Kategorier
Bilder UBrss

De uidentifiserte

Arkivesker med fotomateriale på hyller i magasin
Lagring av fotoarkiv i Dora. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB (CC-BY-SA 4.0)

Det finnes anslagsvis 1 million historiske fotografier i bibliotekets magasiner. Noen av disse har ligget i et uforandret system siden de ble skapt for 100 år siden.

Kanskje ble de tildelt et arkivnummer den dagen de ble fotografert, registrert med løkkeskrift i en protokoll med de avfotografertes navn, dato og sted. Av og til er det noen andre som har betalt for fotograferingen enn de som er avbildet, noe som gjør at en identifisering ikke alltid stemmer selv om navnet står i protokollen. Det kan være forvirrende, men er likevel et utgangspunkt for videre identifisering.

Nærbilde av håndskrevet kundeprotokoll fra 1912
Fotograf Hilfling-Rasmussens kundeprotokoll fra 1912. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Andre bilder kommer uten opplysninger om hvem eller hva. Kanskje har de likevel en fellesnevner som man kan ta utgangspunkt i.

Bildearkivet til Børre Svendsen Lien og Marit Johannesdatter Kåsen med portretter fra rundt år 1900, ble på 1980-tallet gjort tilgjengelig i ringpermer i Ålen folkebibliotek. Slik kunne folk i lokalsamfunnet komme innom, bla gjennom bildene og skrive ned tips om hvem de avbildete kunne være og når de kunne være tatt. Noen hadde bilder på veggene hjemme etter slektningene sine og kunne hjelpe med opplysninger på den måten.

Skjema med bildeopplysninger ved siden av et bilde fra omtrent år 1900
Identifiseringsarbeid gjort i Ålen på 1980-tallet. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Hvis man ikke har noen konkrete opplysninger om bilder overhodet, kan det likevel være elementer å gripe fatt i.

Lokalkunnskap er uvurdelig når det gjelder å stedplassere bilder. En nå pensjonert kollega av meg vokste opp i Trondheim og jobbet bl.a. med bilder av byen i flere tiår. Da bygger man opp en sterk evne til å kjenne seg igjen i og rundt byen, selv om et sted har gått gjennom mange forandringer gjennom tidene.

De aller fleste har kanskje ikke jobbet med bilder som yrke, men kjenner seg rett og slett igjen fra steder man har bodd, besøkt eller jobbet. Tilbakemeldinger fra historielag og enkeltpersoner som har god kjennskap til spesielle områder hjelper oss mye i arbeidet vårt.

Aviskiosk med avisselgere på utsiden
Aviskiosk på østenden av Bakke bru i Trondheim, 1913. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (utsnitt av HI-I-29)

Uidentifiserte gruppebilder finnes det også noen av. Her kan alderssammensetning, kjønnsfordeling, bekledning, omgivelser eller kjente fjes være til hjelp. Hvis man kjenner igjen en eller flere personer er det med én gang lettere å nøste opp tråden videre.

Bildet nedenfor hadde ingen opplysninger, men vi kjente igjen inngangspartiet i bakgrunnen og etter hvert noen av personene i bildet. Det gjør at vi kan si at det er tatt på tidligere NTH utenfor Gamle Elektro på Gløshaugen i Trondheim. Av personene i bildet kan vi datere det til mellom 1910-1917 fordi NTH åpnet i 1910, mens den fjerde mannen fra venstre på første rad, Jens Bache-Wiig, gikk av i 1917. Med noen få opplysninger blir bildet tilgjengelig for personer som er interesserte i relaterte tema.

Menn i dress oppstilt utenfor inngangen til en murbygning
Gruppebilde ved tidligere NTH, utenfor Gamle Elektro på Gløshaugen. Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Et siste eksempel på å komme fram til opplysninger til bilder som ikke har noen medfølgende informasjon er å se på det tekniske. De eldste fotografiene vi har, bl.a. daguerreotypier, har en del kjennetegn som gjør at det er mulig å snevre inn dateringen noe og kanskje til og med identifisere fotografen. Det europeiske samarbeidsprosjektet Daguerreobase legger opp til å registrere alle tekniske opplysninger man kan finne om daguerreotypier. På denne måten kan man finne fellestrekk med andre bilder som kanskje har en identifisert fotograf.

Fellestrekkene kan være alt fra rekvisitter i bildene, den særegne innpakningen, kvaliteten på selve fotografiet eller produsenters avtrykk i metallplaten bildet ligger på.

Vi er veldig glade for tilbakemeldinger og utfyllende opplysninger. Derfor er det lagt godt til rette for å sende oss tips om informasjon i vårt kommende søkesystem for bilder og spesialsamlingsmateriale som lanseres 3. oktober. Takk for hjelpen!

Tre innrammede daguerreotypier som viser portretter. Innrammingen er forskjellig.
Tre daguerreotypier fra forskjellige daguerreotypister/fotografer. 1. Foto: Ukjent/NTNU UB. 2. Foto: Carl Neupert/NTNU UB. 3. Foto: Ukjent, muligens Hans Krum/NTNU UB. (Alle: CC BY-SA 4.0)
Kategorier
Bilder UBrss

Nidarø gjennom 158 år, fra gårdsdrift, sagbruk, idrettsanlegg og park

Nidarø er en halvøy dannet av Nidelvas andre slynge. Nidarø har en mangfoldig historie å se tilbake på. Denne bildekavalkaden starter i 1858 og viser et bilde da det var gårddrift på Nidarø og avslutter med et bilde fra 1987. Gårddriften ble etter hvert nedlagt og etterfulgt av sagbruk, idrettsanlegg og park. I dag ligger Øya stadion og Trondheim Spektrum her. Nidareid bru til Ila og Gangbrua over til Kalvskinnet forbinder området til midtbyen.

Nidarø is a peninsula. Nidarø has a diverse history to look back on. This presentation of pictures starts in 1858 and displays an image when it was farming on Nidarø and ends in 1987. The farming was eventually closed down and followed by sawmill, sports facilities and parks. Two bridges, one to Ila and one to Kalvskinnet links the area to the center city.

Nidarø 1858

Kolorert litografi: NTNU UB/Bildesamlingen

Trondheim by med halvøya Nidarø i forgrunnen. Vi ser et grønt kulturlandskap, jorder og skog langs Nidelva. Midt på Nidarø ligger en husklynge som er Nidarø gård.

Trondheim city with the peninsula Nidarø encircled by the river Nidelva. In the middle of Nidarø is a cluster that is Nidarø farm.

 

 

 

 

 

 

 

Nidarø sagbruk

Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen

Sagbruket ble anlagt i 1894 da Thomas Angells stiftelser kjøpte eiendommen Nidarø. Sagbruket ble anlagt på nordenden av eiendommen mot Nidelva. Sagbruket var dampdrevet inntil 1906 da det gikk over til elektrisk drift. I 1928 ble sagbruket nedlagt. Bygningene ble revet i 1929 da eiendommen ble leid ut til Trøndelagsutstillingen 1930.

Nidarø sawmill was built in 1894 when Thomas Angell foundations acquired the property Nidarø. The sawmill was steam powered until 1906 when it switched to electricity. In 1928 the sawmill closed and the buildings demolished when the property was rented to Trøndelagsutstillingen 1930.

 

 

Trøndelagutstillingen 1930

Trøndelagutstillingen 1930
Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen

Trøndelagutstillingen i 1930 var en nasjonal næringslivs- og kulturmønstring som ble avholdt på vestre del av Nidarø, ved Ilen kirke og på Skansen i forbindelse med feiringen av 900 årsminnet for slaget på Stiklestad. Over Nidelva ble det bygd ei midlertidig gangbru til Ila kirke og fiskeriutstillingen på Skansen der polarskuta Fram lå.

Trøndelagutstillingen 1930 was a national corporate and was held in celebration in memory of 900 year since the battle on Stiklestad. 

 

 

 

Skøytebanen på Nidarø

Skøytebanen på Nidarø
Foto: NTNU UB/Bildesamlingen

Bildet er fra et skøytestevne på Øya Stadion i 1901. Banen ble anlagt som «Øen stadion» i 1900, som en kombinert friideretts- og skøytebane. Trondhjems skøyteklubb hadde sin virksomhet her fra åpningen i 1900 og var en av landets hovedarenaer for hurtigløp på skøyter frem til 1945 da Leangen overtok som skøytearena. Etter Landbruksutstillingen i 1902 ble idrettsanlegget gjort permanent og tribuner ble oppført.

The picture is from a skating event at Øya Stadium in 1901. 

 

 

 

 

 

 Tyskerbrakker 1953

Foto: NTNU UB/Fjellanger Widerøe

Tyskerne bygde en stor militær forlegning på Nidarø under 2ndre verdenskrig. Etter krigen i 1946 ble området regulert til park. Brakkene ble imidlertid benyttet av kommunen til undervisning og tekninske formål frem til 1960-årene da de ble revet.

The Germans built a large military camp on Nidarø during 2nd World War.  The barracks were, however, used by the municipality for teaching and technically purposes until the 1960s when they were demolished.

 

 

 

 

Nidarø idrettshall 1987

Utsikt over Trondheim med Trondheimsfjorden
Foto: NTNU UB/Prospektsamlingen

Nidarøhallen ble oppført i tre byggetrinn, trinn en og to ble oppført i årene 1963 og 1971 og trinn tre i 1988. Hallen, i dag kalt Trondheim Spektrum er en flerbrukshall. Foruten breddeidrett benyttes hallen i dag til kurs, seminarer, kongresser, eksamenslokale og ulike messer.

Nidarøhallen was constructed in three phases, from 1963 and 1971 to step three in 1988. The hall, today called Trondheim Spektrum is a multipurpose hall today used for sports, seminars, conferences, examination facilities and various events.

 

 

 

 

2016-?

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Norges første flora 250 år

nett-banner2

Den første vitskapelege skildringa av den norske floraen kom ut i Trondheim i 1766, for nøyaktig 250 år sidan. Forfattaren av boka Flora Norvegica var Johan Ernst Gunnerus (1718-1773). Gunnerus hadde vore biskop i Trondheim sidan 1758 og var ein lærd teolog som stifta Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og som også var redaktør for selskapets vitskapelege tidsskrift, Skrifter.

Biskopen hadde målbevisst samla inn plantar til herbariet sitt på visitasreisene sine og hagen hans på Berg prestegård vart gradvis planta om slik at den kunne vise fram ulike blomster og vekstar. Gunnerus brevveksla med Carl von Linné frå 1761 av og plantene i floraen vart namngitt i tråd med Linnés seksualsystem. Dei ulike funna vart ikkje presentert i systematisk orden, men blir presentert ut frå dato og stad der dei vart funne. I tillegg til det latinske namnet oppgav Gunnerus også dei norske, danske og tyske, av og til også dei samiske, namna til plantane.

349-tab6del2

Av økonomiske og praktiske grunner vart Flora Norvegica berre utgitt på latin. Ei planlagt omsetjing til dansk der og ein utgåve der funna vart systematisert, vart aldri realisert. Dette gjorde at floraen ikkje fekk det gjennomslaget den kunne ha fått i Norge. Dei som kunne lese latin, visste til dømes ikkje kor Gildeskål låg, og den presise funnstaden for Saxifraga nivalis, snøsildre, er skildra som «på fjellet ved stranda», gav lite meining. Dei som derimot hadde inngåande kjennskap til Gildeskåls topografi og derfor kunne ha visst kor dette var, var derimot ofte ikkje så stødige i latin. I etterkant er de presise opplysingane om funnstad, saman med dialektnamna og dei kortfatta notisane om bruk og nytte, blitt framheva som noko av det viktige ved verket.

I forordet framheva Gunnerus at denne kartlegginga av den medisinske og økonomiske nytteverdien, var ein viktig årsak til at han gav seg i kast med dette store arbeidet. Han viser til at han i dei tre publiserte banda av Skrifter, har skrive om dyreriket og med delar av mineralriket, men no var blitt overbevist om at fedrelandet hadde behov for ei oversikt over  plantane si økonomiske betydning, og då gjerne i ein enkel versjon.

Korrekturlesinga og kvalitetssikringa tok lang tid. Dessutan var det trykketeknisk vanskeleg å gjengi avbildingane av nokre av plantane på ein tilfredsstillande måte. Den første delen av Flora Norvegica vart publisert på latin i 1766. Gunnerus hadde store forventningar til denne boka og sendte den til Linné og andre vitskaplege kontaktar. I åra som følgde arbeidde han  intenst for å få ferdig andre del. Den skulle bli trykt i  København. Men då Gunnerus på kongens og Struensees befaling reiste dit  for å reorganisere det danske universitetet, måtte han registrere at arbeidet på ingen måte var ferdig. Trykkeriet hadde berre trykt dei første sidene av del to då Gunnerus døydde på ei visitasreise til Møre i 1773. Bindet kom derfor ut posthumt i 1774 med ein biografi over den avdøde biskopen, som vart forfatta nevøen Niels Dorph Gunnerus.

tittelblad-del1nyserot-02006516_339

Herbariet til Gunnerus  finnes fremdeles ved NTNU Vitenskapsmuséet – og nokre av plantane i herbariet kan sjåast på Flickr.

For å markere dette 250-årsjubileet har NTNU Universitetsbiblioteket laga ei nettutstilling om Flora Norvegica. Gunnerusbiblioteket har dessutan stilt ut eit eksemplar av floraen i ein spesiallaga monter som er laga av engelsk eik med nøyaktig same alder som floraen. Eksemplaret og monteren tilhøyrer Gertrude M. Marsh.

Summary in English:

250 years ago, in 1766, the first Norwegian flora was published in Trondheim. The author Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) was bishop in Trondheim and was the founder and director of the Royal Norwegian Society of Sciences and Letters (DKNVS). The work presented flowers which Gunnerus had collected in his diocese with Latin names, using the nomeclature of Carl von Linné, the Swedish botanist. Linné and Gunnerus exchanged letters since 1761. In addition, Gunnerus specified where the flowers were found and gave comments on their use and value

 

 

Kilder:

  • Alle foto: scan fra Flora Norvegica, NTNU Universitetsbiblioteket
  • Johan Ernst Gunnerus. Flora Norvegica, 1766-1774.
  • Rolv Nøtvik Jakobsen. Gunnerus og nordisk vitskapshistorie, 2015.

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Pappenheim 100 år

Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.
Sverre Pedersens forslag til midlertidig bebyggelse på Kristianstensletta, Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-25.

Den sterke befolkningsveksten i Trondheim rundt forrige århundreskifte skapte et prekært behov for nye boliger til arbeiderbefolkningen. Det tok likevel tid før kommunen fikk løst «boligsaken», og frem til 1910 var det kun private utbyggere som stod for boligutbyggingen. Byplankonkurransen for sør- og østbyen i 1910 markerte starten på den kommunale boligbyggingen. Kommunen kom da i gang med oppkjøp av jordeiendommer til dette formålet. Arkitekt Sverre Pedersen hadde jobbet i det kommunale bygningsvesenet fra 1905, fra 1908 som avdelingsarkitekt, og i 1914 ble han utnevnt til stadsarkitekt. Pedersen hadde under hele sin tid som ansatt i Trondheim kommune vært opptatt av arbeiderklassens boforhold, og under hans ledelse ble det igangsatt arbeiderbolig- og leiegårdsprosjekter på Ulstadløkken, Marinevold, Lillegården, Solhaugen og Pappenheim.

Den påbegynte oppføringen av leiegårder var ikke tilstrekkelig for å møte det akutte boligbehovet. På bolignødkomiteens initiativ ble det derfor bevilget penger til oppførelsen av midlertidige hus. De første nødhusene på Kristianstensletta ble påbegynt i november 1916, og stod klare til innflytting i januar 1917. De siste husene på Pappenheim stod ferdig i 1920.

Fasade og planskisse for dobbelthus og enkelthus, fra «Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917".
Fasade og planskisse for dobbelthus og enkelthus, fra «Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917″.

Pedersen slo tidlig fast at «Bolignødhusene paa Kristianstensletten blev straks godt likt av leieboerne som foretrak dem fremfor de stabile leiligheter paa Ulstadløkken. De var ialfald det første aar hverken kolde eller trækfulde. Haveflekken blev dyrket med en interesse som indbragte flere leieboere præmier ved smaahavekonkurrancen høsten 1917 (fra Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917, s. 41-43).

De enkle byggematerialene gjorde at husene i utgangspunktet kun skulle stå i fem år, men dette ble senere utvidet til 10-15 år. Etter arkitekt Pedersens planer ble det oppført småhus med to, tre og fire leiligheter i stedet for lengre barakker. Trolig var dette valget avgjørende for at husene ble permanente. Valget førte til at man fikk egne boenheter for den enkelte familie, i stedet for et større midlertidig oppbevaringssystem. Området på Kristianstensletta ble etter hvert omtalt som Pappenheim, noe som trolig var et ordspill på husenes enkle byggematerialer hvor papp var benyttet til isolasjon og taktekke.

Gruppehus med tre eneboliger, Pappenheim 1917. Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-32.
Gruppehus med tre eneboliger, Pappenheim 1917. Tek-28 Sverre Pedersen, Ms SP 727-32.

De kommunale leiegårdene og småhusene ble fra 1917 administrert av en leiegårdskomité, men etter andre verdenskrig begynte kommunen å selge leilighetene til de som bodde i dem. Dette var også tilfelle for småhusene på Pappenheim. Nødhusene hadde gradvis blitt forbedret og de ble med tiden fullverdige boliger. Pappenheim frenstår i dag som et svært attraktivt boligområde, liggende i kort avstand til sentrum og omkranset av Bakklandet, Møllenberg, Singsaker og festningen.

Sverre Pedersens arkiv er en god kilde til byens boligbyggeprosjekter i første del av 1900-tallet. Vi kan også anbefale Helga Stave Tvinnereims bok om Sverre Pedersens liv «Sverre Pedersen – pioner i norsk byplanlegging» som ble utgitt i 2015.

Kilder:

Sverre Pedersen (1917): Boligsaken i Trondhjems kommune til og med aar 1917

Knut Einar Larsen (1972): Lemmehusene på Kristianstensletta, Solhaug og Marinevold

Helga Stave Tvinnereim (2015): Sverre Pedersen – pioner i norsk byplanlegging

Summary in English:

At the turn of the 20th century Trondheim faced a serious housing shortage for the city’s working class population. The city of Trondheim started a public housing project led by architect Sverre Pedersen (1882-1971). From 1916, temporary (5-15 years), low-cost homes were established in areas like Pappenheim. During the next few decades they were gradually turned into proper, permanent houses and eventually sold to the residents. Located near the city centre, Bakklandet, Møllenberg and the Kristiansten Fortress, Pappenheim is today one of the most popular residential areas in Trondheim.

Kategorier
Manuskript Privatarkiv UBrss

Halfdan Bryns korrespondanse digitalisert

Bilde av et håndskrevet brev
Brev fra «en far». A-0037 Halfdan Bryn, D L0008 0091.

826 brev, i hovedsak adressert til Halfdan Bryn, kan nå leses i Arkivportalen. Halfdan Bryn (1864-1933) var født i Trondheim som sønn av stadsfysikus Thomas Bryn (1813-1902) og Kristine Emilie Karoline Richter (1826-1869). Han giftet seg i 1892 med Wilhelmine Marie Thrane (1873-1929).

Halfdan Bryn var ferdig utdannet cand. med. i 1889, hvorpå han tilbragte et år i USA. Tilbake i Norge ble han reservelege ved det kommunale sykehuset i Trondheim fra 1891-1892 og drev deretter privatpraksis frem til 1924.

Bryn er særlig kjent for sine arbeider innen fysisk antropologi og fysiognomi, og han studerte særtrekk (fysiske og psykiske) hos befolkningen over store deler av Norge. Han interesserte seg også for samenes antropologi, blant annet i samarbeid med Kristian Emil Schreiner.

Bryn skrev en rekke avhandlinger om hygieniske forhold i Trondheim og var medlem av Trondheim bystyre fra 1898-1914, som representant for Venstre, og satt i formannskapet fra 1905-1911. Bryn var preses i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i perioden 1926-1933.

Kilder:

Store Norske Leksikon, Per Holck: Halfdan Bryn. Norsk Biografisk Leksikon.

Kategorier
Bilder Privatarkiv UBrss

Norske Kvinners Sanitetsforening fyller 120 år

Fotografi av Fredrikke Marie Qvam
Foto: Ukjent/NTNU UB (F-II-Digital-5717)

26. februar 1896 ble Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) stiftet av kvinnesaksforkjemper Fredrikke Marie Qvam og støttespillere. Gjennom 120 år har foreningen drevet frivillig arbeid for folkehelse. Fredrikke Marie Qvams privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og er registrert i Arkivportalen.

Les mer:

Kategorier
Bilder Privatarkiv UBrss

Dikteren Ingvald Undset

Ingvald Undset sammen med Anton Carl Hartmann og Christian Gabriel Hofflund, 1870. Foto: Ukjent/NTNU Universitetsbiblioteket. (A-0340 Fraternitas Nidarosiensis, 01 Mapper, L0002 Mappe nr. 4 Fotografier).
Ingvald Undset sammen med Anton Carl Hartmann og Christian Gabriel Hofflund, 1870. Foto: Ukjent/NTNU Universitetsbiblioteket. (A-0340 Fraternitas Nidarosiensis, 01 Mapper, L0002 Mappe nr. 4 Fotografier).

Da Ingvald Undset(h) (arkeolog og far til Sigrid Undset) var elev ved Trondheim katedralskole var han aktiv i elevsamfunnet Fraternitas Nidarosiensis, hvor han blant annet var redaktør for flere aviser. Han forsøkte seg også som dikter, og diktet hans «Høsttanker» var blant de som ble nedskrevet i «Protokol over de Digte der i Throndhjems lærde Skoles Discipelsamfund ere belønnede med Præmie». Diktet gjengis her i sin helhet:

Høsttanker

I Fuglen forlod os og drog mod Syd, Mildere Egne den kalder, Stilnet i Lunden er Sangens Fryd: Løvet kun gulner og falder. # Solen ei stiger saa høit som før, Sender ei Straaler saa varme; Blomsten skelver, sig bøier og dør; Livet var kort for den arme. # Engen har tabt sin brogede Pragt, Sit Blomsterteppe, det skønne; Skoven ei længer eier sin Dragt, Den lyse og sommergrønne. # Somren er svunden bort for iaar Med alt sit Liv og sin Glæde; Naturen atter til Hvile gaar Alt under det hvide Klæde. # Død er den ikke; der er dog Liv, Kun i shele Fred den slumrer, Thi Livet, født ved Skaberens «Bliv», Det dør ei om kun det ulmer. # Naar Solen bringer en anden Vaar Og hæver sig Aaret efter Da vaagner Naturen og fremstaar, Ny, med fornyede Kræfter. II Ak i mit Hjærte der er og Høst, Goldt kun og dunkelt derinde! Ak hvorfra skal jeg hente min Trøst, Hvorfra skal Livsmod jeg finde? # Svunden er Livets lykligste Tid, Svunden er Barndommens Sommer, Nu er Tiden, da Kamp og Strid, Og Livsløbets Trængsel kommer. # Snart raser Stormen i Hjertets Bo, Rokker det Haab, jeg haver Snart er der mørke, dyster Ro Mismod paa Livsroden gnaver # O! hvor knugende, trykkende trangt Er det for Længsler derinde, Og der udenfor, ak hvor langt! Før Fred jeg atter kan finde! # Dog er der noget paa Hjertets Bund Som give kan Haab om Seier Som nærer Aanden i hver en Stund: Den Kjærlighed, som jeg eier. # Thi Flammen tændt ved Guddommens Haand, Det bedste Mennesket givet, Som er selve Væsenet hos Guds Aand, Hans Afglands: Menneskelivet: # Den aldrig slukner; til evig Tid Den stedse lever og brænder Og det er den, som i Livets Strid Nyt Mod og Haab stedse Tænder III Se Manden der i Alderdoms Aar! Han staar i sin Haust tilvisse; Paa Gravens Rand han alt nu gaar Med Vinter-Sne paa sin Isse # Med Hoved bøiet mod Jorden ned, Hvorfra han Livet har faaet; Hvorhen tilbage han ogsaa ved, Han gaar med Livsmaalet naaet. # Saaledes gaar han med sagte Fjed, Hans Maal er hinsides Graven, Til øiet brister, han lægges ned Tilslut i Dødningehaven. # Og Aanden hviler i stille Blund, Frigjort fra Legemets Fængsel Hans Legem er støv fra samme Stund, Han løses fra Livets Trængsel. # Dog venter ham den skønneste Vaar, Naar Domsbasunerne lyde: Thi da forklaret Aanden fremgaar For evig Glæde at nyde.

Diktet "Høsttanker" av Ingvald Undset skrevet for hånd
«Høsttanker» av Ingvald Undset

Etter examen artium i 1871 dro Ingvald Undset til Kristiania hvor han studerte filologi og arkelogi ved universitetet. I 1875 ble han ansatt ved universitetets Oldsaksamling. Denne stillingen hadde han fram til sin død. Han avla doktorgraden Jernalderens begyndelse i Nord-Europa i 1881, og Undset ble raskt en internasjonalt anerkjent arkeolog. Etter studieopphold i Roma og Danmark kom Undset i 1884 tilbake til Norge med sterkt svekket helse. Ingvald Undset døde i 1893, kun 40 år gammel, etter lang tids sykdom. Datteren Sigrid Undset (1882-1949) skrev om farens sykdom og død i den selvbiografiske romanen Elleve år fra 1934.

Arkivet etter elevsamfunnet Fraternitas Nidarosiensis (med forløpere) ved Trondheim katedralskole ble nylig ordnet og katalogen er tilgjengelig via Arkivportalen.

Skrevet av: Erlend Lund, privatarkivansvarlig ved NTNU Universitetsbiblioteket

For mer om Ingvald Undset se: https://nbl.snl.no/Ingvald_Undset

Kategorier
Bilder Privatarkiv UBrss

Brev fra kolonien

 Bernhard Brænne på sitt kontor. Foto: J.C.F. Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (utsnitt av A_0415_U_L0003_0001_7)
Bernhard Brænne på sitt kontor. Foto: J.C.F. Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (utsnitt av A_0415_U_L0003_0001_7)

Universitetsbiblioteket mottok nylig arkivet etter fabrikkeier og politiker Bernhard Brænne (1854-1927). Et av brevene Brænne mottok da han ble utnevnt til statsråd i 1910 ble sendt fra Kendal på Java i Nederlandsk Østindia (dagens Indonesia). Plantasjeeier og motstandsmann Lauritz Sand ble født i Trondheim 1. oktober 1879 som sønn av garvermester Fritz Sand og Anna Birgitte Sand. Han tok eksamen ved Trondhjems borgerlige realskole i 1896, og studerte ved den tekniske skolen i Stockholm (1897-1899). I 1900 flyttet han til Java i Nederlandsk Ostindia (Indonesia), hvor han gikk på offiserskole, og han jobbet i flere år som landmåler i militæret. I 1907 takket han ja til et tilbud om arbeid i plantasjeindustrien.

I 1910 sendte Lauritz Sand brev hjem til Bernhard Brænne hvor han gratulerte Brænne med tilsettingen som statsråd. I brevet forteller han om livet som offiser, landmåler og plantasjesjef på Java. Brevet skildrer et eksotisk, men ensomt liv i Østen:

«Plantage Djambean   Kendal. Java 15. mars 1910 Selahatan Estate Kjære hr. Brænne I et brev fra far og mor læste jeg om Deres udnævnelse til minister. Maa jeg i den anledning faa lov at bringe Dem og Deres mine velmente lykønskninger. Det glædes desuden et norskt hjærte, fjernt fra fædrelandet, at vide at der sidder fornuftige mennesker ved roret derhjemme. Naar man kommer ud i verden – naar fædrelandet saa at sige er tabt for en, – da mærker man igrunden først hvor intenst man holdt af det. Jeg tror det er faa af de europæiske smaariger hvis politik følges med mere spændt interesse end Norges hernede i Indien. I 1905 var sympathien udelukkende paa Norges side. Jeg var i den tid paa expedition i Central-Celebes som landmaaler ved generalstaben, og naar posten kom med aviser hjemmefra drøftedes norsk politikk ofte ivrigt ved leirilden langt inde i vildnisset. Siden jeg forlod hjemmet har jeg ført et vildt æventyrligt liv – var livet i armeen romantiskt, saa var landmaalerlivet det endnu mere – men det er nu engang saa med romantikken, at man mærker saa lidt til den naar man staar midt oppe i den og da der tilbødes mig en stilling ved en af plantageselskaberne modtog jeg det med aabne arme – finansielt var det vel i begyndelsen daarligere, men fremtidsudsigterne er meget bedre og tilværelsen er mindre hjemløs. Det var denne følelsen af hjemløshet, at hver aften slaa teltet op paa et nyt sted, ingensted at ventes og ingensteds at savnes, som gjorde landmaalerarbeidet uudholdeligt for mig. Desuden begyndte nerverne at slaa klik af den uopholdelige spænding hvori jeg levede – den haabløse kamp mod de usynlige hovedjægere, man ser dem ikke, hører dem neppe – men føler at man følges. Kun nu og da knæger en tør kvist eller minder en forgiftet pil fra bue eller pusterør om deres tilværelse. At staa overfor geværkugler er intet imod disse falske pilene. Geværet gir et knald, man ser en fyrstraale og ved hvor fienden sidder. Men pilene! Og saa alle udyr og giftigt kryb – romantiskt, jo tak – men jeg læser heller romanen end at jeg oplever den. Planterslivet liker jeg udmerket – især efter at jeg er kommet i en sælvstændig stilling. Begyndelsen var jo tung – alt maadte læres og jeg maadte begynde nedenfra som voluntær et aars tid, men viljen er halve værket og skolen var god – og nu er jeg chef paa en af selskabets theplantager oppe paa vulkanen Prahoe. Meget afveksling byder jo livet paa en ensom theplantage ikke, men jeg har mit arbeide, mine heste og hunde, og jagter. Her arbeides haardt i den tørre tid – og i regntiden kan man igjen neppe komme udendørs. Saa som landbruget drives her har man knapt noget begreb om hjemme i Norge – jeg har ofte daglig mere end 2000 mennesker i virksomhed og endnu kan min plantage ikke regnes med til de største. Arbeidsforholdene her er naturligvis ideale – fagforeninger og streike er faktorer som vi ikke behøver at holde regning med – arbeidsfolket er umælende fæ som kun blindt lystrer ordre, – naar de bare har nok at æde og en ussel hytte saa er de tilfredse – kun maa man vide at tage dem paa den rette maade og kjende deres sprog. Som plantagechef har man en noksaa stor magt, – de indfødte ser op til en som til en halvgud – men regjeringen har jo sine embedsmænd som har at tilse at vi ikke misbruger magten. I teorien regjeres Java af indfødte fyrster under hollandsk kontrol, men i virkeligheden har de intet at sige – de er viljeløse redskaber i regjeringens hænder. Landet selv er frugtbart og drømmeagtig vakkert med sine vulkaner og prægtige vegetation – men stegende varmt og usundt. De fleste europæere vender tilbage til Europa med en nedbrudt helbred – jeg derimod synes at være af de bjørnenaturer som holder ud – kun begyndes jeg allerede at graane ved 30 aars alder. Klimatet her hører forresten til det sundeste på Java, med en gjennemsnitstemperatur som Italien paagrund af de kalde nætter. Middagstemperaturen er omkring 30 o 35 grader i skyggen, men paa den tid sover man sædvanligvis etpar timer. Det er nu næsten 10 aar siden jeg reiste hjemmefra – tiden flyr om, mig synes det som var det igaar, jeg har oplevet meget og slidt meget andt, men modet, energien og selvtilliten er usvækket og jeg haaber at have en god fremtid for mig. Det blir nok snart paatide at tage sig en tur hjemover, men for øieblikket kan jeg det ikke uden at skade mine fremtidsutsigter – muligens i 1911. Jeg vilde gjerne hjem for at se om en eller anden norsk pigelil vil følge med til Java – creolerindesser liker jeg ikke. De er vakre, og myge og smidige som kattekillingen – men katter har klør som bekjendt. Nei nu sidder jeg og plager Dem med mit vrøvl – men jeg nyder af at faa tale med gamle kjendinger iblandt, og aftenerne blir ofte saa lange i min ensomme bungalow, ser De. Med en venlig hilsen til Dem og Deres fra Deres hengivne Lauritz Sand Dersom De møder gamle stadsraad Løvland, vær da saa venlig at hilse ham fra mig. Han var saa venlig mod mig i gamle dage i Stockholm.»

A_0415_D_L0002_0003_Sand-Lauritz_001

// I 1911 giftet Sand seg med Annie Elisabeth Maria Moll og han ble samme år adm. dir. for Pagilaran Estates, før han i 1918 stiftet Zuid Sumatra Syndicate som han selv ledet. Fra 1922 var han direktør for Anglo-Dutch Plantations. I 1939 var Sand hjemme på besøk i Norge. Reisen tilbake til Asia ble avlyst med utbruddet av andre verdenskrig og han ble involvert i etterretningsarbeid. Han ble arrestert av Gestapo i 1941 og den grove torturen han ble utsatt for under forhør har ført til betegnelsen av ham som «Norges mest torturerte mann». Sand overlevde mot alle odds oppholdet på Grini, og levde til 1956.

Skrevet av: Erlend Lund, privatarkivansvarlig ved NTNU Universitetsbiblioteket

Kilder:

  • NTNU Universitetsbiblioteket, A-0415 Bernhard Brænne
  • Norsk biografisk leksikon: Lauritz Sand
Kategorier
Bilder Privatarkiv UBrss

«En av de faa store som gjorde vort land rikere» – 90 år siden Olaf Nordhagens død

Portrett av Olaf Nordhagen (16.3.1883 – 6.11.1925). Foto: Schrøder/NTNU UB (PO-014269)
Portrett av Olaf Nordhagen (16.3.1883 – 6.11.1925). Foto: Schrøder/NTNU UB (PO-014269)

I oktober 1925 følte arkitekt Olaf Nordhagen seg plutselig syk og etter noen dager ble lege tilkalt. Han hadde raskt utviklet lammelser i armer og ben, og undersøkelsene slo fast at han var rammet av hjernesvulst. En måneds tid senere, om morgenen den 6. november, døde Nordhagen på Trondheim sykehus bare 42 år gammel. Han etterlot seg kona Thora (født Hval, 1887-1960) og seks sønner i alderen to til femten år. Olaf Nordhagen ble født i Kristiania og fikk sin utdannelse som bygningsingeniør ved Kristiania tekniske skole (1898-1902). Deretter ble han assistent hos arkitekt Bredo Greve og hospitant hos arkitekt Herman Major Schirmer. Som Greves assistent var han involvert i utformingen av fasadene på hoved- og sidefløyene av Hovedbygningen på NTH, og tegnet en rekke av groteskene på innsiden og utsiden av bygningen. Nordhagen oppholdt seg også ett år i lære hos professor Martin Nyrop ved Kunstakademiet i København. I 1906 etablerte han sitt eget arkitektkontor og hans første monumentale arbeid ble Bergen offentlige bibliotek hvor han vant arkitektkonkurransen samme år. Bygget stod ferdig i 1917.

Skisse av Bergens offentlige bibliotek 1913. NTNU UB, Tek-0014 Olaf Nordhagen.
Skisse av Bergens offentlige bibliotek 1913. NTNU UB, Tek-0014 Olaf Nordhagen.

To viktige arbeider i hans korte, intense karriere var de monumentale kraftstasjonene på Vemork (1911) og Såheim (1914), den siste sammen med arkitekt Thorvald Astrup. Begge kraftstasjonene er i dag fredet og tidligere i år ble Notodden og Rjukan tildelt verdensarvstatus for sin unike industrihistorie.

Olaf Nordhagens tegning av Rjukan kraftstasjon, oppført 1909-1911. NTNU UB, Tek-0014 Olaf Nordhagen.
Olaf Nordhagens tegning av Rjukan kraftstasjon, oppført 1909-1911. NTNU UB, Tek-0014 Olaf Nordhagen.

Etter å ha vunnet konkurransen om Vestfronten på Nidarosdomen i 1908 ble Nordhagen påfølgende år ansatt som leder for restaureringsarbeidet. Han var da kun 26 år gammel. Stillingen holdt han frem til sin død. Fra 1913 holdt han også professorat (ekstraordinær professor) i bygningskunst ved NTH med begrenset undervisningsplikt grunnet hans arbeidskrevende jobb ved domkirken. Ved ansettelsen var han 30 år og dermed ikke stort eldre enn mange av dem han foreleste for. Foruten arbeidet på Hovedbygningen på Gløshaugen tegnet Nordhagen flere bygninger i Trondheim, deriblant Fylkesmannsboligen i Elvegata (1915) og Ila skole (1921). Han tegnet også sitt eget hus på Øya. Blant hans andre arbeider finner vi Kråkerøy kirke, Narvik kirke og Artillerikasernen i Oslo.

Nordhagens hjem i Kronprins Olavs alle 16 (Kroken). NTNU UB, Tek-0014 Olaf Nordhagen.
Nordhagens hjem i Kronprins Olavs alle 16 (Kroken). NTNU UB, Tek-0014 Olaf Nordhagen.

Med Olaf Nordhagens død mistet Trondheim og Norge en av sine aller viktigste arkitekter. Da Nordhagen ble begravet 11. november ledsaget arkitektstudentene ved NTH båren i fakkeltog fra sykehuset til domkirken. Tusenvis av mennesker møtte opp utenfor domkirken for å ta et siste farvel med arkitekten da båren etter minneseremonien ble ført til Tilfredshet krematorium. Begravelsen ble omtalt som en av de mest storslagne i byens historie. Professor Johan Meyer, arkitektkollega ved NTH, beskrev Nordhagen på følgende vis i sitt minneord i Adresseavisen 7. november:

«Rotfæstet i norsk folkelynne og med varm kjærlighet til norsk natur, forstod han som faa dennes særegne krav til bygningskunsten. Derfor visste han altid nænsomt at forme de mange bygverk han efterhaanden reiste, i harmoni med omgivelserne» og videre at «[…] Professor Nordhagen har i sin korte arbeidstid evnet at gripe ledende ind paa norsk bygningskunsts omraade som faa av vore nutidsarkitekter, og i sin intime føling med gammel national kunstutfoldelse og sin med den nære beslegtede skaperevne, syntes han for tiden enestaaende». Dagspostens minneord uttrykte stor sorg og bekymring for det videre arbeidet med domkirken: «Olaf Nordhagens plads vil bli vanskelig å fylde. Han hadde formaaet det store: at leve sig ind i gotiken, i en svunden tid og stil, uten at gi slip paa sin egen kunstneriske vilje og evne. Trondhjems domkirke og Norge med den har lidt et tap som er smertelig – kanske ogsaa uerstattelig». Dødsfallet ble også viet stor oppmerksomhet i Oslo-avisene. Professor A. W. Brøgger beskrev Nordhagen på følgende vis i Oslo Aftenavis: «Olaf Nordhagen var en av de faa store som gjorde vort land rikere. Hans død nu er en av de største tap vi lider i vor generation, størst og mest gripende for Domkirken […]. Ingen har talt med den røst som han. Han var den første i vort land som gjennem den kunde række en sterk haand baade til vor fortid og vor fremtid. Han var moderne, det vil si en virkelig skapende arkitekt. I hans absolutte enkelhet var geniens store linje klart og skarpt hugget ut. I denne forstand har ingen norsk arkitekt været dypere egte klassisk end Nordhagen».

Arkivet etter Olaf Nordhagen oppbevares av NTNU Universitetsbiblioteket. Katalogen er tilgjengelig via Arkivportalen. I 1948 ble veien fra Gamle Oslovei til Svalsbergstien på Sverresborg i Trondheim gitt navnet Olaf Nordhagens vei.

Skrevet av: Erlend Lund, privatarkivansvarlig ved NTNU Universitetsbiblioteket

Kilder:

Kategorier
Bilder Privatarkiv UBrss

Magda Dyrkoren – Røde kors-sykepleier og krigsreporter på Balkan

Magda Dyrkoren (til venstre) og Johanne Thorsen, Trondheims første Røde kors-sykepleiere. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren. Foto: Peder O. Aune/NTNU UB
Magda Dyrkoren (til venstre) og Johanne Thorsen, Trondheims første Røde kors-sykepleiere. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren. Foto: Peder O. Aune/NTNU UB

I dag er det 150 år siden Norges Røde Kors ble grunnlagt av statsminister Frederik Stang under navnet Foreningen for Pleje av syke og saarede i Feldt og for Understøtelse av Saarede og Faldnes Efterladte. Trøndelag fikk sin egen avdeling nøyaktig 40 år etter med opprettelsen av Den Nordenfjeldske filial av de Røde Kors. En av de første trondheimsutdannete Røde Kors-sykepleierne var Magdalene (Magda) Birgitte Dyrkoren, født i 2. mai 1881 i Lofoten. Hun begynte ved den Nordenfjeldske filial av de røde kors sin skole 1. juli 1906 sammen med én annen elev, Johanne Thorsen, som senere ble bestyrer av Røde kors sin klinikk i Trondheim.

Magda Dyrkorens søknad om opptak som sykepleierstudent 1906. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren.
Magda Dyrkorens søknad om opptak som sykepleierstudent 1906. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren.

Etter 1 ½ års utdannelse ved Trondheim sykehus hvor hun arbeidet ved sykehusets kirurgiske, medisinske og epidemiske avdelinger, og et halvt år videregående utdannelse i Kristiania hvor Magda var i lære ved Jervells klinikk, var hun klar til å ta fatt på sin yrkeskarriere. Hun vendte tilbake til Trondheim og jobbet et og et halvt år som sykepleier ved E.C. Dahls stiftelse. Senere tjenestegjorde hun ved forskjellige sykehus i England, Belgia og Frankrike. I 1912 tok livet som sykepleierske en dramatisk vending. Hun ble valgt ut til å reise til Balkan for å yte hjelp til sårede under den pågående krigen (første balkankrig) mellom balkanlandene og Det osmanske riket. Magda Dyrkoren skrev om avreisen i sin dagbok:

«Den 1ste nov 1912 om aftenen fik jeg vite det var bestemt, at jeg skulde delta i den ambulance Norge skulde sende ned til Balkan for at hjælpe de saarede soldater. Allerede næste aften reiste jeg herfra til Kristiania, hvor oberst Daae holdt en afskedsfest for os og ønskede os lykkelig reise, med haab om, at vi maatte komme i god behold tilbage fra vor ikke helt ufarlige ferd». Vel fremme i Beograd begynte hun umiddelbart å skrive krigsreportasjer til Adresseavisen hvor hun skildret sitt arbeid og krigssituasjonen: «Naar forsendelserne av saarede kommer, maa man arbeide nat og dag ustanselig med operationer og forbindinger, og man har hittil tat hvem som helst til hjælp. Hospitalet er efter omstændigheterne meget vel indrettet, men sykepleien utføres for en stor del av 15-16-aaringer, da vel allerede mange kvinder er overtræt av arbeidet. Vi talte igaar med en av byens damer, som da hadde vasket i 4 nætter og skulde hjæm og hvile».

Gruppebilde fra Balkan, med Magda Dyrkoren i sykepleieruniform helt til venstre i bildet. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren. Foto: Ukjent.
Gruppebilde fra Balkan, med Magda Dyrkoren i sykepleieruniform helt til venstre i bildet. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren. Foto: Ukjent.

Senere var hun også i de albanske byene Durazzo (Durrësi) og Alessio (Lezhë) hvor hun betraktet forholdene som langt mer kummerlige. «[…] Imorgen tar vi fat med at vaske og bytte paa patienter som i en maaned, efter umenneskelige strabadser, har ligget paa gulvet i sine uniformer nat og dag. Her først ser vi krigen som den virkelig er. Vi er omgit av soldatleire paa alle kanter […]». Noen uker etter rapporterte hun på nytt fra Durazzo: «Krigen er forfærderlig, det har vi her den mest levende følelse av. At dø paa slagmarken opildnet av begeistring for fædrelandet, det staar der dog glans av; men at ligge som en skygge av sig selv i urenslighet, kulde og smerte – og ikke faa dø engang, det er rent hjærteskjærende at se».

Magda Dyrkoren (stående til høyre) pleier soldat. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren. Foto: Ukjent.
Magda Dyrkoren (stående til høyre) pleier soldat. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren. Foto: Ukjent.

Etter tre måneder kom Magda i god behold tilbake til Norge, og etter hjemkomsten til Trondheim holdt hun en rekke foredrag om krigen på Balkan og arbeidet med å pleie sårede soldater. For sin innsats under balkankrigen ble hun tildelt Røde Kors hederstegn den 25. oktober 1917. Hun ble bestyrer av Røde Kors sitt søsterhjem i Trondheim, før hun bosatte seg på Høvik med sin mann, lege Wilhelm Schaft. De ble gift i 1917, men allerede året etter rammet tragedien. Fra 1918 til 1920 døde over 7000 nordmenn av influensaepidemien spanskesyken. En av dens ofre ble Magda (Dyrkoren) Schaft. Hun døde 7. november 1918, 37 år gammel, i sitt hjem på Høvik i Kristiania.

Portrett av Magda Dyrkoren i uniform. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren. Foto: J.C.F. Hilfling-Rasmussen/NTNU UB
Portrett av Magda Dyrkoren i uniform. NTNU UB, A-0382 Magda Dyrkoren. Foto: J.C.F. Hilfling-Rasmussen/NTNU UB

Arkivet etter Magda Dyrkoren (A-0382) oppbevares ved NTNU Universitetsbiblioteket. Arkivet består av familiedokumenter, dagbok, foto og avisutklipp om balkanoppholdet.

Skrevet av: Erlend Lund, privatarkivansvarlig ved NTNU Universitetsbiblioteket

Kilder:

  • NTNU Universitetsbiblioteket, privatarkiv A-0382 Magda Dyrkoren
  • Adresseavisen 15.11.1912 «Vore sanitetssøstre paa krigsskuepladsen» av Magda Dyrkoren
  • Adresseavisen 19.01.1913 «Den norske ambulance paa krigsskuepladsen. Til Durazzo» av Magda Dyrkoren
  • Adresseavisen 31.01.1913 «Blandt krigens ofre» av Magda Dyrkoren
  • Adresseavisen 09.11.1918 «Dødsfald. Fru Magda Schaft»
  • Adresseavisen 7.3.1931 «25 år i Røde kors tjeneste»

Mer om Trondheim Røde Kors sin historie:

  • Anne-Gunhild Moxness og Harald R. Eriksen: «Røde Kors sykepleieskole i Trondheim. En 60-årsberetning 1906-1966» s. 49-83 i Sykepleie i hundre. Utdanningen i Trondheim 1906-2006 (Kari Hauge red.), HIST AHS/ASP-rapport nr 2 – 2006.
  • Gerd Søraa: «Medmennesket i fokus. Trondheim Røde Kors 100 år. 1905-2005.