Kategori: UBrss

Kategorier
Bokhistorie Konservering UBrss

Handtag, famntag, klapp eller kyss – spår efter den medeltida läsaren

Gunnerus MS Fol. 724, ett liturgiskt manuskript från 1400-talet. På första sidans nedre kant finner vi en cirkelformad illustration av jungfru Maria som visar spår av slitage. Kanske har slitaget på bilden – liksom det i nedre, höger hörn, uppstått på grund av upprepad beröring från en eller flera läsare? Foto: Foto: Nils Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

I det senaste blogginlägget från konserveringsverkstaden i NTNU Gunnerusbiblioteket pratade vi om smuts i äldre boksamlingar. Smuts i form av lösa partiklar, fingeravtryck eller missfärgade partier av ett ark eller omslag kan, som vi har konstaterat, orsaka omfattande skador i och på en bok: t. ex. i samband med hantering när smutspartiklarna slipas mot bokens ytor eller när smutsen absorberar fukt vilket kan leda till mögelutbrott, mer missfärgning, blödande pigmenter, korrosion eller skadedjursangrepp. Förutom att ha en direkt nedbrytande effekt på bokens material och struktur kan smuts också försvåra tolkningen av en bild, tydningen av en text och analysen av ett material. Smuts utgör, med andra ord, en stor risk för böcker. Det finns dock tillfällen när historisk smuts kan ge oss en inblick i den medeltida läsarens tankevärld; när smutsen kan avslöja information om hur en bok användes, hanterades och förvaltades, vilka avsnitt som väckte särskilt starka känslor och vilka sidor som ansågs mindre viktiga av den som läste och den som lyssnade. Kanske kan vi rent av få veta om vår läsare hade bruna ögon eller led av acne! Detta ska vi se närmare på i veckans blogginlägg.

Kathryn Rudy, professor vid St. Andrews University i Skottland, forskar bl a på historisk användning av senmedeltida pergamentmanuskript. I 2010 publicerade Rudy en artikel där hon beskriver hur man med hjälp av en densitometer (ett instrument som registrerar tätheten i en reflekterande yta) kan analysera smutsiga marginaler och andra områden i medeltida manuskript, och på så vis få ledtrådar till hur den medeltida människan interagerade fysiskt med boken och dess text och vilka sidor och avsnitt som favoriserades eller ignorerades. Och SOM det interagerades: med läppar, nästippar, pannor och, förstås, händer! Ett exempel på direktkontakt i form av en kyss, dokumenterat av samtiden, ser vi i Savoy Hours från 1300-talet.

 

Savoy Hours, c.a 1334 – 40
Foto: Beinecke Rare Book and Manuscript Library, Yale University
https://brbl-dl.library.yale.edu/vufind/Record/3520209

Den upprepade direktkontakten lämnade förstås sina spår på pergamentsidorna; något samtidens manuskriptmakare var väl medvetna om. I ett försök att minimera slitaget målade man då och då in en sk. beröringsplakett på en strategisk plats i eller i närheten av arkets nedre kant. Avsaknaden av beröringsplakett hindrade dock inte den medeltida läsaren från att placera en fuktig kyss eller nästipp på en särskilt favoriserad bild eller text – något Rudy också konstaterar i sin forskning.

Gunnerus MS Fol. 724, ett liturgiskt manuskript från 1400-talet.
På första sidans nedre kant finner vi en cirkelformad illustration av jungfru Maria som visar spår av slitage. Kanske har slitaget på bilden – liksom det i nedre, höger hörn – uppstått på grund av upprepad beröring från en eller flera läsare?
Foto: Nils Eikeland/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Densitometern är ett exempel på en icke-destruktiv metod som gör det möjligt att analysera ett föremål utan att skära, klippa eller på annat vis avlägsna material från originalet. Densitometeranalys säger oss dock ingenting om förekomsten av mänsklig DNA eller bakterier. För den informationen behöver vi ta hjälp av modern genetisk och molykelärbiologisk forskning och PMF (Peptide Mass Fingerprinting). PMF baserar sig på en av de mest grundläggande rengöringsteknikerna inom papper- och bokkonservering: nämligen torr-rengöring med ett radergummi. Provmaterial samlas helt enkelt upp genom den elektrostatiska laddning som uppstår när konservatorn försiktigt för radergummit över en pergamentyta som inte innehåller text eller illustrationer. Detta material analyseras sedan med hjälp av masspektrometri. Idag används PMF framförallt för att hämta in information om pergamentets ursprung och för att hjälpa föremålskonservatorer att identifiera vissa bakterier som är skadliga för just pergament, men metoden kan också användas på fingeravtryck eller andra smutsiga partier av ett ark för att upptäcka DNA från mänsklig arvsmassa och bakterier med särskild anknytning till mänsklig hud och specifika kroppsdelar. Det är spännande att tänka att PMF inom en snar framtid kanske kan ge oss information om ögonfärgen, hårfärgen, hälsotillståndet och härstamningen till den ursprungliga användaren av ett medeltida manuskript!

I nästa bloggpost från konserveringsverkstaden ställer vi oss bl a följande frågor: varför luktar en del gamla böcker choklad medan andra luktar gamla sockor? Kan doften från gamla böcker kartläggas och i så fall, kan vi dokumentera och arkivera böckernas doft till kommande generationer? Det och mer lite längre fram i sommar!

 

Källor:

Fiddyment, S. et al (2015), Animal origin of 13-th century uterine vellum revealed using noninvasive peptide fingerprinting. Tillgänglig via: http://www.pnas.org/content/112/49/15066

Gibbons, A. (2017), Goats, bookworms, a monk’s kiss: Biologists reveal the hidden history of ancient gospels. Tillgänglig via: http://www.sciencemag.org/news/2017/07/goats-bookworms-monk-s-kiss-biologists-reveal-hidden-history-ancient-gospels

Rudy, K. (2010), Dirty Books: Quantifying patterns of use in medieval manuscripts using a densitometer. Tillgänglig via: https://jhna.org/articles/dirty-books-quantifying-patterns-of-use-medieval-manuscripts-using-a-densitometer/

Rudy, K. (2013), The secret lives of medieval manuscripts: Kathryn Rudy at TED x University of St Andrews. Tillgänglig via: https://www.youtube.com/watch?v=zjZAdPX6ek0

Teasdale, M. et al (2017), The York Gospels: a one thousand year biological palimpsest. Tillgänglig via: https://www.biorxiv.org/content/early/2017/07/24/146324

 

Kategorier
Bokhistorie Litteraturhistorie UBrss vitenskapshistorie

Magi og demoner på Gunnerusbiblioteket

Det er riktignok enda en stund til oktober, småtroll, hekser og utkledde superhelter inntar gatene våre på jakt etter smågodt, men i våre samlinger er det ikke langt å gå for å finne tekster som omtaler både hekser, magi og demoner. Førstebibliotekar Ellen Alm ved våre spesialsamlinger har tidligere laget utstilling om demonologi og hekseprosesser, og har publisert artikler og bøker som omhandler disse temaene, spesielt rettet mot norsk kultur og historie. Denne ukens blogg vil se litt på hva fremstående tenkere i på 1500-tallet tenkte og skrev om disse temaene.

 

I vår tid er det lett å fnyse av tekster fra tidligere århundre som omhandler djeveldyrkelse og trolldom, men på 1500- og 1600-tallet var dette seriøse tema som ble diskutert av viktige vitenskapsmenn. For dem gikk debatter om medisin, biologi, fysikk og kjemi hånd i hånd med debatten om eksistensen av både demoner og engler i en tid hvor reformasjonens dype spor fremdeles var godt synlig. Denne debatten hadde også skjebnesvangre konsekvenser, da den i noen tilfeller hadde direkte innflytelse på hvordan rettsvesenet behandlet de som var tiltalt for trolldom. En del bøker fra våre samlinger har vært tatt frem ved tidligere anledninger for å presentere hekser og trolldom; Martin Del Rios Disquisitionum Magicarum, og Trondheims Lagtingprotokoll fra 1671-1676.

Portrett av den franske juristen Jean Bodin.

Jean Bodin (1530-1596) var en fransk jurist og innflytelsesrik professor i jus. Han hadde et meget strengt syn på trolldom og hekser, og argumenterte sterkt for at de som ble dømt for slike anklager måtte få lovens strengeste straff. Det er lett, gjennom moderne fremstillinger av inkvisisjonen, å tro at alle som ble anklaget for trolldom eller hekseri ble dømt nærmest uten rettsak, men mange steder var man nødt til å følge lovens prosedyrer for å unngå å straffe uskyldige. Den anklagende part måtte kunne presentere fysiske bevis, troverdige vitner, eller en tilståelse. Det er viktig å merke seg at en slik tilståelse ofte ble regnet som ugyldig dersom den hadde blitt frembrakt gjennom tortur, hvilket Bodin var uenig i. I hans verk De Magorum Demonomania (Om Trollmenns Demon-mani) fra 1581 presenterte han argumenter for hvordan han mente mennesker kontaktet djevelske makter, hvordan man kunne gjenkjenne dem, og hvorfor en var nødt til å dømme mulige trollmen og hekser så snart som mulig. Han var redd for at trollmenn hadde makten til å påvirke dommere, og på den måten bli frikjent. Noen rettslige prosedyrer måtte man følge, men spesielt bruken av tortur for å få en tilståelse måtte retten tillate, mente Bodin. Hans verk ble meget populært og gjentrykket i flere opplag.

Første side av Bodins verk som gir hans definisjon av en trollmann. «Magus est, qui sciens prudens diabolicis modis ad aliquid conat per venire» (En trollmann er en som vitende og erfaren forsøker å oppnå noe med djevelske måter).
Portrett av Johann Weyer i hans verk «De Praestigiis Daemonum»

Der Bodin fremstår som en meget kompromissløs skikkelse i debatten, går vi over til den mer moderat personlighet. Johann Weyer (1515-1588), en lege fra Nederland som hadde gått i lære hos Heinrich Cornelius Agrippa (1486-1535), en annen kjent skikkelse innen okkultisme og teologi. Weyer var overbevist om at menn som Bodin tok feil når det angikk demoners påvirkning av mennesker. Han argumenterte ikke mot eksistensen av demoner, hvilket fort kunne vendt mistanke mot ham, men mente at demoner ikke hadde noen reel makt over mennesker i lys av guds beskyttelse. I hans verk De Praestigiis Daemonum, & incantantibus ac venificiis (Om demoners illusjoner, samt besvergelser og gifter) redegjør han for hvordan et menneske som tilstår hekseri måtte være mentalt syk, da den påståtte magien ofte var umulig å bevise eller gjenskape. Derfor var han en forkjemper for at juridiske prosedyrer måtte opprettholdes, da dette ville hjelpe å finne de som virkelig var skyldige.

Tittelside til Weyers verk «De Praestigiis Daemonum» fra 1577, opprinnelig trykket i 1563.

Weyer og Bodin representerer her to sider av en debatt som varte gjennom store deler av 1500- og 1600-tallet, og som i noen tilfeller kunne ha alvorlige konsekvenser for de som sto anklaget for å trolldom eller hekseri. Det var dog ikke bare jurister og leger som hadde en mening om dette. I overraskende mange akademiske fag (deriblant medisin, biologi, fysikk og kjemi) mente man å kunne spore et element av guds kraft, hvilket åpnet muligheten for at også djevelen kunne ha påvirkning. Demonologi ble dermed et slags akademisk fagfelt i sin egen rett, en kamparena hvor lærde kunne argumentere for og imot eksistensen av demoniske krefter.

En av Hector Gotfried Masius doktoravhandlinger, kalt «Om Eksistensen av Demoner», ved universitetet i Kjøbenhavn, trykket i 1699.

*Alle oversettelser er forfatterens egne*

Kilder:

Bodin, Jean. De Magorum Demonomania. 1581.

Summers, Montague. The History of Witchcraft and Demonology. Routledge, 1996.

Masius, Hector Gottfried. De Existentia Dæmonis. 1682.

Weyer, Johann. De Praestigiis Daemonorum. 1577.

Portrettr av Jean Bodin og Johann Weyer. Hentet fra wikimedia commons.

Kategorier
Bokhistorie Manuskript UBrss Ukategorisert

Vinje på to målformer

Portrett av Vinje med hatt.

I 2018 markerer vi 200-årsdagen for journalisten, poeten og språkaktivisten Aasmund Olavsson Vinje. Husmannsguten frå Vinje i Telemark utmerka seg på skulen, og gjennom lærarseminar og studiar i språk og filosofi, havna han på Heltbergs studentfabrikk i lag med både Ibsen og Bjørnson. Vinje tok artium, og seinare juridisk embetseksamen ved universitetet; ei utruleg  klassereise som framleis var uvanleg for ein husmansgut på den tida. Men som vi veit, blei det ikkje jussen Vinje skulle engasjere seg i. Allereie i studietida blei han ein aktiv skribent i ei rekke blad; avisa Morgenbladet, tidsskriftet Andhrimner, Folkets Røst (-som skifta namn til Tiden), og var ei tid fast korrespondent i Christiania-Posten, samt i Illustreret  Nyhedsblad. I denne tida bygde Vinje opp eit omfattande nettverk av kontaktar innan kultur og journalistikk.

 

  Portrett av Vinje med hatt.                  Aasmund Olavsson Vinje, sittende     

Foto:  Nasjonalbiblioteket (eier). Public Domain.

 

Les gjerne:

A.O. Vinje. Skrifter i samling B. 1: bladstykke i Morgenbladet, Andhrimner, Drammens Tidende, Den Norske tilskuer, Christiania-posten, Illustreret nyhedsblad og Dølen.

 

Frå 1858 gav Vinje ut sitt eige blad, Dølen, som han fortsatte å gje ut heilt til han døydde i 1870. Som journalist hadde Vinje eit breitt interessefelt, og skreiv like gjerne om utanriks- som innanrikssaker. Han tok for seg emner som kultur, økonomi, teknologi og eksempelvis framgangar i jordbruket. Vinje var opptatt av å belyse saker frå fleire sider, slik at lesaren kunne ta ei vurdering på breiast muleg grunnlag. Journalisten skulle vere rettleiar og opplysar, meinte Vinje som sjølv var ein nyskapande journalist. Atle Christiansen skriv i sin artikkel at Vinje  utvikla nye skriveformer som det norske essayet og den norske kommentarartikkelen. Han arbeidde mykje med å utvikle eit skriftspråk basert på norsk aleine, og ikkje dansk-norsk. Ivar Aasens dialektstudier var ein viktig inspirasjon for Vinje, men han gjekk likevel sin eigen, språklege veg, og likte ikkje at språket hans blei samanlikna med Aasen sitt. Vinjes penn kunne vere krass, og han gjekk ikkje av vegen for ironi og latterleggjering. Det skaffa han motstandarar, særleg blant borgerskapet.

                 Karikatur av Vinje i bladet Vikingen

Forsida av første utgåve av «Dølen: eit vikublad».                         A.O. Vinje karikert i bladet «Vikingen». (Public Domain.)

 

I 1863 hadde Vinje eit studieopphald i England og Skottland. Han finansierte opphaldet med pengar blant anna frå Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Gunnerusbiblioteket har tre brev der Aasmund Olavsson Vinje skriv til DKNVS. I breva går det fram at han ved fleire høve fekk pengar frå Selskapet. Foruten å be om – eller takke for pengar – fortel Vinje om kva pengane skal brukast til, og greier ut om planane framover. I eit av breva skriv Vinje at han ynskjer å reise til Nord-Amerika, mellom anna for å vitje dei norske immigrantane der. Blant anna tenkjer han å lage ei rettleiing for nordmenn som ynskjer å emigrere til Amerika. Eit resultat av Vinjes «engelske reise» var boka «A Norseman’s views of Britain and the British». I eit brev som er datert 20.08. 1863, skriv Vinje at han har sendt eit eksemplar til Selskapet. Denne proveniens-opplysninga finn vi igjen i Gunnerusbiblioteket sitt eksemplar av denne boka:

 

  

Gunnerusbiblioteket si førsteutgåve av «A Norseman’s Views of Britain & the British» av A.O. Vinje – med ei helsing frå forfattaren.

 

Alle dei tre breva til DKNVS er digitaliserte, men førebels er kun eit av dei tilgjengeleg i www.gunnerus.no.

Ein kunne kanskje vente at ein språkaktivist som Aasmund Olavsson Vinje ville nytte eit kvart høve til å skriva landsmål, men det er ikkje tilfellet. Vinje vekslar mellom datidas dansk-norske språk og landsmålet; både når han skriv brev, og når han publiserer artikler og dikt i ulike samanhang. Dei tre breva til DKNVS er alle skreve på dansk-norsk, medan han byter på å skrive på dei to målformene når han skriv til kollegaen Paul Botten-Hansen.

Bjørnstjerne Bjørnson og Vinje hadde eit komplisert forhold til kvarandre;  nokre gonger samarbeidde dei godt, medan forholdet var kjøleg i andre perioder. I eit av breva til Botten-Hansen,  datert 11. juni 1863, nemner Vinje Bjørnson si diktarløn i nedlatande ordelag og kallar Bjørnson for «ein uvitande stakkar». Diktarløn for Vinje kom opp som forslag til Stortinget i 1869, men forslaget blei ikkje vedteke.

Gunnerusbiblioteket har til saman 19 manuskripter som er skrevne av Aasmund Olavsson Vinje. Seks av manuskripta er dikt; «Professor P.A. Munch, «Da jeg ikke kunde være med paa Studentferden», «Til den nye salen min», «Eit liv» og «Faderen til den heimanfarende Sonen».  Diktet «Da jeg ikke kunne være med paa Studenterferden» vart publisert først i 1925. -Eit anna manuskript er ei forteljing, med tittelen «Fjellstaven min». Med unnatak for breva til DKNVS, er dei fleste manuskripta av Aasmund Olavsson Vinje komen til Gunnerusbiblioteket som ein del av Thorvald Boecks samling, som det tidlegare DKNVS-biblioteket kjøpte i 1899.

Gunnerusbiblioteket har sjølvsagt bøker av Vinje, samt avisene Dølen, Andhrimner og Illustreret Nyhedsblad. Christiania-posten finnes i spredte nummer både hos Dorabiblioteket og Gunnerusbiblioteket. Dessutan har Gunnerusbiblioteket nokre småskrifter som er forfatta av A.O. Vinje; til eksempel desse:

«En ballade om kongen og kongehuset», «Ved Maler Gørbitz’s Jordefærd», «Vore Vande og Dalstrøg».

 

«Til ein folkefest paa Modum», «Haandværkernes Sangforening paa Pinsetouren til Hamar» – med meir!

For den som er interessert, har Nasjonalbiblioteket  fleire manuskript av Vinje, og dei kan søkast fram i basen www.nb.no/hanske . Mange av manuskripta er også digitale.

Kjelder:

Christiansen, Atle. Essay: Seriegründaren, innovatøren og stilskaparen frå Vinje. Aftenposten 06.04.2018

Stegane, Idar. Aasmund Olavsson Vinje. Norsk biografisk leksikon.

Til Opplysning: universitetsbiblioteket i Trondheim 1769-1993. Harald Nissen og Monica Aase, red. Trondheim, Tapir, 1993

Vesaas, Olav. A.O. Vinje: ein tankens hærmann. Oslo, Cappelen, 2001.

www.gunnerus.no

Kategorier
Digitalisering Kart Manuskript UBrss

Historisk kartsamling i Trondheim

kart

I 2017 mottok Nasjonalbiblioteket en unik samling av historiske kart over Norge og nordområdene fra samleren William Ginsberg. Nasjonalbiblioteket i Oslo har dermed en av Norges største og viktigste kartsamlinger.

Ved Gunnerusbiblioteket i Trondheim har vi vår egen samling håndtegnede kart som strekker seg tilbake til slutten av 1600-tallet. Mange av kartene er unike og varierer i innhold og geografisk utstrekning. Noe av bakgrunnen for at det utover 1600- og 1700-tallet ble mer vanlig å tegne kart var behovet for å markere grenselinjer, blant annet mellom stater, byområder og landområder. Også kart over sjøveien mellom de store handelsbyene ble viktig og ga tydelige advarsler om hvor skjær, malstrømmer og «sjømonstre» skjulte seg. Det var stor risiko for forlis eller ulykke for de mange skipene som reiste langs hele norskekysten og videre til utlandet for å drive handelsvirksomhet. Derfor spilte sjøkartene en viktig rolle for å avdekke farlige og risikofylte havområder. I noen tilfeller representerer ikke kartene nøyaktige gjengivelser av et geografisk område, men kan i stedet være basert på skriftlige tekster eller fortellinger.

Tegnet av Sivert Olsen Øydahl i 1794: «Egentlig Aftegning og Beskrivelse paa Israels Børns Udgang af Ægypten giennem det Røde Hav og deres Fyrgetive Aars Reyse udi Ørken, samt Canans Lands Egn». Foto: Sivert Olsen Øydahl /NTNU UB

Mesteparten av de håndtegnede kartene ved Gunnerusbiblioteket er digitalisert og lagt ut gratis på tjenesten gunnerus.no. Et av disse kartene er tegnet av lærer Sivert Olsen Øydahl i 1794, og det må være et av de mest spesielle kartene vi har i samlingen vår. Han tegnet et kart som har sitt utgangspunkt i bibelhistorien, nærmere bestemt 33. kapittel i fjerde mosebok. Øydahl ville få frem en «Egentlig Aftegning og Beskrivelse» av den israelske befolkningens vandring i ørkenen ved Egypt, med utgangspunkt i det som står skrevet i fjerde mosebok. Det er tegnet inn fotspor for å vise hvor den israelske befolkningen vandret og hvilke steder de var innom. Øverst i vestre hjørne er Moses tegnet inn med to steintavler som skal symbolisere de ti bud. Selv om den geografiske gjengivelsen ikke stemmer overrens med hvordan landområdene i dag ser ut gir dette kartet et godt inntrykk av hvilken betydning bibelen og bibelhistorier hadde for folk på slutten av 1700-tallet i Norge. Kartet i seg selv fremstår som vakkert og rikt på detaljer, og er et godt eksempel på hvor innholdsrike flere av kartene fra denne tiden er.

Kart fra 1800: «Colonien ved Bardu Elven som i Aaret 1800 havde 36 Nyebygger Familier : 196 Mennesker, 313 stort Qvæg, 511 smaae Fæ, 39 Heste». Foto: Ukjent/NTNU UB

Et annet kart tegnet i 1800 gir oss en interessant måte å se hvordan kart kunne bli brukt for å vise utvikling av bosetning i et område. I Bardu i Troms ble det på slutten av 1700-tallet så stor tilflytting at det ble etablert en egen «coloni» hvor disse nybyggerne kunne bosette seg. Bakgrunnen var «storofsen» eller «storfloa» som i 1789 hadde rammet store deler av dagens indre Østlandet. Ødeleggelsene var enorme og rammet mange familier. Fogden i Senjen og Tromsø, Jens Holmboe, stilte velvillig opp for de rammede av flommen og hjalp dem med å tilrettelegge for bosetning ved Barduelva. Det var i utgangspunktet veldig lite bosetning i dette området, men potensialet for å drive jordbruk ved elva var stor, slik Holmboe så det. Mange benyttet muligheten og dro nordover for å bosette seg. I kartet fra 1800 listes det opp status for «Colonien ved Barduelven», som hadde 36 nybyggerfamilier, 196 mennesker, 313 store kveg, 511 små kveg og 39 hester. Området i blått på kartet viser det «ubemerkede og øde Land» hvor tilflytterne bosatte seg, mens resten utgjør de etablerte kyst- og øysamfunnene i Senjen og Tromsø fogderi.

Håndtegnede kart gir en visuell fremstilling av historiske steder, hendelser og beskrivelser og vil med det være et supplement til de skriftlige kildene, som er hovedkilden til kunnskap om tiden før ca. 1900. Gunnerusbiblioteket har skannet de fleste håndtegnede kart i samlingen vår slik at historikere og andre interesserte kan benytte seg av dem. Nå som Nasjonalbiblioteket har overtatt en ny stor kartsamling vil det forhåpentligvis bli oppdaget flere nye og interessante historiske kart med utgangspunkt i forskjellige steder i Norge.

 

Kilder:

Elvestrand, Vegard, «Kartmanuskripter i DKNVSB», Spesialsamlingene katalog 5, Trondheim 1980.

Mardal, Magnus A.. «Storofsen». Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Storofsen 7. mars 2018.

Regjeringen.no, «Unik kartsamling til Nasjonalbiblioteket», publisert 28.8.17. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/unik-kartsamling-til-nasjonalbiblioteket/id2568554/ 7. mars 2018.

 

 

Kategorier
Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Bøndene holder meget av slike brev siden de mener de betyr lykke.» Om DKNVS samling av gamle håndskrifter – hvem samlet dem og hvorfor?

Hvordan skapes en samling? Gamle håndskrifter regnes som viktige kilder for forskerne. Det var derfor et hell at bøndene tok så godt vare på dem og anså dem som lykkebringende. Da Aagot Daae gikk i gang med å lage katalog over diplomsamlingen med sammendrag i 1916, noterte hun også proveniens for hvert brev. I det første hundreåret av DKNVS historie ga en rekke prester, historikere og andre lærde diplomer og gamle brev som gave. Hvem var disse, og hvorfor ga de brevene til DKNVS?

 

Et lærd miljø i Trondheim

I opplysningstiden på 1700-tallet var det et mål å samle inn og skrive ned kunnskap for forskning og opplysning for allmennheten. Trondheim hadde fra 1760 et aktivt, lærd miljø i Det

Diplom om to gamle gårder i Romsdalen, Roald og Synes

Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Medlemmene var aktive samlere av gamle håndskrifter, for slik å finne historisk kontekst for egen forskning. Mens biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773)  fokuserte på naturhistorien, var Gerhard Schøning (1722-1780) mest opptatt av Norges historiske beskrivelse. Hans Jacob Wille (1756-1808) ga ut en topografisk beskrivelse av et sogn i Telemark og var en foregangsmann for lokalhistoriefaget. I DKNVS arkiv finnes brev fra giverne som fulgte samlingene. Allerede i 1808 hadde Selskabet 131 håndskrifter i folio, 278 i qvart og 37 i oktav. De gjenspeiler interessen for kirkelige temaer, natur- og topografiske beskrivelser, og vi finner allerede her eksempler på gamle skjøter og dommer (diplomer) helt tilbake til 1400-tallet. Manuskriptsamlingene er registrert i oria.no, og diplomsamlingen på ca 450 gamle brev blir i løpet av året skannet og tilgjengelige i gunnerus.no.

 

 

 

 

Gerhard Schøning (1722-1780)

I Nyerups Catalog (1808) er det ført inn under «Manuscripter i Octav»:

Gerhard Schøning (1722-1780)
  • 39 Pergaments-Breve og Papirer; forærede det norske Videnskabers Selskab af G. Schøning; det ældste af Aaret 1429, det yngste af 1658.

I biblioteket finnes Schønings egne håndskrevne oversikter over brevene. Han noterte seg også hvem han fikk brevene fra. Gerhard Schøning var medstifter av DKNVS og regnes som Norges første moderne historieskriver. Han ga ut sitt 3-bindsverk «Norges Riiges Historie» 1771-81 og oversatte Snorre til dansk og latin. For å komme til bunns i historiske spørsmål reiste han ut og samle dokumenter om lokale forhold. Schøning foretok flere studiereiser og fikk overlevert dokumenter fra embetsmenn, prester og gårdeiere.

 

 

 

 

 

 

Hans Jacob Wille (1756-1808)

Selve grunnstammen i diplomsamlingen fikk biblioteket etter stiftsprost i Vår Frue kirke i Trondheim, Hans Jacob Willes død. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og fungerte dessuten som Selskabets bibliotekar og sekretær 1793-97.

Hans Jacob Wille (1756-1808)

Hans Jacob Wille døde for 210 år siden. Han var en typisk representant for opplysningstiden, og er spesielt kjent for «Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge» utgitt i København 1786.

Han ble i 1786 personalkapellan for Hans Strøm, en kjent naturforsker og topograf, som da var prest i Eiker, og som 1762 og 1769 ga ut to store bind: «Søndmørs Beskrivelse». Verket ble et forbilde for senere topografiske verker i Norge.

Willes banebrytende arbeid bygde på studier av gamle håndskrifter og diplomer, muntlig tradisjon og arkivstudier i København. I 1792 ble arbeidet hans anbefalt av Det Topographiske Selskab for Norge som mønster for bygdebeskrivelser.

 

 

 

 

Christopher Hammer (1720-1804)

Christopher Hammer (1720-1804)

Hammers manuskriptsamling er listet i Nyerups Catalog (1808). Selskabet fikk et betydelig tilskudd  til sin manuskriptsamling som testamentarisk gave fra Hammer. I tillegg til de tidligere nevnte manuskripter i Nyerups Catalog fikk DKNVS 68 in folio, 87 i qvart og mindre format fra Hammer. Disse hadde et tematisk sett vidt spekter, som for eksempel avskrevne lovbøker fra middelalderen, svarteboken og beskrivelser over forskjellige prestegjeld, amt og byer i Norge. Hammer var generalkonduktør og odelsbonde på Hadeland, og ble medlem av Selskabet i 1772.

 

 

 

Cornelis Thomas Rønnau (1752-1828)

Cornelis Thomas Rønnau (1752-1828)

Rønnau var prest og visesamler, og han ga i 1822 Selskabet et gammelt brev om et stort kongelig gods i det nordenfjeldske fra 1663, og et brev fra 1619 om klage på prest i Oppdal, Erik Knudzen. Han var sogneprest i Oppdal 1802-1822 og en ivrig folkeopplysningsmann. I 1817 publiserte DKNVS hans topografiske beskrivelse, «Om Opdals Præstegjeld» i Skrifter, bd. 2.  Rønnau var medlem av DKNVS fra 1804.

 

 

 

 

 

 

Svend Busch Brun (1774-1826)

Gavebrev 1812 fra Svend Busch Brun (1774-1826)
Svend Busck Brun

I brev til DKNVS 1812 tilbød sogneprest i Snåsa, Svend Busch Brun, Selskabet gamle dokumenter om Sandnes gård i samme sogn.  Han listet opp «tvende meget gamle pergamentsbrev» og flere andre brev datert mellom 1535 og 1600. Nåværende gårdeier Jon Sandnes hadde lånt ham brevene og deretter gitt tillatelse til å gi dem videre til DKNVS. Det var Brun som skrev om de gamle brevenes lykkebringende virkning for gårdene.

Brun var fra Trondheim, og sønn av en skipper. Han ble sokneprest i Snåsa i perioden 1806-1817, og fra 1817 sokneprest i Frosta, der han døde. Han var 1. representant fra Nordre Trondhjems amt på det overordentlige Storting i 1814, og medlem av protokollkomiteen. Brun var medlem av DKNVS fra 1811.

 

 

 

 

 

 

 

Peter Schnitler Krag (1794-1855)

«Jeg anskaffet mig 3 Pergaments Breve og 41 gamle Documenter.» Gavebrevet til DKNVS fra Peter Schnitler Krag datert 1811.

Peter Schnitler Krag sendte DKNVS tilbud om 3 pergamentsbrev og 41 gamle dokumenter i 1811, med håp om at i hvert fall noen kunne

Peter Schnitler Krag (1794-1855)

brukes som «oldsager».  Krag ble i 1797 sogneprest på Røros. Fra 1805 var Krag residerende kapellan ved Domkirken i Trondheim, hvor han døde. Han var medlem av DKNVS.

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilder:

Til opplysning 1993. Wilhelm Støren. Bibliotekets ledere 1768-1993.

Aanderaa, Dag. (2009, 13. februar). Hans Jacob Wille. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 23. februar 2018 fra https://nbl.snl.no/Hans_Jacob_Wille.

Diverse oppslag i Store Norske Leksikon (nettversjon) og Strindawiki

 

 

 

Kategorier
Bokhistorie Boksamling Forebyggende konservering Hantering Konservering UBrss

Oh you dirty, dirty books!

Till vänster: efter torr-rengöring av en bok. Till höger, en smutsig marginal och rostskador. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

”En bok är som en trädgård som kan bäras i fickan”

-Arabiskt ordspråk

I veckans blogginlägg från konserveringsverkstaden kavlar vi upp skjortärmarna, tar på oss beskyttelseutstyr och gör en djupdykning bland mikrober, pigmenter, rester av fjäderpennor och brödsmulor när vi går på ny upptäcksfärd i bokens smutsiga värld!

Äldre boksamlingar innehåller som regel en mängd lösa, torra partiklar som strängt taget inte hör hemma i samlingen men som, över tid, har ackumulerats på och i böckerna. De flesta av oss känner dessa partiklar som damm eller støv. Det damm vi finner i boksamlingar – och i våra hem – innehåller bl a pollen, mögelsporer, virus, bakterier, dött växt- och djurmaterial, tygfibrer, byggnadsmaterial, hudceller, hår, sot, luftföroreningar, sandkorn och en mängd andra partiklar från omgivningen. I boksamlingar finner vi också damm från bokens beståndsdelar: papper, pergament, skinn, textilier, klister, varmlim och annat. De här materialen är organiska vilket betyder att de – och boken – har en begränsad levnadslängd. Vissa faktorer som hög luftfuktighet, värme och hantering skyndar på nedbrytningen och vill det sig illa återstår det till slut bara damm av det som en gång var en bok.

En del av de partiklar vi finner i och på böcker är synliga med blotta ögat medan andra kräver mikroskop för att kunna identifieras. Vissa partiklar är lätta och färdas i luften och genom ventilationssystem medan andra är tyngre och blir liggande på en och samma plats i lång tid. Gemensamt för all sorts damm är att det utgör en hälsorisk.

Vid rengöring av böcker är det viktigt att arbeta i en välventilerad lokal. Skador på slemhinnor och respirationsorgan kan undvikas genom att använda en ansiktsmask med partikelfilter, och kontaktallergier och hudirritationer kan förhindras med hjälp av nitrilhandskar. Det rekommenderas också att alltid tvätta händerna både före och efter hantering av gamla böcker – vilket låter som en bra idé nu när vi vet vad damm innehåller! Vi kan alltså skydda oss själva mot damm med relativt små medel. Böcker skyddas bäst genom förebyggande åtgärder: god rengöring av magasinslokaler, ventilationssystem med partikelfilter, kartläggning av magasinlokalernas användning, bruk av inneskor, packningsmaterial av hög kvalitet och rengöring av nyinkomna samlingar innan de sätts på plats i magasin är bara några förhållningsregler som kan förhindra att det samlas – och sprids – onödigt damm i samlingarna. Ibland är dock skadan framme och vi står inför ett mycket dammigt föremål eller samling. Vad bör man tänka på i en sådan situation?

Vid hantering eller mekanisk rengöring med hjälp av en klut eller borste kan partiklarna på och i en dammig bok slita på underlaget. Överdriven rengöring, bruk av fel redskap eller teknik kan förvärra slitaget och skapa fåror i materialets yta. I de här fårorna kan det samlas damm och mikrober (t ex mögelsporer och bakterier). Damm absorberar gärna fukt, och med den förhöjda fuktnivån som kan uppstå ökar också risken för skadedjur och aktivering av mögelsporer. Mögel i sin tur livnär sig på organiskt material i fingeravtryck, matfläckar – och damm. Och så sluts cirkeln. Förhöjd fukt ökar för övrigt risken för att metallkomponenter börjar rosta. Metaller och spår av metaller finner vi bl a i järngallusbläck, pigment, metallstift – till och med i själva pappret.

 

Till vänster: efter torr-rengöring av en bok. Till höger, en smutsig marginal och rostskador. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

 

Lösa partiklar som ligger på ytan av ett bokomslag eller ett ark kan för det mesta tas bort med hjälp av kontrollerad dammsugning/støvsuging eller torr-rengöring med en ren borste i naturhår. Om partiklarna är torra är det oftast inte något problem att avlägsna dem, men om de är fuktiga eller om luftfuktigheten kring föremålet är hög kan ytan de ligger på missfärgas under processen. Har partiklarna trängt ned i det underliggande materialets fibrer blir det svårt – ibland omöjligt –  att få bort de fläckar som uppstått. Ett sådant exempel ser vi i bilden ovan till höger. Men: är det alltid önskvärt att försöka avlägsna denna typ av smutsfläckar från arksidor och bokomslag? Kan dessa fläckar möjligen ge oss en direkt inblick i den ursprungliga ägarens inre tankevärld och tillhandahålla värdefull information för forskare? Detta och mer ska vi se närmare på i nästa bloggpost från konserveringen vid NTNU Gunnerusbiblioteket!

 

Litteraturtips:

Kwakkel, E. (2016) Dirty Old Books [www] https://medievalbooks.nl/2016/02/26/dirty-old-books/

Lloyd, H., Bendix, C., et al (2007) Dust in Historic Libraries [www] http://www.english-heritage.org.uk/content/learn/conservation/2543455/2543024/Musmicdustpaper.pdf

 

 

 

 

Kategorier
Privatarkiv Teater UBrss

Teatersamlingen: spennende teaterhistorie

Trondhjems teater 1816, tegning
Trondhjems teater 1816. UBT-TO-071050

Av Ingunn Østgaard og Inger Langø

Teater i Trondheim har lange tradisjoner, og den første oppsetningen man kjenner til i byen var komedier spilt av Samuel Kiemphes omreisende trupp i 1689. Gjennom det meste av 1700-tallet var det forbudt for tilreisende skuespillere å sette opp teaterforestillinger i Danmark-Norge, noe som hindret teatervirksomhet i Trondheim, da byen ikke hadde noen fast scene. Forbudet ble imidlertid ikke alltid overholdt, så det kan ha vært større teateraktivitet enn det finnes dokumentasjon for. (Berg, 1994). Trondheim  har bare periodevis hatt faste teaterscener. Det offentlige Theater  (også kalt Daniel Lunds teater) hadde fast scene i årene 1803-1815, deretter ble teatret leiescene fra 1816-1833/34; sannsynligvis med noen av de samme skuespillerne. Dette teatret var Norges eneste offentlige teater fram til 1827, da Peter Strömgrens teater åpnet i Christiania. Det forenede dramatiske Selskab drev teatervirksomhet i samme periode; 1803-1835, men dette var et privat selskap basert på medlemskap (Skagen 2015). Jacob Maysons teaterselskap kjøpte teaterbygningen av DFDS og drev teater der fra 1839. Gustav Wilhelm Selmer gjorde teatret offentlig fra 1842 og  holdt det gående til ca. 1848. Så gikk det noen år og først 1861 kom Throndhjems Theater på banen, men måtte legge ned allerede i 1865.  Trondhjems Nationale Scene drev seinere teatervirksomhet i årene 1911-1927, og endelig;  fra 1937 begynner Trøndelag Teaters historie.

Trondhjems teater 1816, tegning
Trondhjems teater 1816. UBT-TO-071050

Ved Gunnerusbiblioteket finnes en samling vi kaller «Teatersamlingen». Den er en spennende og unik kilde til teaterhistorie for Trondheim.  Teatersamlingen inneholder manus, rollehefter, en stor mengde bilder, brosjyrer (vaskesedler) for forestillingene, plakater, teaterprogram, underlag for teaterprogram, administrativt materiale og innsamlet historisk materiale fra mange oppsetninger ved flere teatre som har vært i drift i Trondheim.

Dokumentene som i dag er teatersamlingen, kom til DKNVS-biblioteket (nå NTNU Gunnerusbiblioteket) i 1975. Daværende leder av Spesialsamlingene, Monica Aase, og professor og teaterhistoriker Thoralf Berg ble gjort oppmerksom på 200 esker med «teatermateriale»som sto i en kjeller på Rosenborg i Trondheim, der Norges lærerhøgskole holdt til. Eskene inneholdt dokumenter fra perioden 1911-1927;  bl.a. korrespondanse. I tillegg tok Statsarkivet i Trondheim kontakt angående noen eplekasser de hadde stående med innsamlet materiale fra Trondhjems teaterhistoriske forening. Denne foreningen ble stiftet i 1928 med tanke på å opprette et teatermuseum. Erik Melbye Brekke var foreningens siste formann da de måtte gi seg i 1944.

Melbye Brekke hadde vært skuespiller på Trøndelag Teater under Gleditsch, men var også  en interessert arkivar. Han hadde tatt med seg noe materiale hjem for å studere det nærmere, men dette ble dessverre skadd i en brann i leiligheten hans. Gunnerusbiblioteket har fremdeles noe av dette brannskadde materialet. Aase og Berg sørget for at Gunnerusbiblioteket kunne ta imot det som var en ganske kaotisk samling av trondhjemsk teaterhistorie. Trøndelag Teater betalte for at Gunnerusbiblioteket kunne engasjere en person i 1/4 stilling til å rydde i samlingen.

Den eldste delen av Teatersamlingen kalles «Den selmerske samlingen». Danske Gustav Wilhelm Selmer (1812-1875) var utdannet jurist, men ville heller være skuespiller. Han kom til Trondheim i 1836, som skuespiller i landsmannen Jacob Maysons teaterselskap. Mayson kjøpte teaterbygningen for 3000 Speciedaler av Det forenede dramatiske Selskab, 18. april 1839, men solgte bygget med inventar en måned senere til Gustav Selmer. Selmer fortsatte teaterdriften fram til 1848, da han gikk konkurs.  Det var vel ikke enkelt å få teater til å gå rundt økonomisk i Trondheim.

«Den selmerske samlingen» inneholder  flere hyllemeter med rollehefter fra så tidlig som  1724. På våre nettsider oppgis det at samlingen dekker tidsrommet 1724-1932. Det skurrer jo litt med tanke på at Gustav Selmer solgte seg ut av teaterdriften i Trondheim i 1848.  Bakgrunnen for dette er at «Den selmerske samlingen» har blitt brukt som manussamling også etter Selmers tid; f.eks. vet vi at det ble brukt av Det offentlige Theater på 1860-tallet. Nye manus har kanskje bare blitt lagt til mens man beholdt navnet på samlingen. Det er i alle fall en sannsynlig grunn til at tidsspennet for samlingen ikke stemmer helt med historien. I noen av manuskriptene i Selmersamlingen er det funnet svært gamle teaterrekvisitter; nemlig «brev» som ble lest opp under forestillingene fra scenen. Det finnes også en samling teaterbilletter fra denne perioden. Privatarkivet etter Wilhelm Gustav Selmer oppbevares hos Statsarkivet; SAT/PA-0173, Selmer, Gustav Wilhelm

Norges eldste teaterrekvisitt? -Et «brev» brukt under teateroppsetning i Det offentlige Theater i 1806. 4. akt 1. scene fra Carlo Gozzis: Juliane von Lindorak.

 

Det er laget oversikter over titler, dramatikere og rollehefter i «Den Selmerske Samlingen». Disse kan man studere her:

Tittel eller dramatiker i «Den Selmerske Samlingen».

Rollehefter i «Den Selmerske Samlingen».

Den selmerske samlingen, teatersamlingen
Teatermanus i den selmerske samlingen

 

Tre av våre arkiver dekker noen av periodene med fast teaterscene i Trondheim:  privatarkiv nr 9; Throndhjems Theater (1861-1865), privatarkiv nr 31; Trondhjems Nationale Scene (1911-1927) og privatarkiv nr 52; Trøndelag Teater (fra 1937- ) . Arkivet for Throndhjems Theater inneholder materiale fra det første faste teateret i Trondheim som varte i fire år. Arkivet er lite (to esker), og består av dokumenter rundt teaterdriften som aksjebrev, avstemning blant aksjeeierne, reglement, statutter og korrespondanse. Berg & Aase (1983) har laget en fullstendig oversikt over repertoaret for dette teateret, samt for Trondhjems Nationale Scene. Dette arkivet er en del større og inneholder for det meste kopibøker og korrespondanse, men også skuespillernes reportoarbok og en fortegnelse over en boksamling teateret har kjøpt.

Vårt største teaterarkiv er selvsagt Trøndelag Teater. Det teller 212 esker og er svært innholdsrikt. Her finnes i tillegg til manus og noter, program og diverse reklamemateriell, avisutklipp, omfattende korrespondanse, styresaker og fagforeningssaker. Krigsårene 1940-1945 var en dramatisk tid for teatret, da teatersjef Henry Gleditsch ble henrettet av nazistene i 1942. Arkivet inneholder en god del korrespondanse og avisutklipp relatert til dette. Det finnes også en del scenemodeller fra Trøndelag teater. De befinner seg ved NTNU Dorabiblioteket.

Teatersjef Henry Gleditsch, rollebilde fra "Vildanden", 1942.
Teatersjef Henry Gleditsch i rollen som Dr. Relling i «Vildanden», 1942. Dette er det siste bildet av Gleditsch før han ble henrettet 7. oktober 1942. F-II-Digital-5602

 

Vi har også andre arkiv relatert til teaterhistorie som det er verdt å liste opp:

A-0046, Eli Ansteinssons arkiv. Eli var aktiv på mange fronter innenfor kulturlivet og forfattet deriblant flere teaterhistoriske skrifter. Arkivet etter henne inneholder bl.a. korrespondanse til og fra aktører i teaterbransjen, korrespondanse i forbindelse med utgivelser, avisartikler og notater til taler og foredrag.

A-0065, Det Trondhjemske Theaters Interessentskap. Driftsselskap for teateret. Arkivet inneholder hovedbøker, kassabøker, kontrakter og dokumentasjon i forbindelse med ombygging.

A-0101, Fredrik Barbe Wallem. Wallem var kunsthistoriker og direktør for Nordenfjeldske kunstindustrimuseum fra 1920-1945. Arkivet inneholder teaterhistorisk materiale og en del teaterprogram fra 1938-1939.

A-0119, Victor Huseby. Huseby var teatersjef på Trøndelag teater fra 1951-1966. Han benyttet veldig tidlig fargefilm og fotograferte 153 oppsetninger fra han startet ved Trøndelag Teater i 1937 til 1966.

A-0130, Studentersamfundets interne teater. Inneholder noen tidlige plakater.

A-0132, Hjorten. Sesongbasert revyscene i Ila i Trondheim, 1867-1961. Arkivet dekker perioden 1896-1955 og inneholder flere manus, viser, noter, program og plakater.

A-0174, Olav Gullvåg. Gullvåg er dramatikeren som skrev Spelet om Heilag Olav.

A-0180, Edvard Bull. Bull var professor i historie ved Norges lærerhøgskole i Trondheim fra 1963-1981 og rektor på samme sted fra 1966-1969. Skriver i 1969 om Trøndelag Teater.

A-0186, Jon Suul. Suul var lensmann på Levanger og intiativtaker til Spelet om Heilag Olav.

A-0189, Ole Øisang. Øisang var aktiv som pressemann i over 50 år, men var også en ivrig skribent utover jobben som journalist og redaktør. Han skrev flere bøker og småskrifter, og i 1962 gav han ut boka «Trøndelag teater gjennom 25 år». Arkivet etter Ole Øisang inneholder bakgrunnsmateriale for boka om Trøndelag teater.

A-0277, DKNVS, Tre brev fra Gustav Wilhelm Selmer til DKNVS som omhandler sørgehøytidligheten etter avdøde kong Karl Johan i 1844.

A-0284, Egil Lorck, Skuespiller ved Trøndelag Teater. Arkivet inneholder opptak afra forestillinger hvor Lorck medvirket.

A-0353, Okkenhaugslekta. Komponisten Paul Okkenhaug skrev musikken til Spelet om Heilag Olav.

A-0404, Martin Enger.  Privatpraktiserende arkitekt og lærer ved NTH og Den Tekniske Aftenskolen. Tegnet i 1932 utkast til ny inngang ved Trondhjems Teater og deltok i 1906 i konkurransen om nytt teaterbygg ved Den Nationale Scene i Bergen.

A-0438, Antikvarisk oppmålingskartotek, ANTON. Oppmålinger av bla Christiania Teater, Det Dramatiske Selskabs Teater og Det gamle Komediehus på Engen i Bergen.

A-0439, NTH-Institutt for arkitekturhistories oppmålingsarkiv. 900 oppmålingstegninger gjort av studenter ved NTH, blant disse er Fredrikshald Teater og Trøndelag Teater.

FA-0035, Hilfling. Arkivet inneholder bilder fra Trøndelag teater, studentrevyer og fra eldre teater.

FA-0041, Roar Øhlander. Fotograferte for Trøndelag Teater fra 1975-1998. Arkivet er foreløpig ikke søkbart i Arkivportalen, men omfatter ca 150 forestillinger.

 

Kilder:

www.ntnu.no/ub/spesialsamlinger/teatersamlinger

Berg, Thoralf. Tidlig teater i Trondheim, 1994

Jensson, Liv. Teaterliv i Trondheim 1800-1835, 1941

Skagen, Annabella. Fra grevens gård til Prinsens gate: Teater i Trondhjem 1790–1814, 2015

Aase, Monica og Berg, Thoralf. Throndhjems teater. En repertoarfortegnelse 1861-1865, 1983.

Samtale med Monica Aase, januar 2018

SAT/PA-0176 Det forenede dramatiske Selskab

UBIT/PA-0009, Throndhjems Theater

UBIT/PA-0031, Trondhjems Nationale Scene

UBIT/PA-0052, Trøndelag Teater

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Manuskript UBrss

Prosjektstart for middelalderbrevene (Diplomsamlingen) på Gunnerusbiblioteket

Gunnerusbiblioteket starter 2018 med skanning av middelalderbrevene i Diplomsamlingen. Samlingen blir skannet i høy oppløsning med sammendrag og transkripsjoner i bibliotekets database, gunnerus.no. Den inneholder dokumenter fra 1329 og framover og er blant de eldste håndskrevne dokumentene vi har. De ca. 450 brev og andre dokumenter er skrevet på papir eller pergament og er av stor verdi for historikeren.

Sjeldne dokumenter som forteller om middelalderens mennesker og samfunn

Skjøte fra Borgund 3.mai 1592. Semund Sjurdsøn på Myklebust i Borgund skjøter til Pål Helgesen 2 mellags leie i Synes for 11 gamle daler og 1 skje på 2 lodd. På sin salig hustrus og sine barns vegne er Pål Helgesen neste odelsbårne til å kjøpe. Pergamentsbrev med 6 segl.

I diplomene finnes det mye lokal- og slektshistorisk informasjon. Dette er viktig kildemateriale for våre brukere når det gjelder gårds-, steds- og personforskning. Dessuten kan seglene, som ble festet til diplomer eller trykt på dem for å gjøre dem rettskraftige, være av interesse. En del segl er fremdeles bevart, men de er svær skjøre.

Innholdet er ofte rettslig, her kommer noen eksempler på innhold:

  • arv eller salg/leie av gårder og gårdparter, gridsbrev, pilegrimspass, vitnesaker, drapssaker, kvitteringer for kjøp, privilegier, jordskifte, etc.

Vi finner brev om både historiske personer og steder (fra sammendragene):

  • 24. august 1353 i Nidaros: «Fehirden i Nidaros Arne Andorsen anbefaler sin tjener Bjørn Vesterlidsen som en god og tro mann.»
  • 3. september 1440 i Oppdal: «Erkebiskop Aslak Bolt kunngjør, at sist han var i Danmark hos Kong Erik, hadde han med seg fra allmuen i Oppdal det brevet som Kongen og Norges Riksråd hadde gitt Oppdølingene om frihet for alle nevnder og utfareledning på grunn av den store bekostning allmuen hadde med skyss over Dovrefjell, veiarbeid, gjesting og andre byrder.»
  • 15. juli 1547 på Austrått: «Inger Ottesdatter Rømer, Hr. Nils Henriksens enke, gir med Jens Tillufsen Bjelkes og sin datter Lucies samtykke gården Borg i Skogn til mester Henrik Nilsen, kannike i Trondheim, og dennes ekte barn.»
  • 12. april 1655 i Trondheim: «Marette Mikkelsdatter, enke, selger på egne og medarvingers vegne den tomt i Trondheim, hvor hun og hennes mann bodde, men gården brant for 4 år siden, til forrige borgermester her i Trondheim Jens Nilsen Friis, nåværende stiftskriver.»
  • 1.juli-31.juli 1513 i København: «Den kongelige kanslers opptegnelse på kong Christian II.s foreløpige svar på det Norske riksråds andragelser, av hvilke han inngår på noen og nærmere vil forhandle om andre, mens han med hensyn til den foreslåtte utelukkelse av andre enn innfødte som riksråder, lensmenn og fogder erklærer å ville betrakte danske menn som innfødte.»

Diplomene gir på denne måten svært sjelden informasjon om mennesker, samfunn og historien i middelalderen. En av våre mest kjente forskere, Oluf Rygh, benyttet diplomene i Diplomatarium Norvegicum for å bestemme opprinnelig form og betydning av gårdsnavn i sitt store verk Norske gaardnavne (utgitt 1897-1924). Diplomer er også av interesse for språkforskere, og slektsforskere finner informasjon om slektsgården eller slekten.

Språket i brevene er uforståelig for de fleste av oss, og selv de ordrette transkripsjonene (avskrift) av teksten er vanskelige å forstå. Derfor ble det laget sammendrag i 1916 med de viktigste gårds- og personnavnene og brevenes tema. Eksperten kan i basen benytte sammendrag, transkripsjoner og bilder for verifisering. Bildene kan lastes ned gratis, og benyttes i artikler og bøker uten vederlag. Husk akkreditering. Man kan også gi tilbakemeldinger dersom det oppdages feil eller mangler.

Hvordan vite hva som finnes i Diplomsamlingen?

Diplomsamlingen ble først registrert i Rasmus Nyerups Catalog over DKNVS samlinger, utgitt 1818. Det gikk nesten 100 år før det ble laget en kronologisk ordnet seddelkatalog med navne- og stedsregister (1916). Andre diplomer og tidlige brev finnes i dag i bibliotekets manuskriptsamling. Brevene i Diplomsamlingen er heller ikke registrert i bibliotekets elektroniske katalog, Alma. De ca. 230 brevene som er datert mellom 1329 til 1570, er transkribert og publisert av Riksarkivet i Diplomatarium Norvegicum. Brevene som er datert 1570-1670 finnes heller ikke her.

Hans Jacob Wille (1756-1808). Foto: Wiki common

Når biblioteket nå skanner og gjør diplomene og brevene med seglene søkbare med transkripsjoner og sammendrag, kommer forskerne til å få et mye bedre verktøy til bruk i sin middelalderforskning og forskning på tidlig nytid, og andre kan oppspore slektsgårdens opprinnelse og beboere.

Hvor kommer diplomene fra?

Det finnes lite informasjon om proveniens i de gamle registrene (hvordan diplomene er anskaffet og hvor de kommer fra), men noe informasjon har vi likevel. Gerhard Schøning (1722-1780) samlet gamle brev på sine studiereiser, og ga DKNVS samlingen i sin testamentariske gave. Selve grunnstammen i Diplomsamlingen fikk biblioteket av sogneprest i Vår Frue kirke i Trondheim, Hans Jacob Wille (1756-1808). Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab , og dessuten bibliotekar og sekretær 1793-97 samme sted .

Bevaring og bruk av diplomene

Vi kaller vitenskapen som vurderer diplomer som historiske kilder for «diplomatikk» (studier av formelverk, blekk, papir/pergament, skrift og dokumenttyper).

Ved starten av prosjektet blir samlingen ompakket i bedre emballasje og oppbevares med streng sikkerhet. Etter skanning av samlingen vil det ikke lenger være mulig å hente fram diplomene, unntatt i sjeldne anledninger.

Et adelsbrev i Diplomsamlingen, datert København 15. august 1526. Dette er adelsbrevet til Jørgen Kock, borgermester og myntmester i Malmø med våpenskjold og segl. Foto: NTNU UB

Mens prosjektet pågår vil vi heller ikke kunne hente fram diplomene. Vi har avfotografert diplomene som ikke finnes i Diplomatarium Norvegicum og disse kan bestilles kopier av. Det er uvisst når prosjektet er ferdig, men det kan ta flere måneder.

 

Kategorier
Bilder Privatarkiv UBrss

Med detektivkamera i Trondheims gater

I 1889 eller 1890 hadde handelsmann Peter Edvard Evensen (2.6.1853-6.4.1932) gått til anskaffelse av et «detektivkamera». Han tok bilder av sin egen familie, bedrift og bosted. I tillegg tok han bilder fra bylivet i Trondheim, med bilder fra blant annet Torvet, St. Olavs gate, Kongens gate og Prinsens gate. Samlet gir bildene et lite innblikk i hverdagslivet i Trondheim mot slutten av det 19. århundret. Seks runde glassnegativer med plass til seks bilder på hvert glass ble gjenfunnet i arkivet etter Evensens datter, Gunvor Evensen, og er de eneste bildene vi har i våre samlinger fra denne typen kamera. I tillegg ble det funnet en del papirbilder som er tatt med samme kamera, men glassnegativene til en del av disse har gått tapt. Blant disse er det også et par bilder fra Levanger kirke og fra et landsted som vi ikke vet hvor er. Kanskje er det fra samme reise i Nord-Trøndelag? Alle bildene er i dag gjort tilgjengelig i gunnerus.no, og vi har stedfestet de fleste av bildene.

Én av de seks glassplatene som ble funnet. To bilder viser Evensens jernvareforretning i St. Olavs gate 7. De fire øvrige er gatebilder fra nærområdet. Se gunnerus.no for mer om de enkelte bildene.

Evensen hadde kjøpt et Geheim-Camera produsert av C. P. Stirn. Kameraet var i produksjon fra 1886 til 1892. Et lite album i arkivet bekrefter at det var denne typen kamera Evensen eide. Kameraet var konstruert slik at man kunne bære det med en snor rundt halsen hengende på brystet med kameralinsen stikkende ut av frakken og med snor ned i bukselomma som utløsermekanisme. Bildene til Evensen er av variabel kvalitet, med enkelte feileksponeringer. Vi kjenner til få bilder tatt med denne typen kamera i Norge, men Carl M. Størmers snikfotografering på Karl Johans gate i Christiania tatt fra 1893 og utover, er kanskje kjent for en del. Størmers bilder oppbevares av Norsk Folkemuseum og er tilgjengelig via digitaltmuseum.no.

Forside av fotoalbum C. P. Stirn. Albumet består av seks sider med plass til seks bilder på hver side, totalt 36 bilder.

 

Jens Peter Evensen (1886-1909) på trappa utenfor Kongens gt. 66.

Det er med stor sikkerhet vi kan si at fotografen må være handelsmann Evensen og at mange av bildene trolig er tatt i 1889 eller 1890. Eksempelvis ser vi på flere av bildene en liten gutt som kan være rundt tre-fire år gammel. Dette stemmer godt med Evensens sønn Jens Peter som ble født 1. oktober 1886. Sønnen reiste senere til sjøs og døde 22 år gammel da han i 1909 falt overbord fra skipet Ivanhoe og druknet i Grimsby, England. De to jentene er trolig storesøstrene Hjørdis (f. 1882) og Hildur (f. 1883). Evensens forretning i St. Olavs gate 7 eksisterte også bare i få år rundt 1890, og de bodde i 1890 i Kongens gate 66 som er fotografert flere ganger.

Mann i Prinsens gate sett mot nord med Arbeiderforeningen (Kongens gate 19) på venstre side.

 

To kvinner og to jenter stående i samtale på Torvet. Til høyre ses Stiftsgården (Munkegata 23), Munkegata 21 og J. M. Dørums manufakturforretning i Kongens gate 18.

Den nye jernvareforretningen, leiligheten i Kongens gate 66 og hans nyinnkjøpte detektivkamera gir et bilde av en mann på vei opp og frem i verden, men allerede i 1892 er Evensen og familien oppført i adressebøkene med Kirkegata 58 som bostedsadresse og forretningen ser ut til å være borte. Evensen har altså måtte avvikle sin jernvarehandel og flytte til en rimeligere leilighet i arbeiderstrøket i østbyen, og familien flyttet flere ganger de påfølgende årene. Han ser ut til å ha jobbet seg som bokholder for en jern- og malervareforretning mesteparten av sin yrkeskarriere etter dette. Da han døde i 1932 bodde familien i Elgesetergate 13. Evensen var for øvrig en nær venn av Adolf Øien. Da Evensen giftet seg var Øien forlover, og senere var han gudfar til flere av Evensens barn. Øien var gift med Evensens søster, Karen Emilie.

Kvinne og tre barn på trappa utenfor Kongens gate 66. Trolig Jette Evensen med barna Hjørdis (f. 1882), Hildur (f. 1883) og Jens Peter (f. 1886).

Kilder:

NTNU UB, A-0140 Gunvor Evensen

Kategorier
Litteraturhistorie UBrss

Erasmus Roterodamus – 1500-tallets store humanist

2017 og reformasjonsmarkeringen er snart ferdig, men her på Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger holder vi oss i 1500-tallet en liten stund til. Vi har tidligere hatt innslag av forfattere som levde samtidig som Martin Luther. Denne uken ønsker vi å rette fokus mot en slik forfatter, dog ikke på grunn av hans tilknytning til reformasjonen, men på grunn av hans bevisste valg å holde seg unna spørsmål som angikk den store spliden i kirken. Mens andre holdt med enten den katolske kirken eller den nye refomasjonen foreslo Erasmus at reform var mulig fra innsiden av kirken, og ville helst bare engasjere seg i teologisk debatt utenom reformasjonsstriden.

Desiderius Erasmus Roterodamus (1466-1536) 

Det er noe usikkerhet rundt Erasmus tidlige liv, men flere kilder tyder på at Erasmus Roterodamus ble født i Rotterdam i 1466. Han ble gitt en meget god utdannelse med fokus på klassiske forfattere, hvilket kom til å påvirke store deler av hans tankegods. Når han ikke skrev om teologiske eller filosofiske emner, engasjerte han seg i humanistiske tema og var en sentral figur i renessansens humanisme som tok inspirasjon fra klassiske forfattere.

En kommentar av Senecas filosofi, utgitt i 1515.

Som nevnt tidligere tok Erasmus avstand fra Luther, men han var også enig med Luther i at det var behov for en reformasjon i kirken og prøvde gjennom sine tekster å få gjennomslag for nye tanker innad i kirken. I Gunnerusbibliotekets eldre samlinger har vi flere verk skrevet av Erasmus, både fra hans egen livstid og andre trykket etter hans død. For å gi leseren et bilde av hans litterære produksjon har vi inkludert noen bilder av et samleverk av Erasmus sine tekster.

Samleverk av Erasmus sine tekster. Består av 10 bind i folio-format. NTNU Gunnerusbiblioteket
Universitetsbibliotekar Per-Olav viser størrelsen på ett bind av samleverket.

Selv om Erasmus ikke er så kjent i vår tid, var han en av sin samtids store forfattere og hadde en voldsom produksjon. Salg av nye bøker på denne tiden baserte seg på både faste bokmesser hvor forfattere og trykkere kunne vise frem bøkene deres, og dermed spre tekster til store deler av europa. Erasmus hadde en dyp forståelse av hvordan man kunne bruke bokmessene mest mulig effektivt, blant annet ved å planlegge sine tekster slik at de kunne vises frem «rykende ferske». Denne forståelsen og planleggingen gjorde at Erasmus oppnådde en voldsom popularitet og etterspørsel. Anslagsvis 10-20% av hele europas bokproduksjon på begynnelsen av 1500-tallet bestod av tekster skrevet av Erasmus. Han skrev ofte på latin for å nå ut til et lærd publikum, og bøkene hans ble ofte oversatt for å nå ut til større deler av folket. Nedenfor er tittelbladet fra en dansk oversettelse av Erasmus’ tekst Enchiridion Militis Christiani, en håndbok for en kristen soldat. Boken var en bestselger over flere tiår etter Erasmus skrev den.

Dansk oversettelse fra 1534 av Erasmus’ «Enchiridion Militis Christiani». Tittelbladet inneholder et notis av en tidligere eier ved navn «Christen Jenssøn».

Portrett av Erasmus Roterodamus hentet fra Wikimedia Commons, 2017.