I forbindelse med denne høstens UKE, Vivillé, vil vi belyse noen nylig publiserte bilder fra Ukerevyens tidligste år. Flere av disse bildene er fra før Studentersamfundet flyttet til dagens hus, og befant seg i Cirkus, som lå ved siden av Prinsen kino.
Vi har nylig digitalisert flere bilder av den kjente fotografen Hilfling-Ramussen. NTNU UB har en stor samling fotografier tatt av Hilfing-Rasmussen. Bildene som vises her er fra hans mangeårige arbeid for Studentersamfundet i Trondheim. Hilfling-Rasmussen var fast fotograf for Samfundet, og sies å ha vært spesielt populær blant studentene. Hilfling-Rasmussen tok også bilder for Trøndelag Teater. Han var opprinnelig dansk, og arbeidet i Trondheim i en årrekke. Arkivet etter han oppbevares i sin helhet hos NTNU UB. Dette er et såkalt privatarkiv, som er et arkiv knyttet til virksomheten til en person eller en bedrift.
Samfundets studentrevy representerte noe annerledes i teatertradisjonen i Trondheim, og de ulike revyene stod blant annet for mange politiske kommentarer. Uke-revyen Næmesis fra 1933 trekkes frem som en særs politisk revy, og var regnet som banebrytende i så måte. I Næmesis får NTH en student som diktator, og flere storpolitiske observasjoner settes inn i lokal kontekst. Her er diktatoren Hansemann i seng med sin kommende kone.
Fra reyen Næmesis hvor diktatoren Hansemann er i seng med sin kommende kone. FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-0470
Alle NTNU UB sine bilder fra de tidligste UKE-revyene er tatt av Hilfling-Rasmussen. Dette gjelder i kronologisk rekkefølge revyene Huttetu, Baccarat, Jazz, Rah-ta-tah, Charivari, Bing Bang, Merry Go Round, Cassa Rossa, Mammon Ra, Næmesis, Dek-e-du, Vær-i-tass og Tempora.
Bildene viser, da som nå, at det er det livlig skuespilloppsetning med kostymer og mye sminkebruk, slik det også er i dag. På noen av bildene vises en utkledningsteknikk som ikke ville vært gangbar i dag, nemlig blackface. Opptil flere av de tidlige revyene hadde blackface på scenen, inkludert Uke-revyen Cassa Rossa i 1929. Bildene som finnes i arkivet viser gjerne rollefigurer fra «sydhavsstrøk», med hjemmelagde palmeblader, bastskjørt og svartsminkede ansikter.
Det var en overvekt av mannlige studenter på NTH før krigen. Det vises også på scenen under Uke-revyene. Menn spilte altså kvinnelige roller, og det er ikke før helt på slutten av 1930-tallet at det skal ha opptrådt en kvinnelig student for første gang med Uke-revyen Vær-i-tass i 1937, men ingen av bildene i NTNU UB sin samling dokumenterer dette. Derimot finnes dette bildet fra Vær-i-tass av en mann som opptrer som en kvinnelig magedanser.
En mannlig magedanser fra Uke-revyen Vær-i-tass i 1937 FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-0496
Det meste av fotosamlingen til Hilfling-Rasmussen er registrert som glass, det vil si at det ikke er et negativ i moderne forstand, men at negativet er en glassplate. Alle bildene fra UKE-revyene før krigen er på glassmateriale. Hilfling-Rasmussen anses for å være en av de større personlighetene innen norsk fotografi fra århundreskiftet og frem hans død under annen verdenskrig. Hilfling-Rasmussen spesialiserte seg på portrettfotografier, som også disse bildene viser.
Negativarkivet etter J.C.F. Hilfling-Rasmussen og sønnen Skjold finnes hos NTNU Universitetsbiblioteket, arkivreferanse / FA-0035 Hilfling.
Kilder:
Solbak,
Ragnhild Lian (red.) 100 år og like leken. 1910-2010. Studentersamfundets Interne
Teater.
Ødegården,
Torgeir Bryge. Uka i Trondheim 1917-2017. Museumsforlaget.
Øisang,
Ole. Teater i Trondheim. F. Bruns Bokhandels Forlag. Trondheim 1941.
Alle helgener. Alle sjeler. Alle sammen i samme båt
Primstaven
Den 1. november feires
allehelgensdag i Den katolske kirke, og første søndag i november markeres dagen
i Den norske kirke. Som flere andre helgendager, som for eksempel sankthansaften
og olsok, har allehelgensdag blitt stående som merkedag langt inn i etterreformatorisk
tid. Helgendagenes betydning også etter reformasjonen kan man blant annet se på
primstavene. En primstav er en slags evighetskalender basert på den julianske
kalenderen, gjerne skjært i tre, med merker for dagene, og symboler for
spesielle merkedager. Disse er i hovedsak helgendager. Symbolene kan være kors
eller geometriske former, de kan være bokstaver, de kan være arbeidsredskap,
men de er ofte helgensymboler eller attributter. Halvardsmesse, for eksempel,
er som oftest markert med en rund kvernstein, da St. Halvard ble druknet med en
kvernstein som søkke. Primstaver har vanligvis ei sommerside og ei vinterside. Disse
kan snus, og kalenderen brukes om igjen og om igjen. I primstaven kommer to
gjentagende årssykluser sammen, nemlig jordbruksåret og kirkeåret. Begge er
gjentagende og følger en rytme. Før reformasjonen var det svært mange
helligdager folk måtte forholde seg til, blant annet med tanke på feiring, faste
og begrensinger på når man kunne arbeide. Det å holde oversikt over kirkeåret i
seg selv hadde jo en betydning, livet var i stor grad regulert av dette, men i
sin evige, gjentakende tilstedeværelse ble helgendagene også knagger å henge
gjøremål på, til hjelp for å skape oversikt over året. Primstaven kunne gi
påminnelser om hva som skjedde når, og burde gjøres i et jordbrukssamfunn. Når
man burde begynne slåtten (rundt knutsmesse), når grøden burde være i hus (innen
mikkelsmesse), når man burde være ferdig til jul (innen tomasmesse), og når man
kunne forvente at laksen gikk opp elvene (rundt kolumbamesse). Disse
merkedagene kunne gis en nær sagt magisk dimensjon, med å knytte dem til
værtegn. For eksempel ble det sagt at om sola skinte så lenge at man kunne sale
på en hest på allehelgensdag, så lovet det for et godt år. Også etter
reformasjonen, da antallet helligdager ble redusert betydelig og helgenkulten
ikke lenger var del av kirkas praksis, forble disse dagene merkedager å ordne
året og livet etter.
Den eldste, daterte billedprimstaven vi har bevart er fra 1457, men det har også eksistert eldre former for trekalendere og tellestaver før dette. Noen av primstavene er fra 1500-tallet, både før og etter reformasjonen, og mange av de originale primstavene er fra 1600-tallet. I følge Audun Dybdahl finnes det tilfeller av bruk av primstaver til langt ut på 1800-tallet. Innen den tid har man imidlertid gått over til gregoriansk kalender, men primstavene ville fremdeles kunne si noe om omtrentlig plassering av gjentagende, sykliske hendelser. Primstavene har slett ikke forsvunnet i dag heller. Mange eier fremdeles en eller annen form for primstav, kanskje som dekorasjon på hytta? Her illustrert med moderne en primstav som til daglig henger på veggen i Dorabibliotekets kontorlokaler (ukjent opprinnelse).
Allehelgensdag
og alle sjelers dag
Men hvordan ble
allehelgensdag markert på primstavene? For
å svare på dette vil det først være nyttig å gjøre greie for hva
allehelgensdag, eller helgemesse var. Som navnet indikerer var dagen opprinnelig
en katolsk helligdag for alle helgener. Helgener var mennesker som gjennom sitt
liv og død hadde vist tegn på at de var utvalgt av Gud. Dette kunne vises
gjennom martyrium, forbilledlig fromhet, og mirakler og helbredelse. Etter sin
død ble de regnet som hellige, og i Guds gunst om nærhet. På grunn av denne
nærheten til kunne helgenene gå i forbønn for menneskene hos Gud. De første
helgenene var martyrer som døde for sin tro, men etter hvert som kristendommen
ble mer etablert kom også bekjennerne inn blant helgenene. Dette ble totalt
sett en svært stor skare av hellige og salige, som dessuten bare ville vokse
mens nye helgener kom til. De mest sentrale helgenene hadde egne minnedager,
vanligvis dødsdagen, da de skulle æres, men det ville slett ikke være mulig å
gjøre dette for alle. Allehelgensdag
var, og er, en minnedag for alle himmelens hellige og salige (salig er lavere
grad av hellig). Dette vil være en dag for å minnes alle, og dermed glemme
ingen. Allehelgensaften har mange steder, og til mange tider, blitt sett på som
ei tid da sløret mellom de levendes og de dødes verden er litt tynnere. Helgenene
i seg selv er grenseoverskridende i så måte. De er både tilstede hos Gud, i
deres hellighet, men også tilstede i levningene sine på jorda. Historikeren
Peter Brown har, poetisk nok, kalt hvilestedene for helgenenes relikvier for steder der himmelen og jorden møtes. Allehelgensdag
var altså en feiring av de døde hellige. Men også «vanlige dødelige» fikk sin
minnedag. 2 november, altså dagen etter allehelgensdag, er alle sjelers dag. Slik
allehelgensdag ble innstiftet som en felles minnedag for alle helgener, ble
alle sjelers dag innstiftet som en felles minnedag for alle sjeler. Minnedagen
skulle være for alle sjeler som hadde levd, helt fra verdens begynnelse, i
følge St. Odilo av Cluny (962 – 1048).
Kristendommen utviklet
seg i Romerriket, hvor man hadde lang tradisjon i å hedre og minnes sine avdøde
slektninger. Det å be for de avdøde og markere dødsdagene deres var fra tidlig
av del av kristen praksis. Dette manifesterer seg både i helgenkulten, som
handler om å ære hellige, avdøde mennesker, men også i praksisen med å be for
sjelene til de avdøde. Disse gikk igjen over i hverandre, for man ba til
helgenene, spesielt til Jomfru Maria, om at de skulle gå i forbønn for de
avdødes sjeler. Helgenene var det selvsagt ikke noen vits i å be for, de var
allerede hos Gud, men alle andre kunne nok trenge litt hjelp. Dette ser man ikke minst etter hvert som tanken
om skjærsilden ble tydeligere etablert utover middelalderen. Skjærsilden var
det stedet sjelen ble renset for synd før man kunne komme til himmelen. Hvor
lenge, eller kort dette oppholdet skulle vare, (opplevd eller reelt, derom
stred de lærde), ville jo avhenge av mange faktorer i det levde livet, men i
døden måtte man feste sitt håp til at bønn kunne påvirke situasjonen. Etter
hvert ble bønnen for de døde profesjonalisert, og man ga gaver til kirker eller
klostre for at de skulle holde sjelemesser for en selv eller ens slektninger.
Rike mennesker kunne gi svært store donasjoner til kirka, for eksempel jordeiendom,
mot at kirka skulle holde årlige messer for deres sjeler «i evig tid». Disse
årlige messene ble vanligvis holt på den avdødes dødsdag eller på minnedagen
til dennes skytshelgen. I følge Bernard Hamilton så ville også svært fattige
mennesker betalt for messer på dødsdagen til nær familie. Mennesker helt uten
midler og familie måtte satse på at messene som ble holdt på alle sjelers dag
kunne hjelpe dem i skjærsilden. Det å ha en felles minnedag med messer for alle
sjeler, både de som hadde dødd nylig og ved tidenes morgen, var en mulighet for
å la alle mennesker, uansett, bli omfattet av bønnen om å få komme til Gud.
Disse to minnedagene, allehelgensdag og alle sjelers dag, har svært store likheter. Sammenhengen ser man jo allerede i beslutningen om å i sin tid legge feiringen av alle sjeler til dagen etter allehelgensdag. Alle sjelers dag kan sånn sett ses på som en slags «forlengelse» av allehelgensdag. Allehelgensdag har vært en av de største helligdagene i kirka, feiret med høyeste festgrad. Alle sjelers dag derimot har vært en mindre betydningsfull dag i så måte. Det man i praksis har sett mange steder i verden, også i Norge, er at disse dagene på mange måter gled over i hverandre. Innholdet i alle sjelers dag ble absorbert inn i allehelgensdag, som til sammen ble til en dag for å minnes de døde, både de hellige, og de man hadde mistet. Allehelgensdag er en av de store helgendagene som ble beholdt som helligdag også etter reformasjonen (helligdag frem til 1770/1, men markeres fortsatt). Helgenene og helgendagene hadde da ikke lenger samme funksjon, og man hadde gått bort fra tanken om skjærsilden, men helgener kunne fremdeles bli sett på som gode eksempler. Allehelgensdag, eller helgemesse, forble en minnedag over de døde, og på primstavene er, naturlig nok, allehelgensdag en sentral merkedag. Alle sjelers dag er imidlertid liten grad markert. Funksjonen som minnedag over de døde er noe vi også ser i dag i Den norske kirke, hvor man mange steder holder minnegudstjenester på allehelgenssøndag og leser opp navnene til de i menigheten som har gått bort i året som var, og i skikken med å tenne lys på gravene til sine avdøde slektninger denne dagen.
Allehelgensdag på primstavene
Hvordan ble så allehelgensdag markert på primstavene? På Dorabiblioteket er vi så heldige å ha ei svært detaljert samling av primstavtegninger. Disse er etter Kaare Hovind (1910 – 2008), som har gjort et enormt arbeid med å tegne av norske primstaver. Materialet har blitt brukt av Audun Dybdahl i hans primstavforskning, og senere avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket. Med små, detaljerte tegninger på ruteark har Hovind blant annet nedtegnet symbolene funnet på primstaver for allehelgensdag, eller helgemesse. Blant symbolene her kan man finne ulike former for kors, solkors, kors med flere armer og flere kors sammen. Kors i seg selv er et relativt hyppig brukt primstavmerke, men her kan det og, kanskje spesielt med tanke på forekomsten av mange kors sammen, minne om martyrene og skaren av de døde. Ellers er kirkebygninger svært hyppig brukt. Dette kan tolkes helt konkret som en viktig kirkedag, men også ses på som et symbol på Kirka som et stort felleskap både for de levende og de døde. Disse kirketegningene er dessuten ofte utstyrt med svært mange kors. Et annet svært interessant symbol er båten, eller skipet. Det finnes mange bibelske fortellinger båter og om havet, om skipsnød og om frelse, om Jesus som stiller stormen, om befalinga om å bli menneskefiskere, om arken og Guds pakt med Noa. Også helgenlegendene har mange historier om potensielt farefulle seilas uten ror og årer, hvor helgenene, men Guds hjelp, likevel kommer vel i land. Den kristne begrepsverdenen er full av skip- og havsymbolikk, tenk bare på kirkeskipet, den delen av kirka som rommer menigheten, eller det lille kirkeskipet, det vesle skipet som henger oppe ved taket i mange kirker. Denne symbolikken ser man også i begrepene om «livets seilas», det å til slutt komme trygt i havn hos Gud. Skipet kan ses på som noe felles, noe som favner hele menigheten, favner hele det kirkelige felleskapet, favner alle sjeler, både de som er med oss og de som har seilt videre.
(Hovinds tegninger under, kilder til slutt)
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 1 av 3. Her ser vi flere skip og et mangold av kors. Noe kan også se ut som kroner, noe som kan gi assosiasjoner til helgen- og bispekroner.
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 2 av 3. Her ser vi noen skip, mange typer kors, og noen kirkebygg med kors på tak og sider.
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 3 av 3. Også her ser vi flere kirker, kors og noen skipsbauger.
Kilder
Arkiv:
Kaare Hovinds primstavarkiv, arkivnummer
A-0407, NTNU UB, Dora
Litteratur:
Brown,
Peter Robert Lamont. The Cult of the
Saints : Its Rise and Function in Latin Christianity. University of Chicago
Press, 1981
Bye, Kari
Anne, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Institutt for historie og
klassiske fag. Å Drepe Dragen : En Undersøkelse Av Dragedrepende
Helgener i Middelalderen, masteroppgave 2011, kapittel 2, «Helgener»
Dybdahl,
Audun. Primstaven i Lys Av Helgenkulten : Opphav,
Form, Funksjon Og Symbolikk. Tapir Akademisk Forl, 2011
Hamilton, Bernard. Religion in the Medieval West. 2nd ed., Arnold, 2003
Swanson, R. N., Religion and Devotion in Europe, c. 1215 – c. 1515. Cambridge
University Press, 2000
Frå Telemark til Wisconsin – Om å omsette ord om kjærleik
På tide med eit lite Aslaug Vaa-jubileum! 25. august er det 130 år sidan forfattaren Aslaug Vaa vart fødd i 1889 i Rauland i Telemark. I høve dagen feirar vi med eit dikt frå spesialsamlingane våre. Vaa er mest kjend som lyrikar, men ho skreiv og skodespel, essay, avisartiklar og omsettingar. Den fyrste diktsamlinga hennar, Nord i leite, kom i 1934. I dikta sine skriv Vaa om dei nære, handfaste tinga, om furua og kornet, om stiar og om steinar, men og om dei store, om draumar, om lengt, om kjærleik. Ho skriv så nært på naturen, og så nært på naturen i menneske. Skrivemålet til Vaa liknar telemarksmålet hennar, og ho bruka lokale ord og uttrykk. Men korleis omsett ein dette? Kva ord skal ein bruke om naturen, om kjærleiken, om hugen? Døme på dette kan vi sjå i Gunnerusbiblioteket si manuskriptsamling. Her har vi fleire av dikta til Vaa omsett av Einar Haugen. Einar Haugen (1906-1994) var ein kjend norskamerikansk språkforskar, mellom anna kjend for Haugens norsk-engelske ordbøker og forskinga si på Oppdalsmålet. Desse dikta er trykka på brevpapir frå The University of Wisconsin, der Haugen var fram til 1964. Da vart han professor ved Harvard University. I denne vesle manuskriptsamlinga kan ein sjå ulike versjonar av Vaas dikt, og ein kan sjå noko av den prosessen Haugen har vore i og kva slags val han har tatt, og endra på, i omsettingsarbeidet.
«Letter on a Bat’s Wing» or «Winged letter»? Dømet valt her er «Skinnvengbrev» frå Nord i leite (skinnveng = flaggermus). Her er to versjonar frå Einar Haugen, «Letter On a Bat’s Wing», og «Winged Letter». Vaas originaldikt ligg nedanfor. I «Skinnvengbrev« kan ein sjå frykta for å bli forlaten, smerta i tanken på at den ein vil ha ikkje vil ha ein, og den store gleda i å sjå at han vil. Alt dette spegla i naturbilete. I «Letter on a Bat’s Wing» ser ein Haugens utstrykingar og endringar i teksten. Det ser ut til at «Winged Letter» er ein seinare versjon, da den har fleire av dei endringane Haugen har notert i «Letter on a Bat’s Wing». Utfordringa her er å finne dei rette orda for å skildre stemning og innhald, men på same tid ta omsyn til rim og rytme i originaldiktet.
«Letter on a Bat’s Wing». Her ser ein Haugens utstrykingar og endringar i teksten. (Vaa omsett av Haugen)
«Winged Letter» ser ut til å vere ein seinare versjon enn «Letter on a Bat’s Wing». (Vaa omsett av Haugen)
Aslaug Vaas originaltekst, «Skinnvengbrev», henta frå fyrsteutgåva av Nord i leite, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1934.
Om ein samanliknar desse to versjonane er sjølvsagt endringa i tittel noko ein legg merke til. Vaas tittel, «Skinnvengbrev», er så kort, berre eitt (samansett) ord, berre tre stavingar. Men om ein vil få med heile meininga på engelsk må ein bruke fleire ord, som i versjonen med «Letter on a Bat’s Wing». Ein ser at versjonen med «Winged letter» er lettare, og på den måten likare originaltittelen, men på same tid får ein med fokuset på vengane, men mister dimensjonen med sjølve dyret, skinnvengen. Elles kan ein sjå mykje av Haugens arbeid med å få rim, rytme og flyt til å gå opp. Eit grep han gjer for å få rima til å gå opp kan vi sjå i fyrste og andre linje, andre vers. Der Vaa rimar på «venta» og «henta», har Haugen lagt inn eit «that we’d go riding» for å få det til å rime på «biding». Elles kan ein sjå at han prøver ut ulike ordval. Til dømes i siste del, kor Vaa skriv «- det var så stilt og det brusa i liv» har han både bruka «- so quiet here, and such pulsing life» og «–So still it was, and such throbbing life». Dokumenta viser og at Haugen har skrive to ulike titlar på sjølve diktsamlinga Nord i leite: Hills to the North og In northern hills.
Dette er berre eit lite døme på korleis ein kan sjå prosessen til ein omsettar eller gjendiktar i papira han etterlet seg. Gunnerusbiblioteket har manuskriptsamlingar og boksamlingar etter fleire norske forfattarar, som kan vere interessante kjelder i undersøkingar av forfattarskap, forfattarar, og prosessen deira. Dorabiblioteket har arkivet etter Einar Haugen, og fleire hundre andre privatarkiv. Desse kan brukast som kjelder for undersøkingar i mange ulike fagretningar.
Og heilt til slutt: Ei hjarteleg anbefaling om å lese Aslaug Vaa! (Bøkene hennar finn ein nemleg og hos universitetsbiblioteka).
Kjelder: Nytt norsk forfatterleksikon, Vaa, Aslaug, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1971 Gulliksen, Øyvind T.. (2009, 13. februar). Einar Haugen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://nbl.snl.no/Einar_Haugen Rottem, Øystein. (2009, 13. februar). Aslaug Vaa. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://nbl.snl.no/Aslaug_Vaa Vaa, Aslaug, Nord i leite, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1934 Vaa, Aslaug, 1889-1965, [Dikt] [manuskript]. 1935. – [11] bl., Dikter fra Nord i leite, oversatt til engelsk av Einar Haugen. 1 05a079925- kat 2005-08-29 GUNNERUS XA Fol. 787
I 1940 blir trondhjemmeren Thor Bach (1918-2000) tatt opp på sterkstrømslinja ved den elektrotekniske avdelingen på NTH. Før studiene skal han utføre militærtjeneste, og fra februar 1940 er han stasjonert som flymekaniker på Værnes. Her opplever han krigens første dager på nært hold før han vender tilbake til foreldrenes hjem og et okkupert Trondheim den 13. april. Hans foreldre og to brødre er gjennom flere år medlemmer av Nasjonal Samling. Thor begynner sine studier ved NTH på høsten som planlagt, og mot slutten av 1941 flytter Thor hjemmefra og inn i et studentkollektiv i Eidsvolls gate 5. Gjennom kollektivet blir han i 1942 del av motstandsbevegelsen, blant annet som fotograf. Som student har han tilgang på fotolaboratoriet på høyskolen. I mai året etter må han flykte til Sverige; en kurér er drept og Thor og andres liv er i fare. I Sverige får han etter hvert jobb som fotograf ved legasjonen i Stockholm.
Thor vender hjem til Trondheim i mai 1945, og gjenopptar studiene igjen på høsten. Etter avlagt eksamen ved NTH i 1947 flytter han og kona Aud til Sverige, først til Ludvika og senere Västerås, hvor firmaet ASEA har behov for ingeniører. De slår seg ned der, og får to døtre. Kona Aud dør i 1975, kun 51 år gammel. Thor jobber i ASEA helt til han blir pensjonist i 1983, og blir boende i Västerås frem til sin død i 2000.
Universitetsbiblioteket mottok denne uka Thor Bachs arkiv. Arkivet består av materiale fra krigsårene: tre dagbøker, brev mellom han og hans senere kone Aud, fire fotoalbum og andre løse bilder. Bildematerialet består blant annet av Thor Bachs fotografering for motstandsbevegelsen, flukten til Sverige og opphold i Sverige under krigen. I tillegg noen bilder fra NTH etter krigen, og kullavisen Ohmega-sus/Omega-suus som han og hans kullkamerater skrev og sirkulerte i årene etter krigen. Fotoalbumene blir digitalisert i løpet av høsten.
Fra Thor Bachs fotoalbum
Hele historien til Thor Bach kan leses i boka Den gömda historien. En berättelse om faror, flykt, svek og längtan i krigets skugga av Lars-Göran Dybeck som ble utgitt i 2016, og som i stor grad bygger på Thor Bachs etterlatte materiale.
Biblioteket takker Brit Bach Fehne, Thor Bachs eldste datter, for gaven.
Odd Even Gjørv, ble født 5 februar 1935 og døde 16 februar i 2016.
Utdannelse
Odd E. Gjørv ble i 1958 uteksaminert som sivilingeniør ved Bygningsingeniøravdelingen NTH og fullførte sin lisensiatgrad samme sted tre år etter og ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU. I sine første akademiske år som forsker var han knyttet til prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) og sto dermed i spissen for undersøkelser av levetid og nedbrytning av betong i kaier langs hele norskekysten. Disse undersøkelsene ble publisert i en rapport som ble utgitt i 1968 og skrevet på engelsk. Dette arbeidet dannet også grunnlaget og resulterte i en dr.techn.-avhandling i 1971. Arkivet etter NUFBIS ble i 2014 opptatt i Den norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. I begrunnelsen heter det: «Arkivet har høg samfunnsrelevans som teknisk-vitskapleg forskingsarkiv og er ei unik kjelde til forståing av kvifor Noreg har fått ein framståande internasjonal posisjon innan olje- og gassutvinning. Feltundersøkingane frå 1960-åra var også med på å danne det tekniske grunnlaget for eit nytt internasjonalt regelverk for offshore betongkonstruksjonar i 1973».
Odd E. Gjørv har skrevet mer enn 400 vitenskapelige artikler/publikasjoner og bøker innen fagfeltet betongteknologi. Hans siste bok. «Durability design of concrete structures in severe environments» ble oversatt til kinesisk i 2010 og til portugisisk i 2015. Han var engasjert i mange internasjonale vitenskapelige organisasjoner innen betongteknologi og han har undervist og inspirert studenter fra mange land innen dette fagfeltet.
Odd E. Gjørvs privatarkiv Tek-0059 er ordnet og ligger tilgjengelig fra Arkivportalen.no
Arkivmaterialet er ordnet hierarkisk i seriene personlig, prosjekter, undervisning, konferanser og manuskripter slik listen under viser:
Noen av Odd E. Gjørvs arkivbokser slik de står på hylla og noe av det arkivmateriale som finnes i dem.
Serie F-Personlig
Denne serien inneholder to bokser med materiale som omfatter årene fra 1971 til 2005. Her er diverse personlige dokumenter, blant annet Odd E. Gjørv sin prøveforelesning som han holdt ved doktordisputasen ved NTH i 1971, flere medlemskap, og noe forelesningsmateriale fra oppholdet ved University of California, Berkley i 1983.
Serie G-Prosjekter
Serie G inneholder prosjekter som Odd E. Gjørv var involvert i på en eller annen måte. Prosjektene er ordnet kronologisk i hver sin mappe og starter i 1971 da Odd E. Gjørv ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU og frem til 2013. Prosjektene fyller i alt 26 arkivbokser med et varierende antall mapper i hver boks. Det er nasjonale og internasjonale prosjekter innen betongteknologi, alt fra bruer, kaier, oljeplattformer og rørledninger. Det siste prosjektet som er med i arkivet er prosjektet: Underwater city/DCI, et utviklingsproskelt for Singapore City.
Ekofisktanken på vei ut.
Første boks og første mappe starter med prosjektet Ekofisk i 1971. Da det ble det funnet olje i Norge i 1969 startet det norske oljeeventyret for alvor. På bakgrunn av prosjektrapporten som ble skrevet på engelsk fra prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) som Odd E. Gjørv var prosjektleder for ble det besluttet å satse på oljeplattformer i betong. Det var på denne bakgrunn at dette arkivet også ble opptatt i Den Norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the world-register i 2014. Noe dokumentasjon om dette prosjektet ligger i serie manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag i boks 8 i mappe 10. Dette arkivmaterialet hadde Odd E. Gjørv ordnet og avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket tidligere og finnes som et eget arkiv. Les mer om NUFBiS her på blogg for spesialsamlinger.
Mange prosjekter som Odd E. Gjørv arbeidet med gjennom sin akademiske karriere er relatert til norsk oljevirksomhet i Norge, Nordsjøen og andre deler av verden. En FIP konferanse i 1972 i Tbilisi, USSR ble også avgjørende i beslutningen om å bruke betong i oljeplattformer til havs. Her presenterte Odd E. Gjørv sin rapport på en internasjonal arena og dermed ble dette avgjørende for utforming av internasjonale standarder for oljeplattformer, se Odd E. Gjørv konferanser, boks 2 mappe 3 og Odd E. Gjørvs egne notater om dette i konferansematerialet.
Odd E. Gjørv var en betongens mann gjennom hele sin akademiske karriere og alle prosjekter som er med i dette arkivet understøtter dette. Betongteknologi som var Odd E. Gjørv sitt fagfelt er et internasjonalt fagfelt. Prosjektene viser ar Odd E. Gjørv ble involvert i mange ulike prosjekter i Nordsjøen og andre offshoreprosjekt, broer og kaier både nasjonalt og internasjonalt fra Canada i nord til Kreta og Singapore lengre sør. Odd E. Gjørv var også engasjert i utbyggingen av Tjuvholmen i Oslo. Det siste prosjektet som er med i dette arkivet er prosjektet: Underwater City i Singapore.
Odd E. Gjørvs sin fagkunnskap rakk langt utover landets grenser, noe som hans deltagelse i de ulike prosjekter viser.
H-Undervisning, forelesninger og veiledning
Odd E. Gjørv delte sin kunnskap med mange. Han underviste ved NTH/NTNU i ulike fagemner innenfor materialteknologistudiet. Denne serien i arkivet inneholder undervisningsmateriale fra hans undervisning for årene 1969 og frem til 2005. Undervisningsmaterialet omfatter ulike emner innen betongteknologi, noe materiale som faglærer på prosjektoppgaver, og som faglærer og veileder til flere masteroppgaver og doktorgrader.
I-Konferanser, seminarer, møter og workshops
Denne serien omfatter materiale fra Odd E. Gjørv sin deltagelse på konferanser, seminarer ulike møter og workshops i Norge og rundt omkring i hele verden for årene fra 1962 til 2012. Materialet er ordnet kronologisk med en mappe for hvert arrangement og inneholder alt av materiale tilhørende dette arrangementet. Hver mappe kan inneholde program, foredrag og artikler som er blitt presentert på eller annen måte tilhørende til denne arrangementdeltagelsen. Nesten uten unntak er all deltagelse kombinert med presentasjon av artikler, fordrag eller publikasjoner. Disse er tatt med i arkivet og plassert under den konferansen de ble presentert i. Manuskripter og andre arbeider som ikke lå ved konferansen er ellers samlet i serie J-manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag.
Serie I omfatter i alt 18 arkivbokser med materiale. Det er et stort spenn i dette materialet som viser Odd E. Gjørv sin fra deltagelse på nasjonale mindre lokale arrangement i Norge til store internasjonale konferanser verden rundt. Nevnes kan Nordisk betong forskningskongresser, Norske Betongdager, FIP symposium og FIP konferanser, NIF-kurs, Nordiske betongkongresser, CONSEC workshops, PIANC seminarer og RILEM workshops. Det er et verdensomspennende materialet som viser hvor sterk Odd E. Gjørv sin faglige deltagelse internasjonalt var.
J-Manuskripter, publikasjoner, artikler og foredrag
Denne serien omfatter særtrykk, løse publikasjoner og artikler som ikke lå sammen med noen deltagelse i det som er ordnet i serie I under konferanser, seminarer, møter og workshops. Materialet omfatter årene 1960 til 2012, totalt 112 ulike publikasjoner fordelt på 11 arkivbokser.
Tittelblad på boken: «Durability design of concrete structures in severe environments» på engelsk, kinesisk og portugisisk.
U-Video
Tittel på Odd E. Gjørvs videoforedrag om prosjektet: «Forskning på norske betongkaier»
Her finner vi et video-opptak av et foredrag Odd E. Gjørv holdt om prosjektet Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann NUFBIS for NTNU. Her forteller han om prosjektets betydning for Norges valg av betong i oljeplattformer i Nordsjøen og dets betydning for norsk oljealder, som han selv sier i presentasjonen så fikk dette prosjektet om undersøkelser av betongkaier langs norskekysten en mye større betydning enn man kunne tenkt seg. Video-opptaket varer i 45 minutter. Les mer om arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/TEK-0060 på Arkivportalen.
Kilder:
Arkiv TEK: 0059 Odd E. Gjørv
Arkiv TEK: 0060 Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann
Kulturrådet. no: om Arkivet etter Norsk utvalg for betong i sjøvann 1962-2001
Teater i Trondheim har lange tradisjoner, og den første oppsetningen man kjenner til i byen var komedier spilt av Samuel Kiemphes omreisende trupp i 1689. Gjennom det meste av 1700-tallet var det forbudt for tilreisende skuespillere å sette opp teaterforestillinger i Danmark-Norge, noe som hindret teatervirksomhet i Trondheim, da byen ikke hadde noen fast scene. Forbudet ble imidlertid ikke alltid overholdt, så det kan ha vært større teateraktivitet enn det finnes dokumentasjon for. (Berg, 1994). Trondheim har bare periodevis hatt faste teaterscener. Det offentlige Theater (også kalt Daniel Lunds teater) hadde fast scene i årene 1803-1815, deretter ble teatret leiescene fra 1816-1833/34; sannsynligvis med noen av de samme skuespillerne. Dette teatret var Norges eneste offentlige teater fram til 1827, da Peter Strömgrens teater åpnet i Christiania. Det forenede dramatiske Selskab drev teatervirksomhet i samme periode; 1803-1835, men dette var et privat selskap basert på medlemskap (Skagen 2015). Jacob Maysons teaterselskap kjøpte teaterbygningen av DFDS og drev teater der fra 1839. Gustav Wilhelm Selmer gjorde teatret offentlig fra 1842 og holdt det gående til ca. 1848. Så gikk det noen år og først 1861 kom Throndhjems Theater på banen, men måtte legge ned allerede i 1865. Trondhjems Nationale Scene drev seinere teatervirksomhet i årene 1911-1927, og endelig; fra 1937 begynner Trøndelag Teaters historie.
Trondhjems teater 1816. UBT-TO-071050
Ved Gunnerusbiblioteket finnes en samling vi kaller «Teatersamlingen». Den er en spennende og unik kilde til teaterhistorie for Trondheim. Teatersamlingen inneholder manus, rollehefter, en stor mengde bilder, brosjyrer (vaskesedler) for forestillingene, plakater, teaterprogram, underlag for teaterprogram, administrativt materiale og innsamlet historisk materiale fra mange oppsetninger ved flere teatre som har vært i drift i Trondheim.
Dokumentene som i dag er teatersamlingen, kom til DKNVS-biblioteket (nå NTNU Gunnerusbiblioteket) i 1975. Daværende leder av Spesialsamlingene, Monica Aase, og professor og teaterhistoriker Thoralf Berg ble gjort oppmerksom på 200 esker med «teatermateriale»som sto i en kjeller på Rosenborg i Trondheim, der Norges lærerhøgskole holdt til. Eskene inneholdt dokumenter fra perioden 1911-1927; bl.a. korrespondanse. I tillegg tok Statsarkivet i Trondheim kontakt angående noen eplekasser de hadde stående med innsamlet materiale fra Trondhjems teaterhistoriske forening. Denne foreningen ble stiftet i 1928 med tanke på å opprette et teatermuseum. Erik Melbye Brekke var foreningens siste formann da de måtte gi seg i 1944.
Melbye Brekke hadde vært skuespiller på Trøndelag Teater under Gleditsch, men var også en interessert arkivar. Han hadde tatt med seg noe materiale hjem for å studere det nærmere, men dette ble dessverre skadd i en brann i leiligheten hans. Gunnerusbiblioteket har fremdeles noe av dette brannskadde materialet. Aase og Berg sørget for at Gunnerusbiblioteket kunne ta imot det som var en ganske kaotisk samling av trondhjemsk teaterhistorie. Trøndelag Teater betalte for at Gunnerusbiblioteket kunne engasjere en person i 1/4 stilling til å rydde i samlingen.
Den eldste delen av Teatersamlingen kalles «Den selmerske samlingen». Danske Gustav Wilhelm Selmer (1812-1875) var utdannet jurist, men ville heller være skuespiller. Han kom til Trondheim i 1836, som skuespiller i landsmannen Jacob Maysons teaterselskap. Mayson kjøpte teaterbygningen for 3000 Speciedaler av Det forenede dramatiske Selskab, 18. april 1839, men solgte bygget med inventar en måned senere til Gustav Selmer. Selmer fortsatte teaterdriften fram til 1848, da han gikk konkurs. Det var vel ikke enkelt å få teater til å gå rundt økonomisk i Trondheim.
«Den selmerske samlingen» inneholder flere hyllemeter med rollehefter fra så tidlig som 1724. På våre nettsider oppgis det at samlingen dekker tidsrommet 1724-1932. Det skurrer jo litt med tanke på at Gustav Selmer solgte seg ut av teaterdriften i Trondheim i 1848. Bakgrunnen for dette er at «Den selmerske samlingen» har blitt brukt som manussamling også etter Selmers tid; f.eks. vet vi at det ble brukt av Det offentlige Theater på 1860-tallet. Nye manus har kanskje bare blitt lagt til mens man beholdt navnet på samlingen. Det er i alle fall en sannsynlig grunn til at tidsspennet for samlingen ikke stemmer helt med historien. I noen av manuskriptene i Selmersamlingen er det funnet svært gamle teaterrekvisitter; nemlig «brev» som ble lest opp under forestillingene fra scenen. Det finnes også en samling teaterbilletter fra denne perioden. Privatarkivet etter Wilhelm Gustav Selmer oppbevares hos Statsarkivet; SAT/PA-0173, Selmer, Gustav Wilhelm
Norges eldste teaterrekvisitt? -Et «brev» brukt under teateroppsetning i Det offentlige Theater i 1806. 4. akt 1. scene fra Carlo Gozzis: Juliane von Lindorak.
Det er laget oversikter over titler, dramatikere og rollehefter i «Den Selmerske Samlingen». Disse kan man studere her:
Tre av våre arkiver dekker noen av periodene med fast teaterscene i Trondheim: privatarkiv nr 9; Throndhjems Theater (1861-1865), privatarkiv nr 31; Trondhjems Nationale Scene (1911-1927) og privatarkiv nr 52; Trøndelag Teater (fra 1937- ) . Arkivet for Throndhjems Theater inneholder materiale fra det første faste teateret i Trondheim som varte i fire år. Arkivet er lite (to esker), og består av dokumenter rundt teaterdriften som aksjebrev, avstemning blant aksjeeierne, reglement, statutter og korrespondanse. Berg & Aase (1983) har laget en fullstendig oversikt over repertoaret for dette teateret, samt for Trondhjems Nationale Scene. Dette arkivet er en del større og inneholder for det meste kopibøker og korrespondanse, men også skuespillernes reportoarbok og en fortegnelse over en boksamling teateret har kjøpt.
Vårt største teaterarkiv er selvsagt Trøndelag Teater. Det teller 212 esker og er svært innholdsrikt. Her finnes i tillegg til manus og noter, program og diverse reklamemateriell, avisutklipp, omfattende korrespondanse, styresaker og fagforeningssaker. Krigsårene 1940-1945 var en dramatisk tid for teatret, da teatersjef Henry Gleditsch ble henrettet av nazistene i 1942. Arkivet inneholder en god del korrespondanse og avisutklipp relatert til dette. Det finnes også en del scenemodeller fra Trøndelag teater. De befinner seg ved NTNU Dorabiblioteket.
Teatersjef Henry Gleditsch i rollen som Dr. Relling i «Vildanden», 1942. Dette er det siste bildet av Gleditsch før han ble henrettet 7. oktober 1942. F-II-Digital-5602
Vi har også andre arkiv relatert til teaterhistorie som det er verdt å liste opp:
A-0046, Eli Ansteinssons arkiv. Eli var aktiv på mange fronter innenfor kulturlivet og forfattet deriblant flere teaterhistoriske skrifter. Arkivet etter henne inneholder bl.a. korrespondanse til og fra aktører i teaterbransjen, korrespondanse i forbindelse med utgivelser, avisartikler og notater til taler og foredrag.
A-0101, Fredrik Barbe Wallem. Wallem var kunsthistoriker og direktør for Nordenfjeldske kunstindustrimuseum fra 1920-1945. Arkivet inneholder teaterhistorisk materiale og en del teaterprogram fra 1938-1939.
A-0119, Victor Huseby. Huseby var teatersjef på Trøndelag teater fra 1951-1966. Han benyttet veldig tidlig fargefilm og fotograferte 153 oppsetninger fra han startet ved Trøndelag Teater i 1937 til 1966.
A-0132, Hjorten. Sesongbasert revyscene i Ila i Trondheim, 1867-1961. Arkivet dekker perioden 1896-1955 og inneholder flere manus, viser, noter, program og plakater.
A-0180, Edvard Bull. Bull var professor i historie ved Norges lærerhøgskole i Trondheim fra 1963-1981 og rektor på samme sted fra 1966-1969. Skriver i 1969 om Trøndelag Teater.
A-0186, Jon Suul. Suul var lensmann på Levanger og intiativtaker til Spelet om Heilag Olav.
A-0189, Ole Øisang. Øisang var aktiv som pressemann i over 50 år, men var også en ivrig skribent utover jobben som journalist og redaktør. Han skrev flere bøker og småskrifter, og i 1962 gav han ut boka «Trøndelag teater gjennom 25 år». Arkivet etter Ole Øisang inneholder bakgrunnsmateriale for boka om Trøndelag teater.
A-0277, DKNVS, Tre brev fra Gustav Wilhelm Selmer til DKNVS som omhandler sørgehøytidligheten etter avdøde kong Karl Johan i 1844.
A-0284, Egil Lorck, Skuespiller ved Trøndelag Teater. Arkivet inneholder opptak afra forestillinger hvor Lorck medvirket.
A-0404, Martin Enger. Privatpraktiserende arkitekt og lærer ved NTH og Den Tekniske Aftenskolen. Tegnet i 1932 utkast til ny inngang ved Trondhjems Teater og deltok i 1906 i konkurransen om nytt teaterbygg ved Den Nationale Scene i Bergen.
FA-0035, Hilfling. Arkivet inneholder bilder fra Trøndelag teater, studentrevyer og fra eldre teater.
FA-0041, Roar Øhlander. Fotograferte for Trøndelag Teater fra 1975-1998. Arkivet er foreløpig ikke søkbart i Arkivportalen, men omfatter ca 150 forestillinger.
I 1889 eller 1890 hadde handelsmann Peter Edvard Evensen (2.6.1853-6.4.1932) gått til anskaffelse av et «detektivkamera». Han tok bilder av sin egen familie, bedrift og bosted. I tillegg tok han bilder fra bylivet i Trondheim, med bilder fra blant annet Torvet, St. Olavs gate, Kongens gate og Prinsens gate. Samlet gir bildene et lite innblikk i hverdagslivet i Trondheim mot slutten av det 19. århundret. Seks runde glassnegativer med plass til seks bilder på hvert glass ble gjenfunnet i arkivet etter Evensens datter, Gunvor Evensen, og er de eneste bildene vi har i våre samlinger fra denne typen kamera. I tillegg ble det funnet en del papirbilder som er tatt med samme kamera, men glassnegativene til en del av disse har gått tapt. Blant disse er det også et par bilder fra Levanger kirke og fra et landsted som vi ikke vet hvor er. Kanskje er det fra samme reise i Nord-Trøndelag? Alle bildene er i dag gjort tilgjengelig i gunnerus.no, og vi har stedfestet de fleste av bildene.
Én av de seks glassplatene som ble funnet. To bilder viser Evensens jernvareforretning i St. Olavs gate 7. De fire øvrige er gatebilder fra nærområdet. Se gunnerus.no for mer om de enkelte bildene.
Evensen hadde kjøpt et Geheim-Camera produsert av C. P. Stirn. Kameraet var i produksjon fra 1886 til 1892. Et lite album i arkivet bekrefter at det var denne typen kamera Evensen eide. Kameraet var konstruert slik at man kunne bære det med en snor rundt halsen hengende på brystet med kameralinsen stikkende ut av frakken og med snor ned i bukselomma som utløsermekanisme. Bildene til Evensen er av variabel kvalitet, med enkelte feileksponeringer. Vi kjenner til få bilder tatt med denne typen kamera i Norge, men Carl M. Størmers snikfotografering på Karl Johans gate i Christiania tatt fra 1893 og utover, er kanskje kjent for en del. Størmers bilder oppbevares av Norsk Folkemuseum og er tilgjengelig via digitaltmuseum.no.
Forside av fotoalbum C. P. Stirn. Albumet består av seks sider med plass til seks bilder på hver side, totalt 36 bilder.
Jens Peter Evensen (1886-1909) på trappa utenfor Kongens gt. 66.
Det er med stor sikkerhet vi kan si at fotografen må være handelsmann Evensen og at mange av bildene trolig er tatt i 1889 eller 1890. Eksempelvis ser vi på flere av bildene en liten gutt som kan være rundt tre-fire år gammel. Dette stemmer godt med Evensens sønn Jens Peter som ble født 1. oktober 1886. Sønnen reiste senere til sjøs og døde 22 år gammel da han i 1909 falt overbord fra skipet Ivanhoe og druknet i Grimsby, England. De to jentene er trolig storesøstrene Hjørdis (f. 1882) og Hildur (f. 1883). Evensens forretning i St. Olavs gate 7 eksisterte også bare i få år rundt 1890, og de bodde i 1890 i Kongens gate 66 som er fotografert flere ganger.
Mann i Prinsens gate sett mot nord med Arbeiderforeningen (Kongens gate 19) på venstre side.
To kvinner og to jenter stående i samtale på Torvet. Til høyre ses Stiftsgården (Munkegata 23), Munkegata 21 og J. M. Dørums manufakturforretning i Kongens gate 18.
Den nye jernvareforretningen, leiligheten i Kongens gate 66 og hans nyinnkjøpte detektivkamera gir et bilde av en mann på vei opp og frem i verden, men allerede i 1892 er Evensen og familien oppført i adressebøkene med Kirkegata 58 som bostedsadresse og forretningen ser ut til å være borte. Evensen har altså måtte avvikle sin jernvarehandel og flytte til en rimeligere leilighet i arbeiderstrøket i østbyen, og familien flyttet flere ganger de påfølgende årene. Han ser ut til å ha jobbet seg som bokholder for en jern- og malervareforretning mesteparten av sin yrkeskarriere etter dette. Da han døde i 1932 bodde familien i Elgesetergate 13. Evensen var for øvrig en nær venn av Adolf Øien. Da Evensen giftet seg var Øien forlover, og senere var han gudfar til flere av Evensens barn. Øien var gift med Evensens søster, Karen Emilie.
Kvinne og tre barn på trappa utenfor Kongens gate 66. Trolig Jette Evensen med barna Hjørdis (f. 1882), Hildur (f. 1883) og Jens Peter (f. 1886).
Dette er historien om prosjektet fra 1960-årene hvor tilstanden til mer enn 200 marine betongkonstruksjoner langs hele norskekysten ble undersøkt i løpet av årene 1962 til 1968. De marine betongkonstruksjonene ble undersøkt over og under vann, prøver ble tatt og de ble fotografert. All denne dokumentasjonen ligger nå bevart i arkivet «Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann».
Prosjektleder Odd E. Gjørv og kollega kledd i dykkerutstyr. De omfattende undersøkelsene av betongkaiene langs Norskekysten omfattet også undersøkelser av kaiene fra undersiden. Dette medførte at dykkerutstyr måtte tas i bruk. (se side 18 i boken: «Durability Design of Concrete Structures in Severe Environments, second edition 2014).
Prosjektet førte frem til en sluttrapport som ble skrevet på engelsk. Dette fikk avgjørende betydning for at resultatene fra prosjektet ble lest og forstått også i utlandet.
Til venstre: Forsiden til rapporten («Durability of Reinforced Concrete Wharves in Norwegian Harbours») som ble utgitt på engelsk I 1968 og som fikk så stor betydning i valg av betong offshore, og slik også for Norges oljealder.
Konklusjonene fra prosjektet førte frem til beslutning om å benytte betong som byggemateriale nasjonalt og internasjonalt i oljeplattformer offshore.
Konklusjonene og anbefalingene fra de norske feltundersøkelsene var også med på å danne det tekniske grunnlaget for det nye internasjonale regelverket for offshore betongkonstruksjoner som ble utarbeidet av FIP i 1973 og som senere ble adoptert både av Det Norske Oljedirektorat og Det norske Veritas i 1976.
Den første betongplattformen («Ekofisktanken») på norsk sokkel sto ferdig i 1973. Dette var et pionerarbeid som ledet frem til at et konsortium av norske selskaper umiddelbart etterpå fikk den første bestilling på en «Condeep» fra Mobil. Senere er det bygget 27 betongplattformer som alle har bidratt til en teknisk-økonomisk utvinning av gass og olje på norsk sokkel. Dette var ifølge Norsk oljemuseum tidenes største eksportkontrakt for norske selskap.
Den første offshore betongplattformen, Ekofisktanken, på vei ut fra Stavanger i 1973. Dette representerte et vendepunkt i bruken av betong offshore under røffe forhold.
Erfaringene fra bruk av betong i utsatte miljø har senere har også vært med på gi Norge en særstilling når det gjelder kompetanse på bruk av betong i utsatte miljø.
Den norske Unesco-kommisjonen for opptak til Norges dokumentarv la til grunn at dette arkivet har høy samfunnsrelevans som teknisk-vitenskapelig forskningsarkiv, er en unik kilde for å studere tidlig norsk offshore- og betongindustri, og med det starten på det norske oljeeventyret. Videre er det et viktig bidrag når norsk oljehistorie skal skrives.
Diplomet som ble delt ut i Oslo 2. desember 2014 i anledning lanseringen av nye opptatte dokumenter til Norges dokumentarv.
Slik prosjektleder fra den gang professor Odd E. Gjørv sa: «Resultatene av dette forskningsprosjektet skulle senere vise seg å få langt større betydning enn det som den gang var mulig å forestille seg»
Portrett av prosjektleder professor em. Odd E. Gjørv. Født 5. februar 1935 død 16. februar 2016, Trondheim.
Utviklingen med bruk av betong i sjøvann går videre.
Odd E. Gjørv var involvert i mange internasjonale prosjekter, fikk en rekke internasjonale priser og var komitemedlem i de mest anerkjente faglie foreninger.
Noe av det siste han var involvert i som kan nevnes er utvidelse av byen Singapore på påler av betong.
Kilder:
Odd E. Gjørv pers. med.
Arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/Tek-0060
Arkivet: Odd E. Gjørv – Tek-0059 Odd E. Gjørv
Gjørv, Odd E.: «Durability of Reinforced Concrete Wharves in Norwegian Harbours (1968) Ingeniørforlaget A/S Oslo 1968.
Kulturrådet: Arkivet etter Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann, http://www.kulturradet.no/vis-mowartikkel/-/mow-norsk-utvalg-for-betong-i-sjovann-1962-2001
“Arkitektur er menneskets kamp med tyngdekraften for forming av omgivelsene til stimulans av menneskets aktiviteter – fysiske som åndelige – alene og i samfunn.” sitat hentet fra oppgaven “Et sted for stillhet” gitt av Bente Moe 12.05.1988, privatarkiv A-0383
Berent Andreas Moe, (30.07.1923 Kristiansand – 23.12.2008 Trondheim) brukte gjerne kallenavnet Bente, som han fikk i 3-årsalderen, i sitt arkitektyrke, som visesanger, viseforfatter, akvarellmaler, TV-skuespiller og kostymetegner. Bente Moe var sønn av tobakksfabrikant Peter Johan Moe fra den kunstneriske militærslekten Brun, og Lilly Samuelsen som kom fra Bergen og slekten Friele. Lilly var også kunstnerisk anlagt og en bror av henne hadde utdannet seg til arkitekt. Bentes far var offiser og idrettsmann og en fetter av Bente, Ferdinand Bie, tok olympisk gull i 10-kamp i 1912.
Bente startet på folkeskolen fjorten dager etter at han fylte seks år. Her gikk han bla i klasse med Halvard Rieber Mohn. Etter middelskolen, latinskolen i Kristiansand og artium i 1942 ble det ingen russetid for vennene satt i konsentrasjonsleir. Bente var i denne perioden formann i gymnasiesamfunnet Idun og teatersjef og hovedrolleinnehaver i Idun Teater. I “krigssemesteret” 1942/43, da NTH og Akademiet i Kbh var stengt, ble det et venteår med handelsgym. Bente fikk konstatert Narkolepsi i løpet av dette året, noe som gjorde det vanskelig å lese mer enn noen sider av gangen og som er uhelbredelig, men fullførte handelsgym, og fra 1944 til 1946 ble det bygglinjen ved Statens Håndtverks- og kunstindustriskole i Oslo, med et avbrudd våren 1945 da Bente satt på Grini. Fredsvåren deltok Bente som hjemmefrontsoldat i vaktstyrkene for Ilebu og på Fornebu og fikk senere krigsmedalje.
Etter først å ha tatt 1-avdeling, “10-kampen”, på ett år kunne Bente starte i 2. klasse ved NTH, i samme kull som sin venn Helge Abrahamsen, Per Andersen og Thor Skjånes, senere Asplan. Da flere viktige lærerstillinger var ubesatt, Sverre Pedersen hadde permisjon bla ble faget til Erling Gjone “Eldre Norsk Byggekunst” og hans ekskusjoner viktige.Gjennom Steener-Lenschows legat ble det seminar i Helsingør hvor Sten Eiler Rasmussen betydde mye for studiet videre. I sitt 4. studieår ble Bente vit. ass hos prof. Odd Brochmann i faget Byggekunst II sammen med Herman Krag. Bente Moe deltok på UKA tre ganger som skuespiller på revyene Fandango, Domino og Akk-a-mei, hvor han også var instruktør.
Etter endt utdannelse ble Bente ansatt hos arkitekt Nils Holter og, etter et halvt år, som overlærer for første arkitektstudieår ved SHKS i 1953. Målet var opprettelsen av AHO (1966) som arkitektskole i Oslo med høyskolestatus. Bente fikk her professorkompetanse ved søknad Forskningsrådet med tema: “Den særegne arkitektur som preger Agderfylkene,- hvordan bevare denne egenart.”
Solsiden med «Buene» i Risør, oppmålt i 1978
Fra 1968 underviste Bente Moe ved Ås i frihåndstegning, teknisk tegning, byggekunst på landsbygda og totalprosjektering av gårdsanlegg. Han hadde også veiledning for diplomkandidater. Bente praktiserte gjennom alle år som arkitekt, parallelt med å undervise ved NTH, SHKS, NLH og tilbake til NTH. Han ville tegne og prosjektere selv og ikke bare administrere. Av større prosjekt er svømmehall/folkebad i Kristiansand i 1971, forsøksgård i Fana for Sildeolje- og sildemelindustriens Forskningsinstitutt i 1970/73 og samfunnshus i Melbu 1978/80.
Som sine viktigste inspirasjonskilder har Bente nevnt alle stipend han fikk som ga mange internasjonale kontakter slik som British Council Legat 1952-1953, Finsk Statsstipendium 1958, Blom Kunstnerstipendium 1964, Oslo By’s Stipendium 1965, CIAM 1951, NAVF 1967 og Blom 2. gang i 1979, Kunstnerforeningen, reisestipend 1994 og CIGR til Ungarn, USA og Mexico. I tillegg foredrag i norden i Åbo ved Porthaninstituttet om byers egenart, på Fyn om regulering og overalt i Norge om arkitektur i landbruksmiljø. Som reiseleder for mange ekskusjoner til Italia, USA, Canada og Østerrike og som deltager til Sibir og Moskva, Kina, Egypt og Malta. Bente var og innom institutt for form og farge på NTH, som lærer for 1. studieårs arkitektstudenter.
Arkitektur i landbruksmiljø ble tema da Bente i 1983 (-1993) begynte som professor ved Byggekunstinstituttet på arkitekturfakultetet ved NTH. Dette skulle omfatte “komplekse bygg” som gårdsanlegg, hytter, grendehus og reguleringsplaner og bygge på tverrfaglige erfaringer. Bente publiserte utallige artikler bla i “Byggekunst”, “Bonytt”, “Hytteliv”, “Fortidsvern” og “Arkitektnytt” og hadde mange innlegg i og omtaler i pressen og i bøker. Hans egne publikasjoner: “Stolpe, stav og laft” NLH 1968, “Landskap og menneskeverk”, “Kosmos eller kaos, Bergen som bymedium”1970, “Vern og Vøling av gamle hus” A-vernåret 1975, “Arkitekturvern på bygdene” 1975, “Byggeskikk” 1984, “Bevaringsplan for Drøbak” 1976 og “MOLT”1997, et miljøundervisningsopplegg om landbruket i Trondheim har alle blitt mye brukt i undervisning.
Bente mottok alene og i team minst tolv arkitekturpriser og venstres upolitiske miljøvernpris i 1980, for 25-års arbeid for å bevare gamle og tradisjonsrike bygninger og byggeskikker i by- og bygdemiljøer. Det omfattet bla den gamle bebyggelsen på sørlandet. Han var formann i foreningen Visens venner hvor han både skrev og illustrerte sanger i nært samarbeid med Otto Nielsen. I TV-serien “På tokt med Mathilde” fra 1962, var han sjørøver, tegner, forfatter og kaptein.
Kilder:
NTNU Universitetsbiblioteket, A-0383 Berent Andreas (Bente) Moe
Darres gate fikk navn av Henrik Mathiesen. Foto: Dag Nilsen/NTNU UB
For litt over 100 år siden annonserte Adresseavisen «Stor forestaaende gatedåb i Trondhjem». Deler av Strinda var blitt innlemmet i byen 1893 på grunn av stor befolkningsøkning rundt århundreskiftet. Til tross for stor spedbarnsdødelighet og emigrasjon til Amerika, økte Trondheims innbyggertall fra ca. 20.000 i 1860 til ca. 50.000 i 1920. En rivende utvikling med økonomisk vekst og nye arbeidsplasser gjorde det mulig for mange flere å finne et utkomme i byen.
Gater uten navn
Det ble utlyst en skandinavisk konkurranse, og byplanen fikk sin endelige form i 1912 etter tilrettelegging av avdelingsarkitekt og byplanlegger Sverre Pedersen. Navnegivningen av de nye gatene i Trondheim og Strinda var sterkt forsinket. Dette skapte vanskeligheter for postvesenet og andre som skulle finne fram. Hvordan skulle man finne fram til «Første tverrgate», «Nyregulerte gate» eller gater som bare hadde numre? Det fantes for eksempel fire Aas-veier som skapte forvirring: Gamle, Øvre, Nedre og Nye Aasvei.
Hvor håpløs situasjonen var kommer fram i Adresseavisen 22.10.1914, der det gjengis et brev fra Huseierforeningen til Trondhjems magistrat og formandskap. Foreningens medlemmer mente det var på tide å sørge for gateskilt og for å navngi nye gater. Det var altfor vanskelig å finne innbyggerne som bodde i de navnløse gatene, og å finne gater når de hadde uleselige skilt.
Henrik Mathiesen (1847-1927). Foto: NTNU UB
Gatenavnkomiteen, som ble nedsatt allerede 1909, hadde disse medlemmene: bankdirektør og jurist Karl Emil Bryn (1923-1925), journalist i Ny Tid Olav Scheflo (1883-1943), arkivar Kristian Koren (1863-1938) og bibliotekar ved DKNVS og arkeolog Theodor Petersen (1875-1952). Formann var borgermester Hans Jørgen Bauck (1861-1926).
Særlig i Østbyen var det mange navnløse gater. I følge mandatet skulle komiteen døpe delvis bebygde gater i Østbyen og gateløp som var stukket ut og ennå ikke bebygd. Noen «gamle» gater skulle få nye navn. Endelig behandling skulle skje i bystyret.
Oppgaven gikk til Henrik Mathiesen
Borgermesteren skrev så et brev i 1913 til Henrik Mathiesen (1847-1927):
«Det gjælder at skaffe en del nye gatenavn i gamle Nidaros. Jeg tænker mig, man vil begynde at lete efter navn som har tilknyt.til vor historie, specielt Nidaros. Og da du kjender denne bedre ende nogen annen, vil jeg be dig skjænke mig en del navn av nævnte beskaffenhed. Av veien vil det vist ikke være, om du tilføier de data som retfærdiggjør navnet. — Pøblikum er utlålmodig efter navningen. Med hilsen Bauck.»
Henrik Mathiesen var lokalhistoriker og en aktet mann i byen. Han hadde en livslang interesse for Trondheims topografi og historie. I sin innledning anvender han disse kriteriene for gatenavnene:
«1. Efter motiv fra byen og bygdens tidligste tid. 2. Efter overlevninger fra sagatiden. 3. Efter mænd fra det nye Norge 1830 til 1900».
Kart over Trondheim 1893
Etter Mathiesens ønske skulle byens gatenavn være «som et galleri» som befolkningen kunne peke på og gjenkjenne med glede og stolthet. Han ønsket å hedre et navn i hver kjent og betydelig slekt fram til 1900. På denne måten har vi fått Bugges gate, som er oppkalt etter Peter Olivarus Bugge (1764-1849), biskop i Trondhjem og stortingsmann. Essendrops gate er oppkalt etter stiftsprost og sogneprest i Strinda og Domkirken, Bernhard Ludvig Essendrop (1812-1891). Falsens gate er oppkalt etter rådstueskriver Carl Valentin Falsen (1787-1852), som førte pennen da Trondheimsborgernes brev om selvstendighet og egen grunnlov ble skrevet til prins Christian Fredrik februar 1814.
Forslaget ble vedtatt 1915
Magistrat og formannskap mottok «Motiveret forslag til 145 gadenavne i Trondhjem» mars 1914. Den 5.januar 1915 ble forslaget vedtatt med mindre endringer. Områdene som fikk nye gatenavn var den vestlige bydel til Elgeseter gate, Innherredsveien til Lade, Elgeseter gate til Blussuvollsbakken, fra Blussuvollsbakken til Innherredsveien og «hovedbyen». Med i «hovedbyen» regnes Museumspladsen, Schirmers gate, Vilhelm Storms gate, E.C. Dahls gate, Hans Hagerups gate og Bernhard Getz’ gate. De fire «Aas-veier» ble omdøpt til Gamle Åsvei (som før), Byåsveien (før Nye Åsvei), Bryns vei (før Nedre Åsvei) og Dyrborgveien (før Øvre Åsvei).
Fra arkivet: Innledningen til Henrik Mathiesen forslag til gatenavn
Folketidende kunne 23.01.1915 kunngjøre at formannskapet hadde vedtatt følgende nye gatenavn:
«I Østbyen: Ladebækken, Vanvikens gt., Leksvikens gt., Mosvikens gt., Tautras gt., Bernhard Getz gt. (i Getzlien), Eilert Sundts gt., Asbjørnsens gt., Landstads vei, Tidemands gt. og Casparis gt. I «Sydbyen»: Schwachs gt., Mauritz Hansens gt., og «over Hermansens have» Helmer Lundgreens gt. (øst – vest).»
Strinda fulgte etter
I Dagsposten 09.05.1917 skrev man at Strindens formandskap holdt møte 8.mai 1917 for å finne nye gatenavn til Strinda.
«Formandskapet besluttet at Komiteen for gatenavne i Strinden skulde tilkalde litterat Henrik Mathiesen som sakkyndig».
Dermed fikk Mathiesen også oppgaven med å finne nye gatenavn til Strinda.
Det var ikke tilfeldig at Mathiesen, vår første byhistoriker, fikk disse oppdragene. Han hadde tidligere gjort seg bemerket gjennom en viktig artikkel i Historisk Tidsskrift om byens
Henrik Mathiesens vei på Rosenborgsletta. Foto: NTNU UB
middelaldergater og -veiter, og gjennom en serie artikler i Dagsposten 1903 om gatenettets historie i Trondhjem; «Ældre og nyere Gader og Veiter i Trondhjem». Han fikk sin egen gate oppkalt etter seg på Rosenborgsletta.
Kilder:
Privatarkiv 1: Henrik Mathiesen. NTNU Universitetsbiblioteket.
