NTNU UB Gunnerusbiblioteket eier komplett årganger fra 1767 av gamle Adresse Contoirs Efterretninger (Adresseavisen)
I dag jubilerer den Trønderske avisen 250 år og fremdeles like aktuell. Dette blogginnlegget skal dvele ved en liten kuriosa, som dreier seg om den feilaktige påstanden om at grunnleggeren Martinius Nissens også var dikter til et lystig skuespill ved navn Jomfrue Pecunia. Skuespillet ble både i sin samtid og ettertid slaktet, så det er ikke dets litterære kvaliteter som har vært omdiskutert, men heller hvem som var dets forfatter.
NTNU UB Gunnerusbiblioteket eier komplette årganger fra 1767 av gamle Adresse Contoirs Efterretninger (Adresseavisen)
Dagens jubileumsavis Adresseavisen 250 år!
Den første årgang!
I dagens jubileumsnummer som omtaler avisas grunnlegger, Martinius Nissen, hevdes det fortsatt at han var forfatteren til skuespillet «Jomfrue Pecunia».
Denne komedien fra 1768 finnes fortsatt i et eksemplar i Gunnerusbiblioteket. Skuespillet har anonym forfatter og har lenge vært antatt å være skrevet av Adresseavisens grunnlegger. Denne feilantakelsen ble første gang nevnt i J. Worms kjente forfatterleksikon (1784), og siden gjentatt i de fleste oppslagsverk som omtaler Martinius Nissen.
Derimot er det en annen person som heller peker seg ut som skuespillets opphavsmann: dikterpresten og trønderen Johan Nordal Brun. Martinius Nissen og Johan Nordal Brun var barndomsvenner. På denne tiden hadde Brun nettopp kommet tilbake til byen og var jobbsøkende. Det var ikke lett å få fast prestestilling som nyutdannet, og i ledige stunder holdt Brun på med litterære syssler, og skrev denne komedien. Å forfatte komedier og den slags lystigheter når man var på jakt etter noe så alvorlig som prestestilling, var høyst usømmelig for sin tid. På denne tiden var tragien ansett som den mest høyverdige dikterform – om det i det hele tatt var av det gode at en prest holdt på med verdslig dikterkunst. Vi må anta at det var avtalt spill mellom barndomsvennene at skuespillet ved sin publisering skulle ha et noe fordulgt opphav, helst slik at det pekte i retning av Martinius Nissen. Les gjerne hvordan dette hang sammen i artikkel av Ellen Alm i «Heimen» (bind 4, 2011): «Hvem skrev Jomfrue Pecunia?»
«Norsk Idrætsblad: organ for alslags sport» kom ut første gang i 1881 og holdt det gående til 1915. Bladet var det første frittstående tidsskriftet i Norge som tok sikte på å være et samlende fellesorgan for all idrett, inkludert friluftsliv. Norsk idrætsblad kom ut én gang i uken de to første årene, seinere ble publiseringsfrekvensen endret til annenhver uke. David Didrichson var første redaktør av bladet, etterfulgt av Sigvart Petersen og Hagbart Wergeland fram til 1915, da bladet gikk sammen med tidsskriftet «Sport». Gunnerusbiblioteket har årgangene (ikke helt komplette, dessverre) fra 1881 – 1900, samt noen julenumre i perioden 1901-1915.
Forside av Norsk Idrætsblad
Som undertittelen for bladet antyder, handler det om allehånde typer sport: turn, skisport, skøytesport, sykling, roing, seiling, hestesport, fodløb (løping), svømming, boksing og athletsport (friidrett). I tillegg skriver bladet også mye om jakt og sportsfiske. Boldspil (ballidrett) dukker opp i 1886-årgangen, men i 1892-årgangen, som er undersøkt for denne bloggposten, er ballidretten tilsynelatende fraværende. Redaktøren må ha sett seg lei på dårlige kår for svømming i Norge, for han langer ut mot manglende initiativ for svømmesporten. Han argumenterer for svømming som viktig livreddende moment i et land med lang kystlinje og som ellers også «er oppfyldt med søer, vand, kjærn og elve.» Men redaktøren fikk svar fra sekretæren for Kristiania Sportsforenings bestyrelse, som kunne berolige redaktøren med at deres klubb allerede var i gang med å arrangere konkurranser i «kapsvømning».
Roing ser også ut til å ha vært populært i 1892, og Norsk Idrætsblad bringer et par eksempler ulike ro-stiler:
Roing på norsk vis
Roing slik de gjør det i Venezia (sier seg selv, kanskje)
Bladet har ofte lange artikler med mye skildringer, og gjerne en litt kjekk, humoristisk tone: «Han Per var slig en flink jæger, han, og det var en ære for os yngre at faa være med denne øvede skytter. Men var Per en flink jæger , saa var han en endnu bedre skrønemager….».
Idrett slik det framstilles i Norsk Idrætsblad rundt år 1900, er en maskulin affære. Mandighet og maskulinitet framheves eksempelvis i artikkelen om skihopping i Husebybakken ved Oslo; «I mange aar var her stedet, hvor skjønhed satte sundhed og styrke stævne, og kunne det være anderledes? Mandens kraft er hans skjønhed, kraft er sundhed, og sundhed er skjønhed.» (….) «Paa toppen er samlet en trop sprække gutter med laar og lægger af staal, saa vel en hundrede mand.» Bladet har da også mange illustrasjoner av stramme karer; for eksempel disse:
Ingen slappfisker her: Harald Andersen, 1892-mester i pentathlon, Johannes Lefstad, trøndersk kunstløper, samt jegeren Fritz Huitfeldt.
Noen få og korte notiser vitner beskjedent om kvinner og idrett. Syklende kvinner var ikke dagligdags, så Norsk Idrætsblad finner det betimelig å trykke en notis om at en dame faktisk er observert på sykkel:
«Damerne har ikke rigtig faaet øinene op for velocipedens nytte endnu, men nu lader det til, at det kan bli en forandring heri. Saaledes ser vi frk. Rennemo, søster av velocipedisten, kjøre ivrig hver dag; hun rider hver dag frem og tilbage mellem sin bopæl ude paa landet og forretningen i byen, ligesom hun ofte sammen med broderen foretar lange ture paa sin maskine.»
I Sverige og Danmark hadde kvinners deltakelse i sykkelsporten kommet noe lenger, men damene slet kanskje litt med både dårlige holdninger og dårlige baner:
«Damernes Bicycleclub, den første i Sverige, stiftedes lørdag i Upsala, skriver en korrespondent til Dagens Nyheter. Ikke mindre end 16 unge damer har allerede meldt seg inn i foreningen. Det betragtes i Sverige som en ubegribelig fordomsfrihet.»
«Damekapridt afholdtes fredag og søndag paa Tivoli. Fire danske møer deltog her og et par af dem var ikke værst. Banen var 415 alen og no. 1 i udholdenhedsløbet brugte paa denne 10 gange rundt 10 min., men man maa ogsaa huske paa, at der var krappe svinger og berg ab berg auf.»
Derimot begynte det å dukke opp skiklubber for damer i 1892, og det kan selvfølgelig Norsk Idrætsblad bevitne: «Dameskiklubben «Fyk» er en exclusiv forening, der kun kan tælle 20 medlemmer. Dens bestyrelse bestaar af frkn. Sofie Aubert, Formand, Fanny Bjelke, viceformand, Helga Høyer-Ellefsen, sekretær, Ottilie Thurmann, kasserer.»
Reklamen i Norsk Idrætsblad gir morsomme tidsbilder, og et inntrykk av hva man i 1892 mente idrettsfolk kunne ha interesse av:
Turistkjød: altså kjøtt ment for turister, ikke kjøtt av turister.
Kilder:
Norsk Idrætsblad. Kristiania, årg. 1892.
Marit Nørve og Åse Tømmerdal. Norsk Idrætsblad 1881-1886: register. Bibliografier og dokumentasjonsstudier nr 79. Oslo, Norges idrettshøgskole, 1988.
