Kategori: UBrss

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Aristoteles – og hva er lykken? UNESCOs jubileumsår 2016

Artikkelen er skrevet av Alexandra Angeletaki:

I år har Unesco feiret at det 2400 år siden Aristoteles sin fødsel, og i forbindelse med dette har mange store konferanser og kongresser blitt organisert med Aristoteles’ arv som tema. Den opprinnelige ideen for feiringen av dette store jubileet går tilbake til 2013, da «Tverrfaglig Senter for Aristoteliske studier» ved Aristoteles-universitetet i Thessaloniki i Hellas, tok initiativ til å arrangere en kongress om Aristoteles. I januar 2015 ble initiativet varmt mottatt av den hellenske UNESCO-kommisjonen, og UNESCO erklærte 2016 som jubileumsåret for Aristoteles.

aristoteles-kvadratiskI UNESCO’s erklæring hedres både Aristoteles’ personlighet og den store betydningen av Aristoteles’ verker. I mai 2016 arrangerte universitetet i Thessaloniki verdenskongress for Aristoteles, og initiativet har inspirert flere vitenskapelige fora rundt i verden til å organisere store konferanser om Aristoteles for å diskutere hans verker og fordype seg i hans filosofi.

Aristoteles var født i Stageira i Nord-Hellas i 384 f.Kr. Han var sønn av Nicomachus, som var livlege for kongen av Makedonia i Nord-Hellas, Amyntas II. Hans mor var Faistis, og hennes familie kom fra Halkida i Hellas. Aristoteles kan ha arvet sin interesse for biologi fra sin far; vi vet at han i unge år hjalp faren sin mye. I 367 f.Kr., i en alder av sytten, flyttet han til Athen for å studere ved Platons Akademi, hvor han ble i 20 år inntil læreren døde i 347 f.Kr.  Aristoteles forlot Aten da og kom til Lilleasia byen motsatt Lesbos, nær Atarneas. Noen år seinere, dro Aristoteles, etter invitasjon fra kong Filip av Makedonia, til Pella og ble lærer for Filips 13-årige sønn, Alexander – seinere kjent som Aleksander den Store. I opplæringen av Alexander inngikk homeriske epos og andre verk av gresk litteratur. I 336 f.Kr. ble kong Filip myrdet, og Alexander besteg tronen.  I 335 f.Kr. grunnla Aristoteles sin egen skole, Lykeum i Athen. I hans «peripatetiske» skole vandret studentene rundt og diskuterte filosofi, etikk og andre spørsmål som angikk dem. Der fortsatte han med sin vitenskapelige forskning og undervisning. I 323 f.Kr. døde Alexander den store, og det ble vanskelig for Aristoteles å bo i Athen, så han flyktet til Halkida. Aristoteles ble syk og døde i Halkida i 322 f. Kr., i en alder av 62 år.

Aristoteles viet livet sitt til å arbeide med filosofi, retorikk, poesi og vitenskap, han hadde sterk moralsk samvittighet og understreket viktigheten av vitenskapelig integritet. Han regnes i dag som en av de største filosofene i vår etiske tenkningshistorie (Rabbås 1998).  Av hans arbeider er rundt 30 bevart i dag. Ifølge Aristoteles kan den teoretisk kunnskap deles inn i tre typer; matematisk, naturvitenskapelig og teologisk. Hans bok om politikk regnes som hans  viktigste verk. Aristoteles var ikke bare filosof, han var også sterkt interessert i naturvitenskap. Han brukte mange år til å observere, og var overbevist om all kunnskap begynner med det.

Det store problemet med bøkene til Aristoteles, er at originaler ikke har overlevd. Det finnes en del ruller som er avskrifter av undervisningsnotater eller verk av andre forfattere på gresk og latin som refererer til hans ideer og filosofi, men ikke noe som kan regnes som originale, og dette diskuteres av alle som beskjeftiger seg med hans verk. Allerede i seinantikken var denne diskusjonen i gang;  Strabon ( 64 f.Kr. -24 e.Kr.) for eksempel, refererer til noen ruller som kommer fra Apellikons sin bibliotek fra Athen. Apellikon var boksamler som levde i det 1. århundre f. Kr.  Han hadde restaurert og skrevet av noen ruller som ble med til Roma da generalen Sulla erobret Athen i 84 f. Kr. I Roma bodde og virket to greske filosofer, Tyrranio og Adronikus fra Rhodos, som i ca. 60 f.Kr. ga ut de verkene av Aristoteles vi kjenner til i dag, og som er overlevert til oss av Plutark (46-120 e. Kr.).

aristoteles-bildeDet et er en slik utgave av den nikomakiske etikken som Gunnerusbiblioteket eier i dag, og som ble presentert for Dr. Karen Margrethe Nielsen, professor ved universitetet i Oxford. Hun besøkte nylig Gunnerusbiblioteket sammen med  førsteamanuensis ved NTNU, Thea Selliaas  Thorsen. Denne boka ble gitt ut i Leyden av Daniel Heinsius (1580-1655), en nederlandsk professor i statsvitenskap, gresk og historie ved Leyden Universitet i 1605. Dr. Karen Margrethe Nielsen, forteller om en gresk parafrase som har blitt tilskrevet Adronicus av Rhodos, som var peripatetisk filosof og underviste i Roma rundt 60 f. Kr. i latinske oversettelser og utlegning. Det samme sier J. S. Brewer i sin bok om den nikomakiske etikk. -Og da er det en gåte som vedkommende gjerne vil undersøke videre: hvilken gresk tekst er dette basert på? Det blir spennende å se på resultatene og få høre mer om dette.

Selv om jubileumsåret snart er forbi, fortsetter Aristoteles og hans kunnskapsunivers å inspirere til videre diskusjoner om etikk, politikk og andre begreper, for fortsatt er de spørsmålene som han stilte veldig tidsaktuelle og diakroniske. «Aristoteles tenker seg både mennesket, byen og verden som organismer – kropper som finner sin sunnhet i balanse og harmoni. Statens og borgerens lykke er som helse og sunnhet i en kropp hvor alt fungerer bra» ( Eriksen, 1999, s 22). En slik harmoni mellom borgere og byen, politikk og etikk hadde sikkert gjort seg i dag hvor mye tyder på at verdigrunnlaget til folk og deres forhold til maktstrukturer er fylt av mistillit.

Hva er lykken? Hvordan kan man oppnå det gode liv? «Aristoteles tenker seg både mennesket, byen og verden som organismer – kropper som finner sin sunnhet i balanse og harmoni. Statens og borgerens lykke er som helse og sunnhet i en kropp hvor alt fungerer bra» ( Eriksen, 1999, s 22). En slik harmoni mellom borgere og byen, politikk og etikk hadde sikkert gjort seg i dag hvor mye tyder på at verdigrunnlaget til folk og deres forhold til maktstrukturer er fylt av mistillit. Kanskje vi må ta oss tid og gå tilbake til antikkens store forfattere og fundere på etiske og filosofiske spørsmål for å kjenne at det er viktig med riktig innsikt i menneskets idehistorie. Det kan hjelpe oss til å få et større perspektiv i dag også.

Kilder:
Bilder:
  1. Platon (til venstre) og Aristoteles (høyre). Utsnitt av fresken Skolen i Athen av Rafael, 1509. Falt i det fri (Public domain)
  2. fra http://www.e-rara.ch/zuz/periodical/pageview/11969856 visited 18112016
  3. By Daniel Heinsius (1580–1655) – Google books, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=32331823

 

Kategorier
Konservering UBrss Ukategorisert

En melding til framtiden

St. Olav Hospitals tidskapsel tillverkas av Verkstedpartner AS i Trondheim. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)

Tidskapsler er et vidt begrep som kan innbefatte alt fra personlige brev, avisutklipp eller et par mynter plasserat i et glass eller flaske som stilles på en hylle eller graves ned i hagen hjemme til teknisk avanserte, klimaregulerte kammar av rustfritt stål, der innholdet er klinisk preparert for å klare tusenvis av år med lagring. To spennende eksempel på langtidskapsler finner vi i Japan og USA. I Osaka, Japan ligger to identiske kapsler begravd siden 1971. Den øverste kapselen som er begravd på ti meters dyp tas opp en gang hvert hundrede år for kontroll. Kapsel 2 som er begravd på fjorten meters dyp skal, i følge planen, ligga uforstyrret til år 6970. I kapslena finnes alt fra plutonium til frø. I Atlanta i USA finner vi millenniumkapselen Crypt of Civilization som ble begravd under bakken i 1940. Krypten – en romliknende konstruksjon med en størrelse på cirka 14.7 kubikkmeter – skal forbli uåpnet til 28 mai 8113.

De fleste tidskapsler har to fellesfaktorer: de inneholder et budskap til kommende generasjoner og skal åpnes ved et bestemt tidspunkt. To fascinerende og vitenskapelig uvurderlige unntak er romsondene Voyager 1 og 2 som begge inneholder en tidskapsel i form av en forgylt kobberskive med lyd og bilder fra menneskelig kultur og jordklodens natur. Forhåpningen er at disse skivene skal oppdages av andre, for oss ukjente sivilisasjoner. I skrivende stund befinner romsondene seg cirka 20,579,106,000 og 16,944,346,000 kilometer fra jorden.

Tilbake til vår planet og Trondheim. I desember 2015 ble NTNU Gunnerusbiblioteket kontaktet av ansatte ved Psykisk Helsevern, St. Olavs Hospital. Byggingen av et nytt psykiatriskt akuttmottak i Østmarka var nylig igangsatt og de ansatte ønsket å markere detta igjennom å sette inn en tidskapsel i huskonstruksjonen: En kapsel som skal stå bortgjemt i hundre år og åpnes i 2116. I kapselen skulle det ligge fotografier, bøker og personlige fortellinger fra pasienter og intervjuer med behandlere og ledere som alle har relasjoner til Psykisk Helsevern i Trondheim og Østmarka. De ansatte ved Psykisk Helsevern ba bibliotekets gjenstandskonservator om hjelp med å planlegge kapselens plassering, konstruksjon og innehold slik at sjansene for dens overlevelse ble maksimert og for at den skal bli til glede for kommende generasjoner. Under 2016 har arbeidet med både bygget og kapselen framskredet, og denne uken ble dette feiret med en sermoni der kapselen ble plassert i sin nisje under en trapp. Så, hva innebærer det å forberede en tidskapsel for en århundre lang dvale? Vi skal se nærmere på noen viktige risikofaktorer og hvordan disse kan unnvikes.

St. Olav Hospitals tidskapsel tillverkas av Verkstedpartner AS i Trondheim. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)
St. Olav Hospitals tidskapsel tilverkes av Verkstedpartner AS i Trondheim. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)

Når man planlegger et tidskapselprosjekt finnes det månge variabler å ta med i beregningen. En tidskapsel er aldri starkere enn det svakeste punktet. Derfor er det viktigt at kapselen har tre grunnleggende kvaliteter: Den bør være strukturellt sterk, være godt forseglet og bestå av kjemisk stabile materialer. Med kjemisk stabilitet menes et materiales evne til å motstå forandringer eller nedbrytning som kan oppstå gjennom reaksjoner i materialet selv eller fra eksterne faktorer som f.eks luft, varme, lys, fukt etc. Kapselmaterialet kan altså være mer eller mindre kjemisk stabilt, og nedenfor skal vi se nærmere på hva dette betyr for valget av kapselkonstruksjon og kapselens overlevelse.

Metaller eller metall-legeringer er meget vanlige materialvalg ved konstruksjon av tidskapsler. Historiske spor av tidskapsler viser at kopper, stål overtrukket med tinn og bly har vært populære kapselmaterialer, spesielt på 1800-talet. Alla de her materialene har forutsetninger for å ruste, spesielt om de forvares i en miljö der klimaet ikke er stabilt eller om det – som i dette tilfellet med bly – kommer i direkt kontakt med organiske syrer som dannes når papir brytes ned. Til og med loddemiddlet i en metallkapsel kan ruste om det utsettes for fukt eller salter, og på så måte svekkes hele konstruksjonen. I mer moderne tidskapsler brukes ofte rustfritt stål. I rustfritt stål med lavt karboninnehold leges stålets ytterfilm om metallet skrapes, og på så måte minsker risikoen for at rust skal dannes. Rustfritt stål leder dessuten varme dårligt, hvilket er en stor fordel om kapselen skal sveises sammen for å skape en hermetisk lukket beholder.

Plastikk er et annet vanligt forekommende materiale i tidskapsler. Plastikk er en relativt ung materialgruppe med tvilsom langtidsstabilitet. Eldrende plastmaterialer avgir ofte gasser som ikke synes med øyet men som ofta lukter illa. Disse gassene bryter ned både plasten selv og andra gjenstander i nærheten. Nedbrytningsprosessen påskyndes ofte av vann, oksygen, lys, varme og luftforurensninger. Derfor bør man, om mulig, unnvike å bruke plastkapsler eller plast som forseglingsmateriale. Man bør også unnvike plastikk inne i kapselen.

Locket till St. Olav Hospitals tidskapsel svetsas fast för att skapa en hermetiskt sluten miljö inne i kapseln. Den goda stålkvaliteten och kapselns lockkonstruktion som gör det möjligt att svetsa i en utskjutande ”läpp” minskar risken för skadlig värmepåverkan på kapselns innehåll. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)
Lokket til St. Olav Hospitals tidskapsel sveises fast for å skape et hermetiskt lukket miljø inne i kapselen. Den gode stålkvaliteten og kapselens lokk-konstruksjon som gjør det mulig å sveise i en utskytende ”leppe” minsker risikoen for skadelig varmepåvirking på kapselens innehold. Foto: Dag Øivind Antonsen (CC BY-SA 4.0)

Hand i hand med valget av kapselmaterial og forseglingsmetode går kapselens plassering. En aldri så velgjort tidskapsel og dens innehold kommer med største sannsynlighet å påvirkes av nærhet til varmeovner, vannledninger, tekniske rom, kjøkken eller toaletter som avgir ekstra varme eller fukt, og som kan bidra til raske, ekstreme svigninger i klima. En kapsel som plasseres i en yttervegg kan – spesielt om veggen inte vender mot nord – ta stor skada av solvarme eller vann som transporteres fra marken gjennom veggmaterialet og som ofte fører med seg smuss eller salter. I de tilfeller der kapselen skal begraves i jorden utendørs, kan nedbør, luftforursensning, raske svigninger i klima, grunnvann, jordens naturlige bevegelsesmønster og vibrasjoner fra trafikk forårsake framtidige skader på kapselen og dens innehold.

De fleste tidskapsler inneholder en eller annan form for papir; f.eks bøker, brev, avisutklipp og fotografier. Papir er et oganiskt og ikke alltid helt stabilt materiale som avgir og tar opp fukt for å komme i balanse med sin omgivelse. Om den relative luftfuktigheten i en tidkapsel stiger –f.eks ved kondens eller om fukt trenger inn igjenom kapselens lokk eller fuger – absorberes fukten av papirets fibrer som sveller og deformeres. Risikoen for kjemisk nedbrytning – resultatet av endringer i et materiales kjemiske sammensetning – øker også, liksom risikoen for at muggsporer aktiveres og blir til muggangrep, at tekst blir uleselig eller at ark og fotografier klistres sammen. Her kan en eneste vanndråpe gjøre enorm skade! Om den relative luftfuktigheten synker – hvilket kan skje om kapselen utsettes for varme – riskerer papiret å bli sprøtt og smuldre samman på grunn av at fibrene i papiret drar seg samman. Et hurtig svingende klima – altså ikke de naturlige svigningene som skjer med årstidene men temperaturforandringer som kommer fra ovner, vinduer, rør og lignende – kan lede til at bokbind deformeres og at emulsjonen på bildesiden av fotografiene sprekker.

Som i tilfellet med kapselen, bør dens innehold være kjemisk stabilt. Det maskinproduserte papiret vi bruker idag inneholder lignin: En byggestein som finnes i celleveggene på planter, trær og bark. Lignin er et veldig reaktivt materiale og bidrar ofta til att papiret brytes ned, spesielt om detta kommer i kontakt med luftforurensninger, lys, fukt og varme eller annet papir av dårlig kvalitet. Visse produksjonsprosesser klarer å fjerne en god del lignin fra papirmassen, og dette papiret egner seg bedre til langtidsforvaring. Alt papir som brukes i en tidskapsel – både gjenstandene selv og deres emballasje – bør være kopiert på eller produsert av papir som følger internasjonale standarder for langtidsforvaring av arkiv- og bibliotekssamlinger.

***

Siden tirsdag ligger St. Olav Hospitals tidskapsel på sin plass i det snart ferdigstilte akuttmottaket i Østmarka. Intensjonen er at kapselen skal ligge uforstyrret til år 2116 da den skal åpnes og forhåpningsvis vekke interesse og glede blant framtidige Trondheimsbeboere. For å ytterligere sikre kapselen i folkeminnet, er dens plassering merket med en plakett. Teksten lyder:

«Bak denne veggen ligger en tidskapsel med fortellinger til framtida – om psykiske lidelser – om å få og gi hjelp og behandling – tekster og fotografier fra St. Olavs Hospital, Psykisk Helsevern 2016.  Vi ber dere som kommer etter oss om å bevare tidskapselen i ett hundre år – og åpne den i år 2116.

22. November 2016»

 

Kilder:

  • Jarvis, W. E. Time Capsules – A Cultural History. McFarland, 2002.
  • Juhlin, V. Only Time Will Tell – The St. Olav Hospital Time Capsule in Trondheim, Norway. Dissertation for Preventive Conservation MA at Northumbria University, 2016.
  • NASA Jet Propulsion Laboratory. Voyager – the Interstellar Mission [webside]. Tilgjengelig fra: http://voyager.jpl.nasa.gov/index.html
  • Oglethorpe University. The Crypt of Civilization Time Capsule at Oglethorpe University [webside]. Tilgjengelig fra: http://crypt.oglethorpe.edu/
  • Panasonic. Time Capsule Expo ’70 [webside]. Tilgjengelig fra:  http://panasonic.net/history/timecapsule/
  • Sagan, C. Murmurs of Earth: the Voyager Interstellar Record. Random House, 1978.

 

 

Kategorier
Bilder UBrss

Da klokka klang – skolehistorie fra Trondheim

Kalvskindet skole - interiør med personer
Undervisning ved Kalvskindet skole ca. 1900-1910. Foto: Erik Olsen/NTNU UB

Lørdag 12. november arrangeres Arkivdagen over hele landet. Tema i år er «Da klokka klang…». Tjenesten gunnerus.no ble lansert av NTNU Universitetsbiblioteket i oktober i år. I denne samlingen finnes mange titalls tusen bilder fra Trondheim og Trøndelagsområdet, og flere av disse er av gamle skolebygg fra Trondheim. I dag er bare et fåtall av de skolene som er avbildet bevart i sin opprinnelige form og utseende. Å se tilbake på hvordan skolebygg i Trondheim har sett ut er både spennende og interessant, og er med på å gi et historisk tilbakeblikk på en by som har vokst mye i både innbyggertall og geografisk utstrekning, fra de første bildene på 1800-tallet og frem til dagens moderne skolebygg.

Åsveien skole
Gamle Åsveien skole ved trikkelinja på Breidablikk. Foto: Adam Chr. Hassel/NTNU UB.
Åsveien skole
Gamle Åsveien skole ved trikkelinja på Breidablikk. Foto: Anton Røske/NTNU UB.

Åsveien skole på Byåsen er et slikt eksempel. Skolen ble åpnet i 1915 i forbindelse med økt bosetning i området rundt Breidablikk, hvor avstanden til den eksisterende Byåsen skole ble for stor. Bygget var opprinnelig plassert lenger ned og nærmere trikkelinja ved Breidablikk enn dagens skolebygg i Fagertunveien. Siden 1915 har Åsveien skole gjennomgått flere utvidelser og flyttinger på grunn av økt bosetning og brann, og skolen ble etter hvert plassert der den står i dag i Fagertunveien 2, i krysset mellom Byåsveien og Breidablikkveien.

Åsveien skole
Åsveien skole i Fagertunveien. Foto: Schrøder/NTNU UB.

Hittil siste byggefase ble ferdigstilt i 2015, 100 år etter at gamle Åsveien skole ble åpnet. Den er bygget etter moderne bærekraftige løsninger hvor reduksjon av klimagassutslipp i byggefasen og under bruk har vært viktig.

Åsveien skole
Utsnitt av nye Åsveien skole, ferdigstilt i 2015. Foto: Eggen Arkitekter

På Arkivdagen vil det bli presentert flere bilder og historier fra skoler og personer knyttet til skolehistorie i Trondheim. Utstilling og omvisning i magasinet vil gi besøkende et innblikk i mange av de historiske kildene som Arkivsenteret har tilgjengelig for brukere. Her er det mye spennende å se og lære om. Trondheim er en by med mye utvikling og en rikholdig historie.

Kilder:

  1. https://www.trondheim.kommune.no/content/1117733321/Prosjekt—Asveien-skole
  2. http://www.strindahistorielag.no/wiki/index.php?title=%C3%85sveien_skole
  3. http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/2016/03/03/%C3%85sveien-skole-nominert-til-nok-en-byggepris-12233434.ece
  4. http://www.eggen-arkitekter.no/asveien-skole-og-idrettshall/

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Privatarkiv etter arkitekt Nic Stabell, endelig ordnet og registrert

img_4784liten

Nicolai Fredrik Krohg Stabell (1920-2002) vokste opp på Munkvold gård som sønn av Ruth Steen Nilsen og arkitekt Gunnar Stabell. Nic Stabell ble selv ferdig utdannet arkitekt ved NTH høsten 1947. Han fortsatte da til Bergen som reguleringsarkitekt fram til 1949 og så hos Frölich og Frölich fram til 1950. Siste stoppested i Bergen ble som daglig leder ved generalplankontoret for Bergenshalvøya og Askøy, da  ut 1951. Fra 1952 til 1956 var han ansatt som reguleringsarkitekt ved Trondheim byplankontor. Han fikk i desember 1956 stilling som vitenskapelig assistent ved det nyopprettede Institutt for By- og Regionplanlegging ved NTH, i 1958 som instituttarkitekt, i 1965 som dosent og fra 01.01.1986 som professor. På 1960-tallet var han med i et nordisk utvalg for videreutdanning i samfunnsplanlegging som resulterte i NORDPLAN. Fra 1968 var han med og startet Miljøfag ved NTH og faget Miljøkunnskap. Han ble emeritus fom 01.01.1990.

img_4786liten

Som emeritus ble Stabell høsten 1990 oppfordret av Institutt for By- og Regionplanlegging til å registrere og systematisere det arkivmaterialet som finnes av prosjekter/oppdrag fra firmaet «Langdalen, Stabell og Øyasæter», -senere «Arkitekt Nic Stabells kontor» og «Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L». Materialet skulle legges til rette for forskningsarbeid innenfor by- og regionplanlegging for 1960- og 70 tallet, og var tenkt som en supplering av Sverre Pedersens store arkiv.

img_4787liten

På 1950-tallet hadde «Nic» Stabell hjemmekontor, men fra sommeren 1960, kontorfellesskap med arkitektene Erik Langdalen og Jarle Øyasæter. Fra høsten 1965 Arkitekt MNAL Nic Stabells kontor som 01.01.1979 ble omorganisert til Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L. Han forlot dette firmaet i 1999. Kontoret hadde et samarbeid, fra 1966 til 1969, organisert som Økoplan med ansvar for befolknings og næringsmessige spørsmål i den første tiden med lovpålagt kommunal planlegging. Kontoret hadde oppdrag om ulike planspørsmål i rundt 40 kommuner.

I privatarkivet etter Nic Stabell er oppdragene beskrevet med oppdragsnr., oppdragsgiver, plantype og navn på det geografiske området materialet gjelder. I bilag med underlagsmateriale finnes kartutsnitt, lysbilder og tegningsruller. Arkivet har ca 10 000 lysbilder og negativer, her også avfotograferte terrengmodeller og flyfotogrammer. De endelige rapportene og noe forelesningsmateriale er også representert. De ulike formene for planlegging Stabell var med på kan inndeles i lands, region, general og detaljplan, herunder byplaner og reguleringsplaner.

Plangrunnlag for en generalplan, her for Stranda kommune
Plangrunnlag for en generalplan, her for Stranda kommune

Nic Stabell var medlem av Trondheim bystyre og byplanråd fra 01.01.1968 til 31.12.1971. Han var formann i Trondhjems arkitektforening fra 1956 til 1958.

 

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, Tek-0006 Nic Stabell

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0022 Gunnar Stabell

Helge Fiskaa: Med lov skal land byggjast, vedlegg 2: Om Nic Stabell

Kategorier
Digitalisering Konservering UBrss

Digitalisering ved Gunnerusbiblioteket

Spesialsamlingene ved NTNU Gunnerusbiblioteket har, siden 2008, utført digitalisering av eldre materiale med hjelp av avansert teknologi utviklet spesifikt for dette formål. Kvaliteten på de digitale filene utvikles hele tiden, og vi arbeider kontinuerlig for å muliggjøre det besta resultatet til våre brukere. Moderne scannerutstyr gir høyoppløste bilder der det er muligt å se ujevnheter i papirets overflate eller struktur, detaljer i tekst og bilde, fragmentariske vannmerker og produktionsmetoder som kan gi ledetråder til hvordan og hvor gjenstanden ble skapt. Takket være dette kan nye intresser og forskningsfelt oppstå, og ny information kan komme fram. I Gunnerusbiblioteket forsøker vi å ta vare på flera forskningsområders spesielle behov, og derfor digitaliserer vi ofta hele gjenstanden, inkludert permer og kanter.

Digitalisering i scanner vid Spesialsamlingene
Digitalisering i scanner ved Spesialsamlingene. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Nylig lanserte biblioteket en nettbasert tjeneste, Gunnerus, som gir brukere en mulighet til å se og bla i historiske bokbind, brev og dokumenter, kart, fotografier og diplomer fra våre samlinger utan å risikere originalen.  På den måten kan vår generasjon bidra til at framtidige brukere skal få oppleve og relatere seg til de unike gjenstandene som utgjør NTNU Gunnerusbibliotekets Spesialsamlinger.

Et godt eksempel på hvordan digitalisering kan bidra til å forlenge levetiden til gjenstander i papir ser vi i originalmanuskriptet til Ja Vi Elsker eller Norsk Fædrelandssang. I 2011 ble Ja Vi Elsker en del av Noregs dokumentarv; den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. Manuskriptet – som ble skrevet for hånd av Bjørnstjerne Bjørnson i 1863 – finnes bare i ett eneste eksemplar og dette forvaltes av NTNU Gunnerusbiblioteket siden begynnelsen av 1900-talet. Gjennom årene har Ja Vi Elsker blitt regelbunnet etterspurt for bruk i utstillinger og i ulike forskningssammenheng. For å unnvike videre slitasje og behov for konservering som kan forvanske gjenstandens historiske verdi og originalitet, har manuskriptet blitt digitalisert. De høyoppløste digitale filene kan brukes i forskning og som dummies under utstilling, og originalen får en velfortjent hvile fra håntering, lys, varme og andre faktorer som bidrar til nedbrytning av papir.

Fol 449, Ja Vi Elsker.

Når man, som vi kan se med Ja Vi Elsker, minimerer bruk og utlån av originalen er det viktig å arbeide for en økt digital tilgjengelighet slik at interessen for gjenstanden ikke forblir av en ren akademisk art men også folklig. Gode nettløsninger som f.eks Gunnerus  – der brukere kan lagre og printe ut høyoppløste bilder gratis – skaper bredere utdanningsmuligheter. Samlingene levendegjørs, gjenbrukes og revurderes, og nye interessegrupper kan bildes.

 

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Bibelselskapet 200 år og bibler i Gunnerusbiblioteket

foliobibler      Tre foliobibler: Christian III’s bibel (1550), Fredrik II’s bibel (1589) og Christian IV’ bibel (1632)

 

I år feirer Det norske bibelselskapet 200 år, og historien om det norske bibelselskapet starter  med unionsforhandlingene mellom Norge og Sverige høsten 1814.

Toppdiplomaten Mathias Rosenblad var et av medlemmene i den svenske forhandlingsdelegasjonen og han gav den geistlige delen av nordmennenes delegasjon særlig oppmerksomhet. Dag Kullerud nevner i boka «Bibelen – boken som formet vår kultur» (2016), at mange norske prester var svært skeptiske til en union med Sverige. Var Rosenblads oppdrag muligens en sjarmoffensiv mot prestene som opinionsdannere? Det er en betraktning som står for bloggforfatterens regning; det finnes ikke dokumentasjon som viser at dette var tilfelle. Men det finnes dokumenter som forteller om en stadig mer positiv holdning til unionen fra de norske prestenes side etter hvert som Rosenblad snakket med dem – noe han gjorde i løpet av flere storslåtte middagsselskaper (Kullerud 2016). Rosenblad foreslo opprettelsen av et norsk bibelselskap for prestene i den norske delegasjonen, og flere av nordmennene i delegasjonen fikk medlemsskap i det svenske bibelselskapet. Igjen vet vi ikke om forslaget var rent taktisk fra Rosenblads side, eller om det lå religiøse grunner bak, men det var trolig et smart framstøt; nordmennene likte forslaget og svenskene bidro med mer enn 20 000 riksdaler til opprettelsen av et norsk bibelselskap.

 

Nasjonsbygging

Da det norske bibelselskapet ble dannet i 1816, var det (foruten pengene fra svenskene) med økonomisk hjelp fra det britiske bibelselskapet (dannet 1804). The British and Foreign Bible Society la til tider sterke føringer på det norske bibelselskapet, eksempelvis i form av krav til utforming av visse bibelutgivelser. I en periode konkurrerte de faktisk også med det norske bibelselskapet ved å selge egne bibelutgaver, gjerne til en lavere pris enn det norske bibelselskapet var i stand til (Kullerud 2016).

Dannelsen av bibelselskaper var en del av en nasjonalistisk trend i flere land og sterkest var denne trenden i første halvdel av 1800-tallet. Utgivelsen av bibler på landenes nasjonale språk var et sterkt bidrag til å bygge et lands kultur og egenart. Bibeloversettelser hadde gjerne positive konsekvenser for utviklingen av skriftspråket i det enkelte landet. Et eksempel på dette er utgivelsen av Christian III’s Bibel på dansk i 1550; språket i denne bibelutgaven var godt og lett tilgjengelig, og representerte et sprang framover for dansk skriftspråk. For Norges del ble utgivelser av bibler på norsk et sterkt bidrag i konstruksjonen av den norske nasjonen. Før 1814 ble bibler kun utgitt på dansk i Norge.

Det var glissent mellom biblene i norske hjem til langt ut på 1800-tallet. En bibel kunne koste opp til en månedslønn for ei tjenestejente, og sjøl om lønningene gikk opp og prisene etter hvert gikk ned, gikk det fortsatt smått med distribusjon av bibler i Norge.

 

Dødsdømt bibeloversetter

I 1834 ble den første norske Bibelen trykket – med britisk hjelp. Denne utgivelsen var et opptrykk av en dansk bibel fra 1740. Først i 1854 hadde Det norske bibelselskapet økonomi nok til å utgi hele Bibelen på norsk.  Den første norske bibelutgaven som var oversatt fra den hebraiske grunnteksten, kom i 1891.

Bibeloversetteren av den første samiske bibelen har en dramatisk bakgrunn. Lars Hætta var med i Kautokeino-opprøret i 1852, og ble dømt til døden for drap, men ble seinere benådet til livsvarig fengsel. Språkforskeren Jens Andreas Friis var professor i samisk språk, og han begynte å besøke Hætta i fengslet. Friis forsto at Hætta var en språklig begavet ung mann. Lars Hætta ble med i oversettelsesarbeidet mens han satt i fengslet, og sammen med Friis oversatte han bibelen til samisk fra norske og finske bibelutgaver. Lars Hætta slapp ut av fengslet først i 1867. 1886 var oversettelsen av bibelen på nordsamisk ferdig, men den ble ikke utgitt før i 1895.

Dagens norske bibelselskap arbeider kontinuerlig med nye bibelutgaver, og høsten 2016 pågår bl.a. arbeidet med Bibelen på sørsamisk samt en bibelutgave som inkluderer Apokryfene. Fra 1952 har bibelselskapet også samlet inn penger til bibelutgivelser i andre land.

Gunnerusbibliotekets bibelsamling

Gunnerusbiblioteket har en stor samling av bibler. Bloggposten blir aldeles for lang dersom hele samlingen skal beskrives i detalj. Derfor fokuserer det følgende på utvalgte deler av samlingen.

De tre mest kjente av våre eldste bibler er tre folioutgaver. Den eldste av dem er Christian III’s bibel fra 1550, også kalt Reformasjonsbibelen. Denne utgaven har vi flere eksemplarer av, hvorav noen er opptrykk av førsteutgivelsen. Denne bibelen er den første hele bibelen på dansk, og tekstgrunnlaget for den var den tyske Lutherbibelen fra 1545. Boka er utstyrt med 92 tresnitt; en påkostet utgivelse altså, og prisen på denne bibelen var ikke for alle å betale. Man måtte ut med summen tilsvarende kostnaden for en okse eller 30 tønner rug (www.bibelselskapet.no).

I 1589 kom det ut en ny, dansk bibel i Danmark-Norge, kalt Fredrik II’s bibel. Biblioteket har også flere utgaver av denne. Hverken denne eller Christian III’s bibel har inndelinger i vers. Teksten i Fredrik II’s bibel er identisk med utgaven fra 1550, men med rettelser, og inneholder i tillegg fortaler av Martin Luther, innholdsoversikt til hvert kapittel, samt også en bibelordbok. Også denne bibelen inneholder tresnitt. Språket i bibelutgavene fra 1550 og 1589 ble i sin samtid oppfattet som tilgjengelig og greit, og ble godt mottatt i Danmark-Norge.

Den tredje av de store foliobiblene kom ut i 1633, og er kjent som Christian IV’s bibel. Denne bibelen har inndeling i vers, og er ellers i det store og det hele lik Fredrik II’s bibel. Også denne bibelen finnes i flere eksemplarer i Gunnerusbiblioteket.

Hans Poulsen Resen var professor ved Københavns universitet og han og hans kolleger fikk i oppdrag av kongen å rette feil i bibelen fra 1589. Kritiske tyske teologer bidro til å komplisere Resens oppdrag. Det hele endte med at man fortsatte å utgi opptrykk av de populære lutherbiblene (1550/1589-utgavene) for allmuen, mens Resens korrekte, men vanskelig tilgjengelig oversettelse, ble en bibel for akademisk bruk. Resens bibeloversettelse kom ut i 1607. Gunnerusbiblioteket har étt eksemplar av denne bibelutgaven.

Fra 1630 til først på 1800-tallet kom en rekke utgaver av «huus- og reyse-bibler».  Disse var bibler i et mindre og mer hendig format, og ble solgt til mer folkelige priser. Gunnerusbiblioteket har hus- og reisebibler utgitt fra 1738 til 1802.

En enda mindre bibelutgave er et såkalt «vestlommetestamente», et nytestamente i formatet 9,5 x 5,5 cm. Gunnerusbiblioteket har utgaven fra 1849.

Et annet klenodium i bibelsamlingen er en bildebibel fra 1837, og er den første bildebibelen som ble utgitt i Norge. Denne utgaven er sjelden (www.bibelselskapet.no). Illustrasjonene er detaljerte – og noen ganger fantasifulle; se for eksempel «hvalen» som truer når Jonas kastes i havet:

bildebibel

Gunnerusbiblioteket har ikke det norske bibelselskapets første, hele bibel fra 1854, men vi har prøvetrykk av enkelte bøker i Bibelen – utgitt av bibelselskapet samme år.

Den eldste nynorske bibelutgaven i vår samling, er Markusevangeliet på nynorsk, fra 1870, og utgitt av Vestmannalaget. I følge www.bibelselskapet.no er oversetteren Georg Grieg, en boktrykker fra Bergen, men dette er ikke angitt i selve dokumentet. En annen nynorskutgave i bibliotekets eie er Johannesevangeliet fra 1871 på intet mindre enn vesttelemarkdialekt!

Det første nytestamentet på nordsamisk kom ut i 1840, og Gunnerusbiblioteket har denne utgaven som ble oversatt av Nils Vibe Stockfleth. Stockfleth var offiser, men begynte å studere teologi og samisk, og endte opp som prest og bibeloversetter i Finnmark. Stockfleth var også involvert i Kautokeino-opprøret; men var dessverre en av dem som bidro til å forverre konflikten, i følge Kullerud (2015).

Videre har vi også den første, hele bibelen på nordsamisk, som nevnt oversatt av Lars Hætta og Jens Andreas Friis, og utgitt i 1895.

Gunnerusbibliotekets bibelsamling er ikke én, fysisk samling, men utgjør flere samlinger. Noen hører til vår Libri Rari-samling, noen står i en samling som kalles «Gammel Oppstilling» (GO Aa8), og flere av de nyere biblene tilhører A-samlingen. Alle disse biblene står i lukkede magasiner.

Summary in English:

The Norwegian Bible Society celebrates it’s 200 years anniversary; established in 1816, with economical support from the Swedish king and the British and Foreign Bible Society. Establishing bible societies was an international trend in the early 1800’s. To be able to read the Bible in your own language was an important contribution to building national feelings and pride. This was especially  important in Norway in the 1800’s, when Norwegians was constructing a identity of their own, aspiring to become an independent nation.

The Gunnerus Library has a wide collection of bibles, and a few of them a presented here. The most spectacular bibles might be three foliant bibles from the 1500’s and the 1600’s, published by the kings of Denmark-Norway. Christian III’s bible from 1550, was the first bible in Denmark-Norway to be published in Danish. This bible edition is also called the Reformation Bible. The translation of this bible was a leap forward in developing Danish written language. These bibles were translations from a german bible by dr. Martin Luther, published 1545. The first, complete bible in Norwegian was not to be published until 1854, due to poor economy in the early years of the Norwegian Bible Society. The Gunnerus Library does not hold a copy of this edition, but we have test prints of this bible from 1854. We have however, the first complete bible in North Sami, published in 1895, and translated by a former sami prisoner Lars Hætta (sentenced for participation in the Kautokeino revolt) and a professor in Sami languages, Jens Andreas Friis. The first bible edition in nynorsk, the literary form of Norwegian language, basen on certain country dialekts, was the Gospel of Mark, and the Gunnerus Library owns the first edition from 1870.

Kilder / Sources:

Dag Kullerud. Bibelen: boken som formet vår kultur. Oslo: Verbum, 2016

www.bibel.no/Bibelselskapet

www.snl.no

Kategorier
Kart Privatarkiv UBrss

Hallset – Trondheims første drabantby

METADATA-/scanq/scantofile0001.tif

Arkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen la planene for Trondheims første drabantby på Hallset tidlig i 1960-årene.

Sverre Pedersen var opptatt av hvordan folk bodde. Han la vekt på at det skulle komme sol inn i beboelsesrom.

Det var også viktig at man hadde egne rom for tørking av klær. Menneskene skulle bo trygt og lykkelig.

Dette ser vi klart uttrykt i skissen over Hallset hageby hvor solen er tegnet inn og angir himmelretningene som er klart markert.

Boligene er orientert etter solens gang slik at alle leiligheter skulle få sol inn i sine beboelsesrom.

1205_

Som arkitekt var Sverre Pedersen klart påvirket av engelsk hagebybevegelse som ser på et boområde som en mer eller mindre selvstendig byorganisme hvor boligområdene består av lave hus i hager.

Han var også klart påvirket av tyske prinsipper innen klassisistisk byplanlegging. Disse legger vekt på lange utsiktsakser og plassanlegg etter barokkens idealer, som betyr rettvinklede ordnete gatemønstre med akser og symmetri.

I praktisk boligplanlegging betyr dette at en tettere bebyggelse skulle legges til de flate områdene, mer åpen bebyggelse til kupert terreng og friområder legges til de bratteste områdene.

Disse planleggingstankene kan vi se i tegningen over skissen av Søndre Hallset hageby som er utferdiget av Sverre Pedersen.

METADATA-/scanq/scantofile0001.tif

Kilde:

NTNU UB Tek28 Sverre Pedersen

Li, Bård: Sverre Pedersens arkiv. Katalog, 2003

Tvinnereim, Helga: Sverre Pedersen: En pioner i norsk byplanlegging, 2015

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Arkitekten Gabriel Kielland

Gabriel Kielland (1871-1960) er mest kjent for sitt store livsverk: Glassmaleriene i Nidarosdomen (1909-1934) og i særdeleshet rosevinduet på vestfronten. Men Kielland hadde også arkitektfaglig bakgrunn fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL) og den tekniske høyskolen i Hannover. Sammen med Alf Hofflund startet han i 1899 arkitektkontor, og de påfølgende årene tegnet han Øvre Leirfoss kraftstasjon (1901), Dr. Ourens klinikk og bolig i Munkegata (1904-1907, revet 1969) og Finnes barnehjem (1907).

Rivningsarbeid i forkant av det nye boligprosjektet på Lilleby gjør, om enn midlertidig, at Finnes barnehjem for gutter i dag igjen er godt synlig i området, liggende på det nordøstre hjørnet av krysset Ladeveien/Stjørdalsveien (Ladeveien 9).

img_20160921_130837_2
Finnes barnehjem høsten 2016. Den nyåpnede Maskinparken og byggearbeider i bakgrunnen. Foto: Erlend Lund/NTNU Universitetsbiblioteket.

 

o-ii-0004
Finnes barnehjem med innkjøringsport mot vest (Ladeveien), ca 1907-1910. Foto: Erik Olsen/NTNU Universitetsbiblioteket.

NTNU Universitetsbiblioteket registrerte nylig inn en tilvekst til arkivet etter Gabriel Kielland inneholdende hans arkitekttegninger. Materialet omfatter blant annet tegninger og skisser av Finnes barnehjem, Ouren-gården, jernbaneverksted på Marienborg, primærstasjon Øvre Leirfoss og diverse andre hus, hytter og innredningstegninger. Det tidligere avleverte materialet inneholder blant annet korrespondanse, dagbøker, avisutklipp, bilder og tegninger, hvorav en stor del vedrører hans arbeid ved Nidarosdomen. Arkivkatalogen er tilgjengelig via Arkivportalen.

finnes_barnehjem_001
Én av tegningene i tilveksten til Kiellands arkiv. Arkitektens tegning (1904) av Finnes barnehjem med perspektiv fra Ladeveien. NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 F L0024 Tegninger Finnes barnehjem.

 

finnes_barnehjem_002
Innkjøringsporten i tre har blitt revet på et tidspunkt, men Kiellands tegning fra 1906 angir dimensjonene hvis man skulle ønske å rekonstruere den. NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 F L0024 Tegninger Finnes barnehjem.

Barnehjemmet flyttet fra Ladeveien i 1949 til nye lokaler på Horgheim i Møllebakken. Huset har den siste tiden blitt brukt som salgslokaler for «Nye Lilleby» og det foreligger i dag planer for at huset skal benyttes til bydelsformål som blant annet kafé og yogasenter.

Mens barnehjemsbygget har overlevd byutviklingen, fikk Ouren-gården i Munkegata en tristere skjebne. I 1969 ble Kiellands jugendperle revet til fordel for Sør-Trøndelag fylkeskommunes nye fylkeshus.

a_0116_f_l0029_010
Ourengården, Munkegata 10. Skisse av fasade mot Munkegata (1903). A-0116 Gabriel Kielland, F L0029 0010.

Kilder:

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 Gabriel Kielland

Norsk biografisk leksikon: Gabriel Kielland

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Professorarkivene ved NTNU har faglig nytteverdi og historisk interesse

Teknisk tegning av et kraftverk
Utsnitt av tegning i Faanes' arkiv. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB
Teknisk tegning av et kraftverk
Utsnitt av tegning i Haakon Faanes’ arkiv. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB

Fire «professorarkiv», som nå er ordnet og katalogisert, viser «Den elektrotekniske avdeling» i oppstart og videre utvikling.

ole_sivert_bragstad
Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB

Elektroteknisk avdeling var en av NTHs første syv avdelinger ved oppstarten i 1910. Studiet ble bygget opp av Ole Sivert Bragstad (1868-1927) og bestod først bare av en linje uten spesialisering. «Man setter sig derfor som mål at den ferdig utdannede ingeniør skal besitte den almentekniske viden og den spesielle faginsikt som må ansees for nødvendig under de forhold som en elektroingeniør spesielt i vårt land kan tenkes å komme til å arbeide under.» Oppdraget var elektrisitetsutbygging og industrireising. Bragstad hadde diplomeksamen fra Dresden og professorutnevnelse fra Karlsruhe med hovedfag i elektrisk jernbanedrift. Han foreleste også i vekselstrømteori. Bragstad ble som en av de fire første utnevnt til professor ved høyskolen i 1909 og satt som formann i professorrådet ved NTHs åpning i 1910, i realiteten som rektor. Bragstad var medlem av DKNVS fra 1926. Arkivet etter Bragstad inneholder forelesninger, korrespondanse, forskningsprosjekt og forarbeider til manuskripter.

 

alf_olsen_hals
Foto: Peder O. Aune/NTNU UB

 

Alf Olsen Hals (1894-1983) arbeidet privat for professor Bragstad i årene 1920-1922 med flere felles publikasjoner som resultat. Hals var utdannet fra NTH i 1915. Han fikk stilling som assistent der i elektriske anlegg ved elektroteknisk laboratorium i 1918, og fra 1926 som laboratorieingeniør. Hals var medlem av NIFs jernbanekomite og NEFs varmekomite, noe som arkivet bærer preg av i form av korrespondanse og store mengder innsamlede data rundt elektrisk oppvarming av boliger og offentlige bygg. Arkivet inneholder også forelesninger, manuskript og foredragsutkast.

 

ragnar_sigvald_skancke
Foto: Ukjent/NTNU UB

Linjedeling og spesialisering av elektronikkstudiet kom med bevilgning til et professorat i svakstrømsteknikk. Ragnar Sigvald Skancke (1890-1948) ble utnevnt i 1923. Han hadde som Bragstad også bakgrunn fra Karlsruhe og hadde vært assistent ved NTH i 1913 og lærer samme sted i elektroteknikk i 1914. Han var regnet som en dyktig foreleser og utga flere lærebøker. Han var også innehaver av flere patenter og medlem av DKNVS fra 1927. Skancke meldte seg inn i NS i 1933 og ble Kirke- og undervisningsminister i Quislings regjering. Skancke ble henrettet for landsforræderi i 1948, og er den siste som er blitt henrettet ved dom i Norge. Noen av hans tidligere studenter støttet hans søknad om benådning. Arkivet etter Skancke inneholder forelesninger, øvinger og utkast til manuskripter.

 

haakon_faanes
Foto: Schrøder/NTNU UB

Haakon Faanes (1884-1966) ble Bragstads etterfølger i 1929 som avdelingens første NTH-utdannede professor. Han tok eksamen i 1914 og var deretter assistent i elektronikk fram til 1916. Faanes satt som professor med fagområde vekselstrømteknikk fram til 1959, til etter fylte 75 år. Som konsulent og rådgiver bidro han over hele landet ved elektrifiseringen før og etter andre verdenskrig. I arkivet er dette beskrevet gjennom korrespondanse, kart og tekniske beskrivelser over svært mange kraftanlegg. Faanes var medlem av DKNVS fra 1932.

 

Kilder

Kategorier
Konservering UBrss

Bokkonservering på Kalvskinnet

Bokkonservering ved Kalvskinnet. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Innen gjenstandskonservering finnes mange spesialiseringer. Bøker, malerier og kunst på papir, tekstiler, fotografier, plast-, glass-, keramikk-, stein- og metallgjenstander, historisk interiør og møbler er eksempel på materialgrupper som krever spesifikk kompetanse. I Norge finnes universitetsutdanning innen gjenstandskonservering i Oslo.

Bokkonservering som eget fagområde ble etablert på 1960-tallet i forbindelse med en stor flom i Florens, Italien. Flere millioner verdifulle bokbind og historiske dokumenter ble skadet eller ødelagt av katastrofen. Under evakueringsarbeidet vokste det fram felles arbeidsmetoder for bevaring og håndtering av skadede bøker og dokumenter, og nye, mer sympatiske materialer ble tatt i bruk. De tidigere restaureringsmetodene – som ofte var ganske grove og som ibland forandret bokbindets karakter og utseende helt – ble erstattet av konservering; en mer minimalistisk tilnærming der målsettingen er å sikre boken så varsamt som mulig med reversible metoder og materialer.

I NTNU Gunnerusbibliotekets konserveringsverksted på Kalvskinnet arbeider en konservator med å sikre de eldre biblioteksamlingene for videre forvaring og bruk i magasin, i lesesal, ved digitalisering og ved utstilling. Tyngdepunktet ligger på å arbeide forebyggende for å forhindre skader og nedbrytning av bibliotekets store samlinger. Konservatoren overvåker samlingenes tilstand og magasinenes klima og renhold, passer på at gjenstander pakkes i riktig emballasje og instruerer ansatte og besøkende i hvordan gjenstander håndteres. I verkstedet utføres også praktiskt konserveringsarbeid. Vanlige oppgaver er reparasjon av rifter, fjerning av teip og konsolidering av bokomslag. For denne typens arbeid kreves planlegging, stor forsiktighet, en etisk tankemåte, oppfinnsomhet og goda verktøy. Ofte inngår det også en del forskning og detektivarbeid, gjerne i samarbeid med ekstern kompetanse. I kommende bloggposter om konservering skal vi se nermere på alt dette!

 

Bokkonservering ved Kalvskinnet. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Bokkonservering på Kalvskinnet – ikke alltid bare bøker.. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)