Gjennomsiktig tejp som har använts för att ”laga” en bok.
I konservatorsverkstaden får vi då och då in böcker eller tidskrifter som har lagats med tejp på en eller annan måte. Vanligtvis har tejpen använts för att säkra en rift i ett ark eller för att fästa samman lösa pärmar eller sidor i en bok. Att laga ett ark eller en bok med tejp ställer oftast till med stor skada och skapar dessutom mycket extra-arbete för konservatorn. I det här blogginlägget ska vi se lite närmare på vad tejp är och varför det är så skadligt för papper.
De tejpsorter vi finner på marknaden idag består för det mesta av två skikt: en film eller rygg, ofta tillverkad av cellofan, papper eller plast, och ett självhäftande limämne, vanligtvis en gummi-massa vars syfte är att binda sig samman med underlaget tejpen sitter på. Innan självhäftande tejp uppfanns behövde limämnet aktiveras för att binda sig samman med underlaget. Detta gjorde man med hjälp av värme, vatten eller kemikalier.
Gjennomsiktig tejp som har använts för att ”laga” en bok. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
Hemma och på jobbet hittar vi ofta brun packtejp som är gjord av plasten polypropen och maskeringstejp och post-it notisblokk som består av papper. Vanligast förekommande är dock gjennomsiktig tejp som syns i bilden ovan. I engelskspråkiga länder kallas gjennomsiktig tejp ofta för Sellotape och Scotch tape, vilket är namnet på tillverkarna.
Gummi-massan i självhäftande tejp är en polymer: en kemisk förening som består av mindre enheter som tillsammans bildar långa, repetativa kedjor. Pappret som tejpen sitter på innehåller cellulosa som också är en polymer. Med tiden skapas en kemisk reaktion mellan polymererna i gummit och cellulosan, vilket leder till strukturella och fysiska förändringar i både limämne och papper. Ju längre den här processen får fortsätta, desto svårare blir det att ta bort tejpen och desto mer missfärgad blir pappret där tejpen sitter. Tejpens förmåga att fästa på pappret förminskas samtidigt, och till slut faller tejpens rygg av. Kvar blir det nu hårda och gul-bruna limämnet, och under det – kraftigt missfärgat papper där text och bild ofta är omöjlig att tyda. När det gått så långt finns det inte mycket en konservator kan göra för att rädda det skadade området. Det är alltså viktigt att minimera tiden tejpen får sitta på pappret.
Det finns en rad olika tillvägagångssätt för att ta bort tejp från papper: från mekanisk borttagning med hjälp av en spatel eller skalpell till bruk av värme eller kemikalier. Vanligtvis börjar man som konservator med mekanisk – torr – borttagning som räknas som mest skonsamt. Om detta inte är tillräckligt kan man använda värme. Kemikaliebruk kräver en säker och välventilerad arbetsmiljö, kunskap i kemikaliers effekt på olika limämnen, och förstås också kunskap i hur de kan påverka pappret, texten eller bilden som tejpen sitter på.
Borttagning av tejp med hjälp av en värmekolv. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)
När värme är en aktuell behandlingsmetod är värmepistolen – på engelska hot air gun eller hot air pencil – eller värmekolven (synlig i bilden här ovanför) de mest använda redskapen. En värmekolv kan lägga press på och återaktivera tejpens självhäftande egenskaper, och därför är en värmepistol ofta att rekommendera. Bruk av hårfön bör undvikas då värmen från fönen är svår att kontrollera och begränsa till det önskade området. Bilden här ovan visar arbetet med att ta bort en tejp-bit som av misstag fastnat i ett planschverk i samband med utstillingsarbete. När planschverket stängdes lades ytterligare press på tejpen, och trots att den inte fick sitta kvar länge blev det mycket svårt att ta bort tejpen. Så småningom kunde tejpens rygg och limämne avlägsnas helt, men i processen skadades cirka 1 kvadratcentimeter av bildmaterial för all framtid.
Efter att tejpen har tagits bort, kan konservatorn påbörja arbetet med att laga den rift eller fästa de pärmar eller lösa ark som tejpen skulle säkra. Hur detta går till ska vi se närmare på i nästa blogginlägg från konserveringsverkstaden vid NTNU Gunnerusbiblioteket!
Professor Albrecht von Haller (1708-1777). Wikipedia - Public Domain
Professor Albrecht von Haller (1708-1777). Wikipedia – Public Domain
Albrecht von Haller (1708-1777) regnes av mange som den moderne fysiologiens far. Han ble født i Bern i Sveits. Etter at faren hans døde, ble han boende noen år hos en legefamilie og Albrecht begynte å interessere seg for medisin mens han bodde der. Han fikk etterhvert studere ved universitetet i Leiden. Der fulgte han undervisningen til Herman Boerhaave (1668-1738); datidas største kjendis innen medisin.
Haller sjøl opparbeidet seg et stort navn i medisinsk forskning, og foretok mange disseksjoner og eksperimenter med studenter til stede. I oppslagverk kalles han for anatomist; en tittel som ikke lenger er relevant i medisin, men den antyder hvilken del av 1700-tallets medisinske forskning han jobbet med. Hans viktigste bidrag var forståelsen av nerve- og muskelaktivitet. Han var også den første som kartla respirasjonsmekanismene og hjertets autonome funksjoner. Han oppdaget at galle hjelper til å fordøye fett, og han beskrev fosterets utvikling. Han gjorde systematiske anatomiske studier av kjønnsorganer, hjernen, og det kardiovaskulære systemet. Haller-celler er et medisinsk begrep som ennå brukes. I årene 1757-1766 utga Albrecht von Haller det verket han er mest kjent for i ettertiden; «Elementa Physiologiae Corporis Humani» i 8 bind. Gunnerusbiblioteket har dette verket.
Haller var, som mange vitenskapsmenn på 1700-tallet, aktiv på flere fagfelt. Han leverte viktige bidrag både i anatomi, embryologi og botanikk, men gikk også grundig inn for vitenskapelig bibliografi, og var en betydelig poet. Diktet hans «Die Alpen», utgitt i 1732, brakte naturens skjønnhet inn i tysk poesi, og dette var nytt i samtiden. Universitetsbiblioteket har et opptrykk av diktsamlingen «Die Alpen und andere gedichte».
Et annet verk av Albrecht von Haller som også finnes ved Gunnerusbiblioteket, er verket med den lange tittelen «Iconum anatomicarum, quibus pracipuae corporis humani exquisita cura delineatae continentur». Det er utgitt i samme tidsrom som «Elementa physiologiae…», men er først og fremst et plansjeverk. Det inneholder 43 plansjer, og så langt som vi kan tyde den latinske teksten, ser det ut til at Haller sjøl står for tegningene. Han skriver at arbeidet med tegningene i dette verket har vært svært ressurskrevende, og at han har brukt over én måned på å ferdigstille hver tegning. Teksten i verket er for det meste kommentarer til plansjene, og noen opplysninger vil virke litt aparte for nåtidas mennesker. For eksempel kan Haller opplyse at noen av kroppene han har dissekert er av hengte kvinner! Noe av teksten er en blanding av kommentarer og medisinske diskusjoner – andre deler er dedikasjoner til konger, deres hoffleger, eller andre av samtidas kjente medisinere.
I 1768 ble Albrecht von Haller medlem av Det Kongelige norske Videnskabers Selskab, og ble en av Selskabets faste utenlandske kontakter. En av Hallers studenter var Robert Stephan Henrici (1715-1781), som kom til Trondheim som stadsfysikus i 1749. Han var den første stadsfysikus i byen som hadde vitenskapelig bakgrunn, og etter en forespørsel fra biskop Gunnerus, begynte han også å undervise i botanikk ved Katedralskolen.
Fra venstre: arterier i hode, arterier i barnetorso og i bekken. Fra: Iconum anatomicarum….., Bd. 8, Gøttingen, 1743-1756.
Kilde:
Andersen, Eystein. Paradishaven. Trondheim, 2014
Encyclopedia Britannica: Albrecht von Haller
Haller, Albrecht von. Elementa physiologiae corporis humani. 8 b. Lausanne, 1757-1756. (Kleist C 11)
Haller, Albrecht von. Iconum anatomicarum, quibus praecipuae partes corporis humani exquisita cura delineatae continentur. Gottingae, 1743-1756. Bd. 8. (fGO 611(08) H14 Hal)
Margotta, Paul. Medisinens historie. Oslo, 1996
Thaulow, Chr. Personalhistorie for Trondhjems by og omegn. Trondhjem, 1919
Wikipedia: Albrecht von Haller
Takk til Alexander F. Lyngsnes for hjelp med oversettelse fra latin til norsk.
Dette er sannsynligvis ikke Petter Dass. Foto: Wiki commons
Slekten Dass regjerte på Alstahaug i tre generasjoner. Den første var Petter Dass, den folkekjære dikteren. Hans mor var av slekten Falch som også er godt kjent. Han har stor etterslekt i Norge.
De store godsene på Tjøtta og Dønnes var viktige forutsetninger for den historiske utviklingen på Helgeland. I godsarkivene finnes på Gunnerusbiblioteket finnes en rekke dokumenter helt tilbake til 1600-tallet. De forteller om godseiere, leilendinger og husmenn, og det er bevart jordebøker, tiendemanntall, husmannskontrakter, bygselbrev og skjøter på mange gårder. Dette er også genealogisk interessant materiale om godseierne, deres familier, tjenestefolk og andre.
Foredrag
Tirsdag 28.mars kl.18.30 ønsker vi velkommen til foredrag om «Godseier og husmenn på Helgeland» med utgangspunkt i to godsarkiver på Gunnerusbiblioteket.
Sterke og velstående slekter på Helgeland
Petter Dass og hans slekt dominerte deler av området på 16- og 1700-tallet. De var både velstående handelsmenn og geistlige. På samme måte var slekten Falch en velstående slekt som eide store eiendommer og mange gårder. De kom fra Trondhjems handelsstand. Fogden Petter Jacobsen Falch og kona Anne Jonsdatter holdt til på storgården Tjøtta. Da han sluttet som fogd rundt 1640 ble han forvalter av Dønnesgodset, som var en av de største godssamlingene nordpå. Han hadde over 80 leilendinger.
Det fantes en livlig handelsforbindelse mellom Skottland og Norge på 1600-tallet. Peiter Pettersen Dundas var en skotsk handelsmann som ble borger i Bergen 1631. Da han reiste nordover til Helgeland for drive handel med fisk, fantes det allerede skotske handelsmenn før ham i området. Peiter ble kjent med fogdens familie på Tjøtta, og giftet seg med datteren hans, Maren Pettersdatter Falch. Da fogden døde i 1644/45 ble Anna igjen på Tjøtta i mange år. Peiter ga en verdifull lysekrone til kirken, men den forsvant i en brann på 1800-tallet. Peiter og Maren fikk sønnen Petter Dass i 1647, kjent som Nordlands dikterprest. Han reiste til Bergen for å gå på Katedralskolen og bodde hos sin skotske tante Maria gift Fasmer, og utdannet seg deretter til prest i København.
Markedsplassen på Bjørn, Dønna. Foto: NTNU UB.
Petter Dass giftet seg med Margrethe Andersdatter og fikk 3 barn som vokste opp. Etter hvert ble han mektig sogneprest på Alstahaug. Sønnen Anders Dass giftet seg med
Prestegården på Alstahaug. Foto: Wiki commons
Rebecca Angell, datteren til den rike Trondhjems-kjøpmannen Lorenz Mortensen Angell (bror til den enda rikere Thomas Angell). Anders ble som sin far sogneprest på Alstahaug, og etterlot seg en anselig formue på 31 000 riksdaler.
Fiskeressursene ga levebrød til mange
Helgelandskysten har i mange hundre år tiltrukket seg handelsmenn, og de har høstet av havets eventyrlige rikdommer. Fisken ble hentet opp av lokale fiskere, overtatt av handelsmenn og utliggerborgere og fraktet på jekter til Bergen. Her tok oppkjøpere over, og de fraktet varene videre til England, Danmark, Nederland. Tilbake fraktet de det livsnødvendige kornet. Det var store inntjeningsmuligheter for oppkjøpere, og mange ble rike og velstående. Dun fra ærfugl har også vært handelsvare i flere hundre år. De lokale fiskerne var ofte husmenn. Inntektene deres var avhengige av fangsten, og mange fikk vanskeligheter med å betale lån i dårlige tider.
Skjøtebrev på Kilvær på Tjøtta. Foto: NTNU UB
De måtte ta opp lån eller kjøpe korn på kreditt med fremtidige fiskefangster som garanti. Prester, embetsmenn og godseiere krevde dessuten husmennene for tiender og skatt. Dette kunne være vanskelig for fiskerne og husmennene å betale.
Tre godsarkiver i Gunnerusbiblioteket
Ved siden av kirkebøker og ministerialbøker kan godsarkivene være gode primærkilder til slektshistorisk forskning.
NTNU Gunnerusbiblioteket mottok tre viktige godsarkiv på 1900-tallet. Først ble det Brodtkorbske godsarkiv for Tjøtta gitt som gave fra Trondhjems Rotary Club i 1929. I 1980 fulgte Dønnesgodset fra Axel Coldevin. Til sammen gir de to arkivene et samlet bilde av de viktigste godsene på Helgeland gjennom 300 år. De ble brukt i «Helgeland historie» b.III, utgitt i 2011.
Biblioteket fikk deponert Reins klosters arkiv av familien Hornemann i 1983. Dette arkivet er klausulert.
Tegning av Dønna gård og kirke. Foto: NTNU UBKart over Helgeland av Albert Dass, sønnesønnen til Petter Dass. Foto: NTNU UB
Mikael Heggelund Foslie sin botaniske brevsamling fra årene 1884 til 1909 innen kalkalgeforskning er nå digitalisert og tilgjengelig i sin helhet på nettet via Gunnerus.no.Dette eren samling som består av nesten 2000 brev. Mikael Heggelund Foslie var en avde viktigste internasjonale forskere på systematikk til ikke-geniculate rødalger på begynnelsen av det19. århundre (Woelkerling & Lamy 1998). I løpet av sin karriere som algolog, førte Foslie en omfattende internasjonal korrespondanses med forskere fra Australia, Japan, USA og Europa.
Fra før, i 2005, er de nesten 2000 brevene analysert og informasjonen i dem kategorisert og publisert i en katalog: «The collection of botanical letters to Mikael H. Foslie in the Gunnerus Library: a catalouge», Gunneria 78. Denne trykte katalogen er også tilgjengelig i en webbasert versjon fra NTNU UB. Katalogen gir en presentasjon av alle botaniske brev som Foslie mottok i tiden 1884-1909 og antas å være tilnærmet komplett for Foslie’s tid som kalkalgeforsker ved DKNVS Museet. Brevene er håndskrevne brev på norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk, fransk og italiensk. Foslie fikk tilsendt kalkalger for identifikasjon fra alle deler av verden, inkludert kalkalger fra flere store ekspedisjoner, for eksempel Albatross ekspedisjonen til Stillehavet, Siboga Expedition til den Indio-Pacific-regionenog The German Deep-Sea Expedition Valdivia til det sørlige Atlanterhavet.
Kalkalger ble opprinnelig plassert i dyreriket sammen med stalakitt-lignende former. I 1837 viste Philippi at kalkalger uten porer virkelig var planter. Kalk utfelles i eller mellom cellene. Kalkalger finnes hyppigst blant rødalger, og teller ca. 1600 arter innen familien Corallinaceae.
Mikael Heggelund Foslie, ble født 1855 i Borge, Lofoten, og døde 1909 i Trondheim. Han var utdannet og arbeidet først som telegrafist i Lofoten 1874-1879. Ble ansatt som konservator ved Tromsø Museum i årene 1886-1891, med ansvar for botanisk samling og pattedyrsamlingen. 1892 ble han ansatt som annenkonservator for den botaniske og zoologiske samlingen ved DKNVS Museet i Trondheim, og jobbet der frem til han døde i 1909.
NTNU Universitetsbiblioteket har en rekke arkiver etter personer som har vært politisk aktive, og en del av disse har hatt viktige rikspolitiske posisjoner. I fjor mottok biblioteket arkivet etter landbruksminister og gårdbruker Hans Ystgaard (1882-1953), mens vi året før mottok arkivet etter Bernhard Brænne (1854-1927) og et supplement til arkivet etter Olav Gjærevoll (1916-1994). Nedenfor følger en oversikt over våre arkiver etter personer som har innehatt en ministerposisjon.
Ole Richter. Foto: Frederik Klem / NTNU UB
A-0002 Ole Richter
Ole Richter (1829-1888) var fra gården Rostad på Inderøy i Nord-Trøndelag. Richter hadde juridisk embedseksamen fra 1852 og virket blant annet som overrettssakfører, høyesterettsadvokat og soreksrkiver. Han var innvalgt på Stortinget fra 1862 og satt blant annet i Konstitusjonskomiteen og Justiskomiteen, og var fra 1871 president i Odelstinget. Richter var Norges statsminister i Stockholm i perioden 1884-1888. Arkivet ble gitt til biblioteket i 1932 og består blant annet av et stort korrespondansearkiv som består av både private familiebrev og politisk korrespondanse. Blant annet finnes korrespondanse med Bjørnstjerne Bjørnson og Peter Christian Asbjørnsen. I tillegg inneholder arkivet taler, personalia og politiske saker. Arkivet utgjør 7,7 hyllemeter.
Ivar Lykke (1872-1949) var kjøpmann og politiker, født og oppvokst i Trondheim. Han var sønnesønn av Iver Knudsen Lykke, som etablerte bedriften I. K. Lykke i 1830. Han var gift med Petra Anker Bachke (1873-1968) som var datter av Anton Sophus Bachke. Lykke representerte partiet Høyre, og gjennom sin politiske karriere var han både medlem av bystyret og formannskapet og senere varaordfører før han ble valgt inn på Stortinget i 1916. I 1920-21 var han stortingspresident, 1922-23 visepresident, 1923-26 igjen president. Han ble statsminister og utenriksminister for en mindretallsregjering i 1926 og ble sittende til 1928 etter valgnederlag i 1927. Arkivet på 3,4 hyllemeter består av materiale etter både Lykke og hans kone Petra Anker Bachke og inneholder blant annet private brev, politiske saker, manuskripter til taler og artikler, personlige dokumenter og avisutklipp.
Hans Konrad Foosnæs (1846-1917) var fra Namdalseid i Nord-Trøndelag. Han var landbruksminister (partiet Venstre) i Gunnar Knudsens første regjering i perioden 18. mars 1908-1. februar 1910. Før dette hadde han en lang politisk karriere bak seg. Han var ordfører i Beitstad i perioden 1880-1908, og var innvalgt til Stortinget 1882-85, 1888-1900 og 1903-1906 hvor han blant annet var formann i landbrukskomiteen i to perioder. Arkivet etter Foosnæs utgjør 1,5 hyllemeter og inneholder dokumentasjon fra hans virke som gårdbruker, skolemann og politiker, deriblant gårdsarkivet fra hjemgården Fosnes, materiale fra folkehøyskolevirksomheten og Folkevæpningssamlagene. I tillegg noe privat korrespondanse og personlige dokumenter. Arkivet ble gitt til biblioteket i 1979 som gave fra Olaf Welde.
Olav Gjærevoll (1916-1994) fra Alvdal i Hedmark var landets første miljøvernminister (Arbeiderpartiet, 1972). Før dette hadde han vært sosialminister under Gerhardsen (1963-1965) og lønns- og prisminister i Trygve Brattelis regjering (1971-1972). Han var ordfører i Trondheim i to perioder (1958-1963, 1980-1981). Gjærevoll var utdannet botaniker (doktorgrad i 1956) og hadde en lang karriere som konservator ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Han var også professor ved Norges Lærerhøgskole. Arkivet utgjør 4 hyllemeter og består av korrespondanse, taler (blant annet 1. mai og 17. mai-taler), foredrag, vitenskapelige arbeider, politisk arbeid og fotomateriale. Arkivet er gitt til NTNU Universitetsbiblioteket av hans datter Inger Gjærevoll.
Bernhard Brænne på sitt kontor. Foto: J.C.F. Hilfling-Rasmussen/NTNU UB (utsnitt av A_0415_U_L0003_0001_7)
A-0415 Bernhard C. Brænne
Bernhard C. Brænne (1854-1927) var fra Trondheim og overtok sin fars virksomhet og dannet tekstilbedriften/ullvarefabrikken Bernhard Brænne AS. Brænne satt på Stortinget i fire perioder mellom 1892 og 1918 for Høyre. Han var landets arbeidsminister fra 2. februar 1010 til 10. juni 1910 da han ble handelsminister. 1912 ble han igjen arbeidsminister (fra februar til august). Bernhard Brænnes arkiv ble gitt til biblioteket av hans barnebarn Gunnar Brænne og Elin Brænne Arbo i 2015. Arkivet på 1,45 hyllemeter består av korrespondanse, dagbøker, personlige dokumenter og fotomateriale. Arkivmateriale fra Brænnes far Johan Sørensen Brænne og en del andre familiedokumenter ble avlevert sammen med arkivet. Dette er utskilt i egne arkiv, henholdsvis A-0416 og A-0417.
Hans Ystgaard (1882-1953) fra Sparbu i Nord-Trøndelag var landbruksminister i regjeringen Nygaardsvold i perioden 1935-1945. Han var også i to perioder ordfører i Sparbu. Arkivet ble gitt til biblioteket av hans barnebarn Hans-Magnus Ystgaard i 2016, etter at han ga ut boka Bonde og statsråd i krisetid. En biografi om Hans Ystgaard. Arkivet etter Hans Ystgaard er på 1 meter og består for det meste av materiale fra hans tid som landbruksminister i perioden 1935-1945, og inneholder blant annet korrespondanse, manuskripter og utklippsbøker. I tillegg finnes dokumentasjon av driften av gården Ystgaard i Sparbu og noen familiedokumenter i arkivet.
Ragnar S. Skancke (1890-1948) var professor i svakstrømteknikk ved NTH. Han ble medlem av Nasjonal Samling i 1933 og ble utnevnt til arbeidsminister i Vidkun Quislings første regjering. Fra 1942 og frem til krigens slutt i 1945 var han kirke- og undervisningsminister i Quislings andre regjering. Han ble i mai 1946 dømt til døden for landssvik og han ble henrettet på Akershus festning den 28. august 1948. Han er den siste som er henrettet ved dom i Norge. Arkivet er 0,3 hyllemeter og består av faglige uttalelser, korrespondanse og manuskripter.
Arkivmateriale etter rikspolitikere kan naturligvis finnes i andre arkiver, særlig gjennom korrespondanse. Et eksempel på dette er Fredrikke Marie Qvams arkiv som inneholder korrespondanse med hennes mann Ole Anton Qvam (1834-1904) som i siste del av 1800-tallet holdt en rekke ministerposter, blant annet var han justisminister tre ganger og Norges statsminister i Stockholm.
Denne ukens blogginnlegg fortsetter temaet om reformasjonen på Bloggen for spesialsamlinger. Mens artikkelen i siste uke fokuserte på lutherske tekster fra samlingene, vil dette innlegget se nærmere på illustrasjonene og bruken av dem i bøkene under reformasjonstiden.
Vitae patrum in usum ministrorum verbi. Denne biografien om Martin Luther har Luthers portrett på tittelbladet.
Ikke bare Martin Luthers (1483-1546) oversettelse av Bibelen til tysk, men også illustrasjonene, gjorde at hans tanker ble lest og forstått av folk flest. Fra kirkene var man allerede kjent med bibelske bilder og deres betydning. Mesteparten av befolkningen kunne tolke religiøse bilder, men ikke lese tekster. Å ha en illustrasjon i hånden betydde nå å komme nærmere på bildet; at betrakteren fikk et nærmere og mer personlig forhold til bildet, boken og dermed til innholdet. Illustrasjonene i bøkene ble brukt som propaganda, for å spre reformasjonens tanker. Luther så bilder som et pedagogisk virkemiddel. For han var bildene ikke bare pynt men skulle brukes til å illustrere tekstene og innholdet.
En viktig kunstner i denne sammenhengen var Lucas Cranach den eldre (1472-1553). Han produserte ved sitt verksted mange bilder, tresnitt og maleri. Cranachs bilder tjente reformasjonens interesser uten at de brukte ord. Gjennom bildet alene ble betrakter tatt nærmere mot reformasjonens ideer. Cranach og Luther bodde begge i Lutherstadt Wittenberg, ble kjent med hverandre og var nære venner allerede før 1520, dog det er vanskelig å si nøyaktig når de ble kjent. Cranach malte mange av Luthers portretter og illustrerte også hans bøker.
Ved siden av Lucas Cranach var det også andre kunstnere som Hans Holbein d.y. (1497-1543) og Albrecht Dürrer (1471-1528) som ble brukt til å illustrere bøker på begynnelsen av 1500-tallet. Disse skulle gi bøkene, for eksempel, vignettbilder og innramminger av tittelbladene. Hvem som var kunstner bak en illustrasjon kunne være vanskelig å si, fordi signaturer ble sjelden brukt. På grunn av denne kunsten ble bøkene mer utsmykket og appellerende, noe som bidro til å øke leselysten og lysten til å eie bøkene. Bildene ble en slags bekreftelse på teksten, fordi de illustrerte og forklarte innholdet av det skriftlige.
Paveesel, munkekalv og tittelblad fra boken Tomus. . .Omnium Operum Reverendi Domini Martini Lutheri. Martin Luther. Wittenberg. 1551. Samlebind over Luthers tekster mellom 1520-1526.
I skriftene og tankene sine så Luther på paven og hans metoder som djevelens maske. Med illustrasjonene i bøkene ble meningen bekreftet og billedlig presentert. To eksempler er paveeselet og munkekalven i et samlebind fra 1551 av Luthers tekster mellom 1520 og 1526. Her blir bildene brukt som verktøy for å illustrere hvordan Luther fordømmer den katolske kirkens oppbygning og praksiser. Misfostrene ble brukt som guddommelig tegn for å angripe paven og kirken. Illustrasjonene i denne boken, mest sannsynlig laget av Cranach, begynner allerede med tittelbladet. Der er det Martin Luther og Philip Melanchthon (1497-1560) som ber til Jesus som henger på korset. Rundt tittelen er de fire evangeliesymbolene plassert og viser Matteus som menneske med vinger, Markus som løve med vinger, Lukas som okse med vinger og Johannes som ørn.
Enchiridion Piarum Precationum Cum Calendario et Passionale. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, (Genesis 1.) og han så alt som han hadde laget, & de var veldig gode. Og Gud hvilte på den syvende dagen fra alt sitt arbeide, som han hadde gjort. (Genesis 2.)»
I Gunnerusbibliotekets samling finnes også en illustrert kalender. Den lille boken har et format som tillater å ha den i lommen og ta den med ut av huset. Denne ble sikkert brukt som kalender i hverdagen. Boken er et fint eksempel på samspill mellom tekst og bilde. Boken er todelt. I andredelen, som er innbundet bakerst, er det fine tresnitt som blir brukt til å illustrere akkurat det som står i teksten ved siden av. Dette kan ses som eksempel på å ta betrakteren nærmere inn i innholdet selv om leseevnen kanskje ikke kan holde følge. Slik ser vi tydelig at det var viktig for Luther at bildene viste innholdet av tekstene hans.
Ved siden av disse to eksempler finnes det mange flere i Gunnerusbibliotekets samling, og i andre samlinger. Illustrasjonene viser tydelig hvor viktig Luther mente det billedlige språket var i en tid da lesekunsten var lite utbredt. Alle kunne få noe ut av et bilde, og dermed få iallfall litt innblikk i reformasjonens tanker og ideer.
Kilder:
Reformasjonen i bilder : reformasjonsmaleren Lucas Cranach som didaktiker. Ruth Danielsen. Høgskolen I Østfold, 2004.
Reformatorische Bildpropaganda. Robert W. Scribner. In: Historische Bildkunde : Probleme, Wege, Beispiele. Zeitschrift für historische Forschung. Beiheft 12. 1991. s. 83-107.
Steven Ozment. The Serpent and the Lamb: Cranach, Luther, and the Making of the Reformation. K. Moxey. The American Historical Review, 12/01/2012, Vol.117(5), s. 1678-1678.
Verdens litteraturhistorie : 3 : Renessansen : (1500-tallet). Gustaf Fredén et al.. Bokklubben nye bøker, 1978.
Die Bilderfrage in der Reformation. Margarete Stirm. Quellen und Forschungen zur Reformationsgeschichte Bd. 45. 1977.
Die reformatorische Volksbewegung im Bilderkampf. Konrad Hoffmann. I: Martin Luther und die Reformation in Deutschland : Ausstellung zum 500. Geburtstag Martin Luthers Kataloge des Germanischen Nationalmuseums. S. 219 f. 1983.
Tomus. . .Omnium Operum Reverendi Domini Martini Lutheri. Martin Luther. Wittenberg. 1551. Samlebind over Luthers tekster mellom 1520-1526.
Enchiridion Piarum Precationum Cum Calendario et Passionale. Martin Luther. Wittenberg. 1529. En håndbok over bønner, med kalender over året.
Vitae patrum in usum ministrorum verbi : quo ad eius fieri potuit repurgatae. Georg Maior. 1562. VVitebergae.
Tre av bøkene biblioteket har av Luthers tekster: et samleverk av Luthers tekster mellom 1520 og 1526 (LibR Fol 492), en tysk oversettelse av det nye testamentet av Luther (LibR Oct 55), og en håndbok med bønner og illustrert kalender (LibR Oct 4621).
Martin Luthers forfatterskap
Den 31 Oktober 2017 er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser mot kirkens avlatshandel på kirkedøren i Wittenberg. Luther og hans medspillere satte i gang en bevegelse som formet verdenshistorien. Det er fristende å se på reformasjonen som en bevegelse som spredte seg over europa i voldsom fart, som noe ustanselig. Selv om Luther fikk en stor tilhengerskare blant folket, tok det likevel flere tiår før den lutherske reformasjonen ble akseptert som religion; offisielt i 1555 i tyskland. Som en del av 500 års-jubiléet kommer bloggen for spesialsamlingene til å ha flere blogginnlegg i månedene fremover om Luthers bidrag til Reformasjonen, og andre sentrale temaer. Fra begynnelsen av juni og til september kommer biblioteket også til å ha en utstilling om reformasjonen ved resepsjonen. Denne uken er det Lutherske tekster fra samlingene som står i fokus.
Portrett av Martin Luther (1529) av Lukas Cranach den eldre. Står i dag i Herzogliches Museum Gotha. Overskriften lyder «I Stillhet og Håp vil deres Styrke være».
Martin Luther var en meget produktiv forfatter som benyttet enhver anledning til å få sine tanker og meninger ut; både i form av bøker med lange avhandlinger, mindre bøker med hans korrespondanse eller monologer, og tynne pamfletter som kunne distribueres kjapt til folk. Hans litterære produksjon var intet mindre enn voldsom, derfor bør man være oppmerksom på at det er et lite utvalg med bøker som presenteres her. Helt siden Luthers egen samtid har det vært behov for å samle hans tekster og få et overblikk over hans litterære produksjon. Det største foretaket av dette slag er den tyske D. Martin Luthers Werke: Kritische Gesammtausgabe som ble påbegynt i 1883 og endelig avsluttet i 2009; samlingen består av 121 bind.
Tre av bøkene biblioteket har av Luthers tekster: et samleverk av Luthers tekster mellom 1520 og 1526 (LibR Fol 492), en tysk oversettelse av det nye testamentet av Luther (LibR Oct 55), og en håndbok med bønner og illustrert kalender (LibR Oct 4621).
I Gunnerusbibliotekets samlinger har man bl.a. en beskjeden bok fra 1551 som inneholder Luthers skrifter i tidsperioden 1520-1526. Denne boken er intet mindre enn en foliant; et format som ofte var forbeholdt bibler i middelalderen. Boken inneholder store mengder av Luthers korrespondanse til andre fremstående teologer; flere brev til og fra pave Leo den 10 hvor Luther fordømmer den katolske kirkens oppbygning og praksiser; og tekster som er myntet på å utdype Luthers teologiske standpunkt. Denne boken gir en unik mulighet til å observere hvordan Luthers holdning og stil endrer seg etterhvert som hans reformatoriske tanker får grobunn i folket, og motstand blant andre geistlige. En av de siste tekstene i boken, som best kan beskrives som et propaganda-stykke, forsøker Luther og hans støttespiller Philip Melanchton å sverte pavemakten, og overbevise leseren om dens urettmessige kraft. Som kjent oversatte Luther også bibelen til tysk; ikke den første oversettelsen som var gjort, men hans utgave ble veldig populær på grunn av sin folkelige sjarm og stil. Biblioteket har flere av hans oversettelser, samt hans kommentarer av bibeltekster.
Forsvarstale av Martin Luther, fremført under riksdagen i Worms 18 April 1521
Man har også bevart en utgave av Luthers egen forsvarstale som han presenterte under Riksdagen i Worm, den 18 April 1521, hvor Luther ble stemplet som kjetter, og kontroversen mellom den katolske kirke og de nye reformatorene var et faktum. Teksten er kort og primært skrevet på latin, myntet på de lærde som deltok på riksdagen; men der er også innslag av tysk. Luthers evne til å rette seg mot forskjellige klasser av samfunnet, med tanke på språk, var én grunn til at han fikk en så bred tilhengerskare. Han kunne argumentere med lærde på latin, og skrive tekster på folkespråket så hans tanker og argumenter kunne oppfattes av alle deler av samfunnet. Generelt sett kan man si at Luther gjorde det populært å skrive og lese på folkespråket, selv om han ikke var den eneste. Trykkekunsten hadde allerede vært i bruk i 70 år, men tidligere var det vanskelig å holde liv i et trykkeri i mer enn noen år av gangen. Den store etterspørselen etter Luthers tekster, samt hans enestående produksjon, gjorde at han nærmest egenhendig kunne holde liv i boktrykkere i Wittenberg, som tidligere hadde vært en by i utkanten av det kulturlitterære Tyskland.
Reformatoriske tanker var det nok av i 1500-tallets europa, men uten en drivkraft som Martin Luther er det vanskelig å si om Reformasjonen hadde kunnet få det momentet det gjorde. Allsidigheten han viste i sine tekster, samt hans iver etter å nå ut til folket på deres eget språk viser en troende mann som virker besatt av å lede kirken inn på den rette sti, til tross for at den stien ville lede til splittelse i kirken noen tiår senere.
Kilder:
-The Book in the Renaissance. Andrew Pettegree. Yale University Press, 2011.
–Enchiridion Piarum Precationum Cum Calendario et Passionale. Martin Luther. Wittenberg. 1529. En håndbok over bønner, med kalender over året.
-Adversus falso nominatum ordinem episcoporum. Martin Luther. Wittenberg. 1520. Et angrep på den falske navneordningen på prester og biskoper.
–Dat nye Testament düdesch Martin Luther. Martin Luther. Wittenberg. 1530. Oversettelse av det nye testamentet til tysk.
-Condemnatio doctrinalis librorum Martini Lutheri per quosdam magistros: Responsio Lutheriana ad eandem condemnationem. Martin Luther. Schlettstadt. 1520. Luthers svar på kritikk fra andre teologer og lærde.
–Doctores Martini Lutheri oratio coram Caesare Carolo, Plectoribus Princibus ¤ Statibus Imperii. Martin Luther. 1521. Luthers forsvarstale fra riksdagen i Worms.
-Epistola Lutheriana ad Leonem Decimum summum pontificem. Martin Luther. Wittenberg. 1521. Brev til pave Leo den 10 fra Luther.
–Tomus. . .Omnium Operum Reverendi Domini Martini Lutheri. Martin Luther. Wittenberg. 1551. Samlebind over Luthers tekster mellom 1520-1526.
Anders Løøv (1943-2006) kom opprinnelig fra Sverige, fra Tännäs i Härjedalen, et område han selv mente hørte mer naturlig til Norge. Etter studier og filologisk licentiatgrad ved Uppsala Universitet hadde han blant annet stilling som førsteamanuens i Uppsala, hvor han foreleste i Midtøsten geografi og kulturhistorie og ulike etnografiske emner. Fra 1977 var han ansatt som universitetsbibliotekar og senere førstebibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket med ansvar for fagene sosialantropologi og geografi.
Hans kompetanse, erfaring og kunnskaper om samiske forhold var av stor nytte i kartlegging og bevisføring for samiske rettigheter knyttet til land og vann, samt i nasjonale prosjekter fra Norges forskningsråd på 1980-tallet. I praktisk kulturminnevern ble han også ofte rådspurt av NTNU Vitenskapsmuseet. Han var også leder for avdelingskontoret for samisk kulturminnevern i Snåsa (Saemien Sijte) i 1990-1991. I den sammenheng startet han den sørsamiske kildeskriftserien Dovletje. I 1993 hadde Anders permisjon fra biblioteket for et NFR forskningsprosjekt med lokalisering av sørsamiske kulturminner på Røros. På 1990-tallet fikk han også tydelig vist sin dyktighet som forsker og kildeskriftgransker i den offentlige diskusjonen med professor Haarstad om sørsamisk historie. Omkring 2005 blusset denne diskusjonen opp igjen i sammenheng med utgivelsen av Trøndelags historie hvor ledelsen ved Saemien Sitje reagerte meget sterkt på framstillingen av samisk historie. Gjennom hele sin yrkeskarriere ved NTNU Universitetsbiblioteket var Anders involverte i eller styrte med ulike prosjekter innenfor samisk historie, samisk språk, demografi, etnografi og kultur.
Hans kunnskaper innen språk og kulturhistorie var meget omfattende og han publiserte en rekke vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider og var en etterspurt foredragsholder. Han etterlot seg en produksjon på om lag 70 populærvitenskapelige og faglige publikasjoner innenfor samiske tema. I 1997 ble han tildelt en pris fra Anders Diös fond för svensk hembygdsforskning ved Kungliga Gustav Adolf Akademien i Uppsala for arbeidet med sørsamisk forhold. I samarbeid med Eva Akselsen ved Universitetsbiblioteket redigerte han den andre publikasjonen fra Samisk bibliografi, 1945-1987. Dette ble også grunnlaget for samisk bibliografisk database som i dag driftes av Nasjonalbiblioteket. Anders Løøv utarbeidet et navneregister over samiske kirkebokinnføringer som i tråd med hans ønske ble gitt til Länsarkivet i Östersund. Ved NTNU Dorabiblioteket finnes privatarkivet etter Anders Løv med bl.a. manuskripter og bilder. Referanser til Anders Løøvs forfatterskap finnes i Oria.
Illustrasjonsbilde fra NTNU Universitetsbiblioteket tatt i forbindelse med Tråante 2017, 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917.
Nærøymanuskriptet, eksemplar XA Qv. 374. Foto: Nils Kr. Th. Eikeland, NTNU UB
Johan Randulf er kjent for å ha forfattet «Nærøymanuskriptet» eller mer korrekt: «Relation angaaende Finnernes saa vel i Finmarken som Nordlandene deres Afguderie og Sathans Dyrkelse, som af Guds Naade ved Lector von Westen og de af hanem samestæds beskikkede Missionairer, tiid efter anden ere blevne udforskede»
Johan Randulf (f. 1686 – d.1735) var sønn av biskopen i Bergen Niels Randulf. Johan Randulf var sogneprest i Nærøy og prost i Namdalen i årene 1718-1727. Hans kjennskap til samene var hentet fra omgang med samer i hans eget prosti, og gjennom samtaler med Thomas von Westen og hans ledsager Jens Kildal (misjonær i Salten fra 1721). På von Westens tredje misjonsreise nordover i januar 1723 var Randulf vertskap for disse to misjonærene på sin prestegård på Nærøya. Her samlet de en del samer for å forhøre dem om deres hedenskap og for å omvende dem til kristendommen. Randulf forteller i sitt manuskript at von Westen var i besittelse av over 100 runebommer som han hadde fått inn av omvendte noaider. Randulfs manuskript fra 1723 er av Just Qvigstad betegnet som et av de viktigste norske kildeskrift om samene.
Manuskriptene i Gunnerusbiblioteket
Ingen originale manuskripter fra Randulfs hånd eksisterer i dag. Derimot finnes mange avskrifter både i Norge og København. Avskrivning var dens tids «kopiering» og en vanlig måte å mangfoldiggjøre eksemplarer på. De mange avskriftene som eksisterer nettopp av dette manuskriptet tyder på at det har vakt betydelig interesse i sin samtid. Gunnerusbiblioteket eier to (tre?) avskrifter av Randulfs manuskript: XA Qv. 22 (55 sider), XA Qv. 23 (4 sider , 2 tegninger) og XA Qv 374 (130 sider, 1 tegning) hvorav de to sistnevnte har vedlegg med tegning av runebommer.
Frøyningsfjelltrommen fra Folldalen i Namdal. Eies av Meninger Museen i Tyskland. Foto: Meininger Museen.
Manuskriptet XA Qv. 22 er skrevet av to personer som ikke er navngitt i noen katalog. Skulle jeg gjettet på hvem som kan ha gjort avskrivningen, ville jeg sagt at Gerhard Schøning og/eller Benjamin Dass nok har hatt med dette å gjøre. De to sto for mange av de eldste avskriftene som finnes i biblioteket.
Manuskriptet som heter XA Qv. 23 går for å være en avskrift, hvorav navnet Gerhard Schøning er det eneste navnet som er knyttet til manuskriptet. Hans navn er nevnt i EN av bibliotekets kataloger (seddelkatalog). I trykte kataloger derimot, er manuskriptet ikke oppgitt med forfatter.
Er runebommetegningene originalt von Westens?
I samme XA Qv. 23 finnes det to runebommetegninger som har vært med manuskriptet så lenge det har vært i biblioteket. Tegningene er i nyere tid av Qvigstad antatt – dog på usikkert grunnlag – å være fra Thomas von Westens hånd. I våre trykte kataloger sies det derimot ingen ting om at tegningene stammer fra von Westen. De to vedleggene med tegninger føyer seg godt inn med resten av manuskriptet i papirtype og form, og jeg stiller meg undrende til at tegningene kan ha kommet annet steds fra, enn fra den som også har sørget for avskriften. Kan det heller være slik at skriver og tegner er samme mann? Dersom skriveren er Gerhard Schøning, er det ikke vanskelig å se for seg at han har stått bak tegningene også, for han var en habil tegner. Papirtype og form må i alle fall biblioteket undersøke nærmere, og med vår konservators hjelp kan vi kanskje komme nærmere en avklaring.
Den ene tegningen i XA Qv. 23 viser i alle fall en runebomme fra Rødøy (Helgeland), mens den andre tegningen viser den unike «Frøyningsfjelltrommen» fra Folldalen i Namdal.
«Frøyningsfjelltrommen» eies av Meininger Museen i Thüringen (Tyskland), fordi den ble av danskekongen gitt som bryllupsgave til en tysk kongelig person i 1757. I anledning «Tråante 2017» er trommen utstilt hos NTNU- Vitenskapsmuseet, sammen med tegningen av trommen i XA Qv. 23.
Både XA Qv. 22 og XA Qv. 23 stammer fra bibliotekets tidlige fase, og de er første gang katalogisert i bibliotekets store trykte katalog fra 1808.
Tegning av Frøyningsfjelltrommen i XA Qv. 23
Manuskript XA QV. 374 og mer mysterier om proveniens
I manuskript XA Qv. 374 ligger det også en tegning. I følge Qvigstad skal tegningen vise SAMME runebomme som vi finner i XA 23, nemlig den trommen fra Rødøy i Helgeland.
Qvigstad anfører at denne tegningen skal være fra von Westens egen dagbok. Skriften, papirtypen og størrelsen på papiret på denne tegningen ligner overhodet ikke på resten av manuskriptet – så her kan vi nok snakke om et eksternt vedlegg, – som jeg tenker vel kan ha kommet annet steds fra enn fra skriveren av selve manuskriptet.
Dette manuskriptet – som går for å være en avskrift, har en mystisk eierhistorikk. Selv om dokumentet nok er fra 1700- tallet, så kom det inn i biblioteket betydelig senere enn de to førstnevnte.
Qvigstad slår fast at dets tidligere eier var «Gunner Hammer, auditeur og sorenskriver». Men har Qvigstad rett i dette?
Gunder/Gunner Andreas Hammer var født i Talvik nær Alta i 1759 (- d. ?) og var sønn av den trønderske amtmannen i Finnmark (1757-1767) Gunder Gundersen Hammer. Sønnen Gunner A. Hammer var auditør, det vil si jussutdannet innen militærvesenet, og var tilsatt som sorenskriver i Senjen og Troms sorenskriveri fra 1792 – 1794. På grunn av slett embetsførsel og et uskikkelig privatliv ble han suspendert fra sorenskriverstillingen i 1794, og deretter oppsagt ved Høyesterettsdom i 1780. Han tok så inn hos sin mer dannede bror Peter Hanning Hammer (f. 1767- d. 1813) og hans familie, som holdt stort hus først på Storsteinnes og så i Tromsø. I Tromsø hos sin bror bodde han i hvert fall under folketellingen av 1801, og det opplyses også at han var skilt, noe som må ha vært både sensasjonelt og skandaløst på den tiden. Broren Peter bekledte sorenskriverstillingen i Senjen og Troms sorenskriveri i årene 1796-1802. Peter og familien flyttet deretter til Trøndelag fordi han fikk stillingen som sorenskriver i Inderøy fogderi i 1802 ( -1813). Da broren flytter til Trøndelag, kan det se ut som at alle spor etter Gunner A. Hammer forsvinner. Vi har i hvert fall ikke lyktes å finne ham videre.
Manuskriptet har likevel flere tilførsler på innsiden av permene som innbyr til ikke så rent lite mystikk, og som sår tvil om hvem som var den rette avskriver og første eier.
Innside perm, første side
På permens FØRSTE innside står det: «Relatio vera Sanctissima Simplicita» som betyr noe slikt som «En sann hellig og enkel beskrivelse».
Dernest er det innskrevet: «Denne bok har vært undertegnede tilhørende, og meg […] frakommen (:kommet bort fra). HAMMER
Så følger innskriften: «Med megen møye forferdiget», som forteller oss at avskriveren har hatt litt av en jobb med å få manuskriptet avskrevet. Så følger det vi kan anta er en utvisket signatur.
Noe som så leder hen mot at manuskriptet har vært stjålet, er den nestfølgende innskrevne tekst: «En heler og en stjeler er av eens klasse».
Innside bakre perm
På BAKRE perm på innsiden har tydeligvis Gunner A. Hammer selv skrevet: «Den virkelige eiermand av dette manuskript er Gunner Hammer, auditeur og sorenskriver».
Men så følger innskriften, sannsynligvis skrevet av en annen: «Den skurk som av navn inderst (:en som har husvære hos en annen, ofte hos slektninger) og auditeur har vist sin nedrige stolthed å tegne sitt velbekjendte navn, har virkelig i sin skrøpelige forfatning som beskjenket (:drikkfeldig) mann, feilet ved sitt påskrevne uttrykk, som jeg for denne sinde (:denne gang) vel i anledning av hans svakhed, tilgir ham og enhver skumler (:en som har hemmelige eller underfundige hensikter).
På siste TEKSTSIDE i selve manuskriptet finner vi nok et navnetrekk på en eier: «Denne bogs eier heder […]». Dennes navn er overstrøket og vi har derfor ikke lyktes med å tyde det. Det ser i alle fall ikke ut som det står «Hammer», så her kommer antakelig nok en person inn i bildet. Tips oss om du klarer tyde navnet!
Alle de nevnte innførsler er fra tiden man skrev gotisk skrift – en skriftstil som ble erstattet med latinske bokstaver fra rundt midten av 1800-tallet.
Flere eiere av manuskriptet
Dernest har manuskriptet bakom FØRSTE TITTELSIDE en ny påskrift med «moderne» latinske bokstaver: «Tilhører nu Peter Andreas Brandt».
Innskrevet BAK FØRSTE tittelside: Tilhører nu Peter Andreas Brandt
Denne Brandt må vi holde for å være den vidt omflakkende tegneren, maleren og naturforskeren (1792-1862). Hans foreldre drev handel på Finnmark fra Trondheim. Han giftet seg i 1814 og fikk seks barn og bodde i Trondheim årene 1820-1830, hvorpå han og familien deretter flyttet til Christiania. I 1836 forlot han kone og barn og bega seg til Brasil, og det er fra tiden i Brasil han helst er kjent. Han kom aldri hjem og døde der nede.
Johan Christian Tellefsen, mangeårig bibliotekar i DKNVS bibliotek
Sist, men ikke minst, har manuskriptet nok en eiersignatur på forpermens innside: «Tellefsen» (se bilde av første permside over). Han identifiserer vi lett som Johan Christian Tellefsen (f. 1774 – d. 1857) som blant annet var bibliotekar i DKNVS bibliotek i årene 1825-1857. Hans navnetrekk går igjen på flere bøker og manuskripter i biblioteket.
Hvem som er den rette avskriveren og første eier av dette manuskriptet forblir en gåte. Var det Gunner Andreas Hammer, eller var han tyven? Manuskriptet har i alle fall hatt flere eiere før det endelig kom inn i biblioteket, antakelig via Tellefsen. Det ble katalogisert mellom 1858 og 1862, fordi det er i katalogen for 1858-1862 at manuskriptet første gang nevnes.
Illustrasjonsbilde fra NTNU Universitetsbiblioteket tatt i forbindelse med Tråante 2017, 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917.
Isaac Olsens manuskript «Om lappernes vildfarelser og Overtro», 1717. Foto: Nils Kr. Th. Eikeland, NTNU UB
Trønderen Isaac Olsen (f. 1680 – d. 1730) var en av de første nordmenn som virket som lærer for samene i Finnmark på begynnelsen av 1700-tallet. I forbindelse med erfaringene han fikk med samene gjennom sin lærergjerning, skrev han rapporter om samisk religionsutøvelse og utarbeidet lister over deres hellige steder. Isaak Olsen er forfatteren bak et viktig kildeskrift med tittelen Lappernes Vildfarelser og Overtro. Kildeskriftet dreier seg om samenes religionsøvelse i Øst-Finnmark basert på hva Olsen selv hadde sett og hørt blant samene i tiden 1703–15.
Olsen hadde et nært samarbeid med samemisjonæren Thomas von Westen, blant annet ansatte von Westen ham som lærer og oversetter ved det nyopprettede Seminarium scholasticum (senere Seminarium Lapponicum) i Trondheim. Skolen skulle utdanne misjonærer og lærere til samiske områder. Olsen var blant annet lærer for den kjente samemisjonær Knud Leem (1697-1774).
Manuskriptet i Gunnerusbiblioteket
Isaac Olsens unike manuskript finnes i Gunnerusbiblotekets samlinger (XA Oct. 168). Det var rektor i Tromsø Just Qvigstad som tilfeldigvis fikk nyss om manuskriptet ved en reise i Trøndelag i 1897. Det var da i gårdbruker E.M Aunes eie på Kolvereid. Det er mulig Qvigstad fikk låne manuskriptet til Tromsø en tid, for Qvigstad har både studert og transkribert manuskriptet. I 1906 ble det kjøpt inn til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek.
Just Qvigstad (1853-1957)
Tidens tann har tæret på manuskriptet, men til tross for dokumentets stusselige utseende, representerer det altså et av de viktigste norske kildeskrift til samenes historie.
Gunnerusbiblioteket har måttet sperret det fysiske eksemplaret for utlån på grunn av dets beskaffenhet, men det er nå gjort digitalt tilgjengelig.
J. Qvigstads transkriberte versjon og omtale av manuskriptet finnes trykt i DKNVS skriftserie nr. 4, 1910 .
Les også gjerne kronikk i Gemini om dette og andre unike manuskripter i Gunnerusbiblioteket fra Finnemisjonens tid. I forskningsbladet Gemini.no finner du er en flott nettutstilling over NTNUs unike manuskript, bøker og gjenstander som omhandler samene.
