Anders Løøv (1943-2006) kom opprinnelig fra Sverige, fra Tännäs i Härjedalen, et område han selv mente hørte mer naturlig til Norge. Etter studier og filologisk licentiatgrad ved Uppsala Universitet hadde han blant annet stilling som førsteamanuens i Uppsala, hvor han foreleste i Midtøsten geografi og kulturhistorie og ulike etnografiske emner. Fra 1977 var han ansatt som universitetsbibliotekar og senere førstebibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket med ansvar for fagene sosialantropologi og geografi.
Hans kompetanse, erfaring og kunnskaper om samiske forhold var av stor nytte i kartlegging og bevisføring for samiske rettigheter knyttet til land og vann, samt i nasjonale prosjekter fra Norges forskningsråd på 1980-tallet. I praktisk kulturminnevern ble han også ofte rådspurt av NTNU Vitenskapsmuseet. Han var også leder for avdelingskontoret for samisk kulturminnevern i Snåsa (Saemien Sijte) i 1990-1991. I den sammenheng startet han den sørsamiske kildeskriftserien Dovletje. I 1993 hadde Anders permisjon fra biblioteket for et NFR forskningsprosjekt med lokalisering av sørsamiske kulturminner på Røros. På 1990-tallet fikk han også tydelig vist sin dyktighet som forsker og kildeskriftgransker i den offentlige diskusjonen med professor Haarstad om sørsamisk historie. Omkring 2005 blusset denne diskusjonen opp igjen i sammenheng med utgivelsen av Trøndelags historie hvor ledelsen ved Saemien Sitje reagerte meget sterkt på framstillingen av samisk historie. Gjennom hele sin yrkeskarriere ved NTNU Universitetsbiblioteket var Anders involverte i eller styrte med ulike prosjekter innenfor samisk historie, samisk språk, demografi, etnografi og kultur.
Hans kunnskaper innen språk og kulturhistorie var meget omfattende og han publiserte en rekke vitenskapelige og populærvitenskapelige arbeider og var en etterspurt foredragsholder. Han etterlot seg en produksjon på om lag 70 populærvitenskapelige og faglige publikasjoner innenfor samiske tema. I 1997 ble han tildelt en pris fra Anders Diös fond för svensk hembygdsforskning ved Kungliga Gustav Adolf Akademien i Uppsala for arbeidet med sørsamisk forhold. I samarbeid med Eva Akselsen ved Universitetsbiblioteket redigerte han den andre publikasjonen fra Samisk bibliografi, 1945-1987. Dette ble også grunnlaget for samisk bibliografisk database som i dag driftes av Nasjonalbiblioteket. Anders Løøv utarbeidet et navneregister over samiske kirkebokinnføringer som i tråd med hans ønske ble gitt til Länsarkivet i Östersund. Ved NTNU Dorabiblioteket finnes privatarkivet etter Anders Løv med bl.a. manuskripter og bilder. Referanser til Anders Løøvs forfatterskap finnes i Oria.
Hver sommer mellom andre og tredje studieår dro arkitektstudenter fra NTH ut for å tegne gamle norske hus og anlegg. Målet var todelt; det skulle gi studentene kjennskap til norsk byggeskikk, og samtidig skulle de være med på å dokumentere den. Professor Johan Meyer (1860-1940) startet denne tradisjonen ved NTH som varte helt fram til 1970-tallet. Oppmålingstegningene oppbevares i dag ved NTNU Universitetsbiblioteket og arkivet består av mer enn 900 oppmålingsoppgaver. Blant oppmålingsarbeidene som skiller seg ut fra de andre er Kirsti Knudsen sitt arbeid. Sommeren 1964 dro hun til Kautokeino for å tegne gammer og telt.
Knudsens oppmåling består av 10 plansjer:
Goatteloubbal – goatte betyr gamme, loubbal betyr elv som har utvidet seg til et vann.
Goatteloubbal – «Denne store gamma ved Goatteloubal fjellstue ble bygd like etter evakueringa i 1945 av Nils Mortensen Hætta, som bodde her med sin familie inntil de fikk bygd hus. Materialene i gamma er rester av tysk tømmer. Senere delvis fornyet med bjørkestenger. Inngang mot øst, da sterk vind fra vest. Gamma ligger ca. 10 m fra vannet. Like ved står et stativ til å tørke fiskegarn på. Gamma brukes i dag til oppbevaring av fiskeutstyr og overnattingsted for fiskere» (tekst fra plansje).
Goatteloubbal – fiskegamme. «Denne gamma er bygget like etter 1945 og ligger ca. 25 m fra den store gamma i Goattelouball. Den brukes til oppbevaring av saltet fisk. Da gamma er gravd så langt ned i bakkken holder den lav temperatur om sommeren» (tekst fra plansje)
Gamasjavrre – «Denne gamma virket veldig karrig og primitiv p.g.a. at den var bygd av veldig krokete bjørkestammer som var barket. Hadde en følelse av at hele floken av vridde bjørkestammer kunne ramle sammen når som helst. Hovedkonst. består av 4 bærestokker som øverst er bundet sammen med 4 tverrstokker, slik at ljoren danner en firkant» (tekst fra plansje)¨
Hansasaiva – «Denne gamma ble bygd ca. 1932. Grunnen til at den ikke ble brent i 1944 er at den ligger i et område med farlige myrer og tett kratt, slik at det er veldig vanskelig å komme hit. Fugle- og viltbestanden gav et tydelig bevis på at området sjelden blir besøkt. De få samene som bruker gamma i dag fisker i Hansasaiva. Vinteren 1944-45 gjemte noen samer seg her i stedet for å reise sørover. Gamma er konstruert av to buer som er bundet sammen med en tverrstang øverst. Mot denne konstruksjonen er det satt opp 5 andre stokker. Mellom disse og hovedkonstruksjonen ligger tverrstokker som holder den vertikale kledningen på plass» (tekst fra plansje).
Hansasaiva – «Hvert av de samiske navnene har sin egen spesielle bokstav, slik at de kort kan skrive navnet på alle redskaper og ting de har med når de flytter omkring på vidda. Øverste inskripsjon står på gammedøra i Hansasaiva. Den betyr: Berit Anna Johansdatter Hætta. Nederste inskripsjon står på en av kledningstokkene 62 cm over bakken. Den betyr: Aslak Matheus Nilsen Siri Ellen Nilsen Gaup» (tekst fra plansje).
Luppojavrre – «Denne gammetypen kalles torvtelt p.g.a. at konst. er den samme som for sommerteltene. Bærestokkene er v-formet i endene. De støttes opp mot hverandre og møtes midt over åren. Kledningsstokkene støttes opp mot knuten som bærestokkene danner» (tekst fra plansje).
Biggelouball – Vintertelt, familietelt
Goattelouball – dører til gamme ved fjellstua og fiskegamme
Oppmålingstegninger finnes ved mange andre institusjoner i landet. På 1950-tallet ble det iverksatt et større arbeid for å registrere tegningene i ett felles kartotek, og etter hvert som nye tegninger kom til skulle kartotekarkivet oppdateres (det ble ført ved fire steder, deriblant ved NTH). Senere ble kartotekarkivet gjort tilgjengelig digitalt gjennom ANTON (Antikvarisk oppmålingsbase for norske hus), hvor en del av informasjonen på kortene ble gjort søkbar samtidig som kortene ble digitalisert. Basen ble avviklet 1. jan. 2017 og det pågår nå arbeid med å gjøre materialet søkbart via arkivportalen.no. For materialet som oppbevares ved biblioteket vil oppmålers navn nå bli søkbart.
I fjor åpnet vi Gunnerus.no, en søketjeneste for vårt digitaliserte spesialsamlingsmateriale. Her kan man finne historiske bilder og dokumenter som finnes hos NTNU Universitetsbiblioteket, se dem på nært hold og laste ned filer til videre bruk.
I løpet av denne helgen vil antallet som har tatt turen innom sidene passere 20 000. Til sammen har de besøkende utført 169 053 søk og gjennomsnittlig tilbragt i overkant av 8 minutter per besøk.
Utvikling i antall besøk siden 1. januar 2017
33% av de besøkende har brukt mobile enheter som telefon eller nettbrett for å se på sidene. Vi og vår leverandør Tind jobber stadig med å forbedre hvordan sidene oppleves både på mobil og pc. I løpet av årets første måneder vil bl.a. visningsteknologien som man ser på dokumentene i oppdateres og legge bedre til rette for mobilbruk.
Vi publiserer ukentlig nye bilder og dokumenter, og får daglig nye opplysninger og andre tilbakemeldinger fra publikum via kommentarfeltet som finnes under hvert dokument. Ukjente steder blir gjenkjent, personer blir identifiserte og mysterier blir løst. I kommentarfeltet kan man enten kommentere som gjest uten å opprette konto, eller f.eks. bruke sin Facebookkonto for å gi sine tilbakemeldinger hvis man ønsker det.
Vi ønsker å takke for besøket og samarbeidet så langt og gleder oss til fortsettelsen!
Dette bildet ble nylig stedplassert av en Gunnerus.no-bruker. Klikk på bildet for å ta en nærmere titt.
I 1883 ble foreningen Utile cum dulce (U. C. D.) stiftet i Trondheim. Av navnet forstår vi at foreningen ønsket å være en møteplass hvor det nyttige og det behagelige, det vil si foredrag og bevertning, gikk hånd i hånd. Foreningen eksisterte helt fram til 1984, men var i hele sin levetid en forening åpen for kun en engere krets av menn. De opprinnelige vedtektene slo fast at medlemstallet skulle være 13. Dette ble senere økt til 21, som i seg selv skapte vanskeligheter når man ved flytting eller dødsfall skulle utnevne et nytt medlem. Nye medlemmer måtte nemlig godkjennes enstemmig av medlemmene gjennom hemmelig avstemming.
Foreningens første medlemmer var dr. med. Lyder Borthen, bergmester A. S. Bachke, grosserer T. U. Borthen, dr. H. H. Brock, høyesterettsadvokat K. L. T. Bugge, overlærer C. W. Carstens, adjunkt K. Lossius, adjunkt J. Richter, adjunkt, K. Rygh, overlærer M. Schnitler, adjunkt C. Schulz, løytnant A. Spørck og løytnant L. J. Tysland. Det var et mål at foreningen skulle være mer mangfoldig og mindre overfladisk enn det forenings – og selskapslivet man var vant til. Stifteren Lyder Borthen sørget derfor for en bred sammensetning av interesser blant de første medlemmene, tilsynelatende uavhengig av politisk tilhørighet. Møtene skulle holdes hjemme hos medlemmene på rundgang, og det var verten som var ansvarlig for både åndelig og fysisk føde.
Foreningens våpenskjold hadde et tydelig nasjonalt preg. I tillegg symboliserte blåfargen «den kolde forstands virksomhed og den maalbevidste stræben efter at udrette noget nyttigt for samfundet eller for os selv», rødfargen «maler med sin farve de varme stemninger, som bygger alle livets gode forhold og binder hjerterne sammen» og det hvite feltet «betegner det harmløse og uskyldige i de fornøielser eller den glæde, som sammenkomsterne i foreningen skal skaffe dens medlemmer».
Den lille sammenslutningen av herrer var særlig i sine første eksistensår viktig på flere områder, selv om det er rimelig å si at dette var initiativrike og ressurssterke menn som uavhengig av foreningen kunne få sine visjoner realisert. Det var likevel en lukket arena hvor nye ideer kunne diskuteres i fortrolighet, og særlig initiativtakeren Lyder Borthen benyttet de mulighetene foreningen ga for oppslutning rundt hans ideer. I 1887 stod han i spissen for opprettelsen av Trondhjems Turistforening. Et opprop signert av alle medlemmene i U. C. D. ble utstedt 21. november 1887 og allerede den 16. desember ble det holdt konstituerende generalforsamling som vedtok statuttene for den nye turistforeningen. To år senere fikk Borthen sine foreningsvenner med på en innsamlingsaksjon for byens frivillige forsvar som ble realisert ved opprettelsen av Arbeidsutvalget for det Trondhjemske Forsvarsfond 27. desember 1889. I 1890 foreslo Borthen at foreningen skulle arbeide for å få åpnet et diorama i Trondheim slik hovedstaden hadde fått året før. Det ble ordnet med lokale hos Trondhjems arbeidersamfund og dioramaet ble åpnet i 1892 med bildet Lyngenfjord av Wilhelm Peters. Etter at dioramaet i Kristiania ble avviklet, valgte man i 1894 å gjøre det samme i Trondheim.
Gjennom foreningen tok Borthen i 1892 også initiativ til opprettelsen av et «Selskab for Trondhjems bys vel» på linje med tilsvarende selskap i Kristiania, og han ble selv selskapets første formann. Han ble også formann i komiteen for byens 900-årsjubileum i 1897. U. C. D.`s fond ble opprettet i 1906, også dette etter forslag av Borthen. Fondet skulle dannes ved testamentariske gaver eller andre gaver fra medlemmene og fondet skulle fremme vitenskapelig forskning, fortrinnsvis i Trondheim.
Arkivet etter U. C. D. inneholder dokumentasjon fra opprettelsen av Trondhjems Bys Vel.
Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum ble til etter forslag av konsul Klingenberg etter at han luftet ideen på et foreningsmøte i 1892. Sammen med Knut Lossius og Carl Schulz dannet han en komité som startet arbeidet med å få i stand en kunstindustriutstilling i Stiftsgården for å fremme saken. 12. februar 1894 åpnet det nye kunstindustrimuseet med lokaler i Stiftsgården, før man noen år senere flyttet til de gamle lokalene til Trondhjems realskoles pikeskole.
Gruppebilde fra 40-årsjubileet i U. C. D i 1923, foajeen i Frimurerlogen. Fremste rad fra venstre: konservator Ole Nordgaard, lektor Karl Schøyen, direktør Carl Schulz, dr. med. Lyder Borthen, assessor Bernhard Konrad Bergersen, rektor Axel Sommerfelt. Midtre rad fra venstre: overingeniør Worm Hirsch Darre Jenssen, distriktssjef Carl Adolf Riis von Krogh, justitiarius Fredrik Waldemar Nikolai Beichmann, dr. Halfdan Bryn, overlege Alexander Holst, konsul Halfdan Fredrik Sommerfelt Klingenberg, lektor Carl Christian Gundersen Bakre rad: konservator Theodor Petersen, konsul Francis Kjeldsberg, professor Olaf Nordhagen, direktør Holm Birger Holmsen, bryggerieier Harald Jenssen. Foto: Schrøder/NTNU UB
Med tiden ble det stadig vanskeligere å holde foreningen i gang. I 1983, da foreningen var 100 år, besluttet medlemmene å oppløse U. C. D. og den påfølgende våren ble det holdt avsluttende møte. Foreningens gjenstående midler ble gitt til Det Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Foreningsarkivet ble gitt til Videnskabsselskabets Bibliotek, i dag NTNU Universitetsbiblioteket, av Karl Stenstadvold på vegne av foreningen. Arkivet består av forhandlingsprotokoller, korrespondanse, biografisk stoff om medlemmene, foredrag holdt i foreningen (ikke komplett), foto, jubileumsberetninger, møtekort, medlemsoversikter og dokumentasjon av foreningens forskjellige initiativ og samfunnsengasjement og dekker hele foreningens levetid. Katalogen kan ses i arkivportalen. Biblioteket oppbevarer også arkivet etter Lyder Borthen, se katalog.
Kilder:
NTNU UB, privatarkiv A-0110 U. C. D., eske 1, 14B, 15, 17
Jomar Hagen Brun (18.06.1904-26.08.1993) var født i Trondheim som sønn av tollinspektør Lorens Brun (privatarkiv A-0063) og Ingrid Lysholm Hagen Brun, og han var sønnesønn av apoteker Johan Christopher Brun som eide Svaneapoteket i Trondheim (privatarkiv A-0035). Jomar vokste opp dels i Hammerfest, dels i Kristiansund og Trondheim, hvor han fra 1922 studerte til kjemiingeniør ved NTH, på linjen for uorganisk kjemi og elektrokjemi. Blant hans medstudenter og gode venner var senere nobelprisvinner Lars Onsager (privatarkiv Tek-0005) og etter hvert Leif Tronstad (privatarkiv Tek-0018).
Foto: Brun/Fra arkivet/NTNU UB
Etter at Jomar ble uteksaminert i 1926, arbeidet han to år som privatassistent, med vannstoff som spesialitet, hos hhv professorene Ræder og J. H. L. Vogt og deretter hos dosent Carstens, og ble av Ræder erklært som en autoritet på vannelektrolysens område, dvs framstilling av hydrogen, oxygen og tungtvann (deuterium oxyd) ved elektrolyse. Han var muligens også driftsingeniør ved Klem Hansen & Co i Trondheim en kort periode.
I 1928 ble Jomar ansatt som driftskjemiker ved Norsk Hydros vannstoff-fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark, der elektrisk kraft var billig og rikelig. Den gang var dette den ledende teknologien for hydrogenproduksjon for ammoniakkfremstilling. Han ble i 1933 sjef for samme fabrikk, og fra 1934 også sjef for tungtvannsanlegget, verdens første og etter hvert største, som han tok intiativ til, planla og bygget i samarbeid med Leif Tronstad, hans gode venn også ansatt ved Hydro etter NTH. Tungtvannet trodde man den gang kunne brukes i sammenheng med medisinsk/biologisk forskning bla i forbindelse med kreft. Jomar ble i 1938 overingeniør ved Vemork, og i mars 1940 leverer han 185 kg tungtvann til professor Joliot-Curie i Paris.
To år senere ble han beordret til Berlin, tyskerne ville ha mer tungtvann, men var uvillige til å si hva de skulle bruke det til. Den norske forsvarssjefen beordret da Jomar til Storbritannia. Jomar og konen Tomy flyktet høsten 1942, via Sverige, til London. Leif Tronstad, som hadde rømt fra Norge året før, trengte hjelp i arbeidet med å sabotere tungtvannsproduksjonen på Vemork. Dette ville de prøve å gjøre uten tap av menneskeliv. Aksjon «Gunnerside» mot Vemork ble gjennomført 27-28.02.1943 og var svært vellykket. Jomar brukte i denne tiden pseudonymet «Sverre Hagen». Hagen var morens pikenavn og Jomars mellomnavn.
Fra brev til fru Tronstad 04.11.1945
Jomar arbeidet ved British Department of Scientific and Industrial Research i Billington til han i 1944 ble overført til den norske industrikomité i London hvor han samarbeidet med bla professor Fredrik Vogt. Han tok patent på «fremgangsmåte ved fremstilling av vannstoff, tungt vann og metaller», i samarbeid med Leif Tronstad, patentet ble søkt i Storbritannia, USA og Canada. Han tok også patent på «fremgangsmåte og apparat for elektrolytisk fremstilling eller konsentrasjon av tungt vann», i samarbeid med Leif Tronstad. Etter freden returnerte Jomar og Tomy til Norge og stillingen som overingeniør på Vemork. Av utmerkelser fikk han bla: The Order of the British Empire, Offiser av den franske Æreslegionen og Croix de Guerre med palmer.
Jomar ble utnevnt til professor i teknisk elektrokjemi 20.04.1951, og tiltrådte stilling som første og eneste ansatte i elektrokjemi da dette ble selvstendig lærefag ved NTH, 01.07.1951. Elektrokjemisk industri ble ansett som et satsningsområde og det var samtidig viktig å modernisere kjemiavdelingens studieplan og gi studentene et innblikk i industriell virksomhet, hvor Jomar Brun hadde mange kontakter. Han tok bla opp arbeidet med elektrolytisk fremstilling av niob, zirkon og titan. I 1954 hjalp han til med å planlegge en indisk nitrogengjødsel- og tungtvannsfabrikk i Bhakra-Nangal. Fra 1962 til 1965 var han avdelingsformann ved kjemiavdelingen på NTH. Han ble pensjonert emeritus fra 1974 men arbeidet hele resten av livet med kjemiske problemstillinger, og i de siste årene bla med aluminiumselektrolyse og korrosjonsforskning.
Universitetsbiblioteket har i sin besittelse to koiebøker gitt av idrettslaget NTNUI. En koiebok er om Nico-koia og en om Iglbu. Begge koiebøkene er skannet og ligger digitalt tilgjengelig fra nettstedet arkivportalen hvor du kan lese dem i sin helhet.
Koiebøkene forteller om en dugnadsånd i glede over friluftsliv, natur og stillhet.
Koiebøkene gir oss lesere et historisk tilbakeblikk inn i en del av NTNUs sosiale historie, om samhold og vennskap. Her er: brudepar på bryllupstur, studiner på avslappingstur etter eksamen, gutteturer av ymse slag, påsketurer i sol og blæst, fisking, soling og bading. Kortspill og annen lek. Alle årstider er representert og koiene er benyttet til jule og nyttårsfeiring, i påske, pinse, sommer og høst. Alle koiebesøk er signert med navn.
Fra koieboka om Iglbu – skiluftslivets ymse gleder
NICO-KOIA
Koieboka starter med historien om Nico-koias tilblivelse og frem til påsken 1953. Bokbinder Hermann Ott laget hytteboka og Ketil Motzfeldt tegnet illustrasjonene på første side og tok med boka opp til koia.
Tegnet tittelblad fra Nico-koia
Nico-koia har fått sitt navn etter student Nicolay Sejersted Selmer; NTHI’er og friluftsmann som falt i krigen. Hans foreldre ga våren 1946 vel 3000 kr. til NTHI. Det var penger Nicolay hadde tilgode for sitt arbeid med radiosendinger fra Bymarka i krigens første år. I samråd med foreldrene ble det besluttet å bygge ei koie. Esten Langeland ga tomt ved siden av setra i Brungmarka, og høsten 1947 sto koia ferdig. Et eventyr var begynt.
IGLBU
Iglbu ble til i 1964 gjennom en kjempedugnad som omtales som DEN DIGRE DUGNADEN. I alt 200 studenter bar koia, stokk for stokk, seks kilometer innover fjellet. All datering i koieboka ble deretter bestemt skulle skje etter D.D.D. i antall dager og år.
Iglbu ligger ved Ilfjellet i fjellområdet mellom Soknedal og MeldaI. Terrenget omtales i koieboka som småkupert og lett å gå i, sommer som vinter.
På første side i Iglbus koiebok står det skrevet: «et prektig terreng for den som vil flykte fra studier, levestandard og mas. Et håp om at koia må bli hyppig benyttet, få lang levetid og at det må gå meget lenge før veier og hyttebyer ødelegger det vakre terrenget rundt Iglfjell, Gynnelfjell og Hulsjøn».
Det norske meteorologiske institutt feirer 150 år i 2016. Meteorologiske og klimatiske data har siden midten av 1800-tallet vært gjenstand for systematisk innsamling og analyse i Norge. I Trondheim ble det imidlertid utført meteorologiske observasjon allerede 100 år før da Johan Daniel Berlin målte temperatur og lufttrykk i perioden 1761-1771. Utforskning av klimaet i tiden før 1800-tallet må imidlertid baseres seg på såkalte proxydata, som indirekte beskriver vær og klima. Dagboksnotater og andre arkiver med nedtegnelser om været, årringer i trær, isotoper avsatt i isbreer, pollenkorn i myrer og tjern er noen eksempler på slike proxykilder. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes en rekke brev, manuskripter, skillingsviser, bondedagbøker og andre manuskripter samt bøker og tidsskriftartikler som forteller historier om tidligere tiders vær og klima i Trøndelag og Norge for øvrig.
Slåttonn i Hasselvika, foto: ca. 1910, Adam Chr. Hassel, Trondhjem. Bildet er tatt ca. 1900-1910, NTNU Universitetsbiblioteket. I NTNU Gunnerusbiblioteket finnes også arkivet “Optegnelse over Veiret og Aarsvæxten Nordenfjelds fra Slutningen af det 17de Aarhundrede : noteret paa Gaarden Hassel i Ritsen til 1854 [manuskript]» Gunnerus XA Oct. 180. Det er et møysommelig arbeid å samle, gjennomgå, vurdere og sammenstille tidligere tiders klimahistoriske manuskripter og publikasjoner. For Trøndelag har vi flere slike samlende historiske framstillinger av vær og klima gjennom flere århundrer: Rektor ved Trondheim Katedralskole Gerhard Schøning (1722–1780) utgav i 1761 «Kort Beretning om en deel Uaar og Misvæxt særdeles i Trondhiems Stift i Norge». Denne ble oversatt til moderne norsk av spesialbibliotekar Tore Moen og utgitt på nytt i 2010. Schøning beskriver små og store klimarelaterte hendelser gjennom mer enn 1000 år. Mange av de kildene som Schøning benytter i sin publikasjon, og som i dag er vanskelig tilgjengelige, finnes ved Gunnerusbiblioteket som mottok hans boksamling i 1781. I 1920 utgav Ole Nordgaard en artikkel i bygdebok for Stod; «Årringerne i Trøndelag». Årringerne i denne sammenheng har ingenting med trær å gjøre, men med klimavariasjonene fra år til år. Han var godt kjent med Schønnings arbeide og utfyller dette. Nordgaard (1862–1931) var konservator i zoologi fra 1906 ved NTNU Vitenskapsmuseet (Fig. 2) og han var også bestyrer av Trondhjems biologiske stasjon, som i dag er en del av NTNU. De to publikasjonene gir en rekke interessante opplysninger om værforholdene gjennom tusen år og en interessant bakgrunn for å forstå variasjonene i det typiske værmønsteret – i klimaet.
Verdalsraset i 1893, foto; E. Olsens arkiv, NTNU Universitetsbiblioteket
Med akselererende menneskeskapte klimaendringer er det økende bekymring for global oppvarming, nedsmelting av is ved polene og milde vintre. Schøning og Nordgaard forteller også om uvanlig milde og snøfrie vintre og varme og tørre somre og om for eksempel trær som bar frukt 2 ganger og knopper ved juletider. Til forskjell fra nå var varmeperiodene i tidligere historiske tider knyttet til naturlige, langskala klimavariasjoner. Imidlertid er kalde, snørike vintre med frost og hungersnød hyppigere i de historiske beretningene: For Trøndelag er det interessant å merke seg at det har forekommet is mellom Byneset og Børsa, som i 1670 og at det flere år på 1600- og 1700-tallet lå snøen svært lenge i Trøndelag, helt til sankthans (24. juni). Deler av Trondheimsfjorden var tilfrosset i januar–februar 1881 og i vinteren som fulgte, 1881/1882, som ble kalt storsnøvinteren. Isen i fjordarmene var da kjørbar til langt utpå våren. I 1918 oppstod en tilsvarende situasjon, hvor nesten hele Trondheimsfjorden var dekket av tynn is. Bildet av dårlig vær og strengt klima på slutten av 1800-tallet styrkes av arkiv- og dagboksopplysninger om orkaner og stormer, med forlis og tap av liv blant fiskere på både Folla og Frohavet og inne i Strindfjorden. Nedbørsrike perioder førte den gang som nå til økt frekvens av skred, særlig i områder av Trøndelag med leirgrunn. Skred var det også ved Trondheims bygrenser; det nevnes for både Bakklandet (1625) og Ila (1722). Leirras i Rissa kjenner vi ikke bare fra moderne tid, i 1978, men også i 1760. Ved siden av Gauldalsraset og flommen i 1345 var det nok leirskredet i Verdal i mai 1893 som var det verste.
Store snømengder 1870-1880-årene, Arvedalsbanen, sidebane til Rørosbanen. Foto; M. W. Noodt, NTNU Universitetsbiblioteket
Høsten 2016 ble Audun Dybdahls bok «Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år» utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Dybdahl er professor emeritus i historie ved NTNU. Boken er en etterlengtet profesjonell vurdering av og syntese basert på en rekke kilder og tidligere klimahistoriske arbeider fra bibliotek og arkiv. Dybdahls bok bør være «pensum» for alle som er interessert i klimahistorie og global oppvarming.
Mange av de historiske beskrivelsene av klimakonsekvensene kan ha relevans for studier av hvordan framtidige endringer vil påvirke menneskers livsgrunnlag, blant annet med hensyn til matproduksjon og sult, sosiale forhold, folkevandringer, krig, utviklingen av fysisk og psykisk sykdom og oppfatning av meningen med tilværelsen. Historiske kilder enten det er arkiver, fotografier, bøker og tidsskriftartikler gir kunnskap om og perspektiv på hvordan menneskenes liv og naturen i Trøndelag og Norge for øvrig påvirkes av regionale og globale skiftninger i vær og klima. Utforskningen av klimaendringer, både de menneskeskapte og de naturlige svingningene, er avhengig av historiske skriftlige kilder og andre proxydata for å kunne rekonstruere fortiden for å forstå framtiden.
Eksempel på et manuskript med (ubenyttet?) klimahistorisk informasjon; biskop Marcus Fredrik Bangs (1711-1789) «Antegnelser i Sær over Veyrliget» fra 176, [64] s., 21 cm. Gunnerus XA Qv. 233
Nicolai Fredrik Krohg Stabell (1920-2002) vokste opp på Munkvold gård som sønn av Ruth Steen Nilsen og arkitekt Gunnar Stabell. Nic Stabell ble selv ferdig utdannet arkitekt ved NTH høsten 1947. Han fortsatte da til Bergen som reguleringsarkitekt fram til 1949 og så hos Frölich og Frölich fram til 1950. Siste stoppested i Bergen ble som daglig leder ved generalplankontoret for Bergenshalvøya og Askøy, da ut 1951. Fra 1952 til 1956 var han ansatt som reguleringsarkitekt ved Trondheim byplankontor. Han fikk i desember 1956 stilling som vitenskapelig assistent ved det nyopprettede Institutt for By- og Regionplanlegging ved NTH, i 1958 som instituttarkitekt, i 1965 som dosent og fra 01.01.1986 som professor. På 1960-tallet var han med i et nordisk utvalg for videreutdanning i samfunnsplanlegging som resulterte i NORDPLAN. Fra 1968 var han med og startet Miljøfag ved NTH og faget Miljøkunnskap. Han ble emeritus fom 01.01.1990.
Som emeritus ble Stabell høsten 1990 oppfordret av Institutt for By- og Regionplanlegging til å registrere og systematisere det arkivmaterialet som finnes av prosjekter/oppdrag fra firmaet «Langdalen, Stabell og Øyasæter», -senere «Arkitekt Nic Stabells kontor» og «Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L». Materialet skulle legges til rette for forskningsarbeid innenfor by- og regionplanlegging for 1960- og 70 tallet, og var tenkt som en supplering av Sverre Pedersens store arkiv.
På 1950-tallet hadde «Nic» Stabell hjemmekontor, men fra sommeren 1960, kontorfellesskap med arkitektene Erik Langdalen og Jarle Øyasæter. Fra høsten 1965 Arkitekt MNAL Nic Stabells kontor som 01.01.1979 ble omorganisert til Hagestande, Stabell og Øvrehus arkitektkontor A/L. Han forlot dette firmaet i 1999. Kontoret hadde et samarbeid, fra 1966 til 1969, organisert som Økoplan med ansvar for befolknings og næringsmessige spørsmål i den første tiden med lovpålagt kommunal planlegging. Kontoret hadde oppdrag om ulike planspørsmål i rundt 40 kommuner.
I privatarkivet etter Nic Stabell er oppdragene beskrevet med oppdragsnr., oppdragsgiver, plantype og navn på det geografiske området materialet gjelder. I bilag med underlagsmateriale finnes kartutsnitt, lysbilder og tegningsruller. Arkivet har ca 10 000 lysbilder og negativer, her også avfotograferte terrengmodeller og flyfotogrammer. De endelige rapportene og noe forelesningsmateriale er også representert. De ulike formene for planlegging Stabell var med på kan inndeles i lands, region, general og detaljplan, herunder byplaner og reguleringsplaner.
Plangrunnlag for en generalplan, her for Stranda kommune
Nic Stabell var medlem av Trondheim bystyre og byplanråd fra 01.01.1968 til 31.12.1971. Han var formann i Trondhjems arkitektforening fra 1956 til 1958.
Kilder:
NTNU Universitetsbiblioteket, Tek-0006 Nic Stabell
NTNU Universitetsbiblioteket, A-0022 Gunnar Stabell
Helge Fiskaa: Med lov skal land byggjast, vedlegg 2: Om Nic Stabell
Arkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen la planene for Trondheims første drabantby på Hallset tidlig i 1960-årene.
Sverre Pedersen var opptatt av hvordan folk bodde. Han la vekt på at det skulle komme sol inn i beboelsesrom.
Det var også viktig at man hadde egne rom for tørking av klær. Menneskene skulle bo trygt og lykkelig.
Dette ser vi klart uttrykt i skissen over Hallset hageby hvor solen er tegnet inn og angir himmelretningene som er klart markert.
Boligene er orientert etter solens gang slik at alle leiligheter skulle få sol inn i sine beboelsesrom.
Som arkitekt var Sverre Pedersen klart påvirket av engelsk hagebybevegelse som ser på et boområde som en mer eller mindre selvstendig byorganisme hvor boligområdene består av lave hus i hager.
Han var også klart påvirket av tyske prinsipper innen klassisistisk byplanlegging. Disse legger vekt på lange utsiktsakser og plassanlegg etter barokkens idealer, som betyr rettvinklede ordnete gatemønstre med akser og symmetri.
I praktisk boligplanlegging betyr dette at en tettere bebyggelse skulle legges til de flate områdene, mer åpen bebyggelse til kupert terreng og friområder legges til de bratteste områdene.
Disse planleggingstankene kan vi se i tegningen over skissen av Søndre Hallset hageby som er utferdiget av Sverre Pedersen.
Kilde:
NTNU UB Tek28 Sverre Pedersen
Li, Bård: Sverre Pedersens arkiv. Katalog, 2003
Tvinnereim, Helga: Sverre Pedersen: En pioner i norsk byplanlegging, 2015
Gabriel Kielland (1871-1960) er mest kjent for sitt store livsverk: Glassmaleriene i Nidarosdomen (1909-1934) og i særdeleshet rosevinduet på vestfronten. Men Kielland hadde også arkitektfaglig bakgrunn fra Trondhjems Tekniske Læreanstalt (TTL) og den tekniske høyskolen i Hannover. Sammen med Alf Hofflund startet han i 1899 arkitektkontor, og de påfølgende årene tegnet han Øvre Leirfoss kraftstasjon (1901), Dr. Ourens klinikk og bolig i Munkegata (1904-1907, revet 1969) og Finnes barnehjem (1907).
Rivningsarbeid i forkant av det nye boligprosjektet på Lilleby gjør, om enn midlertidig, at Finnes barnehjem for gutter i dag igjen er godt synlig i området, liggende på det nordøstre hjørnet av krysset Ladeveien/Stjørdalsveien (Ladeveien 9).
Finnes barnehjem høsten 2016. Den nyåpnede Maskinparken og byggearbeider i bakgrunnen. Foto: Erlend Lund/NTNU Universitetsbiblioteket.
Finnes barnehjem med innkjøringsport mot vest (Ladeveien), ca 1907-1910. Foto: Erik Olsen/NTNU Universitetsbiblioteket.
NTNU Universitetsbiblioteket registrerte nylig inn en tilvekst til arkivet etter Gabriel Kielland inneholdende hans arkitekttegninger. Materialet omfatter blant annet tegninger og skisser av Finnes barnehjem, Ouren-gården, jernbaneverksted på Marienborg, primærstasjon Øvre Leirfoss og diverse andre hus, hytter og innredningstegninger. Det tidligere avleverte materialet inneholder blant annet korrespondanse, dagbøker, avisutklipp, bilder og tegninger, hvorav en stor del vedrører hans arbeid ved Nidarosdomen. Arkivkatalogen er tilgjengelig via Arkivportalen.
Én av tegningene i tilveksten til Kiellands arkiv. Arkitektens tegning (1904) av Finnes barnehjem med perspektiv fra Ladeveien. NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 F L0024 Tegninger Finnes barnehjem.
Innkjøringsporten i tre har blitt revet på et tidspunkt, men Kiellands tegning fra 1906 angir dimensjonene hvis man skulle ønske å rekonstruere den. NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 F L0024 Tegninger Finnes barnehjem.
Barnehjemmet flyttet fra Ladeveien i 1949 til nye lokaler på Horgheim i Møllebakken. Huset har den siste tiden blitt brukt som salgslokaler for «Nye Lilleby» og det foreligger i dag planer for at huset skal benyttes til bydelsformål som blant annet kafé og yogasenter.
Mens barnehjemsbygget har overlevd byutviklingen, fikk Ouren-gården i Munkegata en tristere skjebne. I 1969 ble Kiellands jugendperle revet til fordel for Sør-Trøndelag fylkeskommunes nye fylkeshus.
Ourengården, Munkegata 10. Skisse av fasade mot Munkegata (1903). A-0116 Gabriel Kielland, F L0029 0010.
Kilder:
NTNU Universitetsbiblioteket, A-0116 Gabriel Kielland
