Stikkord: Arkitektur

Kategorier
arkitekturhistorie Privatarkiv UBrss

Arkitektur er menneskets kamp med tyngdekraften..

“Arkitektur er menneskets kamp med tyngdekraften for forming av omgivelsene til stimulans av menneskets aktiviteter – fysiske som åndelige – alene og i samfunn.” sitat hentet fra oppgaven “Et sted for stillhet” gitt av Bente Moe 12.05.1988, privatarkiv A-0383

 

Berent Andreas Moe, (30.07.1923 Kristiansand – 23.12.2008 Trondheim) brukte gjerne kallenavnet Bente, som han fikk i 3-årsalderen, i sitt arkitektyrke, som visesanger, viseforfatter, akvarellmaler, TV-skuespiller og kostymetegner. Bente Moe var sønn av tobakksfabrikant Peter Johan Moe fra den kunstneriske militærslekten Brun, og Lilly Samuelsen som kom fra Bergen og slekten Friele. Lilly var også kunstnerisk anlagt og en bror av henne hadde utdannet seg til arkitekt. Bentes far var offiser og idrettsmann og en fetter av Bente, Ferdinand Bie, tok olympisk gull i 10-kamp i 1912.

Bente startet på folkeskolen fjorten dager etter at han fylte seks år. Her gikk han bla i klasse med Halvard Rieber Mohn. Etter middelskolen, latinskolen i Kristiansand og artium i 1942 ble det ingen russetid for vennene satt i konsentrasjonsleir. Bente var i denne perioden formann i gymnasiesamfunnet Idun og teatersjef og hovedrolleinnehaver i Idun Teater. I “krigssemesteret” 1942/43, da NTH og Akademiet i Kbh var stengt, ble det et venteår med handelsgym. Bente fikk konstatert Narkolepsi i løpet av dette året, noe som gjorde det vanskelig å lese mer enn noen sider av gangen og som er uhelbredelig, men fullførte handelsgym, og fra 1944 til 1946 ble det bygglinjen ved Statens Håndtverks- og kunstindustriskole i Oslo, med et avbrudd våren 1945 da Bente satt på Grini. Fredsvåren deltok Bente som hjemmefrontsoldat i vaktstyrkene for Ilebu og på Fornebu og fikk senere krigsmedalje.

Etter først å ha tatt 1-avdeling, “10-kampen”, på ett år kunne Bente starte i 2. klasse  ved NTH, i samme kull som sin venn Helge Abrahamsen, Per Andersen og Thor Skjånes, senere Asplan. Da flere viktige lærerstillinger var ubesatt, Sverre Pedersen hadde permisjon bla ble faget til Erling Gjone “Eldre Norsk Byggekunst” og hans ekskusjoner viktige.Gjennom Steener-Lenschows legat ble det seminar i Helsingør hvor Sten Eiler Rasmussen betydde mye for studiet videre. I sitt 4. studieår ble Bente vit. ass hos prof. Odd Brochmann i faget Byggekunst II sammen med Herman Krag. Bente Moe deltok på UKA tre ganger som skuespiller på revyene Fandango, Domino og Akk-a-mei, hvor han også var instruktør.

Etter endt utdannelse ble Bente ansatt hos arkitekt Nils Holter og, etter et halvt år, som overlærer for første arkitektstudieår ved SHKS i 1953. Målet var opprettelsen av AHO (1966) som arkitektskole i Oslo med høyskolestatus. Bente fikk her professorkompetanse ved søknad Forskningsrådet med tema: “Den særegne arkitektur som preger Agderfylkene,- hvordan bevare denne egenart.”

Solsiden med «Buene» i Risør, oppmålt i 1978

Fra 1968 underviste Bente Moe ved Ås i frihåndstegning, teknisk tegning, byggekunst på landsbygda og totalprosjektering av gårdsanlegg. Han hadde også veiledning for diplomkandidater. Bente praktiserte gjennom alle år som arkitekt, parallelt med å undervise ved NTH, SHKS, NLH og tilbake til NTH. Han ville tegne og prosjektere selv og ikke bare administrere. Av større prosjekt er svømmehall/folkebad i Kristiansand i 1971, forsøksgård i Fana for Sildeolje- og sildemelindustriens Forskningsinstitutt i 1970/73 og samfunnshus i Melbu 1978/80.

Som sine viktigste inspirasjonskilder har Bente nevnt alle stipend han fikk som ga mange internasjonale kontakter slik som  British Council Legat 1952-1953, Finsk Statsstipendium 1958, Blom Kunstnerstipendium 1964, Oslo By’s Stipendium 1965, CIAM 1951, NAVF 1967 og Blom 2. gang i 1979, Kunstnerforeningen, reisestipend 1994 og CIGR til Ungarn, USA og Mexico. I tillegg foredrag i norden i Åbo ved Porthaninstituttet om byers egenart, på Fyn om regulering og overalt i Norge om arkitektur i landbruksmiljø. Som reiseleder for mange ekskusjoner til Italia, USA, Canada og Østerrike og som deltager til Sibir og Moskva, Kina, Egypt og Malta. Bente var og innom institutt for form og farge på NTH, som lærer for 1. studieårs arkitektstudenter.

Arkitektur i landbruksmiljø ble tema da Bente i 1983 (-1993) begynte som professor ved Byggekunstinstituttet på arkitekturfakultetet ved NTH.  Dette skulle omfatte “komplekse bygg” som gårdsanlegg, hytter, grendehus og reguleringsplaner og bygge på tverrfaglige erfaringer. Bente publiserte utallige artikler bla i “Byggekunst”, “Bonytt”, “Hytteliv”, “Fortidsvern” og “Arkitektnytt” og hadde mange innlegg i og omtaler i pressen og i bøker.  Hans egne publikasjoner: “Stolpe, stav og laft” NLH 1968, “Landskap og menneskeverk”, “Kosmos eller kaos, Bergen som bymedium” 1970, “Vern og Vøling av gamle hus” A-vernåret 1975, “Arkitekturvern på bygdene” 1975, “Byggeskikk” 1984, “Bevaringsplan for Drøbak” 1976 og “MOLT” 1997, et miljøundervisningsopplegg om landbruket i Trondheim har alle blitt mye brukt i undervisning.

Bente mottok alene og i team minst tolv arkitekturpriser og venstres upolitiske miljøvernpris i 1980, for 25-års arbeid for å bevare gamle og tradisjonsrike bygninger og byggeskikker i by- og bygdemiljøer. Det omfattet bla den gamle bebyggelsen på sørlandet. Han var formann i foreningen Visens venner hvor han både skrev og illustrerte sanger i nært samarbeid med Otto Nielsen. I TV-serien “På tokt med Mathilde”  fra 1962, var han sjørøver, tegner, forfatter og kaptein.

 

Kilder:

 

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0383 Berent Andreas (Bente) Moe

Studentersamfundets Interne Teater: http://skrift.no/sit/index.asp?medlem=moe_berent_andreas

Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Berent_Andreas_Moe

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Byggeselskapet av 1917

Under gjennomgang av uordnet materiale i Trondhjems Mekaniske Verksteds (T.M.V.) arkiv ble det i sommer funnet arkivmateriale etter Byggeselskapet av 1917. Selskapet var trolig det første boligbyggeselskapet i Trondheim. Bolignøden i byen var stor og T.M.V. tok sammen med en rekke personer fra handelsstanden initiativ til å opprette et selskap med formål «at bygge huse – til bortleie eller salg – for arbeider – og middelstanden».

Det første initiativet ble tatt i desember 1916 ved henvendelse til kommunen om økonomisk støtte til bygging av hus for arbeider- og middelklassen, noe bystyret senere innvilget i form av dyrtidslån. Sommeren 1917 ble det holdt konstituerende generalforsamling for aksjeselskapet. Stifterne av selskapet var T.M.V. ved direktør Holmsen (og personlig), advokat Odd Klingenberg, disponent Joh. Rønning, overrettssakfører Einar Dahl, ingeniør A. Høeg, J. Anker Andersen, konsul Joh. F. Bratt, konsul Francis Kjeldsberg, konsul Ivar Lykke, Johan Brunn, Johs. A Buzzi og grosserer Gunnar Birkeland. Klingenberg, Holmsen og Birkeland ble valgt til medlemmer av styret, med Johan Rønning og Einar Dahl som vara. Generalforsamlingen vedtok deretter styrets innstilling til byggekomité. Denne besto av Einar Dahl, NTH-professor, arkitekt Jens Zetlitz Kielland og ingeniør E. Torget.

 

Arkivet etter Byggeselskapet av 1917. Katalogen er tilgjengelig i arkivportalen.no.

Byggeselskapet ønsket opprinnelig å bygge eneboliger i rekkehus og dobbelthus etter tegninger av professor Kielland på Rosenborg, på en tomt avgrenset av Rosenborgs gate, Haldens gate, Bjelkes gate og Stadsingeniør Dahls gate. I tillegg hadde selskapet en alternativ tomt på Dyrborg for hånden til en rimelig pris, men det ble raskt slått fast etter korrespondanse med stadskonduktøren at dette prosjektet ikke var realiserbart siden kommunen ikke hadde anledning til å besørge adkomstveier til byggetomten. Formannskapet vedtok i juli 1917 at byggeselskapet kunne kjøpe tomten på Rosenborg for kr. 6,- per kvadratmeter, men prosjektet drøyde ut i tid siden kommunen ikke kunne gi tillatelse til byggingen før det forelå godkjennelse fra departementet.

 

Tegning av hustype C. Trondheim byarkiv, Byggesaksarkivet, fellesmapper for Alexander Kiellands gate 7-17. Aasmund Vinjes gate 9/11 har denne fasaden inntakt i dag.

Bestyrelsen av selskapet fant bolignøden så prekær at man ikke kunne vente til neste år med byggingen og de spurte derfor kommunen om å få kjøpe tomten øst for Festningsgata, avgrenset av Aasmund Vinjes gate mot nord, Alexander Kiellands gate mot øst og Holbergs gate mot sør. Formannskapet aksepterte salget og selskapet fremla byggetegninger utført av professor Kielland. Disse tegningene ble imidlertid ikke godkjent av kommunen. De kunne ikke gi dispensasjon til å bygge trehus med grunnareal på mer enn 150 kvm. I mellomtiden hadde professor Kielland flyttet fra Trondheim til Kristiania og styret søkte derfor å finne en arkitekt med tilhold i byen og Morten Anker Bachke fikk oppdraget. Det ble foreslått å sette opp åtte dobbelthus, med totalt 32 leiligheter som skulle fordeles etter søknad. Byggingen kom raskt i gang og i oktober 1918 kunne man begynne behandlingen av de innkomne søknadene. Halvparten av de som fikk sin søknad innvilget var ansatte ved T.M.V.. De åtte husene som ble satt opp i 1918 var Alexander Kiellands gate 6/8, 7/9, 10/12, og 14/16, Aasmund Vinjes gate 1/3 og 5/7 og Festningsgata 27/29 og 31/33. Tre år senere ble ytterligere tre hus (Alexander Kiellands gate 11/13 og 15/17 og Aasmund Vinjes gate 9/11) satt opp slik at selskapet forvaltet totalt elleve hus.

Festningsgata 27/29 og 31/33 til venstre foran. Foto: Røske og Røstad/NTNU UB (utsnitt).

 

Høsten 1958 begynte byggeselskapet å selge husene i den hensikt å finansiere oppkjøp av boliger eid av T.M.V.. Over halvparten av kjøperne var ansatte ved verkstedet og bedriften innvilget lån til boligkjøpet for mange av dem. Disse lånene ble senere overført til byggeselskapet som da fikk forvaltningen av disse lånene som sin viktigste oppgave.

Arkivet inneholder kopibok, korrespondanse og regnskapsmateriale. Forhandlingsprotokoller for styret og generalforsamlingen finnes ikke.

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0454 Byggeselskapet av 1917

Trondheim byarkiv, Byggesaksarkivet, fellesmapper for Alexander Kiellands gate 7-17

http://www.tkb.no/historie/

Kategorier
arkitekturhistorie Bilder kirkehistorie Privatarkiv UBrss

Rosevinduet i Nidarosdomen – en gave fra norske kvinner

Rosevinduet

Marie Gleditsch og kvinnenes innsamling – for bak rosevinduet i 1930 sto det norske kvinner…

Rosevinduet NTNU UB Ernst Schwitters

Nidarosdomen ble etter 1814 trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen og posisjonen ble styrket av at Grunnloven av 1814 også utpekte Nidarosdomen som kroningskirke. Nidarosdomen har vært underlagt kontinuerlige restaureringsprosjekter siden restaureringens første fase startet opp i 1869–1877.

Det ble dannet en stor gjenreisningskomite for Domkirkens interiør frem mot Olavsjubileet i 1930. Men, og det var et stort men, fordi denne gjenreisningskomite ikke inkluderte og tok med oppbygningen av rosevinduet av økonomiske grunner.

Marie Ihlen Gleditsch engasjerte seg i rosevinduet og mente det ville være stor skade om interiøret i Nidarosdomen ikke skulle få lys inn fra den herlige rosen som ble tegnet av Olaf Nordhagen (1883-1925). Dette ble hennes kongstanke. Og en ide ble født en dag hun passerte en utstilling av et håndarbeid som hang til utlodning til inntekt for gjenreisningsprosjektet for Nidarosdomens interiør i et vindu i en av byens aviser. Tanken kom da nær sagt av seg selv, at dette kunne alle Norges kvinner gjøre, å gi et håndarbeid til inntekt for rosevinduet. På denne måten kunne det arrangeres et nasjonalt kjempestort lotteri over alle gitte håndarbeider, eller mange små, til inntekt for rosevinduet .

I februar 1926 ble det dannet en Hovedkomite som besto av tre fylkesmennfruer. Disse tre fruer fikk sin fulle tilslutning av Gjenreisningskomiteen for Nidarosdomen som bevilget dem et lån til prosjektets driftsomkostninger. H.M. Dronningen (Maud 1869-1938) ga også sin tilslutning og ble prosjektets beskytter. Alle landets fylkesmennfruer og bispinner fikk tilsendt en anmodning om deltagelse. Resultatet var at alle ga sin tilslutning til prosjektet og ved utgangen av mai 1926 ble opprop rykket inn i alle landets aviser.

Rosevinduprosjektet oppnådde stor omtale over hele landet. I alt 70 000 informasjonsbrosjyrer ble sendt og delt ut. Opprop og brosjyrer ble også sendt til utlandet. Allerede i juni 1926 begynte håndarbeidsgavene å komme inn. Til sammen mottok prosjektet 1600 forskjellige håndarbeider fra hele landet.

I alle bispedømmer ble det dannet komiteer som samlet inn håndarbeider og som arbeidet for saken. Bare i Trondheim ble det dannet en komite av 60 damer til å håndtere alle innkomne håndarbeid. Komiteen fikk låne lokalene til Domkirkens stenhuggeri til utstilling av håndarbeidene. Utlodning av håndarbeid fra landets norske kvinner innkasserte et stort nok utbytte til at Gabriel Kielland kunne engasjeres i å ferdigstille rosevinduet. Målet var å skaffe 175.000 kr. som skulle finansiere et gedigent rosevindu til Nidarosdomens vestfront. Dette målet ble nådd.

Takket være norske kvinners arbeide ble resultatet av dette enestående dugnadsprosjektet at rosevinduet ble reist til Olavsjubileet i 1930, og fremstår slik vi i dag ser rosevinduet.

Et fantastisk smykke på Nidarosdomens vestfront som innenfra lyser opp interiøret akkurat slik Marie Gleditschs kongstanke bak dugnadsprosjektet var.

Marie Ihlen Gledisch (1876-1965)

Portrett av Marie Gleditsch, NTNU UB Hilfling-Rasmussen

Marie Ihlen Gleditsch var født i Kristiania, som datter av en høyesterettsadvokat. I 1898 ble hun gift med legen Johan Arnt Hals Wetlesen, og hun fulgte han da han fikk stilling i Verdal samme år. Her fikk de to døtre og en sønn i rask rekkefølge. Tragedien rammet familien hardt da Johan Arnt omkom under ei kjøreulykke med hest og karjol i 1903. Marie flytta deretter tilbake til Kristiania.
I 1907 ble hun gift på ny, med presten Jens Gran Gleditsch. Jens var en frisinnet teolog, og det vakte sterke reaksjoner da han ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923. Biskop Gleditsch ble rammet av slag i 1927, og fikk avskjed i 1928. Marie og Jens flytta til Jar i Bærum.

Rosevinduet i Nidarosdomen

Det store rosevinduet fremstiller «Dommedag». Det er 12 m høyt og 8 m i diameter. Det røde feltet i midten symboliserer Kristus. Herfra stråler gule og røde flammer på blå bunn, og i enden er engler som synger og spiller. Ytterst er engler med basuner som varsler at Dommedag er nær. Innimellom englene er de fire evangelistene Matteus, Johannes, Lukas og Markus.

Under rosen er det 9 spissvinduer med Kristus i midten, omgitt av de salige til venstre (sør) og de fortapte til høyre (nord). Inskripsjonen helt nederst går over alle vinduene: «benedicti venitr poosidete regnum. Discedite maledicti in ignem eternum.» (Kom dere velsignede, arv riket, – Gå bort, dere forbannede, i den evige ild).

Nidaros-rosen

 Gud satte på himmelen en rose ved kveld.

Over staden og landet den rinner.

Fra himmelens porter et strålende vell

Som i natten og dypet hensvinner.

 

På Nidaros-Domen vi satte mot vest

En rose, som luer og gløder

En regnbuebro til den himmelske fest.

De bedende hjerter den møter.

 

Men rosen i Domen har felt sitt blad.

I flammer den sank og ble borte.

Men Rosen har levd i sagn og i kvad

Og i drømmer om himmelens porter.

 

Og se hvor hvert drømmefrø spirer av jord,

Og atter fra himmelens rike

Skal Rosen gi lys til de hellige ord

Og til sinn som mot himmelen higer.

 

Vi fant den igjen i mark og i skog.

Den strålte på barnekinn,

I gyldengrått korn, der gror etter plog,

I alt edelt på jorden, vi finner.

 

Vi fant den, vi spant den, vi samlet den inn,

Vi bærer den frem til Guds ære.

Og rosen som blomstret i drømmende sinn

Vi atter til Domen vil bære.

Jens Gleditsch (f.1860-d.1931), biskop i Nidaros fra 1923

Gabriel Kielland (1871-1960)

Portrett av Gabriel Kielland, ca. 1930–35. Fra Byhistorisk samling hos Oslo Museum.

Gabriel Kiellands store livsverk er glassmaleriene i Nidarosdomen og hans hovedverk er det store rosevinduet som var ferdig til Olavsjubileet i 1930. Glassmaleriene er utført i perioden 1913-1934 etter å ha vunnet en konkurranse i 1908 om glassmalerier til til rekonstruksjonen av Nidarosdomen. Gabriel Kielland benyttet antikkglass fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Kielland utførte selv alt tegnearbeid. Ansikter og detaljer ble tegnet direkte på glasset. For sitt arbeid ble Kielland utnevnt til ridder av 1, klasse av St. Olavs orden i 1934.

Gabriel Kiellands privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og oppbevares ved Dorabiblioteket. Det består av en nokså tilfeldig samling fotografier og avisutklipp vedrørende hans utstillinger og personlige merkedager. Kiellands tegninger og skissebøker er overlatt Trondhjems Kunstforening, bortsett fra tegningene til glassmalerier i Vaksdal og Ullern kirker som er arkivert hos Riksantikvaren i Oslo.

Kilder

Gleditsch, Marie, Rosevinduet i Trondhjems domkirke og kvindernes indsamling til det. [u.å]. s. 9-12: Ill. I: Gammelt og nytt fra Trøndelagen, Møre og Namdalen. – Oslo: Oppl. 1925-1927.

Slapgaard, Bjarne, Under rose med rubin, Roman, Det Norske Samlaget 1985.

Suul, Torgeir Flekk, Nidarosdomen glassmaleriene, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider 1983.

Privatarkivet Gabriel Kielland – UBIT/A-0116

Gunnerus.no

http://www.nidarosdomen.no/musikik-arkitektur-historie/glassmaleriene

https://no.wikipedia.org/wiki/Restaureringen_av_Nidarosdomen

https://www.trondheim.no/marie-ihlen-wetlesen-gleditsch

https://no.wikipedia.org/wiki/Gabriel_Kielland

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Antikvarisk oppmålingskartotek i Arkivportalen

De digitaliserte kartotekkortene inneholder en del opplysninger som ikke er søkbare. Dette gjelder navn på oppmåler, oppbevaringssted og detaljer om hva slags tegninger som finnes i oppmålingen.

Samtidig som vår gamle bildebase BIBSYS Galleri ble nedlagt og erstattet med Gunnerus.no forsvant også databasen ANTON (Antikvarisk oppmålingsarkiv). Nå har vi overført basen med de digitaliserte kartotekkortene til Arkivportalen slik at publikum igjen har tilgang til søk i kartoteket.

ANTON var en digitalisert utgave av NTNU Universitetsbibliotekets utgave av Antikvarisk oppmålingskartotek (AOK). Navnet er et akronym for Antikvarisk oppmålingsbase for norske hus. Basen ble utviklet som en del av prosjektet NAP – Norsk arkitekturportal. Kartoteket består av kort for drøyt 8000 oppmålinger.

Kartotekkortene ble pakket om fra arkivskap til spesialtilpassede kartotekesker. Foto: Erlend Lund/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

I tillegg til arbeidet med å overføre metadata fra ANTON til Arkivportalen har vi parallelt gått gjennom vår egen bestand av oppmålingstegninger (930 oppmålingsarbeider av totalt 8148 registrert i kartoteket), og sørget for å tilføre navn på oppmåler og samtidig rette feil og mangler ved registreringene. Katalogen for dette oppmålingsarkivet er også tilgjengelig på Arkivportalen.

Kartoteket har sin opprinnelse fra 1950-tallet da man under Arne Bergs ledelse så behov for å lage en felles oversikt over oppmålinger av eldre, norske hus. Kartoteket ble ført i fire eksemplarer, hos henholdsvis Riksantikvaren, Norsk folkemuseum, Universitetsbiblioteket i Bergen (senere overført til Statsarkivet i Bergen) og NTH, institutt for arkitekturhistorie (senere overført til NTNU Universitetsbiblioteket). Det var også disse institusjonene som hadde størst samlinger av denne type tegninger. Intensjonen var at alle de fire kartotekene skulle oppdateres fortløpende, men dette ble etter hvert ikke gjort gjennomgående. Når det er universitetsbibliotekets kartotek som er tilgjengelig her betyr det derfor at de tre øvrige kartotekene kan inneholde informasjon om en del tegninger som ikke ble registrert i ANTON. Oppmålinger fra følgende arkivinstitusjoner ble registrert: Borgarsyssel Museum, Riksantikvaren, Norsk Folkemuseum, Glåmdalsmuseet, De Sandvigske Samlinger, Drammens Museum, Fylkesmuseet for Telemark og Grenland, Stavanger Museum, Bygningssjefens kontor i Stavanger, Universitetet i Bergen, Historisk Museum, «Gamle Bergen», Bergens arkitektforenings oppmålingsarkiv, Norges Tekniske Høgskole (NTH (senere NTNU Universitetsbiblioteket), Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag, Bygningssjefens kontor i Trondheim. I tillegg noen private aktører.

De digitaliserte kartotekkortene inneholder en del opplysninger som ikke er søkbare. Dette gjelder navn på oppmåler, oppbevaringssted og detaljer om hva slags tegninger som finnes i oppmålingen.

Som bruker vil man oppleve at søkefunksjonen vil være annerledes enn det man har vært vant med fra den gamle basen. Vi anbefaler å lese arkivbeskrivelsen som gir tips om hvordan du best kan søke i materialet i arkivportalen, og vi svarer gjerne på spørsmål om noe skulle være uklart.

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Oppmåling av gammer og telt i Kautokeino

Hver sommer mellom andre og tredje studieår dro arkitektstudenter fra NTH ut for å tegne gamle norske hus og anlegg. Målet var todelt; det skulle gi studentene kjennskap til norsk byggeskikk, og samtidig skulle de være med på å dokumentere den. Professor Johan Meyer (1860-1940) startet denne tradisjonen ved NTH som varte helt fram til 1970-tallet. Oppmålingstegningene oppbevares i dag ved NTNU Universitetsbiblioteket og arkivet består av mer enn 900 oppmålingsoppgaver. Blant oppmålingsarbeidene som skiller seg ut fra de andre er Kirsti Knudsen sitt arbeid. Sommeren 1964 dro hun til Kautokeino for å tegne gammer og telt.

Knudsens oppmåling består av 10 plansjer:

Goatteloubbal – goatte betyr gamme, loubbal betyr elv som har utvidet seg til et vann.

Goatteloubbal – «Denne store gamma ved Goatteloubal fjellstue ble bygd like etter evakueringa i 1945 av Nils Mortensen Hætta, som bodde her med sin familie inntil de fikk bygd hus. Materialene i gamma er rester av tysk tømmer. Senere delvis fornyet med bjørkestenger. Inngang mot øst, da sterk vind fra vest. Gamma ligger ca. 10 m fra vannet. Like ved står et stativ til å tørke fiskegarn på. Gamma brukes i dag til oppbevaring av fiskeutstyr og overnattingsted for fiskere» (tekst fra plansje).

Goatteloubbal – fiskegamme. «Denne gamma er bygget like etter 1945 og ligger ca. 25 m fra den store gamma i Goattelouball. Den brukes til oppbevaring av saltet fisk. Da gamma er gravd så langt ned i bakkken holder den lav temperatur om sommeren» (tekst fra plansje)

Gamasjavrre – «Denne gamma virket veldig karrig og primitiv p.g.a. at den var bygd av veldig krokete bjørkestammer som var barket. Hadde en følelse av at hele floken av vridde bjørkestammer kunne ramle sammen når som helst. Hovedkonst. består av 4 bærestokker som øverst er bundet sammen med 4 tverrstokker, slik at ljoren danner en firkant» (tekst fra plansje)¨

Hansasaiva – «Denne gamma ble bygd ca. 1932. Grunnen til at den ikke ble brent i 1944 er at den ligger i et område med farlige myrer og tett kratt, slik at det er veldig vanskelig å komme hit. Fugle- og viltbestanden gav et tydelig bevis på at området sjelden blir besøkt. De få samene som bruker gamma i dag fisker i Hansasaiva. Vinteren 1944-45 gjemte noen samer seg her i stedet for å reise sørover. Gamma er konstruert av to buer som er bundet sammen med en tverrstang øverst. Mot denne konstruksjonen er det satt opp 5 andre stokker. Mellom disse og hovedkonstruksjonen ligger tverrstokker som holder den vertikale kledningen på plass» (tekst fra plansje).

Hansasaiva – «Hvert av de samiske navnene har sin egen spesielle bokstav, slik at de kort kan skrive navnet på alle redskaper og ting de har med når de flytter omkring på vidda. Øverste inskripsjon står på gammedøra i Hansasaiva. Den betyr: Berit Anna Johansdatter Hætta. Nederste inskripsjon står på en av kledningstokkene 62 cm over bakken. Den betyr: Aslak Matheus Nilsen Siri Ellen Nilsen Gaup» (tekst fra plansje).

Luppojavrre – «Denne gammetypen kalles torvtelt p.g.a. at konst. er den samme som for sommerteltene. Bærestokkene er v-formet i endene. De støttes opp mot hverandre og møtes midt over åren. Kledningsstokkene støttes opp mot knuten som bærestokkene danner» (tekst fra plansje).

Biggelouball – Vintertelt, familietelt

Goattelouball – dører til gamme ved fjellstua og fiskegamme

Oppmålingstegninger finnes ved mange andre institusjoner i landet. På 1950-tallet ble det iverksatt et større arbeid for å registrere tegningene i ett felles kartotek, og etter hvert som nye tegninger kom til skulle kartotekarkivet oppdateres (det ble ført ved fire steder, deriblant ved NTH). Senere ble kartotekarkivet gjort tilgjengelig digitalt gjennom ANTON (Antikvarisk oppmålingsbase for norske hus), hvor en del av informasjonen på kortene ble gjort søkbar samtidig som kortene ble digitalisert. Basen ble avviklet 1. jan. 2017 og det pågår nå arbeid med å gjøre materialet søkbart via arkivportalen.no. For materialet som oppbevares ved biblioteket vil oppmålers navn nå bli søkbart.

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Privatarkiv etter arkitekt Nic Stabell, endelig ordnet og registrert

img_4784liten

Nicolai Fredrik Krohg Stabell (1920-2002) vokste opp på Munkvold gård som sønn av Ruth Steen Nilsen og arkitekt Gunnar Stabell. Nic Stabell ble selv ferdig utdannet arkitekt ved NTH høsten 1947. Han fortsatte da til Bergen som reguleringsarkitekt fram til 1949 og så hos Frölich og Frölich fram til 1950. Siste stoppested i Bergen ble som daglig leder ved generalplankontoret for Bergenshalvøya og Askøy, da  ut 1951. Fra 1952 til 1956 var han ansatt som reguleringsarkitekt ved Trondheim byplankontor. Han fikk i desember 1956 stilling som vitenskapelig assistent ved det nyopprettede Institutt for By- og Regionplanlegging ved NTH, i 1958 som instituttarkitekt, i 1965 som dosent og fra 01.01.1986 som professor. På 1960-tallet var han med i et nordisk utvalg for videreutdanning i samfunnsplanlegging som resulterte i NORDPLAN. Fra 1968 var han med og startet Miljøfag ved NTH og faget Miljøkunnskap. Han ble emeritus fom 01.01.1990.

img_4786liten

Som emeritus ble Stabell høsten 1990 oppfordret av Institutt for By- og Regionplanlegging til å registrere og systematisere det arkivmaterialet som finnes av prosjekter/oppdrag fra firmaet «Langdalen, Stabell og Øyasæter», -senere «Arkitekt Nic Stabells kontor» og «Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L». Materialet skulle legges til rette for forskningsarbeid innenfor by- og regionplanlegging for 1960- og 70 tallet, og var tenkt som en supplering av Sverre Pedersens store arkiv.

img_4787liten

På 1950-tallet hadde «Nic» Stabell hjemmekontor, men fra sommeren 1960, kontorfellesskap med arkitektene Erik Langdalen og Jarle Øyasæter. Fra høsten 1965 Arkitekt MNAL Nic Stabells kontor som 01.01.1979 ble omorganisert til Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L. Han forlot dette firmaet i 1999. Kontoret hadde et samarbeid, fra 1966 til 1969, organisert som Økoplan med ansvar for befolknings og næringsmessige spørsmål i den første tiden med lovpålagt kommunal planlegging. Kontoret hadde oppdrag om ulike planspørsmål i rundt 40 kommuner.

I privatarkivet etter Nic Stabell er oppdragene beskrevet med oppdragsnr., oppdragsgiver, plantype og navn på det geografiske området materialet gjelder. I bilag med underlagsmateriale finnes kartutsnitt, lysbilder og tegningsruller. Arkivet har ca 10 000 lysbilder og negativer, her også avfotograferte terrengmodeller og flyfotogrammer. De endelige rapportene og noe forelesningsmateriale er også representert. De ulike formene for planlegging Stabell var med på kan inndeles i lands, region, general og detaljplan, herunder byplaner og reguleringsplaner.

Plangrunnlag for en generalplan, her for Stranda kommune
Plangrunnlag for en generalplan, her for Stranda kommune

Nic Stabell var medlem av Trondheim bystyre og byplanråd fra 01.01.1968 til 31.12.1971. Han var formann i Trondhjems arkitektforening fra 1956 til 1958.

 

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, Tek-0006 Nic Stabell

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0022 Gunnar Stabell

Helge Fiskaa: Med lov skal land byggjast, vedlegg 2: Om Nic Stabell

Kategorier
Kart Privatarkiv UBrss

Hallset – Trondheims første drabantby

METADATA-/scanq/scantofile0001.tif

Arkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen la planene for Trondheims første drabantby på Hallset tidlig i 1960-årene.

Sverre Pedersen var opptatt av hvordan folk bodde. Han la vekt på at det skulle komme sol inn i beboelsesrom.

Det var også viktig at man hadde egne rom for tørking av klær. Menneskene skulle bo trygt og lykkelig.

Dette ser vi klart uttrykt i skissen over Hallset hageby hvor solen er tegnet inn og angir himmelretningene som er klart markert.

Boligene er orientert etter solens gang slik at alle leiligheter skulle få sol inn i sine beboelsesrom.

1205_

Som arkitekt var Sverre Pedersen klart påvirket av engelsk hagebybevegelse som ser på et boområde som en mer eller mindre selvstendig byorganisme hvor boligområdene består av lave hus i hager.

Han var også klart påvirket av tyske prinsipper innen klassisistisk byplanlegging. Disse legger vekt på lange utsiktsakser og plassanlegg etter barokkens idealer, som betyr rettvinklede ordnete gatemønstre med akser og symmetri.

I praktisk boligplanlegging betyr dette at en tettere bebyggelse skulle legges til de flate områdene, mer åpen bebyggelse til kupert terreng og friområder legges til de bratteste områdene.

Disse planleggingstankene kan vi se i tegningen over skissen av Søndre Hallset hageby som er utferdiget av Sverre Pedersen.

METADATA-/scanq/scantofile0001.tif

Kilde:

NTNU UB Tek28 Sverre Pedersen

Li, Bård: Sverre Pedersens arkiv. Katalog, 2003

Tvinnereim, Helga: Sverre Pedersen: En pioner i norsk byplanlegging, 2015

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Arkitekten Gabriel Kielland

Gabriel Kielland (1871-1960) er mest kjent for sitt store livsverk: Glassmaleriene i Nidarosdomen (1909-1934) og i særdeleshet rosevinduet på vestfronten. Men Kielland hadde også arkitektfaglig bakgrunn fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL) og den tekniske høyskolen i Hannover. Sammen med Alf Hofflund startet han i 1899 arkitektkontor, og de påfølgende årene tegnet han Øvre Leirfoss kraftstasjon (1901), Dr. Ourens klinikk og bolig i Munkegata (1904-1907, revet 1969) og Finnes barnehjem (1907).

Rivningsarbeid i forkant av det nye boligprosjektet på Lilleby gjør, om enn midlertidig, at Finnes barnehjem for gutter i dag igjen er godt synlig i området, liggende på det nordøstre hjørnet av krysset Ladeveien/Stjørdalsveien (Ladeveien 9).

img_20160921_130837_2
Finnes barnehjem høsten 2016. Den nyåpnede Maskinparken og byggearbeider i bakgrunnen. Foto: Erlend Lund/NTNU Universitetsbiblioteket.

 

o-ii-0004
Finnes barnehjem med innkjøringsport mot vest (Ladeveien), ca 1907-1910. Foto: Erik Olsen/NTNU Universitetsbiblioteket.

NTNU Universitetsbiblioteket registrerte nylig inn en tilvekst til arkivet etter Gabriel Kielland inneholdende hans arkitekttegninger. Materialet omfatter blant annet tegninger og skisser av Finnes barnehjem, Ouren-gården, jernbaneverksted på Marienborg, primærstasjon Øvre Leirfoss og diverse andre hus, hytter og innredningstegninger. Det tidligere avleverte materialet inneholder blant annet korrespondanse, dagbøker, avisutklipp, bilder og tegninger, hvorav en stor del vedrører hans arbeid ved Nidarosdomen. Arkivkatalogen er tilgjengelig via Arkivportalen.

finnes_barnehjem_001
Én av tegningene i tilveksten til Kiellands arkiv. Arkitektens tegning (1904) av Finnes barnehjem med perspektiv fra Ladeveien. NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 F L0024 Tegninger Finnes barnehjem.

 

finnes_barnehjem_002
Innkjøringsporten i tre har blitt revet på et tidspunkt, men Kiellands tegning fra 1906 angir dimensjonene hvis man skulle ønske å rekonstruere den. NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 F L0024 Tegninger Finnes barnehjem.

Barnehjemmet flyttet fra Ladeveien i 1949 til nye lokaler på Horgheim i Møllebakken. Huset har den siste tiden blitt brukt som salgslokaler for «Nye Lilleby» og det foreligger i dag planer for at huset skal benyttes til bydelsformål som blant annet kafé og yogasenter.

Mens barnehjemsbygget har overlevd byutviklingen, fikk Ouren-gården i Munkegata en tristere skjebne. I 1969 ble Kiellands jugendperle revet til fordel for Sør-Trøndelag fylkeskommunes nye fylkeshus.

a_0116_f_l0029_010
Ourengården, Munkegata 10. Skisse av fasade mot Munkegata (1903). A-0116 Gabriel Kielland, F L0029 0010.

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 Gabriel Kielland

Norsk biografisk leksikon: Gabriel Kielland

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Pappenheim 100 år

Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.
Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.
Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.

Den sterke befolkningsveksten i Trondheim rundt forrige århundreskifte skapte et prekært behov for nye boliger til arbeiderbefolkningen. Det tok likevel tid før kommunen fikk løst «boligsaken», og frem til 1910 var det kun private utbyggere som stod for boligutbyggingen. Byplankonkurransen for sør- og østbyen i 1910 markerte starten på den kommunale boligbyggingen. Kommunen kom da i gang med oppkjøp av jordeiendommer til dette formålet. Arkitekt Sverre Pedersen hadde jobbet i det kommunale bygningsvesenet fra 1905, fra 1908 som avdelingsarkitekt, og i 1914 ble han utnevnt til stadsarkitekt. Pedersen hadde under hele sin tid som ansatt i Trondheim kommune vært opptatt av arbeiderklassens boforhold, og under hans ledelse ble det igangsatt arbeiderbolig- og leiegårdsprosjekter på Ulstadløkken, Marinevold, Lillegården, Solhaugen og Pappenheim.

Den påbegynte oppføringen av leiegårder var ikke tilstrekkelig for å møte det akutte boligbehovet. På bolignødkomiteens initiativ ble det derfor bevilget penger til oppførelsen av midlertidige hus. De første nødhusene på Kristianstensletta ble påbegynt i november 1916, og stod klare til innflytting i januar 1917. De siste husene på Pappenheim stod ferdig i 1920.

Fasade og planskisse for dobbelthus og enkelthus, fra «Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917".
Fasade og planskisse for dobbelthus og enkelthus, fra «Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917″.

Pedersen slo tidlig fast at «Bolignødhusene paa Kristianstensletten blev straks godt likt av leieboerne som foretrak dem fremfor de stabile leiligheter paa Ulstadløkken. De var ialfald det første aar hverken kolde eller trækfulde. Haveflekken blev dyrket med en interesse som indbragte flere leieboere præmier ved smaahavekonkurrancen høsten 1917 (fra Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917, s. 41-43).

De enkle byggematerialene gjorde at husene i utgangspunktet kun skulle stå i fem år, men dette ble senere utvidet til 10-15 år. Etter arkitekt Pedersens planer ble det oppført småhus med to, tre og fire leiligheter i stedet for lengre barakker. Trolig var dette valget avgjørende for at husene ble permanente. Valget førte til at man fikk egne boenheter for den enkelte familie, i stedet for et større midlertidig oppbevaringssystem. Området på Kristianstensletta ble etter hvert omtalt som Pappenheim, noe som trolig var et ordspill på husenes enkle byggematerialer hvor papp var benyttet til isolasjon og taktekke.

Gruppehus med tre eneboliger, Pappenheim 1917. Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-32.
Gruppehus med tre eneboliger, Pappenheim 1917. Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-32.

De kommunale leiegårdene og småhusene ble fra 1917 administrert av en leiegårdskomité, men etter andre verdenskrig begynte kommunen å selge leilighetene til de som bodde i dem. Dette var også tilfelle for småhusene på Pappenheim. Nødhusene hadde gradvis blitt forbedret og de ble med tiden fullverdige boliger. Pappenheim frenstår i dag som et svært attraktivt boligområde, liggende i kort avstand til sentrum og omkranset av Bakklandet, Møllenberg, Singsaker og festningen.

Sverre Pedersens arkiv er en god kilde til byens boligbyggeprosjekter i første del av 1900-tallet. Vi kan også anbefale Helga Stave Tvinnereims bok om Sverre Pedersens liv «Sverre Pedersen – pioner i norsk byplanlegging» som ble utgitt i 2015.

Kilder:

Sverre Pedersen (1917): Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917

Knut Einar Larsen (1972): Lemmehusene på Kristianstensletta, Solhaug og Marinevold

Helga Stave Tvinnereim (2015): Sverre Pedersen – pioner i norsk byplanlegging

Summary in English:

At the turn of the 20th century Trondheim faced a serious housing shortage for the city’s working class population. The city of Trondheim started a public housing project led by architect Sverre Pedersen (1882-1971). From 1916, temporary (5-15 years), low-cost homes were established in areas like Pappenheim. During the next few decades they were gradually turned into proper, permanent houses and eventually sold to the residents. Located near the city centre, Bakklandet, Møllenberg and the Kristiansten Fortress, Pappenheim is today one of the most popular residential areas in Trondheim.