Arkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen la planene for Trondheims første drabantby på Hallset tidlig i 1960-årene.
Sverre Pedersen var opptatt av hvordan folk bodde. Han la vekt på at det skulle komme sol inn i beboelsesrom.
Det var også viktig at man hadde egne rom for tørking av klær. Menneskene skulle bo trygt og lykkelig.
Dette ser vi klart uttrykt i skissen over Hallset hageby hvor solen er tegnet inn og angir himmelretningene som er klart markert.
Boligene er orientert etter solens gang slik at alle leiligheter skulle få sol inn i sine beboelsesrom.
Som arkitekt var Sverre Pedersen klart påvirket av engelsk hagebybevegelse som ser på et boområde som en mer eller mindre selvstendig byorganisme hvor boligområdene består av lave hus i hager.
Han var også klart påvirket av tyske prinsipper innen klassisistisk byplanlegging. Disse legger vekt på lange utsiktsakser og plassanlegg etter barokkens idealer, som betyr rettvinklede ordnete gatemønstre med akser og symmetri.
I praktisk boligplanlegging betyr dette at en tettere bebyggelse skulle legges til de flate områdene, mer åpen bebyggelse til kupert terreng og friområder legges til de bratteste områdene.
Disse planleggingstankene kan vi se i tegningen over skissen av Søndre Hallset hageby som er utferdiget av Sverre Pedersen.
Kilde:
NTNU UB Tek28 Sverre Pedersen
Li, Bård: Sverre Pedersens arkiv. Katalog, 2003
Tvinnereim, Helga: Sverre Pedersen: En pioner i norsk byplanlegging, 2015
Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.
Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.
Den sterke befolkningsveksten i Trondheim rundt forrige århundreskifte skapte et prekært behov for nye boliger til arbeiderbefolkningen. Det tok likevel tid før kommunen fikk løst «boligsaken», og frem til 1910 var det kun private utbyggere som stod for boligutbyggingen. Byplankonkurransen for sør- og østbyen i 1910 markerte starten på den kommunale boligbyggingen. Kommunen kom da i gang med oppkjøp av jordeiendommer til dette formålet. Arkitekt Sverre Pedersen hadde jobbet i det kommunale bygningsvesenet fra 1905, fra 1908 som avdelingsarkitekt, og i 1914 ble han utnevnt til stadsarkitekt. Pedersen hadde under hele sin tid som ansatt i Trondheim kommune vært opptatt av arbeiderklassens boforhold, og under hans ledelse ble det igangsatt arbeiderbolig- og leiegårdsprosjekter på Ulstadløkken, Marinevold, Lillegården, Solhaugen og Pappenheim.
Den påbegynte oppføringen av leiegårder var ikke tilstrekkelig for å møte det akutte boligbehovet. På bolignødkomiteens initiativ ble det derfor bevilget penger til oppførelsen av midlertidige hus. De første nødhusene på Kristianstensletta ble påbegynt i november 1916, og stod klare til innflytting i januar 1917. De siste husene på Pappenheim stod ferdig i 1920.
Fasade og planskisse for dobbelthus og enkelthus, fra «Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917″.
Pedersen slo tidlig fast at «Bolignødhusene paa Kristianstensletten blev straks godt likt av leieboerne som foretrak dem fremfor de stabile leiligheter paa Ulstadløkken. De var ialfald det første aar hverken kolde eller trækfulde. Haveflekken blev dyrket med en interesse som indbragte flere leieboere præmier ved smaahavekonkurrancen høsten 1917 (fra Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917, s. 41-43).
De enkle byggematerialene gjorde at husene i utgangspunktet kun skulle stå i fem år, men dette ble senere utvidet til 10-15 år. Etter arkitekt Pedersens planer ble det oppført småhus med to, tre og fire leiligheter i stedet for lengre barakker. Trolig var dette valget avgjørende for at husene ble permanente. Valget førte til at man fikk egne boenheter for den enkelte familie, i stedet for et større midlertidig oppbevaringssystem. Området på Kristianstensletta ble etter hvert omtalt som Pappenheim, noe som trolig var et ordspill på husenes enkle byggematerialer hvor papp var benyttet til isolasjon og taktekke.
Gruppehus med tre eneboliger, Pappenheim 1917. Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-32.
De kommunale leiegårdene og småhusene ble fra 1917 administrert av en leiegårdskomité, men etter andre verdenskrig begynte kommunen å selge leilighetene til de som bodde i dem. Dette var også tilfelle for småhusene på Pappenheim. Nødhusene hadde gradvis blitt forbedret og de ble med tiden fullverdige boliger. Pappenheim frenstår i dag som et svært attraktivt boligområde, liggende i kort avstand til sentrum og omkranset av Bakklandet, Møllenberg, Singsaker og festningen.
Sverre Pedersens arkiv er en god kilde til byens boligbyggeprosjekter i første del av 1900-tallet. Vi kan også anbefale Helga Stave Tvinnereims bok om Sverre Pedersens liv «Sverre Pedersen – pioner i norsk byplanlegging» som ble utgitt i 2015.
At the turn of the 20th century Trondheim faced a serious housing shortage for the city’s working class population. The city of Trondheim started a public housing project led by architect Sverre Pedersen (1882-1971). From 1916, temporary (5-15 years), low-cost homes were established in areas like Pappenheim. During the next few decades they were gradually turned into proper, permanent houses and eventually sold to the residents. Located near the city centre, Bakklandet, Møllenberg and the Kristiansten Fortress, Pappenheim is today one of the most popular residential areas in Trondheim.
