«Carmina De Nativitate et Resurectione Christi nec non de Spiritu Sancto» fra 1719, skrevet av Conrad Sass. En liten diktsamling om jesu fødsel, liv, og gjenoppstandelse.
Nå står den glade høytid for dør, og i bibliotekets spesialsamlinger tenkte vi å skrive en aldri så liten juleblogg, som en gave fra oss til dere for året som har vært. Mens samlingene våre bugner over i materiale som diskuterer de teologiske aspektene ved Jesu fødsel, hvilke historiske begivenheter som skjedde samtidig, og utredninger om jule-evangeliet så ønsket vi å finne noe som fanget selve juleånden.
Forside av «Comoedia de Nativitate Salvatoris Christi», Petrus Fossius, 1698. Foto: NTNU UB.
Etterhvert kom vi over et skjønt lite manuskript av Petrus Fossius , trolig en latinisert form av Peder Foss. Dette ser ut til å peke mot Peder Laurids Foss (1637-1703), en lege og skoleforstander som levde i Sorø i 1698, hvilket samsvarer med sted og tidspunkt for når manuskriptet ble skrevet. Stykket er sirlig pyntet med en flott forside, og et bilde av en veldig kjent kjernefamilie, samt en inskripsjon på hebraisk,
Foto: NTNU UB
Manuskriptet inneholder mange av de sedvanlige scenene vi er vant med fra juleevangeliet; manntallet, Maria og Josefs ankomst til Betlehem, engelen som møter sauegjeterne ute på jordene, og de tre vise menns gaver. Det er usikkert hva intensjonen til Fossius for manuskriptet var. Teksten ser ikke ut til å ha vært trykket, og dekorasjonene tyder på at det var en verdsatt tekst. Dersom dette er skrevet av skoleforstander Foss kan det hende teksten var ment å oppføres ved skolen, eller at den ble lest opp høyt for elever.
Forfatterens hyllest til Musen som inspirerte ham. Foto: NTNU UB.
En riktig god jul fra oss i spesialsamlingene.
Kilder:
Fossius, Petrus. Comoedia in Nativitatem Salvatoris Christi. Sorae, 1698.
Odd Even Gjørv, ble født 5 februar 1935 og døde 16 februar i 2016.
Utdannelse
Odd E. Gjørv ble i 1958 uteksaminert som sivilingeniør ved Bygningsingeniøravdelingen NTH og fullførte sin lisensiatgrad samme sted tre år etter og ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU. I sine første akademiske år som forsker var han knyttet til prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) og sto dermed i spissen for undersøkelser av levetid og nedbrytning av betong i kaier langs hele norskekysten. Disse undersøkelsene ble publisert i en rapport som ble utgitt i 1968 og skrevet på engelsk. Dette arbeidet dannet også grunnlaget og resulterte i en dr.techn.-avhandling i 1971. Arkivet etter NUFBIS ble i 2014 opptatt i Den norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. I begrunnelsen heter det: «Arkivet har høg samfunnsrelevans som teknisk-vitskapleg forskingsarkiv og er ei unik kjelde til forståing av kvifor Noreg har fått ein framståande internasjonal posisjon innan olje- og gassutvinning. Feltundersøkingane frå 1960-åra var også med på å danne det tekniske grunnlaget for eit nytt internasjonalt regelverk for offshore betongkonstruksjonar i 1973».
Odd E. Gjørv har skrevet mer enn 400 vitenskapelige artikler/publikasjoner og bøker innen fagfeltet betongteknologi. Hans siste bok. «Durability design of concrete structures in severe environments» ble oversatt til kinesisk i 2010 og til portugisisk i 2015. Han var engasjert i mange internasjonale vitenskapelige organisasjoner innen betongteknologi og han har undervist og inspirert studenter fra mange land innen dette fagfeltet.
Odd E. Gjørvs privatarkiv Tek-0059 er ordnet og ligger tilgjengelig fra Arkivportalen.no
Arkivmaterialet er ordnet hierarkisk i seriene personlig, prosjekter, undervisning, konferanser og manuskripter slik listen under viser:
Noen av Odd E. Gjørvs arkivbokser slik de står på hylla og noe av det arkivmateriale som finnes i dem.
Serie F-Personlig
Denne serien inneholder to bokser med materiale som omfatter årene fra 1971 til 2005. Her er diverse personlige dokumenter, blant annet Odd E. Gjørv sin prøveforelesning som han holdt ved doktordisputasen ved NTH i 1971, flere medlemskap, og noe forelesningsmateriale fra oppholdet ved University of California, Berkley i 1983.
Serie G-Prosjekter
Serie G inneholder prosjekter som Odd E. Gjørv var involvert i på en eller annen måte. Prosjektene er ordnet kronologisk i hver sin mappe og starter i 1971 da Odd E. Gjørv ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU og frem til 2013. Prosjektene fyller i alt 26 arkivbokser med et varierende antall mapper i hver boks. Det er nasjonale og internasjonale prosjekter innen betongteknologi, alt fra bruer, kaier, oljeplattformer og rørledninger. Det siste prosjektet som er med i arkivet er prosjektet: Underwater city/DCI, et utviklingsproskelt for Singapore City.
Ekofisktanken på vei ut.
Første boks og første mappe starter med prosjektet Ekofisk i 1971. Da det ble det funnet olje i Norge i 1969 startet det norske oljeeventyret for alvor. På bakgrunn av prosjektrapporten som ble skrevet på engelsk fra prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) som Odd E. Gjørv var prosjektleder for ble det besluttet å satse på oljeplattformer i betong. Det var på denne bakgrunn at dette arkivet også ble opptatt i Den Norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the world-register i 2014. Noe dokumentasjon om dette prosjektet ligger i serie manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag i boks 8 i mappe 10. Dette arkivmaterialet hadde Odd E. Gjørv ordnet og avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket tidligere og finnes som et eget arkiv. Les mer om NUFBiS her på blogg for spesialsamlinger.
Mange prosjekter som Odd E. Gjørv arbeidet med gjennom sin akademiske karriere er relatert til norsk oljevirksomhet i Norge, Nordsjøen og andre deler av verden. En FIP konferanse i 1972 i Tbilisi, USSR ble også avgjørende i beslutningen om å bruke betong i oljeplattformer til havs. Her presenterte Odd E. Gjørv sin rapport på en internasjonal arena og dermed ble dette avgjørende for utforming av internasjonale standarder for oljeplattformer, se Odd E. Gjørv konferanser, boks 2 mappe 3 og Odd E. Gjørvs egne notater om dette i konferansematerialet.
Odd E. Gjørv var en betongens mann gjennom hele sin akademiske karriere og alle prosjekter som er med i dette arkivet understøtter dette. Betongteknologi som var Odd E. Gjørv sitt fagfelt er et internasjonalt fagfelt. Prosjektene viser ar Odd E. Gjørv ble involvert i mange ulike prosjekter i Nordsjøen og andre offshoreprosjekt, broer og kaier både nasjonalt og internasjonalt fra Canada i nord til Kreta og Singapore lengre sør. Odd E. Gjørv var også engasjert i utbyggingen av Tjuvholmen i Oslo. Det siste prosjektet som er med i dette arkivet er prosjektet: Underwater City i Singapore.
Odd E. Gjørvs sin fagkunnskap rakk langt utover landets grenser, noe som hans deltagelse i de ulike prosjekter viser.
H-Undervisning, forelesninger og veiledning
Odd E. Gjørv delte sin kunnskap med mange. Han underviste ved NTH/NTNU i ulike fagemner innenfor materialteknologistudiet. Denne serien i arkivet inneholder undervisningsmateriale fra hans undervisning for årene 1969 og frem til 2005. Undervisningsmaterialet omfatter ulike emner innen betongteknologi, noe materiale som faglærer på prosjektoppgaver, og som faglærer og veileder til flere masteroppgaver og doktorgrader.
I-Konferanser, seminarer, møter og workshops
Denne serien omfatter materiale fra Odd E. Gjørv sin deltagelse på konferanser, seminarer ulike møter og workshops i Norge og rundt omkring i hele verden for årene fra 1962 til 2012. Materialet er ordnet kronologisk med en mappe for hvert arrangement og inneholder alt av materiale tilhørende dette arrangementet. Hver mappe kan inneholde program, foredrag og artikler som er blitt presentert på eller annen måte tilhørende til denne arrangementdeltagelsen. Nesten uten unntak er all deltagelse kombinert med presentasjon av artikler, fordrag eller publikasjoner. Disse er tatt med i arkivet og plassert under den konferansen de ble presentert i. Manuskripter og andre arbeider som ikke lå ved konferansen er ellers samlet i serie J-manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag.
Serie I omfatter i alt 18 arkivbokser med materiale. Det er et stort spenn i dette materialet som viser Odd E. Gjørv sin fra deltagelse på nasjonale mindre lokale arrangement i Norge til store internasjonale konferanser verden rundt. Nevnes kan Nordisk betong forskningskongresser, Norske Betongdager, FIP symposium og FIP konferanser, NIF-kurs, Nordiske betongkongresser, CONSEC workshops, PIANC seminarer og RILEM workshops. Det er et verdensomspennende materialet som viser hvor sterk Odd E. Gjørv sin faglige deltagelse internasjonalt var.
J-Manuskripter, publikasjoner, artikler og foredrag
Denne serien omfatter særtrykk, løse publikasjoner og artikler som ikke lå sammen med noen deltagelse i det som er ordnet i serie I under konferanser, seminarer, møter og workshops. Materialet omfatter årene 1960 til 2012, totalt 112 ulike publikasjoner fordelt på 11 arkivbokser.
Tittelblad på boken: «Durability design of concrete structures in severe environments» på engelsk, kinesisk og portugisisk.
U-Video
Tittel på Odd E. Gjørvs videoforedrag om prosjektet: «Forskning på norske betongkaier»
Her finner vi et video-opptak av et foredrag Odd E. Gjørv holdt om prosjektet Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann NUFBIS for NTNU. Her forteller han om prosjektets betydning for Norges valg av betong i oljeplattformer i Nordsjøen og dets betydning for norsk oljealder, som han selv sier i presentasjonen så fikk dette prosjektet om undersøkelser av betongkaier langs norskekysten en mye større betydning enn man kunne tenkt seg. Video-opptaket varer i 45 minutter. Les mer om arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/TEK-0060 på Arkivportalen.
Kilder:
Arkiv TEK: 0059 Odd E. Gjørv
Arkiv TEK: 0060 Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann
Kulturrådet. no: om Arkivet etter Norsk utvalg for betong i sjøvann 1962-2001
I 2018 markerer vi 200-årsdagen for journalisten, poeten og språkaktivisten Aasmund Olavsson Vinje. Husmannsguten frå Vinje i Telemark utmerka seg på skulen, og gjennom lærarseminar og studiar i språk og filosofi, havna han på Heltbergs studentfabrikk i lag med både Ibsen og Bjørnson. Vinje tok artium, og seinare juridisk embetseksamen ved universitetet; ei utruleg klassereise som framleis var uvanleg for ein husmansgut på den tida. Men som vi veit, blei det ikkje jussen Vinje skulle engasjere seg i. Allereie i studietida blei han ein aktiv skribent i ei rekke blad; avisa Morgenbladet, tidsskriftet Andhrimner, Folkets Røst (-som skifta namn til Tiden), og var ei tid fast korrespondent i Christiania-Posten, samt i Illustreret Nyhedsblad. I denne tida bygde Vinje opp eit omfattande nettverk av kontaktar innan kultur og journalistikk.
Frå 1858 gav Vinje ut sitt eige blad, Dølen, som han fortsatte å gje ut heilt til han døydde i 1870. Som journalist hadde Vinje eit breitt interessefelt, og skreiv like gjerne om utanriks- som innanrikssaker. Han tok for seg emner som kultur, økonomi, teknologi og eksempelvis framgangar i jordbruket. Vinje var opptatt av å belyse saker frå fleire sider, slik at lesaren kunne ta ei vurdering på breiast muleg grunnlag. Journalisten skulle vere rettleiar og opplysar, meinte Vinje som sjølv var ein nyskapande journalist. Atle Christiansen skriv i sin artikkel at Vinje utvikla nye skriveformer som det norske essayet og den norske kommentarartikkelen. Han arbeidde mykje med å utvikle eit skriftspråk basert på norsk aleine, og ikkje dansk-norsk. Ivar Aasens dialektstudier var ein viktig inspirasjon for Vinje, men han gjekk likevel sin eigen, språklege veg, og likte ikkje at språket hans blei samanlikna med Aasen sitt. Vinjes penn kunne vere krass, og han gjekk ikkje av vegen for ironi og latterleggjering. Det skaffa han motstandarar, særleg blant borgerskapet.
Forsida av første utgåve av «Dølen: eit vikublad». A.O. Vinje karikert i bladet «Vikingen». (Public Domain.)
I 1863 hadde Vinje eit studieopphald i England og Skottland. Han finansierte opphaldet med pengar blant anna frå Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Gunnerusbiblioteket har tre brev der Aasmund Olavsson Vinje skriv til DKNVS. I breva går det fram at han ved fleire høve fekk pengar frå Selskapet. Foruten å be om – eller takke for pengar – fortel Vinje om kva pengane skal brukast til, og greier ut om planane framover. I eit av breva skriv Vinje at han ynskjer å reise til Nord-Amerika, mellom anna for å vitje dei norske immigrantane der. Blant anna tenkjer han å lage ei rettleiing for nordmenn som ynskjer å emigrere til Amerika. Eit resultat av Vinjes «engelske reise» var boka «A Norseman’s views of Britain and the British». I eit brev som er datert 20.08. 1863, skriv Vinje at han har sendt eit eksemplar til Selskapet. Denne proveniens-opplysninga finn vi igjen i Gunnerusbiblioteket sitt eksemplar av denne boka:
Gunnerusbiblioteket si førsteutgåve av «A Norseman’s Views of Britain & the British» av A.O. Vinje – med ei helsing frå forfattaren.
Alle dei tre breva til DKNVS er digitaliserte, men førebels er kun eit av dei tilgjengeleg i www.gunnerus.no.
Ein kunne kanskje vente at ein språkaktivist som Aasmund Olavsson Vinje ville nytte eit kvart høve til å skriva landsmål, men det er ikkje tilfellet. Vinje vekslar mellom datidas dansk-norske språk og landsmålet; både når han skriv brev, og når han publiserer artikler og dikt i ulike samanhang. Dei tre breva til DKNVS er alle skreve på dansk-norsk, medan han byter på å skrive på dei to målformene når han skriv til kollegaen Paul Botten-Hansen.
Bjørnstjerne Bjørnson og Vinje hadde eit komplisert forhold til kvarandre; nokre gonger samarbeidde dei godt, medan forholdet var kjøleg i andre perioder. I eit av breva til Botten-Hansen, datert 11. juni 1863, nemner Vinje Bjørnson si diktarløn i nedlatande ordelag og kallar Bjørnson for «ein uvitande stakkar». Diktarløn for Vinje kom opp som forslag til Stortinget i 1869, men forslaget blei ikkje vedteke.
Gunnerusbiblioteket har til saman 19 manuskripter som er skrevne av Aasmund Olavsson Vinje. Seks av manuskripta er dikt; «Professor P.A. Munch, «Da jeg ikke kunde være med paa Studentferden», «Til den nye salen min», «Eit liv» og «Faderen til den heimanfarende Sonen». Diktet «Da jeg ikke kunne være med paa Studenterferden» vart publisert først i 1925. -Eit anna manuskript er ei forteljing, med tittelen «Fjellstaven min». Med unnatak for breva til DKNVS, er dei fleste manuskripta av Aasmund Olavsson Vinje komen til Gunnerusbiblioteket som ein del av Thorvald Boecks samling, som det tidlegare DKNVS-biblioteket kjøpte i 1899.
Gunnerusbiblioteket har sjølvsagt bøker av Vinje, samt avisene Dølen, Andhrimner og Illustreret Nyhedsblad. Christiania-posten finnes i spredte nummer både hos Dorabiblioteket og Gunnerusbiblioteket. Dessutan har Gunnerusbiblioteket nokre småskrifter som er forfatta av A.O. Vinje; til eksempel desse:
«En ballade om kongen og kongehuset», «Ved Maler Gørbitz’s Jordefærd», «Vore Vande og Dalstrøg».
«Til ein folkefest paa Modum», «Haandværkernes Sangforening paa Pinsetouren til Hamar» – med meir!
For den som er interessert, har Nasjonalbiblioteket fleire manuskript av Vinje, og dei kan søkast fram i basen www.nb.no/hanske . Mange av manuskripta er også digitale.
Kjelder:
Christiansen, Atle. Essay: Seriegründaren, innovatøren og stilskaparen frå Vinje. Aftenposten 06.04.2018
Stegane, Idar. Aasmund Olavsson Vinje. Norsk biografisk leksikon.
Til Opplysning: universitetsbiblioteket i Trondheim 1769-1993. Harald Nissen og Monica Aase, red. Trondheim, Tapir, 1993
Vesaas, Olav. A.O. Vinje: ein tankens hærmann. Oslo, Cappelen, 2001.
«Norsk Idrætsblad: organ for alslags sport» kom ut første gang i 1881 og holdt det gående til 1915. Bladet var det første frittstående tidsskriftet i Norge som tok sikte på å være et samlende fellesorgan for all idrett, inkludert friluftsliv. Norsk idrætsblad kom ut én gang i uken de to første årene, seinere ble publiseringsfrekvensen endret til annenhver uke. David Didrichson var første redaktør av bladet, etterfulgt av Sigvart Petersen og Hagbart Wergeland fram til 1915, da bladet gikk sammen med tidsskriftet «Sport». Gunnerusbiblioteket har årgangene (ikke helt komplette, dessverre) fra 1881 – 1900, samt noen julenumre i perioden 1901-1915.
Forside av Norsk Idrætsblad
Som undertittelen for bladet antyder, handler det om allehånde typer sport: turn, skisport, skøytesport, sykling, roing, seiling, hestesport, fodløb (løping), svømming, boksing og athletsport (friidrett). I tillegg skriver bladet også mye om jakt og sportsfiske. Boldspil (ballidrett) dukker opp i 1886-årgangen, men i 1892-årgangen, som er undersøkt for denne bloggposten, er ballidretten tilsynelatende fraværende. Redaktøren må ha sett seg lei på dårlige kår for svømming i Norge, for han langer ut mot manglende initiativ for svømmesporten. Han argumenterer for svømming som viktig livreddende moment i et land med lang kystlinje og som ellers også «er oppfyldt med søer, vand, kjærn og elve.» Men redaktøren fikk svar fra sekretæren for Kristiania Sportsforenings bestyrelse, som kunne berolige redaktøren med at deres klubb allerede var i gang med å arrangere konkurranser i «kapsvømning».
Roing ser også ut til å ha vært populært i 1892, og Norsk Idrætsblad bringer et par eksempler ulike ro-stiler:
Roing på norsk vis
Roing slik de gjør det i Venezia (sier seg selv, kanskje)
Bladet har ofte lange artikler med mye skildringer, og gjerne en litt kjekk, humoristisk tone: «Han Per var slig en flink jæger, han, og det var en ære for os yngre at faa være med denne øvede skytter. Men var Per en flink jæger , saa var han en endnu bedre skrønemager….».
Idrett slik det framstilles i Norsk Idrætsblad rundt år 1900, er en maskulin affære. Mandighet og maskulinitet framheves eksempelvis i artikkelen om skihopping i Husebybakken ved Oslo; «I mange aar var her stedet, hvor skjønhed satte sundhed og styrke stævne, og kunne det være anderledes? Mandens kraft er hans skjønhed, kraft er sundhed, og sundhed er skjønhed.» (….) «Paa toppen er samlet en trop sprække gutter med laar og lægger af staal, saa vel en hundrede mand.» Bladet har da også mange illustrasjoner av stramme karer; for eksempel disse:
Ingen slappfisker her: Harald Andersen, 1892-mester i pentathlon, Johannes Lefstad, trøndersk kunstløper, samt jegeren Fritz Huitfeldt.
Noen få og korte notiser vitner beskjedent om kvinner og idrett. Syklende kvinner var ikke dagligdags, så Norsk Idrætsblad finner det betimelig å trykke en notis om at en dame faktisk er observert på sykkel:
«Damerne har ikke rigtig faaet øinene op for velocipedens nytte endnu, men nu lader det til, at det kan bli en forandring heri. Saaledes ser vi frk. Rennemo, søster av velocipedisten, kjøre ivrig hver dag; hun rider hver dag frem og tilbage mellem sin bopæl ude paa landet og forretningen i byen, ligesom hun ofte sammen med broderen foretar lange ture paa sin maskine.»
I Sverige og Danmark hadde kvinners deltakelse i sykkelsporten kommet noe lenger, men damene slet kanskje litt med både dårlige holdninger og dårlige baner:
«Damernes Bicycleclub, den første i Sverige, stiftedes lørdag i Upsala, skriver en korrespondent til Dagens Nyheter. Ikke mindre end 16 unge damer har allerede meldt seg inn i foreningen. Det betragtes i Sverige som en ubegribelig fordomsfrihet.»
«Damekapridt afholdtes fredag og søndag paa Tivoli. Fire danske møer deltog her og et par af dem var ikke værst. Banen var 415 alen og no. 1 i udholdenhedsløbet brugte paa denne 10 gange rundt 10 min., men man maa ogsaa huske paa, at der var krappe svinger og berg ab berg auf.»
Derimot begynte det å dukke opp skiklubber for damer i 1892, og det kan selvfølgelig Norsk Idrætsblad bevitne: «Dameskiklubben «Fyk» er en exclusiv forening, der kun kan tælle 20 medlemmer. Dens bestyrelse bestaar af frkn. Sofie Aubert, Formand, Fanny Bjelke, viceformand, Helga Høyer-Ellefsen, sekretær, Ottilie Thurmann, kasserer.»
Reklamen i Norsk Idrætsblad gir morsomme tidsbilder, og et inntrykk av hva man i 1892 mente idrettsfolk kunne ha interesse av:
Turistkjød: altså kjøtt ment for turister, ikke kjøtt av turister.
Kilder:
Norsk Idrætsblad. Kristiania, årg. 1892.
Marit Nørve og Åse Tømmerdal. Norsk Idrætsblad 1881-1886: register. Bibliografier og dokumentasjonsstudier nr 79. Oslo, Norges idrettshøgskole, 1988.
Norsk skipsfart ble sterkt rammet av redusert handel under napoleonskrigene på første del av 1800-tallet, men næringen vokste kraftig igjen fra 1820-årene og frem mot 1880-årene. Norge ble en ledende sjøfartsnasjon, og dette ble også en kilde til nasjonal stolthet.
Sjøfarten ble viktig for unge norske gutter som trengte arbeid og inntekt. For mange ble det å ta hyre på båt starten på arbeidslivet og voksenlivet, og mange reiste ut i svært ung alder. Begreper som ungdom og ungdomstid var ukjente, konfirmasjonen fungerte ofte som et skarpt skille mellom barndom og voksenliv.
Reiseruten til Lorens Brun, tur-retur fra Trondhjem til New York via Lisboa.
En av de som reiste ut var trondhjemmeren Lorens Brun. Lorens ble født i 1866 som eldstesønn av apoteker Brun og vokste opp i Kongens gate 14, bedre kjent som Sommergården og Svaneapoteket. Til forskjell fra mange andre gutter som reiste ut kom Lorens fra en velstående familie. Lorens var 15 år, og ikke konfirmert, da han mønstret på barkskipet «Leif».
Universitetsbiblioteket oppbevarer en kopi av dagboken hans, og den gir et sjeldent innblikk i dagliglivet til en ung sjømann på 1880-tallet.
Side i dagboken med liste over utstyret Lorens hadde med seg på reisen. NTNU UB, privatarkiv A-0063 Lorens Brun
Hvorfor han reiste ut vet vi ikke med sikkerhet, men kanskje var det eventyrlysten som var så sterk at familien lot sin eldste sønn dra ut på denne ikke ufarlige reisen? Lorens skal heller ikke ha vært særlig interessert i å overta sin fars apotekervirksomhet. Kanskje var han også inspirert av militærslekten Bruns lange tradisjoner, for denne reisen ble også begynnelsen på en militær karriere.
28. juli 1881 seilte skipet ut fra Trondhjem med kurs for Amerika. Lorens var hyret som kahyttsgutt og var en del av et mannskap på totalt elleve mann. Som kahyttsgutt stod Lorens nederst på rangstigen og for en ung mann fra en velstående familie må dette ha vært en voldsom forandring fra hans liv i Trondhjem.
Unge menn som heiser seil ombord en seilskute. Illustrasjonsbilde fra skipsliv på 1800-tallet. NTNU UB, Gløersen
Den unge Lorens førte dagbok gjennom hele den fire måneder lange seilasen.
Lorens forteller fra dagboken:
Avreisedagen torsdag 28 Juli. Stod opp Klokken 6 og begyndte mitt første Arbeide som Kahytsgut nemlig at hive Anker. Efter flere timers Arbeide med at hale os ud blev vi slæbt et Stykke nedover Fjorden af Dampskibet Orkla. Derefter krydsede vi ud igjennem Fjorden. Jeg hjalp en Del til med at brase Ræerne o.s.v.
Da jeg gik ned i mit lukar var vi næsten ved Agdenes. Jeg blev vækket midt paa Natten og gik derfra op paa Dækket saasnart jeg havde klædt paa meg. Der stormede frygtelig, og Kokken fortalte meg nu, at det var netop saa vi klarte os fra at støde, thi Lodsen viste seg at være mindre duelig, hvilket Kapteinen ogsaa før havde sagt at han var. Vi maatte tage ind alle Seil og kaste Anker i Brækstadbugten ved Ørlandet. Jeg gik akter og lagde meg Klokken 4.
Skipet ble liggende i Brekstadbukten i 5 dager.
Lørdag 30 juli. Stod op Klokken 91/2 og begyndte Dagen med at hjelpe til at hive Anker. Vi ligger fremdeles i Brækstadbugten og driver med Strømmen med ingen Ankre ude. Vi spulede saa Dæk og vaskede Skuden næsten hele Dagen for at det skulde være fint om bord næste Dag (Søndag). Udpaa Aftenen havde jeg ud Fiskesnøret, men med samme Resultat som igaar. Styrmændene og Lodsen som havde fisket før jeg begyndte, da jeg ikke havde Fiskesnøre fik tilsammen omtrent 20. Der har idag ligget mange Baade ude med Fiskere ved Siden af Skuden. Da jeg kom ind i mit Lukar Kl. 9.1/2 for at lægge meg fandt jeg Skibshunden, det Bæst, liggende i min koje. Jeg tog den straks i Nakken og hivede den ud. Jeg lagde meg derpaa forberedt paa at faa en god Del Lopper næste Morgen.
Onsdag 3die August. I Dag endelig lettede vi Anker, hvormed jeg hjalp til og forlod Brækstadbugten, hvor vi havde lagt 5 Dage. Vi satte Seil til og jeg var tilveir og hjalp til. Vi tog igjen Briggen Jofur fra Arendal, som var langt forud for os og seilede saa langt forbi den at vi ikke kunde se den uden med Kikkert om Aftenen. I Eftermiddag rensede og vaskede jeg Storlugen til Lasterummet. I Aften tog Dampskibet Uranus os igjen og vi heiste Flag til dem. I Aften saa jeg en hel Del Niser som boldtrede seg i Fjorden. Jeg har i Aften skrevet et Brev hjem til Far.
Andre halvdel av 1800-tallet var en brytningstid innen skipsfarten, slik som det var på fastlandet med modernisering av landbruket og industriutvikling i byene. De gamle seilskipene av tre ble utfordret av dampskip.
Illustrasjonsbilde av en bark på 1800-tallet. NTNU UB, Røske og Røstad arkiv.
Lorens forteller om dampskip som drar forbi seilskipet. Når de nærmede seg New York økte antall skip veldig, både seilskip og dampskip, dette er et godt bilde av det som ble realiteten mot slutten av 1800-tallet.
Etter seks ukers seilas var skipet fremme i New York. Lorens skildrer oppholdet og savnet av familien i dagboken sin.
9. september. Vi har i hele Dag lagt udenfor Staten Island. I formiddag gik skipperen i Land og var borte i hele Dag. I formiddag pussede jeg Messing og i Eftermiddag spylede vi Dæk . Henimod Aften kom skipperen om bord og havde med seg en liden amerikansk gut, med hvem jeg snakkede en Del Engelsk. Vi har havt meget godt Veir idag. De andre fik Breve medens Jeg fik til min Store sorg ingen.
10. september. I Morges holdt vi paa med at tage ned Seil. Jeg fik Lov til at gaa i Land i formiddag. Først var jeg hos den norske Magten hvor jeg fandt Breve til meg, saa Møde jeg med en gut som skulde vise meg frem til Central Park, men han var lige ukjendt som jeg. Vi var ind paa en restauration og fik litt at spise, men det var daarlig Mad der, saa reiste vi tilbake med jernbanen, og derefter saa med fergen til Staten Island hvorfra jeg blev roet om bord. I Dag har vi havt regnveir.
I dagboken forteller Lorens om fire mann fra mannskapet som hadde stukket av i løpet av natten:
18. september. Søndag. I Morges da jeg kom ud fik jeg høre at 4 Mand var Rømde om Natten, nemlig Kokken, tømmermanden, jungmanden og Dæksgudten.
Noen benyttet altså overfarten for å emigrere fra Norge til USA på billigst mulig måte. Dette var nok en forlokkende mulighet i en tid der mange nordmenn og andre europeere søkte lykken i Amerika.
Turen gikk videre til Lisboa med ny last.
Tirsdag 20. september. I Morges fik vi høre at vi skulde til Lissabon med hvete, vi fik ogsaa høre den nyhet at Garfield, Amerikas president var drept (19 september 1881) Aftenen før, alle i Skibet heiste da flag paa halv stang. I Dag har vi holdt paa med aa kaste ud ballast hvilket var et meget tungt Arbeide med halvt Mandskap.
På overfarten mot Portugal kom de inn i et kraftig uvær og Lorens forteller i dagboken sin om det som må ha vært svært dramatiske dager:
5. oktober. Jeg blev vækket af en forferdelig støi noget før 4. Jeg gik op paa Dækket, Bølgene slog os i hvert Øieblik. Jeg var saa oppe paa Dækket til kl 7, da jeg gik ned og saa sov jeg fra kl.10 til kl.12. I hele Eftermiddag var jeg oppe, da blev store øvre Mærsseil revet. Store seilskjødet gikk ogsaa i middagstiden. Vi gjorde 10 Mil i Vagten.
6. oktober. I Dag var Veiret endnu verre. Forre Stagseil gik. Hagillbyger kom meget ofte. Jeg var paa Dækket i Formiddag Jeg Stod og holdt paa kappen til Forhalvdækket for andenstyrmanden, da der kom en veldig bølge. Jeg Stod i Lovart, men jeg blev slynget ned i Læ mellom Pulrerne, hvor jeg fik et dygtig slag i hodet, jeg troede jeg var udenbords, men det var jeg lykkeligvis ikke.
Etter disse dramatiske dagene hadde skipet for det meste godt vær på resten av ferden mot Europa. Lorens forteller mindre og mindre i dagboken sin, det blir til slutt en logg over hvilken vakt han hadde og hvordan været var.
Da skipet ankom Stavanger 28. november var Lorens tilbake i Norge etter en fire måneder lang reise, nøyaktig én måned etter ankomsten til Lisboa.
Portrett av den eldre Lorens Brun. NTNU UB, Peder O. Aune
Lorens ble konfirmert våren etter hjemkomsten. Sjølivet hadde også antagelig gitt mersmak. Han gikk senere sjøkrigsskolen og ble premierløytnant. Lorens dro senere til Amerika og jobbet flere år i Argentina og Brasil blant annet som norsk-svensk visekonsul, landmåler og skipsmegler. Senere flyttet han tilbake til Trondheim og jobbet som tollkasserer frem til 1936.
Lorens Brun døde i 1944.
Kilde:
Hall, Sidney: A New General Atlas. A New Ed. London. Longman, Brown, Green and Longmans.
«Jeg maa tilstaa, at jeg ofte har set pessimistisk paa livet, ikke alene paa egne vegne, men ogsaa som følge av alt, jeg har hat anledning til at se i mit liv og i mit virke særlig paa boligsakens omraade, dog har mit eget familieliv, som har bragt mig saa megen glæde og tilfredshet, git mig den livserfaring, at hovedsaken her i livet er et godt hjem, og at det er den solideste grundvold for samfundet, samt git mig den livsopfatning, at en bedring av hjemmene, -dvs den enkelte families bolig -er en opgave av den allerstørste betydning til fremme av befolkningens kultur og trivsel. « -Martin Enger i Studentene fra 1899 (Kristiania 1924)
Martin Oscar Enger (27.05.1880 Hamar – 03.11.1946) tok sin avgangseksamen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalts arkitektavdeling i 1902. I årene fram til 1908 arbeidet han som arkitektassistent hos forskjellige privatarkitekter i Danmark, i København og i Horsens, og i Norge bla i Ålesund etter bybrannen i 1904, hos Kaas & Roald. Fra 1908-1910 var Enger ansatt som arkitekt hos M. Thams & Co i Thamshavn. Her tegnet han bla interiøret i Hans Hagerups gate 10 i Trondheim, som ble bygget i 1910. Dette året giftet han seg med Helga Paus og de fikk etter hvert fire barn fra 1911-1917, Torleif, Else, Helge Marius og Kirsten Hedvig.
Villa tegnet i 1908
I 1909 fikk Enger 1.premie ved Polyteknisk Forenings Nationaløkonomiske Gruppes arkitektkonkurranse om arbeiderboliger. Polyteknisk Forening, stiftet i 1852, var en forening for ingeniører og andre tekniske fag, herunder arkitekter. Med konkurransen “Plan for arbeiderboliger i bystrøk” ville foreningen hjelpe folk med å planlegge sin egen bolig. «Egne hjem» var i disse årene utviklet til en bevegelse som preget den norske småhusbebyggelsen og Enger tegner forslag til boligtyper for «Egne hjem» flere ganger i løpet av de neste tiårene.
I 1912 fikk Enger 1. premie i en konkurranse hos Norsk Husflids Venner om småbrukerhjem. I 1915, innkjøp i Landbrukshusholdningsselskapets konkurranse om bondegård av Trøndertype.
Fra 1910-1913 var Martin Enger bestyrer og lærer i fagtegning ved Bodø Tekniske Aftenskole. Enger var samtidig privatpraktiserende arkitekt i Nordland, og tegnet bla pleiehjem for tuberkuløse på Brønnøy (14 senger), Meløy (10 senger), Mosjøen (10 senger) og Vardø (14 senger) og han tegnet Bodø folkebad. For Trondhjems legeforening tegnet han, i 1913, et tuberkulosehjem for barn (20 senger), første utbygging på Vikan i Stjørdal. For Bjerkvik i Ofoten tegnet han en kombinert skole og kapell (som ifølge de som har sett det ble meget vakkert).
Skole og forsamlingshus i Bjerkvik, tegnet i 1913
I 1913 ble Enger ansatt som bygningsinspektør i Trondheim og fungerte i denne stillingen fram til 1916. Han var i denne perioden sekretær for en komité, nedsatt av Nordenfjeldske arkitektforening og Trondhjems tekniske forening, som skulle undersøke boligforholdene i Trondheim. Undersøkelsen av ca. 2000 leiligheter i byens forskjellige strøk, konstaterte en overbefolkning i 31% av de undersøkte leilighetene. Engers mente, i 1914, at boligmangelen kunne avhjelpes gjennom en kommunal bank med en boligskatt på eldre eiendommer til fordel for nybygde leiligheter. De eldre eiendommene kunne til gjengjeld kreve en noe høyere husleie mot at deres boligskatt gjorde lånene i den kommunale banken rente og avdragsfrie. Litt etter litt ville antallet leiligheter stige.
Enger leverte, i 1916, tegningene til boligkomplekset Klostergata 33-35 og Erik Jarls gate 2-4 i Trondheim, et kompleks som var beregnet til å skulle koste 500 000,- kr den gangen.
Fom 15.02.1916, etter brannen i Bergen, ble Enger ansatt som sekretær ved Bergen Boligråd og som sjef for dets arkitektkontor, hvor han utførte kontroller av en rekke byggeselskaper med kommunal garanti og var utførende arkitekt for boligrådets provisoriske og permanente bygninger bla 200 leiligheter på Gyldenpris, 1916, og en murbebyggelse med 150 leiligheter på Møhlenpris. Årene 1917-1919 bygget Enger boliger i tre for Haugesund kommune på Risøya og Hauge i Haugesund.
Akvarell av Krohnminde, malt i 1919
I 1920 fratrådte han sekretærstillingen og bygget for Sporveiens Reparatørers Byggeselskap komplekset ved Krohnsminde i Bergen, ferdig i 1923. I 1922 fikk Martin Enger statens teknikerstipend og reiste til England, Frankrike, Belgia og Nederland for å studere boligkooperation og boligbygging.
Akvarell av en dansk Skovridderbolig med detaljer
Da det ble mindre byggevirksomhet i Bergen i 1923, søkte Enger stillingen og ble ansatt, som bygningsinspektør i Halden kommune. Stilling omfattet bygningssjefsarbeidet, byarkitektarbeidet, sekretærarbeidet for boligrådet, styre og vedlikehold av kommunens bygninger og leiegårder og drift av boligfondet, opprettet i 1919. Han var arkitekt for Halden kooperative Boligselskaps boligbygging og lærer i frihåndstegning ved Haldens Tekniske Aftenskole. Han tegnet mange mur og trebygninger og Røed skofabrikk. I 1925 ble det en diskusjon bla i Smaalenenes Amtstidende om Engers habilitet i det at han både tegnet hus og hadde kontrollen for kommunen. På dette svarer Enger at slike overfall vil bli ubesvart fra hans side. Martin Enger tegnet to gravkapell i Halden, ett i Tistedalen for Halden kommune, i 1928, og ett i Os i 1929, utsmykket av Per Vigeland og innviet i 1931. I 1929 ble stillingen som bygningssjef i Halden inndratt av sparehensyn, og Enger startet privat praksis i Trondheim. Her ble han ansatt som assistent i Husbygning for ingeniører ved NTH og som lærer i frihåndstegning for viderekomne ved Trondheim tekniske aftenskole.
Fra 1933-1937 var Martin Enger byggeleder ved Ringvoll Sanatorium og fra 1937-1943 byggeleder ved Trondhjems Fagskole samtidig som han ble byggeleder for Trondheim Tinghus fra 1937 og som han var til sin død i 1946. Han var medlem av rettsutvalget i Trondheim fra 1936-1937, medlem av Trondheim Arkitektforenings styre, 1938,1940-1941 og medlem av komiteen for revisjon av bygningsloven.
Privatarkiv A-0404, Martin Enger
Privatarkivet etter arkitekt Martin Enger omfatter hans yrkesaktive periode fra 1907-1946, en periode preget av boligmangel med to verdenskriger og en voksende befolkning i byene. Boligmangelen opptok derfor Enger sterkt og han deltok i den offentlige debatten med mange artikler og foredrag. I 1937 konkluderte han i en artikkel med at for Trondheims vedkommende, som han selv undersøkte i 1914: -» er mye forsømt da det bare er bygget 2900 av et behov på 5500 leiligheter.Det er nødvendig nok en gang å klargjøre boligbehovet og deretter kommer byregulering med sanering og nybebyggelse!»
Olav R. Oversand skjenket ved testamente av 13. januar 1971 sin samling av litteratur om sjakk og filateli og en del av sin øvrige boksamling til Universitetet i Trondheim, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet. «Olav R. Oversands fond» hadde også en grunnkapital på kr 48 969, 69, hvorav: Den årlige avkastning brukes til «[…]å vedlikeholde de bøker som er skjenket av testator og å foreta nyinnkjøp og vedlikehold av bøker om sjakk og frimerker. Fortsettelse av abonnement på tidsskrifter om sjakk og frimerker skal også kunne bekostes av fondets midler[…]».
Oversand 21 år gammel i 1911. Foto: Anton Røske/NTNU UB
Olav Ragnvald Oversand var født 12. november 1890 på Skogn. Oversand var døvelærer men ble i 1949 ansatt ved DKNVS Biblioteket som betjent, hvor han arbeidet helt til sin død 20. januar 1971, 80 år gammel. Han var en aktiv sjakkspiller i Trondhjems Schakklub, 1923-1941 og Arbeidernes Schakklub, men spilte og korrespondansesjakk, sjakk spilt ved hjelp av korrespondanse med lang tenketid.
Eksempel på korrespondansesjakk fra Oversands etterlatte korrespondanse/NTNU UB
Oversand oversatte to sjakkverk:
-Referat av v.d. Lasa: Zur Geschichte und Literatur des Schachspiels, og anmerkninger til J. Fredrik Sparr: Schackspelets historia från äldsta til nuvarande tid av Tassilo von Heydebrand und der Lasa, som var en tysk diplomat, sjakkmester, sjakkhistoriker og sjakkteoretiker og medlem av Berlin sjakk-klubb og en av de syv tyske sjakkspillerne som ble kalt die Plejaden,
– Metsjen Flohr-Botvinnik : metsj-partiene med forord av N.V. Krylenko av M. M. Botvinnik.
Oversand var også ansvarlig redaktør for Norsk Sjakkblad fra 1927-1928 og fra 1932-1939, og han var redaktør for Sjakk-Revyen som utkom med bare 12 nummer i 1925. Her fra dens aller siste nummer:
Redigert og utgitt av Oversand/NTNU UB
Biblioteket startet med en mer systematisk anskaffelse av sjakklitteratur i 1982 og tegnet fra 1986 og utover flere tidsskriftabonnementer og kjøpte inn flere nye monografier. I 1993 bestod sjakksamlingen av ca. 1400 titler. I 2009 har den fem hovedområder og noen underområder: 1) standardverker, 2) sjakkteori:-i åpningsspillet, -i midtspillet og i sluttspillet, 3) sjakkhistorie (store mestre, forbund, klubber osv), 4) problemsjakk og sjakkoppgaver, 5) sjakkparti-samlinger, på flere språk.
Šahovski informator
Russiske sjakkbøker
I dag er sjakksamlingen på ca 1600 titler, 3500 inklusive tidsskrift og småtrykk. Av eldre sjakklitteratur, har biblioteket i samarbeid med Trondheim Sjakkforening, digitalisert 11 titler som er publisert i vår løsning for digitalisert materiale, Gunnerus.no.
Tittelblad på: Ludus latrunculorum : Stein oder schachspiel vermehrt und verbessert av Gustav Selenus, psevd. for August II, hertug av Braunschweig-Lüneburg (1579-1666), utgitt i 1650/NTNU UB
Kilder:
-Gunnerus.no
-Vedtekter for Oversands sjakkfond
-Wikipedia
-Årsberetning 1983: Fellesberetning for det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Museet og Norges Lærerhøgskole
Jomar Hagen Brun (18.06.1904-26.08.1993) var født i Trondheim som sønn av tollinspektør Lorens Brun (privatarkiv A-0063) og Ingrid Lysholm Hagen Brun, og han var sønnesønn av apoteker Johan Christopher Brun som eide Svaneapoteket i Trondheim (privatarkiv A-0035). Jomar vokste opp dels i Hammerfest, dels i Kristiansund og Trondheim, hvor han fra 1922 studerte til kjemiingeniør ved NTH, på linjen for uorganisk kjemi og elektrokjemi. Blant hans medstudenter og gode venner var senere nobelprisvinner Lars Onsager (privatarkiv Tek-0005) og etter hvert Leif Tronstad (privatarkiv Tek-0018).
Foto: Brun/Fra arkivet/NTNU UB
Etter at Jomar ble uteksaminert i 1926, arbeidet han to år som privatassistent, med vannstoff som spesialitet, hos hhv professorene Ræder og J. H. L. Vogt og deretter hos dosent Carstens, og ble av Ræder erklært som en autoritet på vannelektrolysens område, dvs framstilling av hydrogen, oxygen og tungtvann (deuterium oxyd) ved elektrolyse. Han var muligens også driftsingeniør ved Klem Hansen & Co i Trondheim en kort periode.
I 1928 ble Jomar ansatt som driftskjemiker ved Norsk Hydros vannstoff-fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark, der elektrisk kraft var billig og rikelig. Den gang var dette den ledende teknologien for hydrogenproduksjon for ammoniakkfremstilling. Han ble i 1933 sjef for samme fabrikk, og fra 1934 også sjef for tungtvannsanlegget, verdens første og etter hvert største, som han tok intiativ til, planla og bygget i samarbeid med Leif Tronstad, hans gode venn også ansatt ved Hydro etter NTH. Tungtvannet trodde man den gang kunne brukes i sammenheng med medisinsk/biologisk forskning bla i forbindelse med kreft. Jomar ble i 1938 overingeniør ved Vemork, og i mars 1940 leverer han 185 kg tungtvann til professor Joliot-Curie i Paris.
To år senere ble han beordret til Berlin, tyskerne ville ha mer tungtvann, men var uvillige til å si hva de skulle bruke det til. Den norske forsvarssjefen beordret da Jomar til Storbritannia. Jomar og konen Tomy flyktet høsten 1942, via Sverige, til London. Leif Tronstad, som hadde rømt fra Norge året før, trengte hjelp i arbeidet med å sabotere tungtvannsproduksjonen på Vemork. Dette ville de prøve å gjøre uten tap av menneskeliv. Aksjon «Gunnerside» mot Vemork ble gjennomført 27-28.02.1943 og var svært vellykket. Jomar brukte i denne tiden pseudonymet «Sverre Hagen». Hagen var morens pikenavn og Jomars mellomnavn.
Fra brev til fru Tronstad 04.11.1945
Jomar arbeidet ved British Department of Scientific and Industrial Research i Billington til han i 1944 ble overført til den norske industrikomité i London hvor han samarbeidet med bla professor Fredrik Vogt. Han tok patent på «fremgangsmåte ved fremstilling av vannstoff, tungt vann og metaller», i samarbeid med Leif Tronstad, patentet ble søkt i Storbritannia, USA og Canada. Han tok også patent på «fremgangsmåte og apparat for elektrolytisk fremstilling eller konsentrasjon av tungt vann», i samarbeid med Leif Tronstad. Etter freden returnerte Jomar og Tomy til Norge og stillingen som overingeniør på Vemork. Av utmerkelser fikk han bla: The Order of the British Empire, Offiser av den franske Æreslegionen og Croix de Guerre med palmer.
Jomar ble utnevnt til professor i teknisk elektrokjemi 20.04.1951, og tiltrådte stilling som første og eneste ansatte i elektrokjemi da dette ble selvstendig lærefag ved NTH, 01.07.1951. Elektrokjemisk industri ble ansett som et satsningsområde og det var samtidig viktig å modernisere kjemiavdelingens studieplan og gi studentene et innblikk i industriell virksomhet, hvor Jomar Brun hadde mange kontakter. Han tok bla opp arbeidet med elektrolytisk fremstilling av niob, zirkon og titan. I 1954 hjalp han til med å planlegge en indisk nitrogengjødsel- og tungtvannsfabrikk i Bhakra-Nangal. Fra 1962 til 1965 var han avdelingsformann ved kjemiavdelingen på NTH. Han ble pensjonert emeritus fra 1974 men arbeidet hele resten av livet med kjemiske problemstillinger, og i de siste årene bla med aluminiumselektrolyse og korrosjonsforskning.
St. Olav Hospitals tidskapsel tillverkas av Verkstedpartner AS i Trondheim. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)
Tidskapsler er et vidt begrep som kan innbefatte alt fra personlige brev, avisutklipp eller et par mynter plasserat i et glass eller flaske som stilles på en hylle eller graves ned i hagen hjemme til teknisk avanserte, klimaregulerte kammar av rustfritt stål, der innholdet er klinisk preparert for å klare tusenvis av år med lagring. To spennende eksempel på langtidskapsler finner vi i Japan og USA. I Osaka, Japan ligger to identiske kapsler begravd siden 1971. Den øverste kapselen som er begravd på ti meters dyp tas opp en gang hvert hundrede år for kontroll. Kapsel 2 som er begravd på fjorten meters dyp skal, i følge planen, ligga uforstyrret til år 6970. I kapslena finnes alt fra plutonium til frø. I Atlanta i USA finner vi millenniumkapselen Crypt of Civilization som ble begravd under bakken i 1940. Krypten – en romliknende konstruksjon med en størrelse på cirka 14.7 kubikkmeter – skal forbli uåpnet til 28 mai 8113.
De fleste tidskapsler har to fellesfaktorer: de inneholder et budskap til kommende generasjoner og skal åpnes ved et bestemt tidspunkt. To fascinerende og vitenskapelig uvurderlige unntak er romsondene Voyager 1 og 2 som begge inneholder en tidskapsel i form av en forgylt kobberskive med lyd og bilder fra menneskelig kultur og jordklodens natur. Forhåpningen er at disse skivene skal oppdages av andre, for oss ukjente sivilisasjoner. I skrivende stund befinner romsondene seg cirka 20,579,106,000 og 16,944,346,000 kilometer fra jorden.
Tilbake til vår planet og Trondheim. I desember 2015 ble NTNU Gunnerusbiblioteket kontaktet av ansatte ved Psykisk Helsevern, St. Olavs Hospital. Byggingen av et nytt psykiatriskt akuttmottak i Østmarka var nylig igangsatt og de ansatte ønsket å markere detta igjennom å sette inn en tidskapsel i huskonstruksjonen: En kapsel som skal stå bortgjemt i hundre år og åpnes i 2116. I kapselen skulle det ligge fotografier, bøker og personlige fortellinger fra pasienter og intervjuer med behandlere og ledere som alle har relasjoner til Psykisk Helsevern i Trondheim og Østmarka. De ansatte ved Psykisk Helsevern ba bibliotekets gjenstandskonservator om hjelp med å planlegge kapselens plassering, konstruksjon og innehold slik at sjansene for dens overlevelse ble maksimert og for at den skal bli til glede for kommende generasjoner. Under 2016 har arbeidet med både bygget og kapselen framskredet, og denne uken ble dette feiret med en sermoni der kapselen ble plassert i sin nisje under en trapp. Så, hva innebærer det å forberede en tidskapsel for en århundre lang dvale? Vi skal se nærmere på noen viktige risikofaktorer og hvordan disse kan unnvikes.
St. Olav Hospitals tidskapsel tilverkes av Verkstedpartner AS i Trondheim. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)
Når man planlegger et tidskapselprosjekt finnes det månge variabler å ta med i beregningen. En tidskapsel er aldri starkere enn det svakeste punktet. Derfor er det viktigt at kapselen har tre grunnleggende kvaliteter: Den bør være strukturellt sterk, være godt forseglet og bestå av kjemisk stabile materialer. Med kjemisk stabilitet menes et materiales evne til å motstå forandringer eller nedbrytning som kan oppstå gjennom reaksjoner i materialet selv eller fra eksterne faktorer som f.eks luft, varme, lys, fukt etc. Kapselmaterialet kan altså være mer eller mindre kjemisk stabilt, og nedenfor skal vi se nærmere på hva dette betyr for valget av kapselkonstruksjon og kapselens overlevelse.
Metaller eller metall-legeringer er meget vanlige materialvalg ved konstruksjon av tidskapsler. Historiske spor av tidskapsler viser at kopper, stål overtrukket med tinn og bly har vært populære kapselmaterialer, spesielt på 1800-talet. Alla de her materialene har forutsetninger for å ruste, spesielt om de forvares i en miljö der klimaet ikke er stabilt eller om det – som i dette tilfellet med bly – kommer i direkt kontakt med organiske syrer som dannes når papir brytes ned. Til og med loddemiddlet i en metallkapsel kan ruste om det utsettes for fukt eller salter, og på så måte svekkes hele konstruksjonen. I mer moderne tidskapsler brukes ofte rustfritt stål. I rustfritt stål med lavt karboninnehold leges stålets ytterfilm om metallet skrapes, og på så måte minsker risikoen for at rust skal dannes. Rustfritt stål leder dessuten varme dårligt, hvilket er en stor fordel om kapselen skal sveises sammen for å skape en hermetisk lukket beholder.
Plastikk er et annet vanligt forekommende materiale i tidskapsler. Plastikk er en relativt ung materialgruppe med tvilsom langtidsstabilitet. Eldrende plastmaterialer avgir ofte gasser som ikke synes med øyet men som ofta lukter illa. Disse gassene bryter ned både plasten selv og andra gjenstander i nærheten. Nedbrytningsprosessen påskyndes ofte av vann, oksygen, lys, varme og luftforurensninger. Derfor bør man, om mulig, unnvike å bruke plastkapsler eller plast som forseglingsmateriale. Man bør også unnvike plastikk inne i kapselen.
Lokket til St. Olav Hospitals tidskapsel sveises fast for å skape et hermetiskt lukket miljø inne i kapselen. Den gode stålkvaliteten og kapselens lokk-konstruksjon som gjør det mulig å sveise i en utskytende ”leppe” minsker risikoen for skadelig varmepåvirking på kapselens innehold. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)
Hand i hand med valget av kapselmaterial og forseglingsmetode går kapselens plassering. En aldri så velgjort tidskapsel og dens innehold kommer med største sannsynlighet å påvirkes av nærhet til varmeovner, vannledninger, tekniske rom, kjøkken eller toaletter som avgir ekstra varme eller fukt, og som kan bidra til raske, ekstreme svigninger i klima. En kapsel som plasseres i en yttervegg kan – spesielt om veggen inte vender mot nord – ta stor skada av solvarme eller vann som transporteres fra marken gjennom veggmaterialet og som ofte fører med seg smuss eller salter. I de tilfeller der kapselen skal begraves i jorden utendørs, kan nedbør, luftforursensning, raske svigninger i klima, grunnvann, jordens naturlige bevegelsesmønster og vibrasjoner fra trafikk forårsake framtidige skader på kapselen og dens innehold.
De fleste tidskapsler inneholder en eller annan form for papir; f.eks bøker, brev, avisutklipp og fotografier. Papir er et oganiskt og ikke alltid helt stabilt materiale som avgir og tar opp fukt for å komme i balanse med sin omgivelse. Om den relative luftfuktigheten i en tidkapsel stiger –f.eks ved kondens eller om fukt trenger inn igjenom kapselens lokk eller fuger – absorberes fukten av papirets fibrer som sveller og deformeres. Risikoen for kjemisk nedbrytning – resultatet av endringer i et materiales kjemiske sammensetning – øker også, liksom risikoen for at muggsporer aktiveres og blir til muggangrep, at tekst blir uleselig eller at ark og fotografier klistres sammen. Her kan en eneste vanndråpe gjøre enorm skade! Om den relative luftfuktigheten synker – hvilket kan skje om kapselen utsettes for varme – riskerer papiret å bli sprøtt og smuldre samman på grunn av at fibrene i papiret drar seg samman. Et hurtig svingende klima – altså ikke de naturlige svigningene som skjer med årstidene men temperaturforandringer som kommer fra ovner, vinduer, rør og lignende – kan lede til at bokbind deformeres og at emulsjonen på bildesiden av fotografiene sprekker.
Som i tilfellet med kapselen, bør dens innehold være kjemisk stabilt. Det maskinproduserte papiret vi bruker idag inneholder lignin: En byggestein som finnes i celleveggene på planter, trær og bark. Lignin er et veldig reaktivt materiale og bidrar ofta til att papiret brytes ned, spesielt om detta kommer i kontakt med luftforurensninger, lys, fukt og varme eller annet papir av dårlig kvalitet. Visse produksjonsprosesser klarer å fjerne en god del lignin fra papirmassen, og dette papiret egner seg bedre til langtidsforvaring. Alt papir som brukes i en tidskapsel – både gjenstandene selv og deres emballasje – bør være kopiert på eller produsert av papir som følger internasjonale standarder for langtidsforvaring av arkiv- og bibliotekssamlinger.
***
Siden tirsdag ligger St. Olav Hospitals tidskapsel på sin plass i det snart ferdigstilte akuttmottaket i Østmarka. Intensjonen er at kapselen skal ligge uforstyrret til år 2116 da den skal åpnes og forhåpningsvis vekke interesse og glede blant framtidige Trondheimsbeboere. For å ytterligere sikre kapselen i folkeminnet, er dens plassering merket med en plakett. Teksten lyder:
«Bak denne veggen ligger en tidskapsel med fortellinger til framtida – om psykiske lidelser – om å få og gi hjelp og behandling – tekster og fotografier fra St. Olavs Hospital, Psykisk Helsevern 2016. Vi ber dere som kommer etter oss om å bevare tidskapselen i ett hundre år – og åpne den i år 2116.
22. November 2016»
Kilder:
Jarvis, W. E. Time Capsules – A Cultural History. McFarland, 2002.
Juhlin, V. Only Time Will Tell – The St. Olav Hospital Time Capsule in Trondheim, Norway. Dissertation for Preventive Conservation MA at Northumbria University, 2016.
