Gabriel Kielland (1871-1960) er mest kjent for sitt store livsverk: Glassmaleriene i Nidarosdomen (1909-1934) og i særdeleshet rosevinduet på vestfronten. Men Kielland hadde også arkitektfaglig bakgrunn fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL) og den tekniske høyskolen i Hannover. Sammen med Alf Hofflund startet han i 1899 arkitektkontor, og de påfølgende årene tegnet han Øvre Leirfoss kraftstasjon (1901), Dr. Ourens klinikk og bolig i Munkegata (1904-1907, revet 1969) og Finnes barnehjem (1907).
Rivningsarbeid i forkant av det nye boligprosjektet på Lilleby gjør, om enn midlertidig, at Finnes barnehjem for gutter i dag igjen er godt synlig i området, liggende på det nordøstre hjørnet av krysset Ladeveien/Stjørdalsveien (Ladeveien 9).
Finnes barnehjem høsten 2016. Den nyåpnede Maskinparken og byggearbeider i bakgrunnen. Foto: Erlend Lund/NTNU Universitetsbiblioteket.
Finnes barnehjem med innkjøringsport mot vest (Ladeveien), ca 1907-1910. Foto: Erik Olsen/NTNU Universitetsbiblioteket.
NTNU Universitetsbiblioteket registrerte nylig inn en tilvekst til arkivet etter Gabriel Kielland inneholdende hans arkitekttegninger. Materialet omfatter blant annet tegninger og skisser av Finnes barnehjem, Ouren-gården, jernbaneverksted på Marienborg, primærstasjon Øvre Leirfoss og diverse andre hus, hytter og innredningstegninger. Det tidligere avleverte materialet inneholder blant annet korrespondanse, dagbøker, avisutklipp, bilder og tegninger, hvorav en stor del vedrører hans arbeid ved Nidarosdomen. Arkivkatalogen er tilgjengelig via Arkivportalen.
Én av tegningene i tilveksten til Kiellands arkiv. Arkitektens tegning (1904) av Finnes barnehjem med perspektiv fra Ladeveien. NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 F L0024 Tegninger Finnes barnehjem.
Innkjøringsporten i tre har blitt revet på et tidspunkt, men Kiellands tegning fra 1906 angir dimensjonene hvis man skulle ønske å rekonstruere den. NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 F L0024 Tegninger Finnes barnehjem.
Barnehjemmet flyttet fra Ladeveien i 1949 til nye lokaler på Horgheim i Møllebakken. Huset har den siste tiden blitt brukt som salgslokaler for «Nye Lilleby» og det foreligger i dag planer for at huset skal benyttes til bydelsformål som blant annet kafé og yogasenter.
Mens barnehjemsbygget har overlevd byutviklingen, fikk Ouren-gården i Munkegata en tristere skjebne. I 1969 ble Kiellands jugendperle revet til fordel for Sør-Trøndelag fylkeskommunes nye fylkeshus.
Ourengården, Munkegata 10. Skisse av fasade mot Munkegata (1903). A-0116 Gabriel Kielland, F L0029 0010.
Kilder:
NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 Gabriel Kielland
Utsnitt av tegning i Faanes' arkiv. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB
Utsnitt av tegning i Haakon Faanes’ arkiv. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB
Fire «professorarkiv», som nå er ordnet og katalogisert, viser «Den elektrotekniske avdeling» i oppstart og videre utvikling.
Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB
Elektroteknisk avdeling var en av NTHs første syv avdelinger ved oppstarten i 1910. Studiet ble bygget opp av Ole Sivert Bragstad (1868-1927) og bestod først bare av en linje uten spesialisering. «Man setter sig derfor som mål at den ferdig utdannede ingeniør skal besitte den almentekniske viden og den spesielle faginsikt som må ansees for nødvendig under de forhold som en elektroingeniør spesielt i vårt land kan tenkes å komme til å arbeide under.» Oppdraget var elektrisitetsutbygging og industrireising. Bragstad hadde diplomeksamen fra Dresden og professorutnevnelse fra Karlsruhe med hovedfag i elektrisk jernbanedrift. Han foreleste også i vekselstrømteori. Bragstad ble som en av de fire første utnevnt til professor ved høyskolen i 1909 og satt som formann i professorrådet ved NTHs åpning i 1910, i realiteten som rektor. Bragstad var medlem av DKNVS fra 1926. Arkivet etter Bragstad inneholder forelesninger, korrespondanse, forskningsprosjekt og forarbeider til manuskripter.
Foto: Peder O. Aune/NTNU UB
Alf Olsen Hals (1894-1983) arbeidet privat for professor Bragstad i årene 1920-1922 med flere felles publikasjoner som resultat. Hals var utdannet fra NTH i 1915. Han fikk stilling som assistent der i elektriske anlegg ved elektroteknisk laboratorium i 1918, og fra 1926 som laboratorieingeniør. Hals var medlem av NIFs jernbanekomite og NEFs varmekomite, noe som arkivet bærer preg av i form av korrespondanse og store mengder innsamlede data rundt elektrisk oppvarming av boliger og offentlige bygg. Arkivet inneholder også forelesninger, manuskript og foredragsutkast.
Foto: Ukjent/NTNU UB
Linjedeling og spesialisering av elektronikkstudiet kom med bevilgning til et professorat i svakstrømsteknikk. Ragnar Sigvald Skancke (1890-1948) ble utnevnt i 1923. Han hadde som Bragstad også bakgrunn fra Karlsruhe og hadde vært assistent ved NTH i 1913 og lærer samme sted i elektroteknikk i 1914. Han var regnet som en dyktig foreleser og utga flere lærebøker. Han var også innehaver av flere patenter og medlem av DKNVS fra 1927. Skancke meldte seg inn i NS i 1933 og ble Kirke- og undervisningsminister i Quislings regjering. Skancke ble henrettet for landsforræderi i 1948, og er den siste som er blitt henrettet ved dom i Norge. Noen av hans tidligere studenter støttet hans søknad om benådning. Arkivet etter Skancke inneholder forelesninger, øvinger og utkast til manuskripter.
Foto: Schrøder/NTNU UB
Haakon Faanes (1884-1966) ble Bragstads etterfølger i 1929 som avdelingens første NTH-utdannede professor. Han tok eksamen i 1914 og var deretter assistent i elektronikk fram til 1916. Faanes satt som professor med fagområde vekselstrømteknikk fram til 1959, til etter fylte 75 år. Som konsulent og rådgiver bidro han over hele landet ved elektrifiseringen før og etter andre verdenskrig. I arkivet er dette beskrevet gjennom korrespondanse, kart og tekniske beskrivelser over svært mange kraftanlegg. Faanes var medlem av DKNVS fra 1932.
Kilder
Norges Tekniske Høiskole 1910-1920, 1920-1925 og 1925-1930
Johansen, Inge. (2009, 13. februar). Ole Sivert Bragstad. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 15. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Ole_Sivert_Bragstad
Bokkonservering ved Kalvskinnet. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Innen gjenstandskonservering finnes mange spesialiseringer. Bøker, malerier og kunst på papir, tekstiler, fotografier, plast-, glass-, keramikk-, stein- og metallgjenstander, historisk interiør og møbler er eksempel på materialgrupper som krever spesifikk kompetanse. I Norge finnes universitetsutdanning innen gjenstandskonservering i Oslo.
Bokkonservering som eget fagområde ble etablert på 1960-tallet i forbindelse med en stor flom i Florens, Italien. Flere millioner verdifulle bokbind og historiske dokumenter ble skadet eller ødelagt av katastrofen. Under evakueringsarbeidet vokste det fram felles arbeidsmetoder for bevaring og håndtering av skadede bøker og dokumenter, og nye, mer sympatiske materialer ble tatt i bruk. De tidigere restaureringsmetodene – som ofte var ganske grove og som ibland forandret bokbindets karakter og utseende helt – ble erstattet av konservering; en mer minimalistisk tilnærming der målsettingen er å sikre boken så varsamt som mulig med reversible metoder og materialer.
I NTNU Gunnerusbibliotekets konserveringsverksted på Kalvskinnet arbeider en konservator med å sikre de eldre biblioteksamlingene for videre forvaring og bruk i magasin, i lesesal, ved digitalisering og ved utstilling. Tyngdepunktet ligger på å arbeide forebyggende for å forhindre skader og nedbrytning av bibliotekets store samlinger. Konservatoren overvåker samlingenes tilstand og magasinenes klima og renhold, passer på at gjenstander pakkes i riktig emballasje og instruerer ansatte og besøkende i hvordan gjenstander håndteres. I verkstedet utføres også praktiskt konserveringsarbeid. Vanlige oppgaver er reparasjon av rifter, fjerning av teip og konsolidering av bokomslag. For denne typens arbeid kreves planlegging, stor forsiktighet, en etisk tankemåte, oppfinnsomhet og goda verktøy. Ofte inngår det også en del forskning og detektivarbeid, gjerne i samarbeid med ekstern kompetanse. I kommende bloggposter om konservering skal vi se nermere på alt dette!
Bokkonservering på Kalvskinnet – ikke alltid bare bøker.. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Lagring av fotoarkiv i Dora. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Lagring av fotoarkiv i Dora. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB (CC-BY-SA 4.0)
Det finnes anslagsvis 1 million historiske fotografier i bibliotekets magasiner. Noen av disse har ligget i et uforandret system siden de ble skapt for 100 år siden.
Kanskje ble de tildelt et arkivnummer den dagen de ble fotografert, registrert med løkkeskrift i en protokoll med de avfotografertes navn, dato og sted. Av og til er det noen andre som har betalt for fotograferingen enn de som er avbildet, noe som gjør at en identifisering ikke alltid stemmer selv om navnet står i protokollen. Det kan være forvirrende, men er likevel et utgangspunkt for videre identifisering.
Fotograf Hilfling-Rasmussens kundeprotokoll fra 1912. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Andre bilder kommer uten opplysninger om hvem eller hva. Kanskje har de likevel en fellesnevner som man kan ta utgangspunkt i.
Bildearkivet til Børre Svendsen Lien og Marit Johannesdatter Kåsen med portretter fra rundt år 1900, ble på 1980-tallet gjort tilgjengelig i ringpermer i Ålen folkebibliotek. Slik kunne folk i lokalsamfunnet komme innom, bla gjennom bildene og skrive ned tips om hvem de avbildete kunne være og når de kunne være tatt. Noen hadde bilder på veggene hjemme etter slektningene sine og kunne hjelpe med opplysninger på den måten.
Identifiseringsarbeid gjort i Ålen på 1980-tallet. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Hvis man ikke har noen konkrete opplysninger om bilder overhodet, kan det likevel være elementer å gripe fatt i.
Lokalkunnskap er uvurdelig når det gjelder å stedplassere bilder. En nå pensjonert kollega av meg vokste opp i Trondheim og jobbet bl.a. med bilder av byen i flere tiår. Da bygger man opp en sterk evne til å kjenne seg igjen i og rundt byen, selv om et sted har gått gjennom mange forandringer gjennom tidene.
De aller fleste har kanskje ikke jobbet med bilder som yrke, men kjenner seg rett og slett igjen fra steder man har bodd, besøkt eller jobbet. Tilbakemeldinger fra historielag og enkeltpersoner som har god kjennskap til spesielle områder hjelper oss mye i arbeidet vårt.
Aviskiosk på østenden av Bakke bru i Trondheim, 1913. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (utsnitt av HI-I-29)
Uidentifiserte gruppebilder finnes det også noen av. Her kan alderssammensetning, kjønnsfordeling, bekledning, omgivelser eller kjente fjes være til hjelp. Hvis man kjenner igjen en eller flere personer er det med én gang lettere å nøste opp tråden videre.
Bildet nedenfor hadde ingen opplysninger, men vi kjente igjen inngangspartiet i bakgrunnen og etter hvert noen av personene i bildet. Det gjør at vi kan si at det er tatt på tidligere NTH utenfor Gamle Elektro på Gløshaugen i Trondheim. Av personene i bildet kan vi datere det til mellom 1910-1917 fordi NTH åpnet i 1910, mens den fjerde mannen fra venstre på første rad, Jens Bache-Wiig, gikk av i 1917. Med noen få opplysninger blir bildet tilgjengelig for personer som er interesserte i relaterte tema.
Gruppebilde ved tidligere NTH, utenfor Gamle Elektro på Gløshaugen. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Et siste eksempel på å komme fram til opplysninger til bilder som ikke har noen medfølgende informasjon er å se på det tekniske. De eldste fotografiene vi har, bl.a. daguerreotypier, har en del kjennetegn som gjør at det er mulig å snevre inn dateringen noe og kanskje til og med identifisere fotografen. Det europeiske samarbeidsprosjektet Daguerreobase legger opp til å registrere alle tekniske opplysninger man kan finne om daguerreotypier. På denne måten kan man finne fellestrekk med andre bilder som kanskje har en identifisert fotograf.
Fellestrekkene kan være alt fra rekvisitter i bildene, den særegne innpakningen, kvaliteten på selve fotografiet eller produsenters avtrykk i metallplaten bildet ligger på.
Vi er veldig glade for tilbakemeldinger og utfyllende opplysninger. Derfor er det lagt godt til rette for å sende oss tips om informasjon i vårt kommende søkesystem for bilder og spesialsamlingsmateriale som lanseres 3. oktober. Takk for hjelpen!
Tre daguerreotypier fra forskjellige daguerreotypister/fotografer. 1. Foto: Ukjent/NTNU UB. 2. Foto: Carl Neupert/NTNU UB. 3. Foto: Ukjent, muligens Hans Krum/NTNU UB. (Alle: CC BY-SA 4.0)
Nidarø er en halvøy dannet av Nidelvas andre slynge. Nidarø har en mangfoldig historie å se tilbake på. Denne bildekavalkaden starter i 1858 og viser et bilde da det var gårddrift på Nidarø og avslutter med et bilde fra 1987. Gårddriften ble etter hvert nedlagt og etterfulgt av sagbruk, idrettsanlegg og park. I dag ligger Øya stadion og Trondheim Spektrum her. Nidareid bru til Ila og Gangbrua over til Kalvskinnet forbinder området til midtbyen.
Nidarø is a peninsula. Nidarø has a diverse history to look back on.This presentation of pictures starts in 1858 and displays an image when it was farming on Nidarø and ends in 1987. The farming was eventually closed down and followed by sawmill, sports facilities and parks. Two bridges, one to Ila and one to Kalvskinnetlinks the areatothe centercity.
Nidarø 1858
Kolorert litografi: NTNU UB/Bildesamlingen
Trondheim by med halvøya Nidarø i forgrunnen. Vi ser et grønt kulturlandskap, jorder og skog langs Nidelva. Midt på Nidarø ligger en husklynge som er Nidarø gård.
Trondheim city with the peninsula Nidarø encircled by the river Nidelva. In the middle of Nidarøisa clusterthat isNidarøfarm.
Nidarø sagbruk
Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen
Sagbruket ble anlagt i 1894 da Thomas Angells stiftelser kjøpte eiendommen Nidarø. Sagbruket ble anlagt på nordenden av eiendommen mot Nidelva. Sagbruket var dampdrevet inntil 1906 da det gikk over til elektrisk drift. I 1928 ble sagbruket nedlagt. Bygningene ble revet i 1929 da eiendommen ble leid ut til Trøndelagsutstillingen 1930.
Nidarø sawmill was built in 1894 when Thomas Angell foundations acquired the property Nidarø. The sawmill wassteam powered until 1906 whenitswitched to electricity. In 1928 the sawmillclosed and the buildings demolished when the property was rented to Trøndelagsutstillingen 1930.
Trøndelagutstillingen 1930
Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen
Trøndelagutstillingen i 1930 var en nasjonal næringslivs- og kulturmønstring som ble avholdt på vestre del av Nidarø, ved Ilen kirke og på Skansen i forbindelse med feiringen av 900 årsminnet for slaget på Stiklestad. Over Nidelva ble det bygd ei midlertidig gangbru til Ila kirke og fiskeriutstillingen på Skansen der polarskuta Fram lå.
Trøndelagutstillingen 1930 was a national corporate and was held in celebration in memory of 900 year since the battle on Stiklestad.
Skøytebanen på Nidarø
Foto: NTNU UB/Bildesamlingen
Bildet er fra et skøytestevne på Øya Stadion i 1901. Banen ble anlagt som «Øen stadion» i 1900, som en kombinert friideretts- og skøytebane. Trondhjems skøyteklubb hadde sin virksomhet her fra åpningen i 1900 og var en av landets hovedarenaer for hurtigløp på skøyter frem til 1945 da Leangen overtok som skøytearena. Etter Landbruksutstillingen i 1902 ble idrettsanlegget gjort permanent og tribuner ble oppført.
The picture is from a skating event at Øya Stadium in 1901.
Tyskerbrakker 1953
Foto: NTNU UB/Fjellanger Widerøe
Tyskerne bygde en stor militær forlegning på Nidarø under 2ndre verdenskrig. Etter krigen i 1946 ble området regulert til park. Brakkene ble imidlertid benyttet av kommunen til undervisning og tekninske formål frem til 1960-årene da de ble revet.
The Germans built a large military camp on Nidarø during 2nd World War. The barracks were, however, used by the municipality for teaching and technically purposes until the 1960s when they were demolished.
Nidarø idrettshall 1987
Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen
Nidarøhallen ble oppført i tre byggetrinn, trinn en og to ble oppført i årene 1963 og 1971 og trinn tre i 1988. Hallen, i dag kalt Trondheim Spektrum er en flerbrukshall. Foruten breddeidrett benyttes hallen i dag til kurs, seminarer, kongresser, eksamenslokale og ulike messer.
Nidarøhallen was constructed in three phases, from 1963 and 1971 to step three in 1988. The hall, today called Trondheim Spektrum is a multipurpose hall today used for sports, seminars, conferences, examination facilities and various events.
Den første vitskapelege skildringa av den norske floraen kom ut i Trondheim i 1766, for nøyaktig 250 år sidan. Forfattaren av boka Flora Norvegica var Johan Ernst Gunnerus (1718-1773). Gunnerus hadde vore biskop i Trondheim sidan 1758 og var ein lærd teolog som stifta Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og som også var redaktør for selskapets vitskapelege tidsskrift, Skrifter.
Biskopen hadde målbevisst samla inn plantar til herbariet sitt på visitasreisene sine og hagen hans på Berg prestegård vart gradvis planta om slik at den kunne vise fram ulike blomster og vekstar. Gunnerus brevveksla med Carl von Linné frå 1761 av og plantene i floraen vart namngitt i tråd med Linnés seksualsystem. Dei ulike funna vart ikkje presentert i systematisk orden, men blir presentert ut frå dato og stad der dei vart funne. I tillegg til det latinske namnet oppgav Gunnerus også dei norske, danske og tyske, av og til også dei samiske, namna til plantane.
Av økonomiske og praktiske grunner vart Flora Norvegica berre utgitt på latin. Ei planlagt omsetjing til dansk der og ein utgåve der funna vart systematisert, vart aldri realisert. Dette gjorde at floraen ikkje fekk det gjennomslaget den kunne ha fått i Norge. Dei som kunne lese latin, visste til dømes ikkje kor Gildeskål låg, og den presise funnstaden for Saxifraga nivalis, snøsildre, er skildra som «på fjellet ved stranda», gav lite meining. Dei som derimot hadde inngåande kjennskap til Gildeskåls topografi og derfor kunne ha visst kor dette var, var derimot ofte ikkje så stødige i latin. I etterkant er de presise opplysingane om funnstad, saman med dialektnamna og dei kortfatta notisane om bruk og nytte, blitt framheva som noko av det viktige ved verket.
I forordet framheva Gunnerus at denne kartlegginga av den medisinske og økonomiske nytteverdien, var ein viktig årsak til at han gav seg i kast med dette store arbeidet. Han viser til at han i dei tre publiserte banda av Skrifter, har skrive om dyreriket og med delar av mineralriket, men no var blitt overbevist om at fedrelandet hadde behov for ei oversikt over plantane si økonomiske betydning, og då gjerne i ein enkel versjon.
Korrekturlesinga og kvalitetssikringa tok lang tid. Dessutan var det trykketeknisk vanskeleg å gjengi avbildingane av nokre av plantane på ein tilfredsstillande måte. Den første delen av Flora Norvegica vart publisert på latin i 1766. Gunnerus hadde store forventningar til denne boka og sendte den til Linné og andre vitskaplege kontaktar. I åra som følgde arbeidde han intenst for å få ferdig andre del. Den skulle bli trykt i København. Men då Gunnerus på kongens og Struensees befaling reiste dit for å reorganisere det danske universitetet, måtte han registrere at arbeidet på ingen måte var ferdig. Trykkeriet hadde berre trykt dei første sidene av del to då Gunnerus døydde på ei visitasreise til Møre i 1773. Bindet kom derfor ut posthumt i 1774 med ein biografi over den avdøde biskopen, som vart forfatta nevøen Niels Dorph Gunnerus.
For å markere dette 250-årsjubileet har NTNU Universitetsbiblioteket laga ei nettutstilling om Flora Norvegica. Gunnerusbiblioteket har dessutan stilt ut eit eksemplar av floraen i ein spesiallaga monter som er laga av engelsk eik med nøyaktig same alder som floraen. Eksemplaret og monteren tilhøyrer Gertrude M. Marsh.
Summary in English:
250 years ago, in 1766, the first Norwegian flora was published in Trondheim. The author Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) was bishop in Trondheim and was the founder and director of the Royal Norwegian Society of Sciences and Letters (DKNVS). The work presented flowers which Gunnerus had collected in his diocese with Latin names, using the nomeclature of Carl von Linné, the Swedish botanist. Linné and Gunnerus exchanged letters since 1761. In addition, Gunnerus specified where the flowers were found and gave comments on their use and value
Kilder:
Alle foto: scan fra Flora Norvegica, NTNU Universitetsbiblioteket
Johan Ernst Gunnerus. Flora Norvegica, 1766-1774.
Rolv Nøtvik Jakobsen. Gunnerus og nordisk vitskapshistorie, 2015.
Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.
Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.
Den sterke befolkningsveksten i Trondheim rundt forrige århundreskifte skapte et prekært behov for nye boliger til arbeiderbefolkningen. Det tok likevel tid før kommunen fikk løst «boligsaken», og frem til 1910 var det kun private utbyggere som stod for boligutbyggingen. Byplankonkurransen for sør- og østbyen i 1910 markerte starten på den kommunale boligbyggingen. Kommunen kom da i gang med oppkjøp av jordeiendommer til dette formålet. Arkitekt Sverre Pedersen hadde jobbet i det kommunale bygningsvesenet fra 1905, fra 1908 som avdelingsarkitekt, og i 1914 ble han utnevnt til stadsarkitekt. Pedersen hadde under hele sin tid som ansatt i Trondheim kommune vært opptatt av arbeiderklassens boforhold, og under hans ledelse ble det igangsatt arbeiderbolig- og leiegårdsprosjekter på Ulstadløkken, Marinevold, Lillegården, Solhaugen og Pappenheim.
Den påbegynte oppføringen av leiegårder var ikke tilstrekkelig for å møte det akutte boligbehovet. På bolignødkomiteens initiativ ble det derfor bevilget penger til oppførelsen av midlertidige hus. De første nødhusene på Kristianstensletta ble påbegynt i november 1916, og stod klare til innflytting i januar 1917. De siste husene på Pappenheim stod ferdig i 1920.
Fasade og planskisse for dobbelthus og enkelthus, fra «Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917″.
Pedersen slo tidlig fast at «Bolignødhusene paa Kristianstensletten blev straks godt likt av leieboerne som foretrak dem fremfor de stabile leiligheter paa Ulstadløkken. De var ialfald det første aar hverken kolde eller trækfulde. Haveflekken blev dyrket med en interesse som indbragte flere leieboere præmier ved smaahavekonkurrancen høsten 1917 (fra Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917, s. 41-43).
De enkle byggematerialene gjorde at husene i utgangspunktet kun skulle stå i fem år, men dette ble senere utvidet til 10-15 år. Etter arkitekt Pedersens planer ble det oppført småhus med to, tre og fire leiligheter i stedet for lengre barakker. Trolig var dette valget avgjørende for at husene ble permanente. Valget førte til at man fikk egne boenheter for den enkelte familie, i stedet for et større midlertidig oppbevaringssystem. Området på Kristianstensletta ble etter hvert omtalt som Pappenheim, noe som trolig var et ordspill på husenes enkle byggematerialer hvor papp var benyttet til isolasjon og taktekke.
Gruppehus med tre eneboliger, Pappenheim 1917. Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-32.
De kommunale leiegårdene og småhusene ble fra 1917 administrert av en leiegårdskomité, men etter andre verdenskrig begynte kommunen å selge leilighetene til de som bodde i dem. Dette var også tilfelle for småhusene på Pappenheim. Nødhusene hadde gradvis blitt forbedret og de ble med tiden fullverdige boliger. Pappenheim frenstår i dag som et svært attraktivt boligområde, liggende i kort avstand til sentrum og omkranset av Bakklandet, Møllenberg, Singsaker og festningen.
Sverre Pedersens arkiv er en god kilde til byens boligbyggeprosjekter i første del av 1900-tallet. Vi kan også anbefale Helga Stave Tvinnereims bok om Sverre Pedersens liv «Sverre Pedersen – pioner i norsk byplanlegging» som ble utgitt i 2015.
At the turn of the 20th century Trondheim faced a serious housing shortage for the city’s working class population. The city of Trondheim started a public housing project led by architect Sverre Pedersen (1882-1971). From 1916, temporary (5-15 years), low-cost homes were established in areas like Pappenheim. During the next few decades they were gradually turned into proper, permanent houses and eventually sold to the residents. Located near the city centre, Bakklandet, Møllenberg and the Kristiansten Fortress, Pappenheim is today one of the most popular residential areas in Trondheim.
Brev fra «en far». A-0037 Halfdan Bryn, D L0008 0091.
826 brev, i hovedsak adressert til Halfdan Bryn, kan nå leses i Arkivportalen. Halfdan Bryn (1864-1933) var født i Trondheim som sønn av stadsfysikus Thomas Bryn (1813-1902) og Kristine Emilie Karoline Richter (1826-1869). Han giftet seg i 1892 med Wilhelmine Marie Thrane (1873-1929).
Halfdan Bryn var ferdig utdannet cand. med. i 1889, hvorpå han tilbragte et år i USA. Tilbake i Norge ble han reservelege ved det kommunale sykehuset i Trondheim fra 1891-1892 og drev deretter privatpraksis frem til 1924.
Bryn er særlig kjent for sine arbeider innen fysisk antropologi og fysiognomi, og han studerte særtrekk (fysiske og psykiske) hos befolkningen over store deler av Norge. Han interesserte seg også for samenes antropologi, blant annet i samarbeid med Kristian Emil Schreiner.
Bryn skrev en rekke avhandlinger om hygieniske forhold i Trondheim og var medlem av Trondheim bystyre fra 1898-1914, som representant for Venstre, og satt i formannskapet fra 1905-1911. Bryn var preses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i perioden 1926-1933.
Kilder:
Store Norske Leksikon, Per Holck: Halfdan Bryn. Norsk Biografisk Leksikon.
26. februar 1896 ble Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) stiftet av kvinnesaksforkjemper Fredrikke Marie Qvam og støttespillere. Gjennom 120 år har foreningen drevet frivillig arbeid for folkehelse. Fredrikke Marie Qvams privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og er registrert i Arkivportalen.
Ingvald Undset sammen med Anton Carl Hartmann og Christian Gabriel Hofflund, 1870. Foto: Ukjent/NTNU Universitetsbiblioteket. (A-0340 Fraternitas Nidarosiensis, 01 Mapper, L0002 Mappe nr. 4 Fotografier).
Ingvald Undset sammen med Anton Carl Hartmann og Christian Gabriel Hofflund, 1870. Foto: Ukjent/NTNU Universitetsbiblioteket. (A-0340 Fraternitas Nidarosiensis, 01 Mapper, L0002 Mappe nr. 4 Fotografier).
Da Ingvald Undset(h) (arkeolog og far til Sigrid Undset) var elev ved Trondheim katedralskole var han aktiv i elevsamfunnet Fraternitas Nidarosiensis, hvor han blant annet var redaktør for flere aviser. Han forsøkte seg også som dikter, og diktet hans «Høsttanker» var blant de som ble nedskrevet i «Protokol over de Digte der i Throndhjems lærde Skoles Discipelsamfund ere belønnede med Præmie». Diktet gjengis her i sin helhet:
Høsttanker
I Fuglen forlod os og drog mod Syd, Mildere Egne den kalder, Stilnet i Lunden er Sangens Fryd: Løvet kun gulner og falder. # Solen ei stiger saa høit som før, Sender ei Straaler saa varme; Blomsten skelver, sig bøier og dør; Livet var kort for den arme. # Engen har tabt sin brogede Pragt, Sit Blomsterteppe, det skønne; Skoven ei længer eier sin Dragt, Den lyse og sommergrønne. # Somren er svunden bort for iaar Med alt sit Liv og sin Glæde; Naturen atter til Hvile gaar Alt under det hvide Klæde. # Død er den ikke; der er dog Liv, Kun i shele Fred den slumrer, Thi Livet, født ved Skaberens «Bliv», Det dør ei om kun det ulmer. # Naar Solen bringer en anden Vaar Og hæver sig Aaret efter Da vaagner Naturen og fremstaar, Ny, med fornyede Kræfter. II Ak i mit Hjærte der er og Høst, Goldt kun og dunkelt derinde! Ak hvorfra skal jeg hente min Trøst, Hvorfra skal Livsmod jeg finde? # Svunden er Livets lykligste Tid, Svunden er Barndommens Sommer, Nu er Tiden, da Kamp og Strid, Og Livsløbets Trængsel kommer. # Snart raser Stormen i Hjertets Bo, Rokker det Haab, jeg haver Snart er der mørke, dyster Ro Mismod paa Livsroden gnaver # O! hvor knugende, trykkende trangt Er det for Længsler derinde, Og der udenfor, ak hvor langt! Før Fred jeg atter kan finde! # Dog er der noget paa Hjertets Bund Som give kan Haab om Seier Som nærer Aanden i hver en Stund: Den Kjærlighed, som jeg eier. # Thi Flammen tændt ved Guddommens Haand, Det bedste Mennesket givet, Som er selve Væsenet hos Guds Aand, Hans Afglands: Menneskelivet: # Den aldrig slukner; til evig Tid Den stedse lever og brænder Og det er den, som i Livets Strid Nyt Mod og Haab stedse Tænder III Se Manden der i Alderdoms Aar! Han staar i sin Haust tilvisse; Paa Gravens Rand han alt nu gaar Med Vinter-Sne paa sin Isse # Med Hoved bøiet mod Jorden ned, Hvorfra han Livet har faaet; Hvorhen tilbage han ogsaa ved, Han gaar med Livsmaalet naaet. # Saaledes gaar han med sagte Fjed, Hans Maal er hinsides Graven, Til øiet brister, han lægges ned Tilslut i Dødningehaven. # Og Aanden hviler i stille Blund, Frigjort fra Legemets Fængsel Hans Legem er støv fra samme Stund, Han løses fra Livets Trængsel. # Dog venter ham den skønneste Vaar, Naar Domsbasunerne lyde: Thi da forklaret Aanden fremgaar For evig Glæde at nyde.
«Høsttanker» av Ingvald Undset
Etter examen artium i 1871 dro Ingvald Undset til Kristiania hvor han studerte filologi og arkelogi ved universitetet. I 1875 ble han ansatt ved universitetets Oldsaksamling. Denne stillingen hadde han fram til sin død. Han avla doktorgraden Jernalderens begyndelse i Nord-Europa i 1881, og Undset ble raskt en internasjonalt anerkjent arkeolog. Etter studieopphold i Roma og Danmark kom Undset i 1884 tilbake til Norge med sterkt svekket helse. Ingvald Undset døde i 1893, kun 40 år gammel, etter lang tids sykdom. Datteren Sigrid Undset (1882-1949) skrev om farens sykdom og død i den selvbiografiske romanen Elleve år fra 1934.
Arkivet etter elevsamfunnet Fraternitas Nidarosiensis (med forløpere) ved Trondheim katedralskole ble nylig ordnet og katalogen er tilgjengelig via Arkivportalen.
Skrevet av: Erlend Lund, privatarkivansvarlig ved NTNU Universitetsbiblioteket
