Skipet ble levert til A/S Sørlandet (Engelbrethsen & Henriksen) i 1912. Sommeren 1915 gikk skipet på en mine utenfor Tyne på vei til Kristiania med kull. Besetningen kom seg i to livbåter og ble etter seks timer reddet opp av den britiske tråleren «Sarah». TMV-arkivet inneholder en stor samling skipstegninger i storformat.
Oversikt over TMV-skip som ble torpedert eller senket i løpet av første verdenskrig
Bnr. 137 Svein Jarl – torpedert og senket 09.06.1915 på reise fra Workworth til Kirkenes. 12 menn omkom, 3 ble reddet.
Bnr. 152 Gjesø – minesprengt 29.06.1915 på vei til Kristiania fra Tyne med kull. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 145 Rolf Jarl – senket 27.09.1916 av ubåt ved Vardø på reise mellom Aalesund og Arkangelsk med sild. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 95 Cedric – senket 05.10.1916 av tysk ubåt på vei fra Bordeaux til Barry. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 164 Skog – trolig mine 26.10.1916 på vei til Swansea, Wales fra Bordeaux, Frankrike. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 108 Jane – senket 29.10.1916 av tysk ubåt på vei fra Barry Docks (Wales) til Coen. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 127 Ivanhoe – senket 01.11.1916 av tysk ubåt på vei fra Soroka (Russland) til Hull. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 93 Draupner – senket 30.11.1916 av tysk utbåt på reise mellom St. Nazaire og Cardiff. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 120 Standard – senket 19.12.1916 av tysk ubåt på reise mellom Uddevalla og W. Hartlepool. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 157 Portia – mineeksplosjon 01.02.1917 i Nordsjøen på vei til Bilbao med kull. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 116 Wilfred – senket 15.03.1917 av tysk ubåt ved Ouessant utenfor Bretagne. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 96 Aasta – senket 27.03.1917 av tysk ubåt på vei til Swansea fra Villa Peal. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 158 Alvø – senket 28.04.1917 av tysk ubåt på reise til Island fra Liverpool. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 140 Gurth – senket 06.05.1917 tysk ubåt på reise mellom Liverpool og Gibraltar. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 155 Arnfinn Jarl – torpedert 20.05.1917 ved Holmengrå fyr i Fedje i Hordaland på til Tyne fra Narvik. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 114 Turid – torpedert 28.05.1917 av tysk ubåt ved Peterhead, Skottland på vei fra Trondheim til Grimsby. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 134 Nidelven – minesprengt 24.07.1917 på reise fra Newcastle til Svolvær. To norske sjømenn og én russisk passasjer omkom. Fire ble hardt såret.
Bnr. 101 Baldwin – senket 25.07.1917 ved Cabo Torinana (Spania), på vei til Liverpool. Mannskapet evakuerte til livbåtene etter å ha blitt beskutt. Deretter ble skipet senket av en tysk ubåt.
Bnr. 130 Azira – torpedert og senket 04.08.1917 av tysk ubåt seks mil sørøst for Seaham på østkysten av England. Snekkeren ombord omkom da torpedoen traff skipet. Det øvrige mannskapet ble reddet.
Bnr. 148 Herdis – senket 29.06.1918 av ubåt utenfor Yorkshire. Hele mannskapet ble reddet.
Bnr. 89 Nanna – torpedert og senket 04.10.1918 av tysk ubåt da skipet var på vei fra Skottland til Frankrike. Ni mann omkom, seks ble reddet.
Norsk skipsfart ble sterkt rammet av redusert handel under napoleonskrigene på første del av 1800-tallet, men næringen vokste kraftig igjen fra 1820-årene og frem mot 1880-årene. Norge ble en ledende sjøfartsnasjon, og dette ble også en kilde til nasjonal stolthet.
Sjøfarten ble viktig for unge norske gutter som trengte arbeid og inntekt. For mange ble det å ta hyre på båt starten på arbeidslivet og voksenlivet, og mange reiste ut i svært ung alder. Begreper som ungdom og ungdomstid var ukjente, konfirmasjonen fungerte ofte som et skarpt skille mellom barndom og voksenliv.
Reiseruten til Lorens Brun, tur-retur fra Trondhjem til New York via Lisboa.
En av de som reiste ut var trondhjemmeren Lorens Brun. Lorens ble født i 1866 som eldstesønn av apoteker Brun og vokste opp i Kongens gate 14, bedre kjent som Sommergården og Svaneapoteket. Til forskjell fra mange andre gutter som reiste ut kom Lorens fra en velstående familie. Lorens var 15 år, og ikke konfirmert, da han mønstret på barkskipet «Leif».
Universitetsbiblioteket oppbevarer en kopi av dagboken hans, og den gir et sjeldent innblikk i dagliglivet til en ung sjømann på 1880-tallet.
Side i dagboken med liste over utstyret Lorens hadde med seg på reisen. NTNU UB, privatarkiv A-0063 Lorens Brun
Hvorfor han reiste ut vet vi ikke med sikkerhet, men kanskje var det eventyrlysten som var så sterk at familien lot sin eldste sønn dra ut på denne ikke ufarlige reisen? Lorens skal heller ikke ha vært særlig interessert i å overta sin fars apotekervirksomhet. Kanskje var han også inspirert av militærslekten Bruns lange tradisjoner, for denne reisen ble også begynnelsen på en militær karriere.
28. juli 1881 seilte skipet ut fra Trondhjem med kurs for Amerika. Lorens var hyret som kahyttsgutt og var en del av et mannskap på totalt elleve mann. Som kahyttsgutt stod Lorens nederst på rangstigen og for en ung mann fra en velstående familie må dette ha vært en voldsom forandring fra hans liv i Trondhjem.
Unge menn som heiser seil ombord en seilskute. Illustrasjonsbilde fra skipsliv på 1800-tallet. NTNU UB, Gløersen
Den unge Lorens førte dagbok gjennom hele den fire måneder lange seilasen.
Lorens forteller fra dagboken:
Avreisedagen torsdag 28 Juli. Stod opp Klokken 6 og begyndte mitt første Arbeide som Kahytsgut nemlig at hive Anker. Efter flere timers Arbeide med at hale os ud blev vi slæbt et Stykke nedover Fjorden af Dampskibet Orkla. Derefter krydsede vi ud igjennem Fjorden. Jeg hjalp en Del til med at brase Ræerne o.s.v.
Da jeg gik ned i mit lukar var vi næsten ved Agdenes. Jeg blev vækket midt paa Natten og gik derfra op paa Dækket saasnart jeg havde klædt paa meg. Der stormede frygtelig, og Kokken fortalte meg nu, at det var netop saa vi klarte os fra at støde, thi Lodsen viste seg at være mindre duelig, hvilket Kapteinen ogsaa før havde sagt at han var. Vi maatte tage ind alle Seil og kaste Anker i Brækstadbugten ved Ørlandet. Jeg gik akter og lagde meg Klokken 4.
Skipet ble liggende i Brekstadbukten i 5 dager.
Lørdag 30 juli. Stod op Klokken 91/2 og begyndte Dagen med at hjelpe til at hive Anker. Vi ligger fremdeles i Brækstadbugten og driver med Strømmen med ingen Ankre ude. Vi spulede saa Dæk og vaskede Skuden næsten hele Dagen for at det skulde være fint om bord næste Dag (Søndag). Udpaa Aftenen havde jeg ud Fiskesnøret, men med samme Resultat som igaar. Styrmændene og Lodsen som havde fisket før jeg begyndte, da jeg ikke havde Fiskesnøre fik tilsammen omtrent 20. Der har idag ligget mange Baade ude med Fiskere ved Siden af Skuden. Da jeg kom ind i mit Lukar Kl. 9.1/2 for at lægge meg fandt jeg Skibshunden, det Bæst, liggende i min koje. Jeg tog den straks i Nakken og hivede den ud. Jeg lagde meg derpaa forberedt paa at faa en god Del Lopper næste Morgen.
Onsdag 3die August. I Dag endelig lettede vi Anker, hvormed jeg hjalp til og forlod Brækstadbugten, hvor vi havde lagt 5 Dage. Vi satte Seil til og jeg var tilveir og hjalp til. Vi tog igjen Briggen Jofur fra Arendal, som var langt forud for os og seilede saa langt forbi den at vi ikke kunde se den uden med Kikkert om Aftenen. I Eftermiddag rensede og vaskede jeg Storlugen til Lasterummet. I Aften tog Dampskibet Uranus os igjen og vi heiste Flag til dem. I Aften saa jeg en hel Del Niser som boldtrede seg i Fjorden. Jeg har i Aften skrevet et Brev hjem til Far.
Andre halvdel av 1800-tallet var en brytningstid innen skipsfarten, slik som det var på fastlandet med modernisering av landbruket og industriutvikling i byene. De gamle seilskipene av tre ble utfordret av dampskip.
Illustrasjonsbilde av en bark på 1800-tallet. NTNU UB, Røske og Røstad arkiv.
Lorens forteller om dampskip som drar forbi seilskipet. Når de nærmede seg New York økte antall skip veldig, både seilskip og dampskip, dette er et godt bilde av det som ble realiteten mot slutten av 1800-tallet.
Etter seks ukers seilas var skipet fremme i New York. Lorens skildrer oppholdet og savnet av familien i dagboken sin.
9. september. Vi har i hele Dag lagt udenfor Staten Island. I formiddag gik skipperen i Land og var borte i hele Dag. I formiddag pussede jeg Messing og i Eftermiddag spylede vi Dæk . Henimod Aften kom skipperen om bord og havde med seg en liden amerikansk gut, med hvem jeg snakkede en Del Engelsk. Vi har havt meget godt Veir idag. De andre fik Breve medens Jeg fik til min Store sorg ingen.
10. september. I Morges holdt vi paa med at tage ned Seil. Jeg fik Lov til at gaa i Land i formiddag. Først var jeg hos den norske Magten hvor jeg fandt Breve til meg, saa Møde jeg med en gut som skulde vise meg frem til Central Park, men han var lige ukjendt som jeg. Vi var ind paa en restauration og fik litt at spise, men det var daarlig Mad der, saa reiste vi tilbake med jernbanen, og derefter saa med fergen til Staten Island hvorfra jeg blev roet om bord. I Dag har vi havt regnveir.
I dagboken forteller Lorens om fire mann fra mannskapet som hadde stukket av i løpet av natten:
18. september. Søndag. I Morges da jeg kom ud fik jeg høre at 4 Mand var Rømde om Natten, nemlig Kokken, tømmermanden, jungmanden og Dæksgudten.
Noen benyttet altså overfarten for å emigrere fra Norge til USA på billigst mulig måte. Dette var nok en forlokkende mulighet i en tid der mange nordmenn og andre europeere søkte lykken i Amerika.
Turen gikk videre til Lisboa med ny last.
Tirsdag 20. september. I Morges fik vi høre at vi skulde til Lissabon med hvete, vi fik ogsaa høre den nyhet at Garfield, Amerikas president var drept (19 september 1881) Aftenen før, alle i Skibet heiste da flag paa halv stang. I Dag har vi holdt paa med aa kaste ud ballast hvilket var et meget tungt Arbeide med halvt Mandskap.
På overfarten mot Portugal kom de inn i et kraftig uvær og Lorens forteller i dagboken sin om det som må ha vært svært dramatiske dager:
5. oktober. Jeg blev vækket af en forferdelig støi noget før 4. Jeg gik op paa Dækket, Bølgene slog os i hvert Øieblik. Jeg var saa oppe paa Dækket til kl 7, da jeg gik ned og saa sov jeg fra kl.10 til kl.12. I hele Eftermiddag var jeg oppe, da blev store øvre Mærsseil revet. Store seilskjødet gikk ogsaa i middagstiden. Vi gjorde 10 Mil i Vagten.
6. oktober. I Dag var Veiret endnu verre. Forre Stagseil gik. Hagillbyger kom meget ofte. Jeg var paa Dækket i Formiddag Jeg Stod og holdt paa kappen til Forhalvdækket for andenstyrmanden, da der kom en veldig bølge. Jeg Stod i Lovart, men jeg blev slynget ned i Læ mellom Pulrerne, hvor jeg fik et dygtig slag i hodet, jeg troede jeg var udenbords, men det var jeg lykkeligvis ikke.
Etter disse dramatiske dagene hadde skipet for det meste godt vær på resten av ferden mot Europa. Lorens forteller mindre og mindre i dagboken sin, det blir til slutt en logg over hvilken vakt han hadde og hvordan været var.
Da skipet ankom Stavanger 28. november var Lorens tilbake i Norge etter en fire måneder lang reise, nøyaktig én måned etter ankomsten til Lisboa.
Portrett av den eldre Lorens Brun. NTNU UB, Peder O. Aune
Lorens ble konfirmert våren etter hjemkomsten. Sjølivet hadde også antagelig gitt mersmak. Han gikk senere sjøkrigsskolen og ble premierløytnant. Lorens dro senere til Amerika og jobbet flere år i Argentina og Brasil blant annet som norsk-svensk visekonsul, landmåler og skipsmegler. Senere flyttet han tilbake til Trondheim og jobbet som tollkasserer frem til 1936.
Lorens Brun døde i 1944.
Kilde:
Hall, Sidney: A New General Atlas. A New Ed. London. Longman, Brown, Green and Longmans.
I dag feirer vi samenes nasjonaldag. I år markerer også dagen 100-årsdagen for det første samiske landsmøtet som ble holdt i Trondheim 6.-9. februar 1917. Fire viktige saker sto på landsmøtets agenda: reinbeitesaken, lappeloven, skolegang og organisering. Initiativet til møtet ble tatt av Brurskanken samiske kvindeforening som ble ledet av Elsa Laula Renberg. Samene tok initiativet til møtet for å få innflytelse på sin egen situasjon og for å nå fram i det norske samfunnet. Landsmøtet samlet over 150 deltakere, de fleste fra Norge, men også svenske samer var representert. Møtet ble holdt i Metodistkirken ved Lilletorvet, hvor bildet nedenfor er tatt. Bak ved prekestolen sees fra venstre Ellen Lie, Elsa Laula Renberg og pastor Trygve Wahlström.
Gruppebilde av Brurskanken Samiske Kvinneforening, den første samiske kvinneorganisasjonen i Norge, etablert i 1910. Foreningen deltok på det første samelandsmøtet som var i Trondheim 6. februar 1917. Alle på bildet, unntatt tre, er kledd i sørsamisk drakt.
Bak fra venstre: Lisa Barrock, Brita Brantfjord, Sofie Mathiasen, Malla Vesterfjeld, Kristine Stinnerbom. Sittende fra venstre: Elsa Laula Renberg, Ellen Lie, Ellen Olsen, Gunhild Granefjeld. Foran fra venstre: Anna Andersen, Maria Pedersen. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB
Portrett av Anna Løfwander Jarwson (foran), Ellen Lie (bak til venstre) og Elsa Laula (bak til høyre, i lulesamebunad). Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB
