Kategorier
Privatarkiv

«KOIEGLEDER»

Universitetsbiblioteket har i sin besittelse to koiebøker gitt av idrettslaget NTNUI. En koiebok er om Nico-koia og en om Iglbu. Begge koiebøkene er skannet og ligger digitalt tilgjengelig fra nettstedet arkivportalen hvor du kan lese dem i sin helhet.

Koiebøkene forteller om en dugnadsånd i glede over friluftsliv, natur og stillhet.

Koiebøkene gir oss lesere et historisk tilbakeblikk inn i en del av NTNUs sosiale historie, om samhold og vennskap. Her er: brudepar på bryllupstur, studiner på avslappingstur etter eksamen, gutteturer av ymse slag, påsketurer i sol og blæst, fisking, soling og bading. Kortspill og annen lek.  Alle årstider er representert og koiene er benyttet til jule og nyttårsfeiring, i påske, pinse, sommer og høst. Alle koiebesøk er signert med navn.

Skiluftslivets gleder

Fra koieboka om Iglbu – skiluftslivets ymse gleder

iglbu_068

NICO-KOIA

Koieboka starter med historien om Nico-koias tilblivelse og frem til påsken 1953. Bokbinder Hermann Ott laget hytteboka og Ketil Motzfeldt tegnet illustrasjonene på første side og tok med boka opp til koia.

nico_koia_003

Tegnet tittelblad fra Nico-koia

nico_koia_011

Nico-koia har fått sitt navn etter student Nicolay Sejersted Selmer; NTHI’er og friluftsmann som falt i krigen. Hans foreldre ga våren 1946 vel 3000 kr. til NTHI. Det var penger Nicolay hadde tilgode for sitt arbeid med radiosendinger fra Bymarka i krigens første år. I samråd med foreldrene ble det besluttet å bygge ei koie. Esten Langeland ga tomt ved siden av setra i Brungmarka, og høsten 1947 sto koia ferdig. Et eventyr var begynt.

 

IGLBU

Iglbu ble til i 1964 gjennom en kjempedugnad som omtales som DEN DIGRE DUGNADEN. I alt 200 studenter bar koia, stokk for stokk, seks kilometer innover fjellet. All datering i koieboka ble deretter bestemt skulle skje etter D.D.D. i antall dager og år.

iglbu_011_redusert

 

Iglbu ligger ved Ilfjellet i fjellområdet mellom Soknedal og MeldaI. Terrenget omtales i koieboka som småkupert og lett å gå i, sommer som vinter.

På første side i Iglbus koiebok står det skrevet: «et prektig terreng for den som vil flykte fra studier, levestandard og mas. Et håp om at koia må bli hyppig benyttet, få lang levetid og at det må gå meget lenge før veier og hyttebyer ødelegger det vakre terrenget rundt Iglfjell, Gynnelfjell og Hulsjøn».

 

Kategorier
Bilder Bokhistorie Manuskript Privatarkiv UBrss

Klimahistorier i bibliotek og arkiv

Det norske meteorologiske institutt feirer 150 år i 2016. Meteorologiske og klimatiske data har siden midten av 1800-tallet vært gjenstand for systematisk innsamling og analyse i Norge. I Trondheim ble det imidlertid utført meteorologiske observasjon allerede 100 år før da Johan Daniel Berlin målte temperatur og lufttrykk i perioden 1761-1771. Utforskning av klimaet i tiden før 1800-tallet må imidlertid baseres seg på såkalte proxydata, som indirekte beskriver vær og klima. Dagboksnotater og andre arkiver med nedtegnelser om været, årringer i trær, isotoper avsatt i isbreer, pollenkorn i myrer og tjern er noen eksempler på slike proxykilder. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes en rekke brev, manuskripter, skillingsviser, bondedagbøker og andre manuskripter samt bøker og tidsskriftartikler som forteller historier om tidligere tiders vær og klima i Trøndelag og Norge for øvrig.

hasselvika
Slåttonn i Hasselvika, foto: ca. 1910, Adam Chr. Hassel, Trondhjem. Bildet er tatt ca. 1900-1910, NTNU Universitetsbiblioteket. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes også arkivet “Optegnelse over Veiret og Aarsvæxten Nordenfjelds fra Slutningen af det 17de Aarhundrede : noteret paa Gaarden Hassel i Ritsen til 1854 [manuskript]» Gunnerus XA Oct. 180.
 Det er et møysommelig arbeid å samle, gjennomgå, vurdere og sammenstille tidligere tiders klimahistoriske manuskripter og publikasjoner. For Trøndelag har vi flere slike samlende historiske framstillinger av vær og klima gjennom flere århundrer: Rektor ved Trondheim Katedralskole Gerhard Schøning (1722–1780) utgav i 1761 «Kort Beretning om en deel Uaar og Misvæxt særdeles i Trondhiems Stift i Norge». Denne ble oversatt til moderne norsk av spesialbibliotekar Tore Moen og utgitt på nytt i 2010. Schøning beskriver små og store klimarelaterte hendelser gjennom mer enn 1000 år. Mange av de kildene som Schøning benytter i sin publikasjon, og som i dag er vanskelig tilgjengelige, finnes ved Gunnerusbiblioteket som mottok hans boksamling i 1781. I 1920 utgav Ole Nordgaard en artikkel i bygdebok for Stod; «Årringerne i Trøndelag». Årringerne i denne sammenheng har ingenting med trær å gjøre, men med klimavariasjonene fra år til år. Han var godt kjent med Schønnings arbeide og utfyller dette. Nordgaard (1862–1931) var konservator i zoologi fra 1906 ved NTNU Vitenskapsmuseet (Fig. 2) og han var også bestyrer av Trondhjems biologiske stasjon, som i dag er en del av NTNU. De to publikasjonene gir en rekke interessante opplysninger om værforholdene gjennom tusen år og en interessant bakgrunn for å forstå variasjonene i det typiske værmønsteret – i klimaet.

vaerdalsraset
Verdalsraset i 1893, foto; E. Olsens arkiv, NTNU Universitetsbiblioteket

Med akselererende menneskeskapte klimaendringer er det økende bekymring for global oppvarming, nedsmelting av is ved polene og milde vintre. Schøning og Nordgaard forteller også om uvanlig milde og snøfrie vintre og varme og tørre somre og om for eksempel trær som bar frukt 2 ganger og knopper ved juletider. Til forskjell fra nå var varmeperiodene i tidligere historiske tider knyttet til naturlige, langskala klimavariasjoner. Imidlertid er kalde, snørike vintre med frost og hungersnød hyppigere i de historiske beretningene: For Trøndelag er det interessant å merke seg at det har forekommet is mellom Byneset og Børsa, som i 1670 og at det flere år på 1600- og 1700-tallet lå snøen svært lenge i Trøndelag, helt til sankthans (24. juni). Deler av Trondheimsfjorden var tilfrosset i januar–februar 1881 og i vinteren som fulgte, 1881/1882, som ble kalt storsnøvinteren. Isen i fjordarmene var da kjørbar til langt utpå våren. I 1918 oppstod en tilsvarende situasjon, hvor nesten hele Trondheimsfjorden var dekket av tynn is. Bildet av dårlig vær og strengt klima på slutten av 1800-tallet styrkes av arkiv- og dagboksopplysninger om orkaner og stormer, med forlis og tap av liv blant fiskere på både Folla og Frohavet og inne i Strindfjorden. Nedbørsrike perioder førte den gang som nå til økt frekvens av skred, særlig i områder av Trøndelag med leirgrunn. Skred var det også ved Trondheims bygrenser; det nevnes for både Bakklandet (1625) og Ila (1722). Leirras i Rissa kjenner vi ikke bare fra moderne tid, i 1978, men også i 1760. Ved siden av Gauldalsraset og flommen i 1345 var det nok leirskredet i Verdal i mai 1893 som var det verste.

 

arvedalsbanensno
Store snømengder 1870-1880-årene, Arvedalsbanen, sidebane til Rørosbanen. Foto; M. W. Noodt, NTNU Universitetsbiblioteket

Høsten 2016 ble Audun Dybdahls bok «Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år» utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Dybdahl er professor emeritus i historie ved NTNU. Boken er en etterlengtet profesjonell vurdering av og syntese basert på en rekke kilder og tidligere klimahistoriske arbeider fra bibliotek og arkiv. Dybdahls bok bør være «pensum» for alle som er interessert i klimahistorie og global oppvarming.

Mange av de historiske beskrivelsene av klimakonsekvensene kan ha relevans for studier av hvordan framtidige endringer vil påvirke menneskers livsgrunnlag, blant annet med hensyn til matproduksjon og sult, sosiale forhold, folkevandringer, krig, utviklingen av fysisk og psykisk sykdom og oppfatning av meningen med tilværelsen. Historiske kilder enten det er arkiver, fotografier, bøker og tidsskriftartikler gir kunnskap om og perspektiv på hvordan menneskenes liv og naturen i Trøndelag og Norge for øvrig påvirkes av regionale og globale skiftninger i vær og klima. Utforskningen av klimaendringer, både de menneskeskapte og de naturlige svingningene, er avhengig av historiske skriftlige kilder og andre proxydata for å kunne rekonstruere fortiden for å forstå framtiden.

bb
Eksempel på et manuskript med (ubenyttet?) klimahistorisk informasjon; biskop Marcus Fredrik Bangs (1711-1789) «Antegnelser i Sær over Veyrliget» fra 176, [64] s., 21 cm. Gunnerus XA Qv. 233

 

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Aristoteles – og hva er lykken? UNESCOs jubileumsår 2016

Artikkelen er skrevet av Alexandra Angeletaki:

I år har Unesco feiret at det 2400 år siden Aristoteles sin fødsel, og i forbindelse med dette har mange store konferanser og kongresser blitt organisert med Aristoteles’ arv som tema. Den opprinnelige ideen for feiringen av dette store jubileet går tilbake til 2013, da «Tverrfaglig Senter for Aristoteliske studier» ved Aristoteles-universitetet i Thessaloniki i Hellas, tok initiativ til å arrangere en kongress om Aristoteles. I januar 2015 ble initiativet varmt mottatt av den hellenske UNESCO-kommisjonen, og UNESCO erklærte 2016 som jubileumsåret for Aristoteles.

aristoteles-kvadratiskI UNESCO’s erklæring hedres både Aristoteles’ personlighet og den store betydningen av Aristoteles’ verker. I mai 2016 arrangerte universitetet i Thessaloniki verdenskongress for Aristoteles, og initiativet har inspirert flere vitenskapelige fora rundt i verden til å organisere store konferanser om Aristoteles for å diskutere hans verker og fordype seg i hans filosofi.

Aristoteles var født i Stageira i Nord-Hellas i 384 f.Kr. Han var sønn av Nicomachus, som var livlege for kongen av Makedonia i Nord-Hellas, Amyntas II. Hans mor var Faistis, og hennes familie kom fra Halkida i Hellas. Aristoteles kan ha arvet sin interesse for biologi fra sin far; vi vet at han i unge år hjalp faren sin mye. I 367 f.Kr., i en alder av sytten, flyttet han til Athen for å studere ved Platons Akademi, hvor han ble i 20 år inntil læreren døde i 347 f.Kr.  Aristoteles forlot Aten da og kom til Lilleasia byen motsatt Lesbos, nær Atarneas. Noen år seinere, dro Aristoteles, etter invitasjon fra kong Filip av Makedonia, til Pella og ble lærer for Filips 13-årige sønn, Alexander – seinere kjent som Aleksander den Store. I opplæringen av Alexander inngikk homeriske epos og andre verk av gresk litteratur. I 336 f.Kr. ble kong Filip myrdet, og Alexander besteg tronen.  I 335 f.Kr. grunnla Aristoteles sin egen skole, Lykeum i Athen. I hans «peripatetiske» skole vandret studentene rundt og diskuterte filosofi, etikk og andre spørsmål som angikk dem. Der fortsatte han med sin vitenskapelige forskning og undervisning. I 323 f.Kr. døde Alexander den store, og det ble vanskelig for Aristoteles å bo i Athen, så han flyktet til Halkida. Aristoteles ble syk og døde i Halkida i 322 f. Kr., i en alder av 62 år.

Aristoteles viet livet sitt til å arbeide med filosofi, retorikk, poesi og vitenskap, han hadde sterk moralsk samvittighet og understreket viktigheten av vitenskapelig integritet. Han regnes i dag som en av de største filosofene i vår etiske tenkningshistorie (Rabbås 1998).  Av hans arbeider er rundt 30 bevart i dag. Ifølge Aristoteles kan den teoretisk kunnskap deles inn i tre typer; matematisk, naturvitenskapelig og teologisk. Hans bok om politikk regnes som hans  viktigste verk. Aristoteles var ikke bare filosof, han var også sterkt interessert i naturvitenskap. Han brukte mange år til å observere, og var overbevist om all kunnskap begynner med det.

Det store problemet med bøkene til Aristoteles, er at originaler ikke har overlevd. Det finnes en del ruller som er avskrifter av undervisningsnotater eller verk av andre forfattere på gresk og latin som refererer til hans ideer og filosofi, men ikke noe som kan regnes som originale, og dette diskuteres av alle som beskjeftiger seg med hans verk. Allerede i seinantikken var denne diskusjonen i gang;  Strabon ( 64 f.Kr. -24 e.Kr.) for eksempel, refererer til noen ruller som kommer fra Apellikons sin bibliotek fra Athen. Apellikon var boksamler som levde i det 1. århundre f. Kr.  Han hadde restaurert og skrevet av noen ruller som ble med til Roma da generalen Sulla erobret Athen i 84 f. Kr. I Roma bodde og virket to greske filosofer, Tyrranio og Adronikus fra Rhodos, som i ca. 60 f.Kr. ga ut de verkene av Aristoteles vi kjenner til i dag, og som er overlevert til oss av Plutark (46-120 e. Kr.).

aristoteles-bildeDet et er en slik utgave av den nikomakiske etikken som Gunnerusbiblioteket eier i dag, og som ble presentert for Dr. Karen Margrethe Nielsen, professor ved universitetet i Oxford. Hun besøkte nylig Gunnerusbiblioteket sammen med  førsteamanuensis ved NTNU, Thea Selliaas  Thorsen. Denne boka ble gitt ut i Leyden av Daniel Heinsius (1580-1655), en nederlandsk professor i statsvitenskap, gresk og historie ved Leyden Universitet i 1605. Dr. Karen Margrethe Nielsen, forteller om en gresk parafrase som har blitt tilskrevet Adronicus av Rhodos, som var peripatetisk filosof og underviste i Roma rundt 60 f. Kr. i latinske oversettelser og utlegning. Det samme sier J. S. Brewer i sin bok om den nikomakiske etikk. -Og da er det en gåte som vedkommende gjerne vil undersøke videre: hvilken gresk tekst er dette basert på? Det blir spennende å se på resultatene og få høre mer om dette.

Selv om jubileumsåret snart er forbi, fortsetter Aristoteles og hans kunnskapsunivers å inspirere til videre diskusjoner om etikk, politikk og andre begreper, for fortsatt er de spørsmålene som han stilte veldig tidsaktuelle og diakroniske. «Aristoteles tenker seg både mennesket, byen og verden som organismer – kropper som finner sin sunnhet i balanse og harmoni. Statens og borgerens lykke er som helse og sunnhet i en kropp hvor alt fungerer bra» ( Eriksen, 1999, s 22). En slik harmoni mellom borgere og byen, politikk og etikk hadde sikkert gjort seg i dag hvor mye tyder på at verdigrunnlaget til folk og deres forhold til maktstrukturer er fylt av mistillit.

Hva er lykken? Hvordan kan man oppnå det gode liv? «Aristoteles tenker seg både mennesket, byen og verden som organismer – kropper som finner sin sunnhet i balanse og harmoni. Statens og borgerens lykke er som helse og sunnhet i en kropp hvor alt fungerer bra» ( Eriksen, 1999, s 22). En slik harmoni mellom borgere og byen, politikk og etikk hadde sikkert gjort seg i dag hvor mye tyder på at verdigrunnlaget til folk og deres forhold til maktstrukturer er fylt av mistillit. Kanskje vi må ta oss tid og gå tilbake til antikkens store forfattere og fundere på etiske og filosofiske spørsmål for å kjenne at det er viktig med riktig innsikt i menneskets idehistorie. Det kan hjelpe oss til å få et større perspektiv i dag også.

Kilder:
Bilder:
  1. Platon (til venstre) og Aristoteles (høyre). Utsnitt av fresken Skolen i Athen av Rafael, 1509. Falt i det fri (Public domain)
  2. fra http://www.e-rara.ch/zuz/periodical/pageview/11969856 visited 18112016
  3. By Daniel Heinsius (1580–1655) – Google books, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=32331823

 

Kategorier
Konservering UBrss Ukategorisert

En melding til framtiden

Tidskapsler er et vidt begrep som kan innbefatte alt fra personlige brev, avisutklipp eller et par mynter plasserat i et glass eller flaske som stilles på en hylle eller graves ned i hagen hjemme til teknisk avanserte, klimaregulerte kammar av rustfritt stål, der innholdet er klinisk preparert for å klare tusenvis av år med lagring. To spennende eksempel på langtidskapsler finner vi i Japan og USA. I Osaka, Japan ligger to identiske kapsler begravd siden 1971. Den øverste kapselen som er begravd på ti meters dyp tas opp en gang hvert hundrede år for kontroll. Kapsel 2 som er begravd på fjorten meters dyp skal, i følge planen, ligga uforstyrret til år 6970. I kapslena finnes alt fra plutonium til frø. I Atlanta i USA finner vi millenniumkapselen Crypt of Civilization som ble begravd under bakken i 1940. Krypten – en romliknende konstruksjon med en størrelse på cirka 14.7 kubikkmeter – skal forbli uåpnet til 28 mai 8113.

De fleste tidskapsler har to fellesfaktorer: de inneholder et budskap til kommende generasjoner og skal åpnes ved et bestemt tidspunkt. To fascinerende og vitenskapelig uvurderlige unntak er romsondene Voyager 1 og 2 som begge inneholder en tidskapsel i form av en forgylt kobberskive med lyd og bilder fra menneskelig kultur og jordklodens natur. Forhåpningen er at disse skivene skal oppdages av andre, for oss ukjente sivilisasjoner. I skrivende stund befinner romsondene seg cirka 20,579,106,000 og 16,944,346,000 kilometer fra jorden.

Tilbake til vår planet og Trondheim. I desember 2015 ble NTNU Gunnerusbiblioteket kontaktet av ansatte ved Psykisk Helsevern, St. Olavs Hospital. Byggingen av et nytt psykiatriskt akuttmottak i Østmarka var nylig igangsatt og de ansatte ønsket å markere detta igjennom å sette inn en tidskapsel i huskonstruksjonen: En kapsel som skal stå bortgjemt i hundre år og åpnes i 2116. I kapselen skulle det ligge fotografier, bøker og personlige fortellinger fra pasienter og intervjuer med behandlere og ledere som alle har relasjoner til Psykisk Helsevern i Trondheim og Østmarka. De ansatte ved Psykisk Helsevern ba bibliotekets gjenstandskonservator om hjelp med å planlegge kapselens plassering, konstruksjon og innehold slik at sjansene for dens overlevelse ble maksimert og for at den skal bli til glede for kommende generasjoner. Under 2016 har arbeidet med både bygget og kapselen framskredet, og denne uken ble dette feiret med en sermoni der kapselen ble plassert i sin nisje under en trapp. Så, hva innebærer det å forberede en tidskapsel for en århundre lang dvale? Vi skal se nærmere på noen viktige risikofaktorer og hvordan disse kan unnvikes.

St. Olav Hospitals tidskapsel tillverkas av Verkstedpartner AS i Trondheim. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)
St. Olav Hospitals tidskapsel tilverkes av Verkstedpartner AS i Trondheim. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)

Når man planlegger et tidskapselprosjekt finnes det månge variabler å ta med i beregningen. En tidskapsel er aldri starkere enn det svakeste punktet. Derfor er det viktigt at kapselen har tre grunnleggende kvaliteter: Den bør være strukturellt sterk, være godt forseglet og bestå av kjemisk stabile materialer. Med kjemisk stabilitet menes et materiales evne til å motstå forandringer eller nedbrytning som kan oppstå gjennom reaksjoner i materialet selv eller fra eksterne faktorer som f.eks luft, varme, lys, fukt etc. Kapselmaterialet kan altså være mer eller mindre kjemisk stabilt, og nedenfor skal vi se nærmere på hva dette betyr for valget av kapselkonstruksjon og kapselens overlevelse.

Metaller eller metall-legeringer er meget vanlige materialvalg ved konstruksjon av tidskapsler. Historiske spor av tidskapsler viser at kopper, stål overtrukket med tinn og bly har vært populære kapselmaterialer, spesielt på 1800-talet. Alla de her materialene har forutsetninger for å ruste, spesielt om de forvares i en miljö der klimaet ikke er stabilt eller om det – som i dette tilfellet med bly – kommer i direkt kontakt med organiske syrer som dannes når papir brytes ned. Til og med loddemiddlet i en metallkapsel kan ruste om det utsettes for fukt eller salter, og på så måte svekkes hele konstruksjonen. I mer moderne tidskapsler brukes ofte rustfritt stål. I rustfritt stål med lavt karboninnehold leges stålets ytterfilm om metallet skrapes, og på så måte minsker risikoen for at rust skal dannes. Rustfritt stål leder dessuten varme dårligt, hvilket er en stor fordel om kapselen skal sveises sammen for å skape en hermetisk lukket beholder.

Plastikk er et annet vanligt forekommende materiale i tidskapsler. Plastikk er en relativt ung materialgruppe med tvilsom langtidsstabilitet. Eldrende plastmaterialer avgir ofte gasser som ikke synes med øyet men som ofta lukter illa. Disse gassene bryter ned både plasten selv og andra gjenstander i nærheten. Nedbrytningsprosessen påskyndes ofte av vann, oksygen, lys, varme og luftforurensninger. Derfor bør man, om mulig, unnvike å bruke plastkapsler eller plast som forseglingsmateriale. Man bør også unnvike plastikk inne i kapselen.

Locket till St. Olav Hospitals tidskapsel svetsas fast för att skapa en hermetiskt sluten miljö inne i kapseln. Den goda stålkvaliteten och kapselns lockkonstruktion som gör det möjligt att svetsa i en utskjutande ”läpp” minskar risken för skadlig värmepåverkan på kapselns innehåll. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)
Lokket til St. Olav Hospitals tidskapsel sveises fast for å skape et hermetiskt lukket miljø inne i kapselen. Den gode stålkvaliteten og kapselens lokk-konstruksjon som gjør det mulig å sveise i en utskytende ”leppe” minsker risikoen for skadelig varmepåvirking på kapselens innehold. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)

Hand i hand med valget av kapselmaterial og forseglingsmetode går kapselens plassering. En aldri så velgjort tidskapsel og dens innehold kommer med største sannsynlighet å påvirkes av nærhet til varmeovner, vannledninger, tekniske rom, kjøkken eller toaletter som avgir ekstra varme eller fukt, og som kan bidra til raske, ekstreme svigninger i klima. En kapsel som plasseres i en yttervegg kan – spesielt om veggen inte vender mot nord – ta stor skada av solvarme eller vann som transporteres fra marken gjennom veggmaterialet og som ofte fører med seg smuss eller salter. I de tilfeller der kapselen skal begraves i jorden utendørs, kan nedbør, luftforursensning, raske svigninger i klima, grunnvann, jordens naturlige bevegelsesmønster og vibrasjoner fra trafikk forårsake framtidige skader på kapselen og dens innehold.

De fleste tidskapsler inneholder en eller annan form for papir; f.eks bøker, brev, avisutklipp og fotografier. Papir er et oganiskt og ikke alltid helt stabilt materiale som avgir og tar opp fukt for å komme i balanse med sin omgivelse. Om den relative luftfuktigheten i en tidkapsel stiger –f.eks ved kondens eller om fukt trenger inn igjenom kapselens lokk eller fuger – absorberes fukten av papirets fibrer som sveller og deformeres. Risikoen for kjemisk nedbrytning – resultatet av endringer i et materiales kjemiske sammensetning – øker også, liksom risikoen for at muggsporer aktiveres og blir til muggangrep, at tekst blir uleselig eller at ark og fotografier klistres sammen. Her kan en eneste vanndråpe gjøre enorm skade! Om den relative luftfuktigheten synker – hvilket kan skje om kapselen utsettes for varme – riskerer papiret å bli sprøtt og smuldre samman på grunn av at fibrene i papiret drar seg samman. Et hurtig svingende klima – altså ikke de naturlige svigningene som skjer med årstidene men temperaturforandringer som kommer fra ovner, vinduer, rør og lignende – kan lede til at bokbind deformeres og at emulsjonen på bildesiden av fotografiene sprekker.

Som i tilfellet med kapselen, bør dens innehold være kjemisk stabilt. Det maskinproduserte papiret vi bruker idag inneholder lignin: En byggestein som finnes i celleveggene på planter, trær og bark. Lignin er et veldig reaktivt materiale og bidrar ofta til att papiret brytes ned, spesielt om detta kommer i kontakt med luftforurensninger, lys, fukt og varme eller annet papir av dårlig kvalitet. Visse produksjonsprosesser klarer å fjerne en god del lignin fra papirmassen, og dette papiret egner seg bedre til langtidsforvaring. Alt papir som brukes i en tidskapsel – både gjenstandene selv og deres emballasje – bør være kopiert på eller produsert av papir som følger internasjonale standarder for langtidsforvaring av arkiv- og bibliotekssamlinger.

***

Siden tirsdag ligger St. Olav Hospitals tidskapsel på sin plass i det snart ferdigstilte akuttmottaket i Østmarka. Intensjonen er at kapselen skal ligge uforstyrret til år 2116 da den skal åpnes og forhåpningsvis vekke interesse og glede blant framtidige Trondheimsbeboere. For å ytterligere sikre kapselen i folkeminnet, er dens plassering merket med en plakett. Teksten lyder:

«Bak denne veggen ligger en tidskapsel med fortellinger til framtida – om psykiske lidelser – om å få og gi hjelp og behandling – tekster og fotografier fra St. Olavs Hospital, Psykisk Helsevern 2016.  Vi ber dere som kommer etter oss om å bevare tidskapselen i ett hundre år – og åpne den i år 2116.

22. November 2016»

 

Kilder:

  • Jarvis, W. E. Time Capsules – A Cultural History. McFarland, 2002.
  • Juhlin, V. Only Time Will Tell – The St. Olav Hospital Time Capsule in Trondheim, Norway. Dissertation for Preventive Conservation MA at Northumbria University, 2016.
  • NASA Jet Propulsion Laboratory. Voyager – the Interstellar Mission [webside]. Tilgjengelig fra: http://voyager.jpl.nasa.gov/index.html
  • Oglethorpe University. The Crypt of Civilization Time Capsule at Oglethorpe University [webside]. Tilgjengelig fra: http://crypt.oglethorpe.edu/
  • Panasonic. Time Capsule Expo ’70 [webside]. Tilgjengelig fra:  http://panasonic.net/history/timecapsule/
  • Sagan, C. Murmurs of Earth: the Voyager Interstellar Record. Random House, 1978.

 

 

Kategorier
Bokhistorie

Gottfried Wilhelm Leibniz i Gunnerusbibliotekets samlinger

Gottfried Wilhelm Leibniz: Theodicaea oder Versuch und Abhandlung (1735)
Gottfried Wilhelm Leibniz: Theodicaea oder Versuch und Abhandlung (1735)

Gottfried Wilhelm Leibniz (1646-1716), døde på denne dag for 300 år siden, den 14. november 1716. Han er best kjent som filosof og for den berømte formuleringen «vi lever i den beste av alle mulige verdener». Han trodde på en allmektig skaper, som ville innrette alt til det beste for oss. Leibniz utga aldri de filosofiske tankene og teoriene sine i et stort verk men i mindre utgaver. Bare en liten del av hans store produksjon ble utgitt mens han levde.

Men Gottfried Wilhelm Leibniz var mer enn bare filosof. Han var en begavet vitenskapsmann, en god representant for opplysningstiden (stort sett 1700-tallet), en intellektuell bevegelse som ville løfte fornuften som retningslinje i tilværelsens forhold. I mange forskjellige fag, som for eksempel matematikk, diplomati, historie, teologi og biblioteksvesen etterlot han seg varige spor. Han la grunnsteinen i logisk tegnspråk, oppfant regnemaskinen «Instrumentum Arithmeticum», var i kontakt med Newton og var pioner innen differensial- og integralregning, for å nevne bare noen av hans forskningsområder.

Leibnizbøker i Gunnerusbibliotekts samlinger

Boken Novissima Sinica
Gottfried Wilhelm Leibniz: Novissima Sinica (1697)

At han var mer enn bare filosof, gjenspeiles i Gunnerusbibliotekets samlinger. De gamle samlingene i biblioteket er oppstilt og inndelt etter emne. De fleste bøkene av og om Leibniz er riktignok å finne under filosofi, men han er også representert i jus-, teologi- og historiesamlinger og under temaet matematiske vitenskaper. Gunnerusbibliotekets samlinger fra denne tiden består stort sett av bøker fra Det Kongelige norske videnskabers selskab (DKNVS). Selskabets medlemmer donerte bøker og samlinger til biblioteket.

Signatur av Henrik August Angell
Signatur av Henrik August Angell

Hvem som donerte bøkene kan ofte sees av et proveniensnotat. Dette betyr at der finnes en signatur på tittelbladet eller et Ex libris, et eiermerke som er limt på baksiden av omslaget til en bok. I Oria ser vi at Gunnerusbibliotekets eldre samling inneholder rundt 25 bøker av og om Gottfried Wilhelm Leibniz. Noen av disse bøkene har et proveniensnotat. Notatene illustrerer at DKNVS medlemmene, som for eksempel Gerhard Schøning (1722-1780), Christopher Hammer (1720-1804), Jon Erichsen (1728-1787), Benjamin Dass (1705-1775), Simon Wolff (1710-1778) og Henrik August Angell (1781-1837) eide disse bøker før de ble del av bibliotekets samling. Også Thorvald Boeck (1835-1901), som solgte den store samlingen sin til DKNVS i 1899, eide noen bøker av Leibniz. At vitenskapsmenn og opplyste borgere i Norge eide bøker om eller av Leibniz viser betydningen hans. Selskapets medlemmer var interesserte lesere, og Leibniz’s ideer var viktige innenfor forskjellige fag.

Biografi

portrett av Gottfried Wilhelm Leibniz
Portrett av Gottfried Wilhelm Leibniz fra boken G.E. Guhrauer: Gottfried Wilhelm Freiherr von Leibniz : eine Biographie (1846)

Gottfried Wilhelm Leibniz ble født i Leipzig. Han studerte i Leipzig, Jena og Altendorf i Tyskland, hvor han fikk doktorgraden sin i jus da han var 20 år gammel. Etter å ha reist mye og levd noen år i Paris, begynte han 1676 å jobbe som bibliotekar for hertugen av Braunschweig i Hannover. Denne byen ble midtpunkt i livet hans, selv om han fortsatt var mye på reise i Europa og fikk andre verv, for eksempel ledelsen av Hertug August bibliotek Wolfenbüttel (1691-1716). Der opprettet han blant annet en alfabetisk katalog for samlingen, noe som var nytt i dette biblioteket. Leibniz var interessert i språk og samlet mange forskjellige språkprøver. Samtidig ville han fremme tysk. Dette til tross, publiserte han bøkene sine først og fremst på latin og fransk og bare en liten del på tysk. Dette gjenspeiles også i bøkene som finnes i Gunnerusbibliotekets samling. Ved sin død etterlot Leibniz seg en stor del skrifter og bøker inkludert ca. 20 000 brev. Brevene ble del av UNESCO programmet «Memory of the World». Arven gikk til biblioteket i Hannover, som i dag heter Gottfried Wilhelm Leibniz Bibliotek og selv om mye allerede er utgitt etter hans død, er fremdeles mye utrykt.

Kilder:

Kategorier
Bilder UBrss

Da klokka klang – skolehistorie fra Trondheim

Kalvskindet skole - interiør med personer
Undervisning ved Kalvskindet skole ca. 1900-1910. Foto: Erik Olsen/NTNU UB

Lørdag 12. november arrangeres Arkivdagen over hele landet. Tema i år er «Da klokka klang…». Tjenesten gunnerus.no ble lansert av NTNU Universitetsbiblioteket i oktober i år. I denne samlingen finnes mange titalls tusen bilder fra Trondheim og Trøndelagsområdet, og flere av disse er av gamle skolebygg fra Trondheim. I dag er bare et fåtall av de skolene som er avbildet bevart i sin opprinnelige form og utseende. Å se tilbake på hvordan skolebygg i Trondheim har sett ut er både spennende og interessant, og er med på å gi et historisk tilbakeblikk på en by som har vokst mye i både innbyggertall og geografisk utstrekning, fra de første bildene på 1800-tallet og frem til dagens moderne skolebygg.

Åsveien skole
Gamle Åsveien skole ved trikkelinja på Breidablikk. Foto: Adam Chr. Hassel/NTNU UB.
Åsveien skole
Gamle Åsveien skole ved trikkelinja på Breidablikk. Foto: Anton Røske/NTNU UB.

Åsveien skole på Byåsen er et slikt eksempel. Skolen ble åpnet i 1915 i forbindelse med økt bosetning i området rundt Breidablikk, hvor avstanden til den eksisterende Byåsen skole ble for stor. Bygget var opprinnelig plassert lenger ned og nærmere trikkelinja ved Breidablikk enn dagens skolebygg i Fagertunveien. Siden 1915 har Åsveien skole gjennomgått flere utvidelser og flyttinger på grunn av økt bosetning og brann, og skolen ble etter hvert plassert der den står i dag i Fagertunveien 2, i krysset mellom Byåsveien og Breidablikkveien.

Åsveien skole
Åsveien skole i Fagertunveien. Foto: Schrøder/NTNU UB.

Hittil siste byggefase ble ferdigstilt i 2015, 100 år etter at gamle Åsveien skole ble åpnet. Den er bygget etter moderne bærekraftige løsninger hvor reduksjon av klimagassutslipp i byggefasen og under bruk har vært viktig.

Åsveien skole
Utsnitt av nye Åsveien skole, ferdigstilt i 2015. Foto: Eggen Arkitekter

På Arkivdagen vil det bli presentert flere bilder og historier fra skoler og personer knyttet til skolehistorie i Trondheim. Utstilling og omvisning i magasinet vil gi besøkende et innblikk i mange av de historiske kildene som Arkivsenteret har tilgjengelig for brukere. Her er det mye spennende å se og lære om. Trondheim er en by med mye utvikling og en rikholdig historie.

Kilder:

  1. https://www.trondheim.kommune.no/content/1117733321/Prosjekt—Asveien-skole
  2. http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=%C3%85sveien_skole
  3. http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/2016/03/03/%C3%85sveien-skole-nominert-til-nok-en-byggepris-12233434.ece
  4. http://www.eggen-arkitekter.no/asveien-skole-og-idrettshall/

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Privatarkiv etter arkitekt Nic Stabell, endelig ordnet og registrert

img_4784liten

Nicolai Fredrik Krohg Stabell (1920-2002) vokste opp på Munkvold gård som sønn av Ruth Steen Nilsen og arkitekt Gunnar Stabell. Nic Stabell ble selv ferdig utdannet arkitekt ved NTH høsten 1947. Han fortsatte da til Bergen som reguleringsarkitekt fram til 1949 og så hos Frölich og Frölich fram til 1950. Siste stoppested i Bergen ble som daglig leder ved generalplankontoret for Bergenshalvøya og Askøy, da  ut 1951. Fra 1952 til 1956 var han ansatt som reguleringsarkitekt ved Trondheim byplankontor. Han fikk i desember 1956 stilling som vitenskapelig assistent ved det nyopprettede Institutt for By- og Regionplanlegging ved NTH, i 1958 som instituttarkitekt, i 1965 som dosent og fra 01.01.1986 som professor. På 1960-tallet var han med i et nordisk utvalg for videreutdanning i samfunnsplanlegging som resulterte i NORDPLAN. Fra 1968 var han med og startet Miljøfag ved NTH og faget Miljøkunnskap. Han ble emeritus fom 01.01.1990.

img_4786liten

Som emeritus ble Stabell høsten 1990 oppfordret av Institutt for By- og Regionplanlegging til å registrere og systematisere det arkivmaterialet som finnes av prosjekter/oppdrag fra firmaet «Langdalen, Stabell og Øyasæter», -senere «Arkitekt Nic Stabells kontor» og «Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L». Materialet skulle legges til rette for forskningsarbeid innenfor by- og regionplanlegging for 1960- og 70 tallet, og var tenkt som en supplering av Sverre Pedersens store arkiv.

img_4787liten

På 1950-tallet hadde «Nic» Stabell hjemmekontor, men fra sommeren 1960, kontorfellesskap med arkitektene Erik Langdalen og Jarle Øyasæter. Fra høsten 1965 Arkitekt MNAL Nic Stabells kontor som 01.01.1979 ble omorganisert til Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L. Han forlot dette firmaet i 1999. Kontoret hadde et samarbeid, fra 1966 til 1969, organisert som Økoplan med ansvar for befolknings og næringsmessige spørsmål i den første tiden med lovpålagt kommunal planlegging. Kontoret hadde oppdrag om ulike planspørsmål i rundt 40 kommuner.

I privatarkivet etter Nic Stabell er oppdragene beskrevet med oppdragsnr., oppdragsgiver, plantype og navn på det geografiske området materialet gjelder. I bilag med underlagsmateriale finnes kartutsnitt, lysbilder og tegningsruller. Arkivet har ca 10 000 lysbilder og negativer, her også avfotograferte terrengmodeller og flyfotogrammer. De endelige rapportene og noe forelesningsmateriale er også representert. De ulike formene for planlegging Stabell var med på kan inndeles i lands, region, general og detaljplan, herunder byplaner og reguleringsplaner.

Plangrunnlag for en generalplan, her for Stranda kommune
Plangrunnlag for en generalplan, her for Stranda kommune

Nic Stabell var medlem av Trondheim bystyre og byplanråd fra 01.01.1968 til 31.12.1971. Han var formann i Trondhjems arkitektforening fra 1956 til 1958.

 

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, Tek-0006 Nic Stabell

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0022 Gunnar Stabell

Helge Fiskaa: Med lov skal land byggjast, vedlegg 2: Om Nic Stabell

Kategorier
Digitalisering Konservering UBrss

Digitalisering ved Gunnerusbiblioteket

Spesialsamlingene ved NTNU Gunnerusbiblioteket har, siden 2008, utført digitalisering av eldre materiale med hjelp av avansert teknologi utviklet spesifikt for dette formål. Kvaliteten på de digitale filene utvikles hele tiden, og vi arbeider kontinuerlig for å muliggjøre det besta resultatet til våre brukere. Moderne scannerutstyr gir høyoppløste bilder der det er muligt å se ujevnheter i papirets overflate eller struktur, detaljer i tekst og bilde, fragmentariske vannmerker og produktionsmetoder som kan gi ledetråder til hvordan og hvor gjenstanden ble skapt. Takket være dette kan nye intresser og forskningsfelt oppstå, og ny information kan komme fram. I Gunnerusbiblioteket forsøker vi å ta vare på flera forskningsområders spesielle behov, og derfor digitaliserer vi ofta hele gjenstanden, inkludert permer og kanter.

Digitalisering i scanner vid Spesialsamlingene
Digitalisering i scanner ved Spesialsamlingene. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Nylig lanserte biblioteket en nettbasert tjeneste, Gunnerus, som gir brukere en mulighet til å se og bla i historiske bokbind, brev og dokumenter, kart, fotografier og diplomer fra våre samlinger utan å risikere originalen.  På den måten kan vår generasjon bidra til at framtidige brukere skal få oppleve og relatere seg til de unike gjenstandene som utgjør NTNU Gunnerusbibliotekets Spesialsamlinger.

Et godt eksempel på hvordan digitalisering kan bidra til å forlenge levetiden til gjenstander i papir ser vi i originalmanuskriptet til Ja Vi Elsker eller Norsk Fædrelandssang. I 2011 ble Ja Vi Elsker en del av Noregs dokumentarv; den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. Manuskriptet – som ble skrevet for hånd av Bjørnstjerne Bjørnson i 1863 – finnes bare i ett eneste eksemplar og dette forvaltes av NTNU Gunnerusbiblioteket siden begynnelsen av 1900-talet. Gjennom årene har Ja Vi Elsker blitt regelbunnet etterspurt for bruk i utstillinger og i ulike forskningssammenheng. For å unnvike videre slitasje og behov for konservering som kan forvanske gjenstandens historiske verdi og originalitet, har manuskriptet blitt digitalisert. De høyoppløste digitale filene kan brukes i forskning og som dummies under utstilling, og originalen får en velfortjent hvile fra håntering, lys, varme og andre faktorer som bidrar til nedbrytning av papir.

Fol 449, Ja Vi Elsker.

Når man, som vi kan se med Ja Vi Elsker, minimerer bruk og utlån av originalen er det viktig å arbeide for en økt digital tilgjengelighet slik at interessen for gjenstanden ikke forblir av en ren akademisk art men også folklig. Gode nettløsninger som f.eks Gunnerus  – der brukere kan lagre og printe ut høyoppløste bilder gratis – skaper bredere utdanningsmuligheter. Samlingene levendegjørs, gjenbrukes og revurderes, og nye interessegrupper kan bildes.

 

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Bibelselskapet 200 år og bibler i Gunnerusbiblioteket

foliobibler      Tre foliobibler: Christian III’s bibel (1550), Fredrik II’s bibel (1589) og Christian IV’ bibel (1632)

 

I år feirer Det norske bibelselskapet 200 år, og historien om det norske bibelselskapet starter  med unionsforhandlingene mellom Norge og Sverige høsten 1814.

Toppdiplomaten Mathias Rosenblad var et av medlemmene i den svenske forhandlingsdelegasjonen og han gav den geistlige delen av nordmennenes delegasjon særlig oppmerksomhet. Dag Kullerud nevner i boka «Bibelen – boken som formet vår kultur» (2016), at mange norske prester var svært skeptiske til en union med Sverige. Var Rosenblads oppdrag muligens en sjarmoffensiv mot prestene som opinionsdannere? Det er en betraktning som står for bloggforfatterens regning; det finnes ikke dokumentasjon som viser at dette var tilfelle. Men det finnes dokumenter som forteller om en stadig mer positiv holdning til unionen fra de norske prestenes side etter hvert som Rosenblad snakket med dem – noe han gjorde i løpet av flere storslåtte middagsselskaper (Kullerud 2016). Rosenblad foreslo opprettelsen av et norsk bibelselskap for prestene i den norske delegasjonen, og flere av nordmennene i delegasjonen fikk medlemsskap i det svenske bibelselskapet. Igjen vet vi ikke om forslaget var rent taktisk fra Rosenblads side, eller om det lå religiøse grunner bak, men det var trolig et smart framstøt; nordmennene likte forslaget og svenskene bidro med mer enn 20 000 riksdaler til opprettelsen av et norsk bibelselskap.

 

Nasjonsbygging

Da det norske bibelselskapet ble dannet i 1816, var det (foruten pengene fra svenskene) med økonomisk hjelp fra det britiske bibelselskapet (dannet 1804). The British and Foreign Bible Society la til tider sterke føringer på det norske bibelselskapet, eksempelvis i form av krav til utforming av visse bibelutgivelser. I en periode konkurrerte de faktisk også med det norske bibelselskapet ved å selge egne bibelutgaver, gjerne til en lavere pris enn det norske bibelselskapet var i stand til (Kullerud 2016).

Dannelsen av bibelselskaper var en del av en nasjonalistisk trend i flere land og sterkest var denne trenden i første halvdel av 1800-tallet. Utgivelsen av bibler på landenes nasjonale språk var et sterkt bidrag til å bygge et lands kultur og egenart. Bibeloversettelser hadde gjerne positive konsekvenser for utviklingen av skriftspråket i det enkelte landet. Et eksempel på dette er utgivelsen av Christian III’s Bibel på dansk i 1550; språket i denne bibelutgaven var godt og lett tilgjengelig, og representerte et sprang framover for dansk skriftspråk. For Norges del ble utgivelser av bibler på norsk et sterkt bidrag i konstruksjonen av den norske nasjonen. Før 1814 ble bibler kun utgitt på dansk i Norge.

Det var glissent mellom biblene i norske hjem til langt ut på 1800-tallet. En bibel kunne koste opp til en månedslønn for ei tjenestejente, og sjøl om lønningene gikk opp og prisene etter hvert gikk ned, gikk det fortsatt smått med distribusjon av bibler i Norge.

 

Dødsdømt bibeloversetter

I 1834 ble den første norske Bibelen trykket – med britisk hjelp. Denne utgivelsen var et opptrykk av en dansk bibel fra 1740. Først i 1854 hadde Det norske bibelselskapet økonomi nok til å utgi hele Bibelen på norsk.  Den første norske bibelutgaven som var oversatt fra den hebraiske grunnteksten, kom i 1891.

Bibeloversetteren av den første samiske bibelen har en dramatisk bakgrunn. Lars Hætta var med i Kautokeino-opprøret i 1852, og ble dømt til døden for drap, men ble seinere benådet til livsvarig fengsel. Språkforskeren Jens Andreas Friis var professor i samisk språk, og han begynte å besøke Hætta i fengslet. Friis forsto at Hætta var en språklig begavet ung mann. Lars Hætta ble med i oversettelsesarbeidet mens han satt i fengslet, og sammen med Friis oversatte han bibelen til samisk fra norske og finske bibelutgaver. Lars Hætta slapp ut av fengslet først i 1867. 1886 var oversettelsen av bibelen på nordsamisk ferdig, men den ble ikke utgitt før i 1895.

Dagens norske bibelselskap arbeider kontinuerlig med nye bibelutgaver, og høsten 2016 pågår bl.a. arbeidet med Bibelen på sørsamisk samt en bibelutgave som inkluderer Apokryfene. Fra 1952 har bibelselskapet også samlet inn penger til bibelutgivelser i andre land.

Gunnerusbibliotekets bibelsamling

Gunnerusbiblioteket har en stor samling av bibler. Bloggposten blir aldeles for lang dersom hele samlingen skal beskrives i detalj. Derfor fokuserer det følgende på utvalgte deler av samlingen.

De tre mest kjente av våre eldste bibler er tre folioutgaver. Den eldste av dem er Christian III’s bibel fra 1550, også kalt Reformasjonsbibelen. Denne utgaven har vi flere eksemplarer av, hvorav noen er opptrykk av førsteutgivelsen. Denne bibelen er den første hele bibelen på dansk, og tekstgrunnlaget for den var den tyske Lutherbibelen fra 1545. Boka er utstyrt med 92 tresnitt; en påkostet utgivelse altså, og prisen på denne bibelen var ikke for alle å betale. Man måtte ut med summen tilsvarende kostnaden for en okse eller 30 tønner rug (www.bibelselskapet.no).

I 1589 kom det ut en ny, dansk bibel i Danmark-Norge, kalt Fredrik II’s bibel. Biblioteket har også flere utgaver av denne. Hverken denne eller Christian III’s bibel har inndelinger i vers. Teksten i Fredrik II’s bibel er identisk med utgaven fra 1550, men med rettelser, og inneholder i tillegg fortaler av Martin Luther, innholdsoversikt til hvert kapittel, samt også en bibelordbok. Også denne bibelen inneholder tresnitt. Språket i bibelutgavene fra 1550 og 1589 ble i sin samtid oppfattet som tilgjengelig og greit, og ble godt mottatt i Danmark-Norge.

Den tredje av de store foliobiblene kom ut i 1633, og er kjent som Christian IV’s bibel. Denne bibelen har inndeling i vers, og er ellers i det store og det hele lik Fredrik II’s bibel. Også denne bibelen finnes i flere eksemplarer i Gunnerusbiblioteket.

Hans Poulsen Resen var professor ved Københavns universitet og han og hans kolleger fikk i oppdrag av kongen å rette feil i bibelen fra 1589. Kritiske tyske teologer bidro til å komplisere Resens oppdrag. Det hele endte med at man fortsatte å utgi opptrykk av de populære lutherbiblene (1550/1589-utgavene) for allmuen, mens Resens korrekte, men vanskelig tilgjengelig oversettelse, ble en bibel for akademisk bruk. Resens bibeloversettelse kom ut i 1607. Gunnerusbiblioteket har étt eksemplar av denne bibelutgaven.

Fra 1630 til først på 1800-tallet kom en rekke utgaver av «huus- og reyse-bibler».  Disse var bibler i et mindre og mer hendig format, og ble solgt til mer folkelige priser. Gunnerusbiblioteket har hus- og reisebibler utgitt fra 1738 til 1802.

En enda mindre bibelutgave er et såkalt «vestlommetestamente», et nytestamente i formatet 9,5 x 5,5 cm. Gunnerusbiblioteket har utgaven fra 1849.

Et annet klenodium i bibelsamlingen er en bildebibel fra 1837, og er den første bildebibelen som ble utgitt i Norge. Denne utgaven er sjelden (www.bibelselskapet.no). Illustrasjonene er detaljerte – og noen ganger fantasifulle; se for eksempel «hvalen» som truer når Jonas kastes i havet:

bildebibel

Gunnerusbiblioteket har ikke det norske bibelselskapets første, hele bibel fra 1854, men vi har prøvetrykk av enkelte bøker i Bibelen – utgitt av bibelselskapet samme år.

Den eldste nynorske bibelutgaven i vår samling, er Markusevangeliet på nynorsk, fra 1870, og utgitt av Vestmannalaget. I følge www.bibelselskapet.no er oversetteren Georg Grieg, en boktrykker fra Bergen, men dette er ikke angitt i selve dokumentet. En annen nynorskutgave i bibliotekets eie er Johannesevangeliet fra 1871 på intet mindre enn vesttelemarkdialekt!

Det første nytestamentet på nordsamisk kom ut i 1840, og Gunnerusbiblioteket har denne utgaven som ble oversatt av Nils Vibe Stockfleth. Stockfleth var offiser, men begynte å studere teologi og samisk, og endte opp som prest og bibeloversetter i Finnmark. Stockfleth var også involvert i Kautokeino-opprøret; men var dessverre en av dem som bidro til å forverre konflikten, i følge Kullerud (2015).

Videre har vi også den første, hele bibelen på nordsamisk, som nevnt oversatt av Lars Hætta og Jens Andreas Friis, og utgitt i 1895.

Gunnerusbibliotekets bibelsamling er ikke én, fysisk samling, men utgjør flere samlinger. Noen hører til vår Libri Rari-samling, noen står i en samling som kalles «Gammel Oppstilling» (GO Aa8), og flere av de nyere biblene tilhører A-samlingen. Alle disse biblene står i lukkede magasiner.

Summary in English:

The Norwegian Bible Society celebrates it’s 200 years anniversary; established in 1816, with economical support from the Swedish king and the British and Foreign Bible Society. Establishing bible societies was an international trend in the early 1800’s. To be able to read the Bible in your own language was an important contribution to building national feelings and pride. This was especially  important in Norway in the 1800’s, when Norwegians was constructing a identity of their own, aspiring to become an independent nation.

The Gunnerus Library has a wide collection of bibles, and a few of them a presented here. The most spectacular bibles might be three foliant bibles from the 1500’s and the 1600’s, published by the kings of Denmark-Norway. Christian III’s bible from 1550, was the first bible in Denmark-Norway to be published in Danish. This bible edition is also called the Reformation Bible. The translation of this bible was a leap forward in developing Danish written language. These bibles were translations from a german bible by dr. Martin Luther, published 1545. The first, complete bible in Norwegian was not to be published until 1854, due to poor economy in the early years of the Norwegian Bible Society. The Gunnerus Library does not hold a copy of this edition, but we have test prints of this bible from 1854. We have however, the first complete bible in North Sami, published in 1895, and translated by a former sami prisoner Lars Hætta (sentenced for participation in the Kautokeino revolt) and a professor in Sami languages, Jens Andreas Friis. The first bible edition in nynorsk, the literary form of Norwegian language, basen on certain country dialekts, was the Gospel of Mark, and the Gunnerus Library owns the first edition from 1870.

Kilder / Sources:

Dag Kullerud. Bibelen: boken som formet vår kultur. Oslo: Verbum, 2016

www.bibel.no/Bibelselskapet

www.snl.no

Kategorier
Kart Privatarkiv UBrss

Hallset – Trondheims første drabantby

Arkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen la planene for Trondheims første drabantby på Hallset tidlig i 1960-årene.

Sverre Pedersen var opptatt av hvordan folk bodde. Han la vekt på at det skulle komme sol inn i beboelsesrom.

Det var også viktig at man hadde egne rom for tørking av klær. Menneskene skulle bo trygt og lykkelig.

Dette ser vi klart uttrykt i skissen over Hallset hageby hvor solen er tegnet inn og angir himmelretningene som er klart markert.

Boligene er orientert etter solens gang slik at alle leiligheter skulle få sol inn i sine beboelsesrom.

1205_

Som arkitekt var Sverre Pedersen klart påvirket av engelsk hagebybevegelse som ser på et boområde som en mer eller mindre selvstendig byorganisme hvor boligområdene består av lave hus i hager.

Han var også klart påvirket av tyske prinsipper innen klassisistisk byplanlegging. Disse legger vekt på lange utsiktsakser og plassanlegg etter barokkens idealer, som betyr rettvinklede ordnete gatemønstre med akser og symmetri.

I praktisk boligplanlegging betyr dette at en tettere bebyggelse skulle legges til de flate områdene, mer åpen bebyggelse til kupert terreng og friområder legges til de bratteste områdene.

Disse planleggingstankene kan vi se i tegningen over skissen av Søndre Hallset hageby som er utferdiget av Sverre Pedersen.

METADATA-/scanq/scantofile0001.tif

Kilde:

NTNU UB Tek28 Sverre Pedersen

Li, Bård: Sverre Pedersens arkiv. Katalog, 2003

Tvinnereim, Helga: Sverre Pedersen: En pioner i norsk byplanlegging, 2015