Illustrasjonsbilde fra NTNU Universitetsbiblioteket tatt i forbindelse med Tråante 2017, 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917.
Isaac Olsens manuskript «Om lappernes vildfarelser og Overtro», 1717. Foto: Nils Kr. Th. Eikeland, NTNU UB
Trønderen Isaac Olsen (f. 1680 – d. 1730) var en av de første nordmenn som virket som lærer for samene i Finnmark på begynnelsen av 1700-tallet. I forbindelse med erfaringene han fikk med samene gjennom sin lærergjerning, skrev han rapporter om samisk religionsutøvelse og utarbeidet lister over deres hellige steder. Isaak Olsen er forfatteren bak et viktig kildeskrift med tittelen Lappernes Vildfarelser og Overtro. Kildeskriftet dreier seg om samenes religionsøvelse i Øst-Finnmark basert på hva Olsen selv hadde sett og hørt blant samene i tiden 1703–15.
Olsen hadde et nært samarbeid med samemisjonæren Thomas von Westen, blant annet ansatte von Westen ham som lærer og oversetter ved det nyopprettede Seminarium scholasticum (senere Seminarium Lapponicum) i Trondheim. Skolen skulle utdanne misjonærer og lærere til samiske områder. Olsen var blant annet lærer for den kjente samemisjonær Knud Leem (1697-1774).
Manuskriptet i Gunnerusbiblioteket
Isaac Olsens unike manuskript finnes i Gunnerusbiblotekets samlinger (XA Oct. 168). Det var rektor i Tromsø Just Qvigstad som tilfeldigvis fikk nyss om manuskriptet ved en reise i Trøndelag i 1897. Det var da i gårdbruker E.M Aunes eie på Kolvereid. Det er mulig Qvigstad fikk låne manuskriptet til Tromsø en tid, for Qvigstad har både studert og transkribert manuskriptet. I 1906 ble det kjøpt inn til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek.
Just Qvigstad (1853-1957)
Tidens tann har tæret på manuskriptet, men til tross for dokumentets stusselige utseende, representerer det altså et av de viktigste norske kildeskrift til samenes historie.
Gunnerusbiblioteket har måttet sperret det fysiske eksemplaret for utlån på grunn av dets beskaffenhet, men det er nå gjort digitalt tilgjengelig.
J. Qvigstads transkriberte versjon og omtale av manuskriptet finnes trykt i DKNVS skriftserie nr. 4, 1910 .
Les også gjerne kronikk i Gemini om dette og andre unike manuskripter i Gunnerusbiblioteket fra Finnemisjonens tid. I forskningsbladet Gemini.no finner du er en flott nettutstilling over NTNUs unike manuskript, bøker og gjenstander som omhandler samene.
Hver sommer mellom andre og tredje studieår dro arkitektstudenter fra NTH ut for å tegne gamle norske hus og anlegg. Målet var todelt; det skulle gi studentene kjennskap til norsk byggeskikk, og samtidig skulle de være med på å dokumentere den. Professor Johan Meyer (1860-1940) startet denne tradisjonen ved NTH som varte helt fram til 1970-tallet. Oppmålingstegningene oppbevares i dag ved NTNU Universitetsbiblioteket og arkivet består av mer enn 900 oppmålingsoppgaver. Blant oppmålingsarbeidene som skiller seg ut fra de andre er Kirsti Knudsen sitt arbeid. Sommeren 1964 dro hun til Kautokeino for å tegne gammer og telt.
Knudsens oppmåling består av 10 plansjer:
Goatteloubbal – goatte betyr gamme, loubbal betyr elv som har utvidet seg til et vann.
Goatteloubbal – «Denne store gamma ved Goatteloubal fjellstue ble bygd like etter evakueringa i 1945 av Nils Mortensen Hætta, som bodde her med sin familie inntil de fikk bygd hus. Materialene i gamma er rester av tysk tømmer. Senere delvis fornyet med bjørkestenger. Inngang mot øst, da sterk vind fra vest. Gamma ligger ca. 10 m fra vannet. Like ved står et stativ til å tørke fiskegarn på. Gamma brukes i dag til oppbevaring av fiskeutstyr og overnattingsted for fiskere» (tekst fra plansje).
Goatteloubbal – fiskegamme. «Denne gamma er bygget like etter 1945 og ligger ca. 25 m fra den store gamma i Goattelouball. Den brukes til oppbevaring av saltet fisk. Da gamma er gravd så langt ned i bakkken holder den lav temperatur om sommeren» (tekst fra plansje)
Gamasjavrre – «Denne gamma virket veldig karrig og primitiv p.g.a. at den var bygd av veldig krokete bjørkestammer som var barket. Hadde en følelse av at hele floken av vridde bjørkestammer kunne ramle sammen når som helst. Hovedkonst. består av 4 bærestokker som øverst er bundet sammen med 4 tverrstokker, slik at ljoren danner en firkant» (tekst fra plansje)¨
Hansasaiva – «Denne gamma ble bygd ca. 1932. Grunnen til at den ikke ble brent i 1944 er at den ligger i et område med farlige myrer og tett kratt, slik at det er veldig vanskelig å komme hit. Fugle- og viltbestanden gav et tydelig bevis på at området sjelden blir besøkt. De få samene som bruker gamma i dag fisker i Hansasaiva. Vinteren 1944-45 gjemte noen samer seg her i stedet for å reise sørover. Gamma er konstruert av to buer som er bundet sammen med en tverrstang øverst. Mot denne konstruksjonen er det satt opp 5 andre stokker. Mellom disse og hovedkonstruksjonen ligger tverrstokker som holder den vertikale kledningen på plass» (tekst fra plansje).
Hansasaiva – «Hvert av de samiske navnene har sin egen spesielle bokstav, slik at de kort kan skrive navnet på alle redskaper og ting de har med når de flytter omkring på vidda. Øverste inskripsjon står på gammedøra i Hansasaiva. Den betyr: Berit Anna Johansdatter Hætta. Nederste inskripsjon står på en av kledningstokkene 62 cm over bakken. Den betyr: Aslak Matheus Nilsen Siri Ellen Nilsen Gaup» (tekst fra plansje).
Luppojavrre – «Denne gammetypen kalles torvtelt p.g.a. at konst. er den samme som for sommerteltene. Bærestokkene er v-formet i endene. De støttes opp mot hverandre og møtes midt over åren. Kledningsstokkene støttes opp mot knuten som bærestokkene danner» (tekst fra plansje).
Biggelouball – Vintertelt, familietelt
Goattelouball – dører til gamme ved fjellstua og fiskegamme
Oppmålingstegninger finnes ved mange andre institusjoner i landet. På 1950-tallet ble det iverksatt et større arbeid for å registrere tegningene i ett felles kartotek, og etter hvert som nye tegninger kom til skulle kartotekarkivet oppdateres (det ble ført ved fire steder, deriblant ved NTH). Senere ble kartotekarkivet gjort tilgjengelig digitalt gjennom ANTON (Antikvarisk oppmålingsbase for norske hus), hvor en del av informasjonen på kortene ble gjort søkbar samtidig som kortene ble digitalisert. Basen ble avviklet 1. jan. 2017 og det pågår nå arbeid med å gjøre materialet søkbart via arkivportalen.no. For materialet som oppbevares ved biblioteket vil oppmålers navn nå bli søkbart.
I dag feirer vi samenes nasjonaldag. I år markerer også dagen 100-årsdagen for det første samiske landsmøtet som ble holdt i Trondheim 6.-9. februar 1917. Fire viktige saker sto på landsmøtets agenda: reinbeitesaken, lappeloven, skolegang og organisering. Initiativet til møtet ble tatt av Brurskanken samiske kvindeforening som ble ledet av Elsa Laula Renberg. Samene tok initiativet til møtet for å få innflytelse på sin egen situasjon og for å nå fram i det norske samfunnet. Landsmøtet samlet over 150 deltakere, de fleste fra Norge, men også svenske samer var representert. Møtet ble holdt i Metodistkirken ved Lilletorvet, hvor bildet nedenfor er tatt. Bak ved prekestolen sees fra venstre Ellen Lie, Elsa Laula Renberg og pastor Trygve Wahlström.
Gruppebilde av Brurskanken Samiske Kvinneforening, den første samiske kvinneorganisasjonen i Norge, etablert i 1910. Foreningen deltok på det første samelandsmøtet som var i Trondheim 6. februar 1917. Alle på bildet, unntatt tre, er kledd i sørsamisk drakt.
Bak fra venstre: Lisa Barrock, Brita Brantfjord, Sofie Mathiasen, Malla Vesterfjeld, Kristine Stinnerbom. Sittende fra venstre: Elsa Laula Renberg, Ellen Lie, Ellen Olsen, Gunhild Granefjeld. Foran fra venstre: Anna Andersen, Maria Pedersen. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB
Portrett av Anna Løfwander Jarwson (foran), Ellen Lie (bak til venstre) og Elsa Laula (bak til høyre, i lulesamebunad). Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB
Muggsoppens livscykel.
Modifierad bild, originalet inlånat med tillstånd av Penthon [www.penthon.com]
I veckans blogginlägg ska vi se närmare på något som finns överallt: i luften vi andas, på vår hud, på våra kläder och på de gjenstander vi har kring oss. I sin luftburna form är dessa partiklar osynliga för blotta ögat och utgör för det mesta ingen fara för oss. I kontrollerat framodlad form kan de till och med vara till glädje och nytta vid brödbakning, ölbryggning och som antibiotika vid infektioner. I sin fritt groende form har de dock potential att ödelägga hela gjenstandssamlingar och riskera vår hälsa. Vi talar om muggsopp och mugg.
Muggsopp är ett samlingsnamn för plant-liknande mikroskopisk sopp som livnär sig på näringsstoffer i organiskt material. Det finns minst 100 000 kända arter av muggsopp. Mugg är framväxten av muggsopp på gjenstander.
Muggsoppens livscykel. Modifierad bild, originalet inlånat med tillstånd av Penthon
Bilden ovan visar hur soppsporer kan utvecklas till mugg. Överst i bild ser vi sporerna: partiklar så små som 0.001 millimeter. För att gro och bli till mugg behöver soppsporerna en gunstig miljö, f. eks varm, fuktig och gärna stillastående luft och en mörk oppbevaringsplats, och näring som vi hittar i skinn, pergament, papir, textilier, limmer och andra organiska material. Soppsporer som får gro bildar ett trådliknande nätverk som kallas hyfer. Hyferna, i sin tur, blir till mycel, ett nät synligt för ögat. I mycelet produceras nya soppssporer som friges i luften och sprids mellan gjenstandene i ett rum. Om oturen är framme har man ett storskaligt muggangrepp i sin boksamling inom 48 till 72 timmar.
Det aktiva muggangreppet har ett par karaktäristiska kännetecken. Doften är söt och rutten, och vid beröring känns mugget klebrigt. Utseendet och färgen kan variera, men vanligt är att mugget växer som vit-gråa tentakler över bokryggar och boxar eller som «blomningar» i regnbågens alla färger över arksidor och bokpärmar. Den varierande färgskalan beror på materialet som soppsporerna hämtar sin näring från. Till skillnad från aktiv mugg är vilande mugg torr och påminner om pudrigt støv. Även här varierar färgen. Att sporerna inte är aktiva betyder inte att de är döda: tidigare aktiva muggsporer kan ligga i dvala i mycket lång tid och plötsligt bli aktiva om klimatet förändras.
Väck inte den björn som sover.. Tidigare aktiv mugg på bokpärm. För att inte kontaminera andra gjenstander har den här boken fått ett omslag i syrafri papir. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Det bästa, billigaste och säkraste sättet att förhindra muggangrepp är att arbeta förebyggande. Regelmässiga klimatkontroller, genomtänkta placeringar av reoler och bokskåp, gott renhold och noggranna inspektioner av samlingarna är exempel på förebyggande tiltak.
Om oturen är framme och man upptäcker ett aktivt muggangrepp bland sina böcker, bör man börja med att hitta källan till muggangreppet. Kanske är det ett vattenläckage eller en för hög luftfuktighet i oppbevaringslokalen. Kanske har det bildats ett stillastående mikroklimat bakom bokraden i reolen eller i bokskåpet. När man funnit orsaken till angreppet är det viktigt att isolera de gjenstander som har påverkats. De bör placeras i ett rum utan fasta arbetsplatser där det är möjligt att kontrollera både temperatur och luftfuktighet. Nästa steg är att stabilisera klimatet i lokalen där muggangreppet sker. För att klara detta, och för efterarbete med sanering och gjenstandsvård är det ofta nödvändigt att kontakta extern kompetans.
Webben innehåller mängder av «goda» råd om behandlingsmetoder för muggskadade böcker. I en del fall är råden direkt farliga för den egna hälsan och dessutom ödelägger de också boken man vill rädda. Bäst är att kontakta närmaste museum, arkiv eller bibliotek där en gjenstandskonservator arbetar.
Här följer några exempel på vad man inte bör göra om man upptäcker aktiv mugg i sin boksamling:
Lägg inte ned boken i hushållsfrysen. Kyla dräper inte aktiv mugg utan låter den gå i dvala. Att frysa ned en muggangripen bok är alltså inte en behandlingsmetod utan enbart ett sätt att stabilisera boken till dess den kan behandlas av en konservator. Nedfrysning är heller inte en okomplicerad process och utförd på fel sätt kan den ställa till med stor skada på boken.
Lägg inte in boken i ugnen, mikrovågsugnen eller ut i solsken. Hög värme och viss elektromagnetisk strålning som ultraviolett, infraröd, gamma- och mikrovågor kan dräpa muggsporer, men risken för att boken förstörs är extremt stor.
Undvik kemikalier. Idag brukes kemikalier först efter att konservatorn analyserat muggsporerna och angreppets omfang. Kemikaliebehandling utesluts oftast eftersom tester har visat att behandlade gjenstander faktiskt kan bli mer mottagliga för muggangrepp. Dessutom ligger problemet med muggangrepp för det mesta i oppbevaringsmiljöen och detta åtgärdas inte av kemikaliebruk på gjenstanden. Risken är också stor för att man skadar gjenstanden och utsätter sig själv för livsfara, eftersom många kemikalier som tidigare användes vid muggsanering har visat sig vara mycket farliga.
Om man hittar vilande, torr mugg i en bok kan en del av mugget som syns med blotta ögat ofta tas bort mekaniskt med torr-rengöring, f.eks med hjälp av en støvsuger med ett högeffektivt partikelfilter för luft, ett såkallat HEPA-filter, och ett litet borst-munstycke. Vid støvsuging är det viktigt att bruke lägsta inställningen på støvsugeren och att täcka munstycket med ett fint nät för att inte suga in bitar av gjenstanden. Torr-rengöring kan ta bort en god del synlig mugg men chansen för att muggets rotsystem fortfarande finns kvar inbäddat i föremålet är stor. Dessutom är det stor risk att sporer sprider sig i luften.
Exponering för mugg irriterar lungorna och kan på sikt leda till luftvägssjukdommar och andningsproblem, eksem och andra former av hudirritationer, ögoninfektioner, illamående, migränanfall och värk som påminner om reumatism. Vet man att man har allergier, astma eller andra problem med luftvägar eller lungor bör man undvika att vistas i riskmiljöer eller hantera muggskadat material. Vid hantering och rengöring av muggskadade gjenstander bör man alltid arbeta i en väl ventilerad miljö – inte vid sin kontorsplats. Om man saknar ett avtrekksskap med ett utsug eller filter anpassat för soppsporer, kan man ibland arbeta utomhus så länge väder och vind tillåter. Var man än arbetar, bör man alltid bruke beskyttelseutstyr som plasthandskar och munskydd med godkänt filter. Skyddsbriller och skyddskläder är också bra. Dessutom bör man vara noga med att tvätta händerna efter man har hanterat en muggskadad bok. Hälsoproblem från exponering av mugg kan komma efter många år, och därför är det viktigt att alltid skydda sig – även vid kortvarig exponering.
Litteraturtips:
BSI (2012) PAS 198:2012 Specification for Managing Environmental Conditions for Cultural Collections. BSI, London
BSI (2012) PD 5454:2012 Guide for the Storage and Exhibition of Archival Materials. BSI, London
Child, R. E. (2011) Mould Outbreaks in Library and Archive Collections. Tillgänglig online: http://bit.ly/2jsuUQl [01.02.2017]
Conservation Centre for Art and Historic Artefacts (2013) Managing a Mold Invasion: Guidelines for Disaster Response. Tillgänglig online: http://bit.ly/2jsDvCq [01.02.2017]
Cornell University Library Tutorial (2005) Mold. Tillgänglig online: http://bit.ly/2jN47yT [01.02.2017]
Guild, S. and MacDonald, M. (2004) Mould Prevention and Collection Recovery: Guidelines for Heritage Collections. Tillgänglig online: http://bit.ly/2jN2OQJ [01.02.2017]
Michaelsen, A., Pinzari, F., Barbabietola, N. and Piñar, G. (2012) Monitoring the Effects of Different Conservation Treatments on Paper-Infecting Fungi. In: International Biodeterioration & Biodegradation, Volume 84, October 2013. Tillgänglig online: http://bit.ly/2jUNn8l [01.02.2017]
Northeast Document Conservation Center (2011) Emergency Salvage of Moldy Books and Paper. Tillgänglig online: http://bit.ly/2kR7hBQ [01.02.2017]
The National Trust (2011) The National Trust Manual of Housekeeping. National Trust, Swindon.
I fjor åpnet vi Gunnerus.no, en søketjeneste for vårt digitaliserte spesialsamlingsmateriale. Her kan man finne historiske bilder og dokumenter som finnes hos NTNU Universitetsbiblioteket, se dem på nært hold og laste ned filer til videre bruk.
I løpet av denne helgen vil antallet som har tatt turen innom sidene passere 20 000. Til sammen har de besøkende utført 169 053 søk og gjennomsnittlig tilbragt i overkant av 8 minutter per besøk.
Utvikling i antall besøk siden 1. januar 2017
33% av de besøkende har brukt mobile enheter som telefon eller nettbrett for å se på sidene. Vi og vår leverandør Tind jobber stadig med å forbedre hvordan sidene oppleves både på mobil og pc. I løpet av årets første måneder vil bl.a. visningsteknologien som man ser på dokumentene i oppdateres og legge bedre til rette for mobilbruk.
Vi publiserer ukentlig nye bilder og dokumenter, og får daglig nye opplysninger og andre tilbakemeldinger fra publikum via kommentarfeltet som finnes under hvert dokument. Ukjente steder blir gjenkjent, personer blir identifiserte og mysterier blir løst. I kommentarfeltet kan man enten kommentere som gjest uten å opprette konto, eller f.eks. bruke sin Facebookkonto for å gi sine tilbakemeldinger hvis man ønsker det.
Vi ønsker å takke for besøket og samarbeidet så langt og gleder oss til fortsettelsen!
Dette bildet ble nylig stedplassert av en Gunnerus.no-bruker. Klikk på bildet for å ta en nærmere titt.
Plan til regulering af brandtomterne efter ildebranden den 22. januar 1842.
Lørdag 22. januar 1842, ved 20-tida om kvelden brøt det ut brann i Trondheim, og 371 bygårder brant ned. 3000 mennesker ble husløse. Da hadde det gått bare 9 måneder siden sist Trondheim ble rammet av brann.
1840-tallet ble i det hele tatt et utfordrende tiår for byen med hele 5 bybranner i tidsrommet 1841-47. Flere ganger hadde man diskutert såkalt murtvang, men det påbudet kom ikke før i 1846 – bl.a. fordi man tidligere hadde hevdet at klimaet i Trondheim ikke var gunstig for mur og stein!
Gjenoppbyggingen etter brannen i 1842 gikk fort, men ble etterhvert gjenstand for skarp kritikk. I «Granskeren» 2. mars 1843 kritiserer en ikke navngitt artikkelforfatter Trondheims myndigheter for ikke å være nytenkende nok, verken angående brannsikkerhetsmessige og estetiske hensyn. I følge «Granskeren» har staten punget ut med 8 tønner gull for gjenoppbygging av Trondheim etter de to brannene i 1841 og 1842, og mente derfor at det var rimelig å spørre om «Brandsikkerheden er forøget i nogen Mon». Etter 1842-reguleringen kom kun to nye gater til; Carl Johans gate og Thomas Angells gate – ellers ble byen bygd opp med de «samme trange Smug som før». Man hadde i store trekk tenkt å bygge opp igjen etter Cicignons gamle plan. I Gunnerusbiblioteket har vi et reguleringskart etter brannen i 1842, som omfatter Sanden (dagens Sandgata) og Dronningens gate med tverrgående gater og veiter. De røde linjene angir den gamle bebyggelsen, og man kan se at flere gater og veiter er gjort betydelig bredere. Gå gjerne inn på www.gunnerus.no og søk på kartet der. I denne nettressursen er det mulig å zoome inn på detaljer.
«Plan til regulering af Brandtomterne efter Ildebranden den 22. januar 1842.»
Behovet for nye bygg som oppsto etter disse brannene medførte en tilstrømming av folk med byggteknisk kompetanse til byen. Knut Mykland skriver i Trondheims historie 997-1997 at «folk strømmet til Trondheim som til et California». Håndverkere fra Bergen, Stavanger, Christiania, Danmark og Tyskland kom i hopetall til Trondheim, og annonserte gjerne sine tjenester i Adresseavisen, slik som tømmermester Meinhardt gjorde den 3. juli 1841:
Undertegnede tager sig herved den Frihed at anbefale seg til Udførelse af alle Slags Tømmer- og Bindingsværks-Bygninger, ligesom og til at forfærdige Bygningstegninger, lovende Enhver som vil gjøre Brug av min Tjeneste, godt og forsvarligt Arbeide, for moderat Betaling. Anbefalende Attester kan præsteres. Trondhjem 2den Juli 1841. F. Meinhardt, Tømmermester. Logerende hos Garver Strand.
De nye håndverkerne i byen kunne også avertere etter læregutter «af honnet Familie»; flere kom i arbeid, og både arbeidsfolk, byens egne håndverkere, vertshusholdere og kjøpmenn opplevde oppgangstider. Gjenreisningen ble likevel dyr for mange, fordi prisen på byggematerialer og arbeidskraft steg kraftig. Knut Mykland skriver at «mange hadde dessuten latt seg forlede til «at opføre Palladser i stedetfor passende Vaaningshuse»». Fra 1843 og i noen år framover gikk flere virksomheter konkurs, men likevel betydde brannene kun en kortvarig stagnasjon, skriver Mykland.
Mannen som tegnet det mest kjente reguleringskartet etter 1842-brannen het treffende nok C.M. Tegner, og hans kart befinner seg i Statsarkivet i Trondheim. Gunnerusbiblioteket har imidlertid en vakker tegning av Trondheim og omegn, datert nettopp i 1842, og samme Tegner er kunstneren bak dette bildet:
Bildet kan også sees i www.gunnerus.no , og der kan du zoome inn på detaljene.
Store ulykker setter avtrykk også i folkeminnet, og i Gunnerusbibliotekets samling av skillingsviser finner vi «Tvende smukke Sange, inneholdene Beretning om Ildebrandene i Trondhjem den 24de April 1841 og den 22de Januar 1842…»:
Skillingsvisene vil seinere bli tilgjengelige i www.gunnerus.no
Kilder:
Ingrid Pedersen. Et lite kapitel av Trondhjems Bygningshistorie: brandene i Trondhjem april 1841 og januar 1842 og gjenopbyggingen av de brente strøk efter de nye planer. Særtrykk av Trønderske Blade, 18. og 25. mai 1935.
Trondhjems Regulering. I: Granskeren, 02.03.1843.
Knut Mykland. Fra Søgaden til Strandgaden 1800-1880Trondheims historie 997-1997. B.3., Oslo 1996
Anders Kirkhusmo og Per R. Christiansen, red. Trondheim brenner: branner og brannvern i byen gjennom 1000 år, Trondheim 2013.
Plan til Regulering af Brandtomterne efter Ildebranden den 22. januar 1842. [Kart.] XN (Uhj) 190
Jensen, Anders A. Tvende smukke Sange, indeholdende Beretning om Ildebrandene i Trondhjem den 24de April 1841 og den 22de Januar 1842, samt Hs Maj. Kongens Skrivelse til Trønderne i samme Anledning. Thjem, [1842?]. V box 9:942
Januar 2017 markerer 600-årsjubiléet for gjenoppdagelsen av verket De Rerum Natura («Om Tingenes Natur»), skrevet av Titus Lucretius Carus (ca. 99-55 f.Kr). Verket er et læredikt om epikureisk filosofi skrevet på det rytmiske meteret heksameter, et meter som er vanlig å finne i episke verk som Iliaden, Odyséen og Aeniden. Læredikt, også kalt didaktiske dikt, var ment å både undervise en leser. De Rerum Natura var ment å gi den romerske leser, eller lytter, en helhetlig innføring i i epikureisk filosofi, hvilket hadde innen Lukrets’ tid fått et dårlig rykte. Verketbestår av omtrent 7.400 verselinjer, og er fordelt over seks bøker som tar opp hvert sitt tema. I løpet av kort tid ble I år 54 f.Kr. skrev den romerske statsmannen Cicero i et brev til sin bror: Lucretii poemata, ut scribis, ita sunt: multis luminibus ingenii, multae etiam artis («Diktene til Lukrets er, som du skrev: de har mange glimt av talent, og mye kunstferdighet»). Lukrets hadde også påvirkning på senere latinske poeter; både Vergils Aeniden og Georgika viser tegn på lukretisk innflytelse.
Utgave av De Rerum Natura fra Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger. Trykket i 1564
Lukrets var en tilhenger av epikureisk filosofi, som omfattet både fysikk og etikk. For Epikur (341-270 f.Kr.) var det menneskets høyeste mål å ha mest mulig «nytelse»; men da i den forstand at man skulle være fri fra kroppslig harme, og oppnå sjelero (antaraksia). Dette ble ofte misforstått av både tilhengere og motstandere; det var lett for hans tilhengere å søke kroppslig behag, og det var lett for hans motstandere å fordømme det. Epikureisk filosofi fikk rykte på seg for å oppmuntre til hedonisme. Lukrets argumenterte i sitt verk for at en sann epikuréer ikke var en nytelsesgrådig hedonist, men en behersket og moderat tenker.
For å oppnå dette måtte man leve uten frykt og overtro. Overtro ledet folk til å tro at lunefulle guder sto bak ulykker og dårlige avlinger. For å oppnå det epikureiske ideal om sjelero måtte man forkaste troen på at gudene hadde noen effekt på dødelige mennesker. Bare ved å opplyse om hvordan verden fungerte, kunne man håpe å frigjøre mennesker fra overtro og frykt. Til dette formål lånte Epikur trekk fra Demokrits atomteori og videreutviklet den. Med en dypere forståelse av verden ville en følger av epikureisk tanke kunne kvitte seg med bekymringer og være lykkelig. Det er viktig å merke seg at Epikur ikke var noen ateist, han fornektet aldri gudenes eksistens. På Olympos hadde derimot gudene alt de kunne ønske seg, og trengte ikke bry seg om menneskene. De var tross alt guder.
Byste av Epikur (ca 2. årh. f.Kr) utstilt ved det britiske museum i London
Etterhvert som den kristne kirke ble den offisielle religionen i det romerske emperiet, oppstod det konflikt med filosofiske retninger som epikureanismen. Kirkefedrene Augustin (354-430) og Hieronymus (347-420) fordømte den, og sistnevnte var visstnok opphavsmann til et rykte om at Lukrets selv hadde begått selvmord etter han ble gal av en kjærlighetsdrikk. Kirken var den største drivkraften for videreføring av manuskripter gjennom middelalderen, og denne motstanden mot epikureanismen førte til at DRN ofte ble oversett av skribenter som var ansvarlige for å kopiere tekster. I dag består fremdeles to manuskripter av verket fra 800-tallet, et tegn på hvor nært man var å miste en av de store klassiske forfatterne.
I januar 1417 var den kristne humanisten Poggio Bracchiolini på reise gjennom det sørlige Tyskland på bokjakt. De fleste klostre hadde egne bibliotek som kunne inneholde meget gamle manuskripter, og det var også klostrenes oppgave å passe på at disse manuskriptene ble videreført til ettertiden ved å kopiere dem. Ulempen med dette var at manuskriptene forble innenfor klostrenes lukkede kretser, kopiering tok lang tid, og papir var en verdifull ressurs som man helst brukte på verdige tekster. Humanistene var en lærd bevegelse som mente man måtte bevare klassisk kultur og litteratur, og brukte ofte betydelige summer for å skaffe seg gamle manuskripter, kopiere dem og spre dem. Det var i dette ærend at Poggio oppdaget et manuskript av DRN, nesten glemt. Han fikk teksten kopiert av munkene, og sendte dette manuskriptet til bekjente humanister, bl.a. Niccolo Niccoli, for å spre manuskriptet. Da kopiering av tekster på denne tiden fortsatt foregikk for hånd tok det tid å få verket i sirkulasjon, men snart fant det fotfeste blant europas lærde.
Primavera («Våren») av Botticelli (ca.1482).
Tankene som Lukrets presenterte fikk større innpass i 1500-tallets vitenskapelige miljø enn hva de gjorde i den tidlige middelalder. Den plutselige populariteten tvang nesten den katolske kirken til å ty til harde tiltak; i 1549 ble det foreslått å inkludere DRN på Index Librorum Prohibitorum, vatikanets liste over forbudte tekster, men både en høytstående kardinal og kommisærgeneralen for inkvisisjonen var overbevist om at boken burde bevares for sin kunstneriske verdi. Epikurs’ tanker om atomer og begrep om fysikk hjalp tenkere på 1600-tallet, slik som Pierre Gassendi, å utvikle det vi kjenner vi dag som tidlig moderne atomteori. Andre viktige personer som var tilhengere av epikureisk tanke var bl.a. den franske filosofen Michel de Montaigne, og den amerikanske statsmannen Thomas Jefferson. Lukrets kunstneriske fremstilling av epikureisk filosofi, farget med billedspråk som tydelig gjenspeilet klassisk mytologi og temaer, appellerte også til kunstnere. Botticellis’ Primavera avbilder Venus omringet av andre guddommelige skikkelser som symboliserte vår og vekst, tema som er inspirert av DRN. John Dryden, Lord Byron og Percy Bysshe Shelley studerte også Lukrets nøye.
Påvirkningen Lucretius og hans dikt har hatt på moderne tenkning, spesielt med tanke på renessansen, er et tema som enda debatteres. Stephen Greenblatts bok The Swerve (2011), samt The Cambridge Companion to Lucretius er noen nye bidrag i denne diskusjonen. Lukrets’ bidrag til verdenslitteraturen og vitenskapelig forskning har vært merkbar helt siden hans gjenoppdagelse; mange lærde gjennom renessansen skrev egne verk som etterlignet Lukrets i tittel, tema eller stil. Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger inneholder flere forskjellige utgaver av DRN, deriblant en tekstkritisk utgave av den tyske filologen Karl Lachmann som revolusjonerte tekstkritisk filologi ved å studere hvordan DRN var blitt overlevert gjennom forskjellige manuskripter for å finne den versjonen som lå nærmest det originale verket.
Karl Lachmanns tekstkritiske utgave av De Rerum Natura (først trykket i 1850) fra Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger.
Kilder:
Poggio Bracchiolini. https://snl.no/Poggio
Epikur. https://snl.no/Epikur
Pierre Gassendi. https://snl.no/Pierre_Gassendi
Karl Lachmann. https://snl.no/Karl_Konrad_Friedrich_Wilhelm_Lachmann
Lukrets. https://snl.no/Lukrets
https://plato.stanford.edu/entries/lucretius/#Inf
Om Tingenes Natur. https://snl.no/Om_tingenes_natur
Stephen Greenblatt. The Swerve – How the Renaissance Began. Random House. 2011.
Stuart Gillespie, ed., & Philip Hardie, ed.. The Cambridge Companion to Lucretius. Cambridge University Press. 2007.
Bilder:
Byste av Epikur. https://en.wikipedia.org/wiki/Epicurus#/media/File:Epicurus_bust2.jpg
Primavera av Sandro Botticelli. https://en.wikipedia.org/wiki/Primavera_(painting)#/media/File:Botticelli-primavera.jpg
I 1883 ble foreningen Utile cum dulce (U. C. D.) stiftet i Trondheim. Av navnet forstår vi at foreningen ønsket å være en møteplass hvor det nyttige og det behagelige, det vil si foredrag og bevertning, gikk hånd i hånd. Foreningen eksisterte helt fram til 1984, men var i hele sin levetid en forening åpen for kun en engere krets av menn. De opprinnelige vedtektene slo fast at medlemstallet skulle være 13. Dette ble senere økt til 21, som i seg selv skapte vanskeligheter når man ved flytting eller dødsfall skulle utnevne et nytt medlem. Nye medlemmer måtte nemlig godkjennes enstemmig av medlemmene gjennom hemmelig avstemming.
Foreningens første medlemmer var dr. med. Lyder Borthen, bergmester A. S. Bachke, grosserer T. U. Borthen, dr. H. H. Brock, høyesterettsadvokat K. L. T. Bugge, overlærer C. W. Carstens, adjunkt K. Lossius, adjunkt J. Richter, adjunkt, K. Rygh, overlærer M. Schnitler, adjunkt C. Schulz, løytnant A. Spørck og løytnant L. J. Tysland. Det var et mål at foreningen skulle være mer mangfoldig og mindre overfladisk enn det forenings – og selskapslivet man var vant til. Stifteren Lyder Borthen sørget derfor for en bred sammensetning av interesser blant de første medlemmene, tilsynelatende uavhengig av politisk tilhørighet. Møtene skulle holdes hjemme hos medlemmene på rundgang, og det var verten som var ansvarlig for både åndelig og fysisk føde.
Foreningens våpenskjold hadde et tydelig nasjonalt preg. I tillegg symboliserte blåfargen «den kolde forstands virksomhed og den maalbevidste stræben efter at udrette noget nyttigt for samfundet eller for os selv», rødfargen «maler med sin farve de varme stemninger, som bygger alle livets gode forhold og binder hjerterne sammen» og det hvite feltet «betegner det harmløse og uskyldige i de fornøielser eller den glæde, som sammenkomsterne i foreningen skal skaffe dens medlemmer».
Den lille sammenslutningen av herrer var særlig i sine første eksistensår viktig på flere områder, selv om det er rimelig å si at dette var initiativrike og ressurssterke menn som uavhengig av foreningen kunne få sine visjoner realisert. Det var likevel en lukket arena hvor nye ideer kunne diskuteres i fortrolighet, og særlig initiativtakeren Lyder Borthen benyttet de mulighetene foreningen ga for oppslutning rundt hans ideer. I 1887 stod han i spissen for opprettelsen av Trondhjems Turistforening. Et opprop signert av alle medlemmene i U. C. D. ble utstedt 21. november 1887 og allerede den 16. desember ble det holdt konstituerende generalforsamling som vedtok statuttene for den nye turistforeningen. To år senere fikk Borthen sine foreningsvenner med på en innsamlingsaksjon for byens frivillige forsvar som ble realisert ved opprettelsen av Arbeidsutvalget for det Trondhjemske Forsvarsfond 27. desember 1889. I 1890 foreslo Borthen at foreningen skulle arbeide for å få åpnet et diorama i Trondheim slik hovedstaden hadde fått året før. Det ble ordnet med lokale hos Trondhjems arbeidersamfund og dioramaet ble åpnet i 1892 med bildet Lyngenfjord av Wilhelm Peters. Etter at dioramaet i Kristiania ble avviklet, valgte man i 1894 å gjøre det samme i Trondheim.
Gjennom foreningen tok Borthen i 1892 også initiativ til opprettelsen av et «Selskab for Trondhjems bys vel» på linje med tilsvarende selskap i Kristiania, og han ble selv selskapets første formann. Han ble også formann i komiteen for byens 900-årsjubileum i 1897. U. C. D.`s fond ble opprettet i 1906, også dette etter forslag av Borthen. Fondet skulle dannes ved testamentariske gaver eller andre gaver fra medlemmene og fondet skulle fremme vitenskapelig forskning, fortrinnsvis i Trondheim.
Arkivet etter U. C. D. inneholder dokumentasjon fra opprettelsen av Trondhjems Bys Vel.
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ble til etter forslag av konsul Klingenberg etter at han luftet ideen på et foreningsmøte i 1892. Sammen med Knut Lossius og Carl Schulz dannet han en komité som startet arbeidet med å få i stand en kunstindustriutstilling i Stiftsgården for å fremme saken. 12. februar 1894 åpnet det nye kunstindustrimuseet med lokaler i Stiftsgården, før man noen år senere flyttet til de gamle lokalene til Trondhjems realskoles pikeskole.
Gruppebilde fra 40-årsjubileet i U. C. D i 1923, foajeen i Frimurerlogen. Fremste rad fra venstre: konservator Ole Nordgaard, lektor Karl Schøyen, direktør Carl Schulz, dr. med. Lyder Borthen, assessor Bernhard Konrad Bergersen, rektor Axel Sommerfelt. Midtre rad fra venstre: overingeniør Worm Hirsch Darre Jenssen, distriktssjef Carl Adolf Riis von Krogh, justitiarius Fredrik Waldemar Nikolai Beichmann, dr. Halfdan Bryn, overlege Alexander Holst, konsul Halfdan Fredrik Sommerfelt Klingenberg, lektor Carl Christian Gundersen Bakre rad: konservator Theodor Petersen, konsul Francis Kjeldsberg, professor Olaf Nordhagen, direktør Holm Birger Holmsen, bryggerieier Harald Jenssen. Foto: Schrøder/NTNU UB
Med tiden ble det stadig vanskeligere å holde foreningen i gang. I 1983, da foreningen var 100 år, besluttet medlemmene å oppløse U. C. D. og den påfølgende våren ble det holdt avsluttende møte. Foreningens gjenstående midler ble gitt til Det Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Foreningsarkivet ble gitt til Videnskabsselskabets Bibliotek, i dag NTNU Universitetsbiblioteket, av Karl Stenstadvold på vegne av foreningen. Arkivet består av forhandlingsprotokoller, korrespondanse, biografisk stoff om medlemmene, foredrag holdt i foreningen (ikke komplett), foto, jubileumsberetninger, møtekort, medlemsoversikter og dokumentasjon av foreningens forskjellige initiativ og samfunnsengasjement og dekker hele foreningens levetid. Katalogen kan ses i arkivportalen. Biblioteket oppbevarer også arkivet etter Lyder Borthen, se katalog.
Kilder:
NTNU UB, privatarkiv A-0110 U. C. D., eske 1, 14B, 15, 17
Olav R. Oversand skjenket ved testamente av 13. januar 1971 sin samling av litteratur om sjakk og filateli og en del av sin øvrige boksamling til Universitetet i Trondheim, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet. «Olav R. Oversands fond» hadde også en grunnkapital på kr 48 969, 69, hvorav: Den årlige avkastning brukes til «[…]å vedlikeholde de bøker som er skjenket av testator og å foreta nyinnkjøp og vedlikehold av bøker om sjakk og frimerker. Fortsettelse av abonnement på tidsskrifter om sjakk og frimerker skal også kunne bekostes av fondets midler[…]».
Oversand 21 år gammel i 1911. Foto: Anton Røske/NTNU UB
Olav Ragnvald Oversand var født 12. november 1890 på Skogn. Oversand var døvelærer men ble i 1949 ansatt ved DKNVS Biblioteket som betjent, hvor han arbeidet helt til sin død 20. januar 1971, 80 år gammel. Han var en aktiv sjakkspiller i Trondhjems Schakklub, 1923-1941 og Arbeidernes Schakklub, men spilte og korrespondansesjakk, sjakk spilt ved hjelp av korrespondanse med lang tenketid.
Eksempel på korrespondansesjakk fra Oversands etterlatte korrespondanse/NTNU UB
Oversand oversatte to sjakkverk:
-Referat av v.d. Lasa: Zur Geschichte und Literatur des Schachspiels, og anmerkninger til J. Fredrik Sparr: Schackspelets historia från äldsta til nuvarande tid av Tassilo von Heydebrand und der Lasa, som var en tysk diplomat, sjakkmester, sjakkhistoriker og sjakkteoretiker og medlem av Berlin sjakk-klubb og en av de syv tyske sjakkspillerne som ble kalt die Plejaden,
– Metsjen Flohr-Botvinnik : metsj-partiene med forord av N.V. Krylenko av M. M. Botvinnik.
Oversand var også ansvarlig redaktør for Norsk Sjakkblad fra 1927-1928 og fra 1932-1939, og han var redaktør for Sjakk-Revyen som utkom med bare 12 nummer i 1925. Her fra dens aller siste nummer:
Redigert og utgitt av Oversand/NTNU UB
Biblioteket startet med en mer systematisk anskaffelse av sjakklitteratur i 1982 og tegnet fra 1986 og utover flere tidsskriftabonnementer og kjøpte inn flere nye monografier. I 1993 bestod sjakksamlingen av ca. 1400 titler. I 2009 har den fem hovedområder og noen underområder: 1) standardverker, 2) sjakkteori:-i åpningsspillet, -i midtspillet og i sluttspillet, 3) sjakkhistorie (store mestre, forbund, klubber osv), 4) problemsjakk og sjakkoppgaver, 5) sjakkparti-samlinger, på flere språk.
Šahovski informator
Russiske sjakkbøker
I dag er sjakksamlingen på ca 1600 titler, 3500 inklusive tidsskrift og småtrykk. Av eldre sjakklitteratur, har biblioteket i samarbeid med Trondheim Sjakkforening, digitalisert 11 titler som er publisert i vår løsning for digitalisert materiale, Gunnerus.no.
Tittelblad på: Ludus latrunculorum : Stein oder schachspiel vermehrt und verbessert av Gustav Selenus, psevd. for August II, hertug av Braunschweig-Lüneburg (1579-1666), utgitt i 1650/NTNU UB
Kilder:
-Gunnerus.no
-Vedtekter for Oversands sjakkfond
-Wikipedia
-Årsberetning 1983: Fellesberetning for det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet og Norges Lærerhøgskole
Jomar Hagen Brun (18.06.1904-26.08.1993) var født i Trondheim som sønn av tollinspektør Lorens Brun (privatarkiv A-0063) og Ingrid Lysholm Hagen Brun, og han var sønnesønn av apoteker Johan Christopher Brun som eide Svaneapoteket i Trondheim (privatarkiv A-0035). Jomar vokste opp dels i Hammerfest, dels i Kristiansund og Trondheim, hvor han fra 1922 studerte til kjemiingeniør ved NTH, på linjen for uorganisk kjemi og elektrokjemi. Blant hans medstudenter og gode venner var senere nobelprisvinner Lars Onsager (privatarkiv Tek-0005) og etter hvert Leif Tronstad (privatarkiv Tek-0018).
Foto: Brun/Fra arkivet/NTNU UB
Etter at Jomar ble uteksaminert i 1926, arbeidet han to år som privatassistent, med vannstoff som spesialitet, hos hhv professorene Ræder og J. H. L. Vogt og deretter hos dosent Carstens, og ble av Ræder erklært som en autoritet på vannelektrolysens område, dvs framstilling av hydrogen, oxygen og tungtvann (deuterium oxyd) ved elektrolyse. Han var muligens også driftsingeniør ved Klem Hansen & Co i Trondheim en kort periode.
I 1928 ble Jomar ansatt som driftskjemiker ved Norsk Hydros vannstoff-fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark, der elektrisk kraft var billig og rikelig. Den gang var dette den ledende teknologien for hydrogenproduksjon for ammoniakkfremstilling. Han ble i 1933 sjef for samme fabrikk, og fra 1934 også sjef for tungtvannsanlegget, verdens første og etter hvert største, som han tok intiativ til, planla og bygget i samarbeid med Leif Tronstad, hans gode venn også ansatt ved Hydro etter NTH. Tungtvannet trodde man den gang kunne brukes i sammenheng med medisinsk/biologisk forskning bla i forbindelse med kreft. Jomar ble i 1938 overingeniør ved Vemork, og i mars 1940 leverer han 185 kg tungtvann til professor Joliot-Curie i Paris.
To år senere ble han beordret til Berlin, tyskerne ville ha mer tungtvann, men var uvillige til å si hva de skulle bruke det til. Den norske forsvarssjefen beordret da Jomar til Storbritannia. Jomar og konen Tomy flyktet høsten 1942, via Sverige, til London. Leif Tronstad, som hadde rømt fra Norge året før, trengte hjelp i arbeidet med å sabotere tungtvannsproduksjonen på Vemork. Dette ville de prøve å gjøre uten tap av menneskeliv. Aksjon «Gunnerside» mot Vemork ble gjennomført 27-28.02.1943 og var svært vellykket. Jomar brukte i denne tiden pseudonymet «Sverre Hagen». Hagen var morens pikenavn og Jomars mellomnavn.
Fra brev til fru Tronstad 04.11.1945
Jomar arbeidet ved British Department of Scientific and Industrial Research i Billington til han i 1944 ble overført til den norske industrikomité i London hvor han samarbeidet med bla professor Fredrik Vogt. Han tok patent på «fremgangsmåte ved fremstilling av vannstoff, tungt vann og metaller», i samarbeid med Leif Tronstad, patentet ble søkt i Storbritannia, USA og Canada. Han tok også patent på «fremgangsmåte og apparat for elektrolytisk fremstilling eller konsentrasjon av tungt vann», i samarbeid med Leif Tronstad. Etter freden returnerte Jomar og Tomy til Norge og stillingen som overingeniør på Vemork. Av utmerkelser fikk han bla: The Order of the British Empire, Offiser av den franske Æreslegionen og Croix de Guerre med palmer.
Jomar ble utnevnt til professor i teknisk elektrokjemi 20.04.1951, og tiltrådte stilling som første og eneste ansatte i elektrokjemi da dette ble selvstendig lærefag ved NTH, 01.07.1951. Elektrokjemisk industri ble ansett som et satsningsområde og det var samtidig viktig å modernisere kjemiavdelingens studieplan og gi studentene et innblikk i industriell virksomhet, hvor Jomar Brun hadde mange kontakter. Han tok bla opp arbeidet med elektrolytisk fremstilling av niob, zirkon og titan. I 1954 hjalp han til med å planlegge en indisk nitrogengjødsel- og tungtvannsfabrikk i Bhakra-Nangal. Fra 1962 til 1965 var han avdelingsformann ved kjemiavdelingen på NTH. Han ble pensjonert emeritus fra 1974 men arbeidet hele resten av livet med kjemiske problemstillinger, og i de siste årene bla med aluminiumselektrolyse og korrosjonsforskning.
#/media/File:Botticelli-primavera.jpg)
