Kategori: Manuskript

130-årsjubileum for Aslaug Vaa (1889 – 1965)

Innleggsforfatter Av Kari Anne Bye
Publiseringsdato 23. august 2019

Frå Telemark til Wisconsin – Om å omsette ord om kjærleik

På tide med eit lite Aslaug Vaa-jubileum! 25. august er det 130 år sidan forfattaren Aslaug Vaa vart fødd i 1889 i Rauland i Telemark.
I høve dagen feirar vi med eit dikt frå spesialsamlingane våre.
Vaa er mest kjend som lyrikar, men ho skreiv og skodespel, essay, avisartiklar og omsettingar. Den fyrste diktsamlinga hennar, Nord i leite, kom i 1934. I dikta sine skriv Vaa om dei nære, handfaste tinga, om furua og kornet, om stiar og om steinar, men og om dei store, om draumar, om lengt, om kjærleik. Ho skriv så nært på naturen, og så nært på naturen i menneske. Skrivemålet til Vaa liknar telemarksmålet hennar, og ho bruka lokale ord og uttrykk. Men korleis omsett ein dette? Kva ord skal ein bruke om naturen, om kjærleiken, om hugen? Døme på dette kan vi sjå i Gunnerusbiblioteket si manuskriptsamling. Her har vi fleire av dikta til Vaa omsett av Einar Haugen. Einar Haugen (1906-1994) var ein kjend norskamerikansk språkforskar, mellom anna kjend for Haugens norsk-engelske ordbøker og forskinga si på Oppdalsmålet. Desse dikta er trykka på brevpapir frå The University of Wisconsin, der Haugen var fram til 1964. Da vart han professor ved Harvard University. I denne vesle manuskriptsamlinga kan ein sjå ulike versjonar av Vaas dikt, og ein kan sjå noko av den prosessen Haugen har vore i og kva slags val han har tatt, og endra på, i omsettingsarbeidet.

«Letter on a Bat’s Wing» or «Winged letter»?
Dømet valt her er «Skinnvengbrev» frå Nord i leite (skinnveng = flaggermus). Her er to versjonar frå Einar Haugen, «Letter On a Bat’s Wing», og «Winged Letter». Vaas originaldikt ligg nedanfor. I «Skinnvengbrev« kan ein sjå frykta for å bli forlaten, smerta i tanken på at den ein vil ha ikkje vil ha ein, og den store gleda i å sjå at han vil. Alt dette spegla i naturbilete. I «Letter on a Bat’s Wing» ser ein Haugens utstrykingar og endringar i teksten. Det ser ut til at «Winged Letter» er ein seinare versjon, da den har fleire av dei endringane Haugen har notert i «Letter on a Bat’s Wing». Utfordringa her er å finne dei rette orda for å skildre stemning og innhald, men på same tid ta omsyn til rim og rytme i originaldiktet.

«Winged Letter» ser ut til å vere ein seinare versjon enn «Letter on a Bat’s Wing».
(Vaa omsett av Haugen)

Aslaug Vaas originaltekst, «Skinnvengbrev», henta frå fyrsteutgåva av Nord i leite, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1934.

Om ein samanliknar desse to versjonane er sjølvsagt endringa i tittel noko ein legg merke til. Vaas tittel, «Skinnvengbrev», er så kort, berre eitt (samansett) ord, berre tre stavingar. Men om ein vil få med heile meininga på engelsk må ein bruke fleire ord, som i versjonen med «Letter on a Bat’s Wing». Ein ser at versjonen med «Winged letter» er lettare, og på den måten likare originaltittelen, men på same tid får ein med fokuset på vengane, men mister dimensjonen med sjølve dyret, skinnvengen. Elles kan ein sjå mykje av Haugens arbeid med å få rim, rytme og flyt til å gå opp. Eit grep han gjer for å få rima til å gå opp kan vi sjå i fyrste og andre linje, andre vers. Der Vaa rimar på «venta» og «henta», har Haugen lagt inn eit «that we’d go riding» for å få det til å rime på «biding». Elles kan ein sjå at han prøver ut ulike ordval. Til dømes i siste del, kor Vaa skriv «- det var så stilt og det brusa i liv» har han både bruka «- so quiet here, and such pulsing life» og «–So still it was, and such throbbing life». Dokumenta viser og at Haugen har skrive to ulike titlar på sjølve diktsamlinga Nord i leite: Hills to the North og In northern hills.

Dette er berre eit lite døme på korleis ein kan sjå prosessen til ein omsettar eller gjendiktar i papira han etterlet seg. Gunnerusbiblioteket har manuskriptsamlingar og boksamlingar etter fleire norske forfattarar, som kan vere interessante kjelder i undersøkingar av forfattarskap, forfattarar, og prosessen deira. Dorabiblioteket har arkivet etter Einar Haugen, og fleire hundre andre privatarkiv. Desse kan brukast som kjelder for undersøkingar i mange ulike fagretningar.

Og heilt til slutt: Ei hjarteleg anbefaling om å lese Aslaug Vaa! (Bøkene hennar finn ein nemleg og hos universitetsbiblioteka).

Kjelder:
Nytt norsk forfatterleksikon, Vaa, Aslaug, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1971
Gulliksen, Øyvind T.. (2009, 13. februar). Einar Haugen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://nbl.snl.no/Einar_Haugen
Rottem, Øystein. (2009, 13. februar). Aslaug Vaa. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://nbl.snl.no/Aslaug_Vaa
Vaa, Aslaug, Nord i leite, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1934
Vaa, Aslaug, 1889-1965, [Dikt] [manuskript]. 1935. – [11] bl., Dikter fra Nord i leite, oversatt til engelsk av Einar Haugen. 1 05a079925- kat 2005-08-29 GUNNERUS XA Fol. 787

Klassisk Litteratur Litteraturhistorie Manuskript UBrss Ukategorisert

«Det skjedde i de dager…» – En liten Julehilsen fra Spesialsamlingene

Innleggsforfatter Av Alexander Lyngsnes
Publiseringsdato 21. desember 2018

"Carmina De Nativitate et Resurectione Christi nec non de Spiritu Sancto" fra 1719, skrevet av Conrad Sass. En liten diktsamling om jesu fødsel, liv, og gjenoppstandelse. — «Carmina De Nativitate et Resurectione Christi nec non de Spiritu Sancto» fra 1719, skrevet av Conrad Sass. En liten diktsamling om jesu fødsel, liv, og gjenoppstandelse.

Nå står den glade høytid for dør, og i bibliotekets spesialsamlinger tenkte vi å skrive en aldri så liten juleblogg, som en gave fra oss til dere for året som har vært. Mens samlingene våre bugner over i materiale som diskuterer de teologiske aspektene ved Jesu fødsel, hvilke historiske begivenheter som skjedde samtidig, og utredninger om jule-evangeliet så ønsket vi å finne noe som fanget selve juleånden.

Forside av "Comoedia de Nativitate Salvatoris Christi". Petrus Fossius. 1698. — Forside av «Comoedia de Nativitate Salvatoris Christi», Petrus Fossius, 1698. Foto: NTNU UB.

Etterhvert kom vi over et skjønt lite manuskript av Petrus Fossius , trolig en latinisert form av Peder Foss. Dette ser ut til å peke mot Peder Laurids Foss (1637-1703), en lege og skoleforstander som levde i Sorø i 1698, hvilket samsvarer med sted og tidspunkt for når manuskriptet ble skrevet. Stykket er sirlig pyntet med en flott forside, og et bilde av en veldig kjent kjernefamilie, samt en inskripsjon på hebraisk,

Manuskriptet inneholder mange av de sedvanlige scenene vi er vant med fra juleevangeliet; manntallet, Maria og Josefs ankomst til Betlehem, engelen som møter sauegjeterne ute på jordene, og de tre vise menns gaver. Det er usikkert hva intensjonen til Fossius for manuskriptet var. Teksten ser ikke ut til å ha vært trykket, og dekorasjonene tyder på at det var en verdsatt tekst. Dersom dette er skrevet av skoleforstander Foss kan det hende teksten var ment å oppføres ved skolen, eller at den ble lest opp høyt for elever.

Forfatterens hyllest til Musen. Foto: NTNU UB. — Forfatterens hyllest til Musen som inspirerte ham. Foto: NTNU UB.

En riktig god jul fra oss i spesialsamlingene.

Kilder:

Fossius, Petrus. Comoedia in Nativitatem Salvatoris Christi. Sorae, 1698.

Norrie, Gorden. Laurids Foss i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 17. december 2018 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=289606.

Sass, Conrad. Carmina de Nativitate et Resurectione Christi nec non Spiritu Sancto. 1719.

Lokalhistorie Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Nordens lys er slukt». Biskop Gunnerus siste reise

Innleggsforfatter Av Sølvi Løchen
Publiseringsdato 10. september 2018

2018 er det store 300 års-jubileet for biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) fødsel, og Gunnerusbiblioteket er blant byens institusjoner som har markert jubileet. Biskopen døde den 25. september 1773. Det er kjent for mange at biskopen døde på en visitasreise til Møre og Romsdal, men under hvilke omstendigheter? Vi har førstehånds kunnskap om denne reisen takket være hans gode venn gjennom mange år, historikeren og medstifteren av DKNVS, Gerhard Schøning (1722-1780). – Og hvem bodde i Gunnerus hus i Dronningens gate, og hvordan gikk det med dem?

Lungebetennelse og avbrutt reise

Gerhard Schøning hadde forlatt Trondhjem i 1765 for å tiltre en professorstilling ved Sorø Akademi. I begynnelsen av 1773 fikk han en bevilgning på 500 riksdaler av kongen i København for å foreta en studiereise til Norge og lete opp fortidsminner og oldsaker. I juni 1773 ankom Schøning sammen med sin kone til Trondhjem. Samtidig forberedte biskopen seg til en visitas-reise. Reisen ble forsinket på grunn av et selebert besøk i Trondhjem av prinsesse Lovise og prins Carl av Hessen, stattholder i Norge fra 1772.

Biskopen var i 1773 en nedslått mann, som tenkte på å flytte tilbake til Christiania. Han hadde mistet sine støttespillere i København og fikk verken iverksette reformasjonsarbeidet ved Københavns universitet eller utvikle planene om et norsk universitet.

Den 11.august 1773, tidlig om morgenen, seilte selskapet ut fra Nidelvens munning med Gunnerus i spissen. Schøning skriver at han gledet seg over å kunne «nyde så brave og ypperlige Mands Selskab». En tredje vi kjenner i reisegruppen var biskopens unge famulus (kontorist), student Esten Steen, som bodde i biskopens hus.

Reisen foregikk for det meste til sjøs og i dårlig vær. Biskopens plikter styrte til enhver tid hvor og når reisen gikk, og Schøning skriver at hans undersøkelser ofte kom i annen rekke. Før ankomst til Kvernes ble biskopen syk med forkjølelse og mageonde. Han ble litt bedre, og reiste videre til Kristiansund. Schøning skriver i brev til Suhm at Gunnerus måtte holde sengen fra lørdag til onsdag, og sykdommen fortsatte fra onsdag til lørdag. Til Schønings og «det øvrige Selskabs største Bedrøvelse» avgikk biskopen ved døden, antagelig av lungebetennelse, natt til lørdag 25.september, kl.03.00.

Etterspill

Gerhard Schønings kart over Kristiansunds-området 1773. «Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning.» 1968.

Biskopen ville sørge for sin søster og hennes barn på beste måte og ga Schøning og Steen instrukser i tilfelle han skulle dø. Søsteren drev husholdningen til Gunnerus i Dronningens gate. Senere viste det seg at gjelden var på hele 9000 riksdaler, og det var lite eller ingenting igjen. Gunnerus boksamling og andre gjenstander ble solgt på auksjon.

Schøning måtte avbryte både reisen og forskningen, og dro fra Kristiansund samme dag som Gunnerus døde. Han var tilbake i Trondhjem den 27.september, der han måtte fortelle den triste nyheten og ordne opp for biskopens husholdning på beste måte.

Hvordan gikk det med de som bodde hos Gunnerus i Dronningens gate?

Samtidig noterte domsognets klokker og biskopens famulus, Daniel Hveding, i sitt manntall og sjeleregister, at biskopen døde 25.september 1773 i Kristiansund, og ble begravet i Trondhjem 19.oktober. I manntallet, som ble ført i perioden 1768-1775, kan vi få overblikk over Gunnerus husholdning i Dronningens gate gjennom de siste 5 årene av hans liv.

Søsteren, enkefrue Christina Gunnerus etter skipper Brohier, og hennes to døtre, Anne Agatha og Elisabeth Benedicta flytter til Apotekerveita. Her er de oppført uten tjenerskap. Schøning forsøkte å skaffe henne samme vilkår som et reskript fastsatte for biskopers enker.

Listen over biskopens husholdning i Dronningens gate 1773 omfatter 16 personer, deriblant tjenere, en kusk og en budeie. Flere av biskopens medhjelpere bodde hjemme hos ham, i 1773 Jacob von der Lippe Parelius og student Esten Steen. Gunnerus underholdt andre unge studenter, blant andre en brorsønn, Niels Dorph Gunnerus, som fra han var 12 år bodde i huset (fra 1763). Han skrev senere en biografi over Gunnerus på latin. Personene ble spredt for alle vinder etter Gunnerus død, og Hveding noterer nye arbeidsgiver og boligadresser. Gjertru Hansdatter «Budeye» er tjener hos kjøpmann Oluf Tangen og kone Anna Karre i Dronningens gate. Henrich Joensen Kusk var tjener i Munke-Gaden hos stiftsamtmann Johan Wiibe von der Osten og Frue Wilhelmina Carolina. Enkemann Hans Olsen Skow tjente før hos Cammerråd R. Waager, flyttet til Baklandet og er nå hos Commandant Lerche.

I et gammelt manuskript ser vi hvem det var som bodde i Dronningens gate og hvordan det gikk med dem. Hvedings «Registratur over Domsognets Mandtal 1773-1775.» Se gunnerus.no.

Til slutt

Biskopen ble bare 55 år gammel, og hans for tidlige død skapte sorg i Trondhjem. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab gikk inn i en lengre periode med lavere aktivitet, og biskopens humør, kraft og arbeidskapasitet må ha blitt sterkt savnet. Mye av boksamlingen og annet materiale ble senere donert til Selskabet av de som hadde kjøpt det på auksjonen, og finnes i henholdsvis Gunnerusbiblioteket og Vitenskapsmuseet.

Som senere biskop Nordahl Brun sa i sin sang: «Vort Nordens Lys er slukt; Jeg vil ei synge meer.»

Biskop Gunnerus hus i Dronningens gate. Foto: NTNU UB

Referanser:

Hveding, Daniel. Registratur over Domsognets Mandtal 1768-1770, 1771-1773, 1773-1775. Manuskript i Gunnerusbiblioteket. Lest 2018-09-07. https://ntnu.tind.io/search?ln=no&p=mandtal&action_search=

Nordhagen, Rolf. Biskop Johan Ernst Gunnerus som naturforsker og hans forbindelse med Linné. S. 63-93. I: DKNVS Forhandlinger. (1960) b.33.

Schøning skrev brev til Suhm allerede 2.oktober 1773, der han forteller om omstendighetene rundt Gunnerus død. Nyerup. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter 1798.

Nyerup, Rasmus. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter. Kjøb. 1798.

Schøning, Gerhard: Reise som giennem en deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans majestæt Kongens bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning. Utg. av DKNVS. Første Bind. Trondhjem Adresseavisens bogtrykkeri, 1910.

Wille, Hans Jacob : Samling af Minde-Taler. Kjøb. 1805.

Schøning holdt minnetale over biskop Gunnerus 1774. Wille: Samling af Minde-Taler 1805.

Stikkord Biskop Johan Ernst Gunnerus, Gerhard Schøning, Johan Daniel Hveding

Kart Lokalhistorie Manuskript UBrss

Fortellinger om Armfeldt, Tordenskjold og Stor-Ingvald – det er 300 år siden den store nordiske krig

Innleggsforfatter Av Sølvi Løchen
Publiseringsdato 5. juni 2018

Carl Gustav Armfeldt. Foto: Wikipedia Commons

Det var mot slutten av krigen at grensen mellom Norge og Sverige ble utfordret av svenskene. Norge ble angrepet av Sverige i 1716 og 1718. Trønderhelten Peter Wessel Tordenskjold forsvarte Danmark-Norge nord for Strømstad i 1716, og svenske Carl Gustaf Armfeldt invaderte Trøndelag i 1718. Stor-Ingvald var soldaten fra Verdal som kjempet mot Armfeldts hær.

Den store nordiske krig 1700-1721: Krig mellom stormakter i nord

For 300 år siden kjempet de militære styrkene til kong Fredrik 4. mot kong Karl 12. for å bli Nord-Europas stormakter. Den dansk-norske kong Fredrik 4. ville sammen med Russland og Polen utnytte det de trodde var et svakere Sverige med den unge kong Karl 12. på tronen. Svenskene forsøkte først å erstatte tapet av land i øst ved å ta Norge gjennom beleiringen av Christiania i 1716, men uten å lykkes. Den dansk-norske hæren sto langs grensen mot Sverige i Østfold, klare til å forsvare landet. I Dynekilen nord for Strømstad sto så Norges største sjøslag. Peter Wessel (1690-1720) slåss tappert med sine 7 skip mot 29 svenske skip og vant.

På Gunnerusbiblioteket finnes Tordenskjolds journal over hvilke ordre han mottok og hvordan han utførte dem 1712-1714, og dessuten protokoller og journaler ført på skipene hans. Se Tordenskjolds ordre her.

Peter Wessel Tordenskjold med Hvide ørn i bakgrunnen. Foto: NTNU UB

Karl 12. forsøkte igjen å angripe Norge i 1718 med 40 000 mann. Han sendte styrkene til Østfold og Trøndelag. Da kongen falt for en kule på Fredriksten festning 11.desember 1718 var krigen mot Danmark-Norge tapt.

De svenske troppene i Trondheim måtte avbryte invasjonen og startet tilbaketoget over Tydalsfjellene midt på vinteren. Historien gjenfortelles hvert år i forestillingen «Elden» på Røros. Karolinernes anfører, general Carl Gustaf Armfeldt (1666-1736) mistet 3000 svenske soldater. Tilbake sto utallige ødelagte trøndergårder, nedbrent og frarøvet husdyr, mat og verdier. Trønderne sto fattige tilbake og led mye nød. Krigen hadde rammet dem hardt, og de hadde mistet alt. Sverige på sin side mistet omfattende landområder, og sin stormaktposisjon i Nord-Europa ved freden i Nystad 1721.

Tordenskjolds skip: «Kattegats skrekk»

Trønderen Peter Wessel ble adlet i 1716 med navnet Tordenskjold, og er blant Norges største helteskikkelser. Blant Gunnerusbibliotekets skatter fra den store nordiske krig er journalene og protokollene fra Tordenskjolds skip. Det var en stor del hans fortjeneste at svenskene ble jaget på flukt fra Dynekilen i 1716. Tordenskjolds skip som biblioteket har journalene til:

Snauen Ormen bygd i 1711, med en besetning på 46 mann og 5 kanoner.

Fregatten Hvide Ørn, bygget i 1711 med en besetning på 170 mann. Erobret fra svenskene 1715.

Ebenezer, sjøsatt 1709, det største krigsskipet Tordenskjold kommanderte, med 64 kanoner.

Løvendal, (Kattegats skrekk) en fregatt med årer bygd i 1712.

Laaland, som Tordenskjold førte til Norge 1718. Flaggskipet hadde en besetning på 350 mann.

Tordenskjolds signatur 1719 på brev i Gunnerusbiblioteket. Foto: NTNU UB

Armfeldt i Trondheim 1718: «.. vemodige sukk og tårer»

På kartet ser vi fiendens stillinger i Trondheim under svenskenes beleiring av byen 1718. Studer kartet bedre her

Magistratspresident og lagmann i Trondhjem Hans Jensen Collin (1682-1742) var invasjonens øyenvitne, og skrev et brev til sin «gunstige velynder» om forsvaret av Trondhjem by, datert 8.desember 1718. Omslaget på brevet har tittelen «Trondhiems Fortification og Ingenieur vesen 1718 – under krigen». Her får general Bugge sitt pass påskrevet. Collin beskriver hvordan fienden gjorde rent bord i Strindens prestegjeld og fogderi på den østre side av byen, «og det som mere forunderlig er, ja mistrøsteligt, passeret Bye-elven Nider-Aae kaldet, havende sitt utløp fra Selboe-Søen». Han kritiserer blant annet det norske forsvareret, som unnlot å rekognosere etter fienden langs byens elv på grunn av «Elvens storhed og hæftige Strøm paa denne Aarsens Tid», og forklarer at det ble anholdt i brev etter brev om forsterkninger av folk og kanoner, noe som aldri nådde fram. Det ble ytret anklager og hårde ord, og

**Plan over Tronhiems med dess Fæstning og over den SvenskeArme som lod see sig for Staden den 12. November 1718 : pinxit J.D. Berlin. Kopi av Henrik Mathiesen 1914. Foto: NTNU UB**

de mange falne og sårede frambrakte «vemodige sukk og tårer». Collin ga general Bugge skylden. Han hadde god grunn til å klage, da svenskene plyndret og ødela hans gårder i Strinda, samt brygger og naust i Trondhjem. Se Collins brev her

Stor-Ingvald på Levring gård: «.. inntil han døde»

Mens senere kilder bare gir en oppsummering om Ingvalds heltemodige innsats, så går offiser og antikvar Lorentz Diderich Klüver (1790-1825) mer detaljert til verks. Han kom fra gården Bunes i Verdal som var i hans yrkesmilitære slekts eie. Vi kan derfor regne med at han var nært tilknyttet fortellertradisjonen i Verdal. Han skrev ned sin «Antiqvariske Reiser» i 1818, nesten hundre år etter at Armfeldt måtte gjøre retrett.

Klüver forteller at det var en trefning ved Levring gård i Verdal mellom Værdalens Dragon-Compagnie og et svensk Corps på omtrent 500 mann. Klüver skriver videre (omsatt til bokmål): «Her skal det lenge ha stått et trekors der Stor-Ingvald falt. Etter at han ved forskjellige skudd i begynnelsen av trefningen hadde mistet begge føttene, krøp han lenge omkring og stakk folk og hester i hjel inntil han døde. Denne kjekke mannen var født husmanns-sønn under gården Levringen.» Krigen kommer oss nærmere inn på livet, og vi kan forestille oss den grusomme skjebnen til Stor-Ingvald (hvis historien er sann).

Lorents Diderich Klüvers håndskrift med historien om Stor-Ingvald befinner seg på Gunnerusbiblioteket og ble trykt i 1823. Foto: NTNU UB

Noen bøker du kan låne på Gunnerusbiblioteket om Armfeldt og karolinerne. Foto: S.Løchen

Litteratur:

Tordenskjolds skip. Wikipedia. Lest 2018-06-04

Carl Gustav Armfeldt. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02

Norsk forsvarshistorie. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02

Pollen, Geir. Armfeldts arme. Oslo, Gyldendal, 2014.

Øverland, A.O. Presten Thomas Jenssøn Collins opptegnelser om svenskene i Værdalen 1718. I: Fra en svunden tid: Sagn og optegnelser. S. 87-101. Kra 1888.

Klüver, J.V. Beskrivelse over den svenske Armees Tog 12.Sept. 1718. Særtrykk av Ny Minerva. april 1806. Kbh.

Løøv, Anders: General Armfelts felttog mot Trøndelag 1718-1719: En bibliografi. Særtryck ur Karolinska Förbundets Årsbok 1984.

Dybdahl, Audun og Ida Bull. Fra pest til poteter 1350 til 1850. Trh, Tapir, 2005.

Stikkord 1700-tallet, Armfeldt, Den store nordiske krig, Tordenskjold, Trondheim

Bokhistorie Boksamling Litteraturhistorie Manuskript UBrss vitenskapshistorie

Gerhard Schønings boksamling

Innleggsforfatter Av Per-Olav Broback Rasch
Publiseringsdato 1. juni 2018
1 kommentar til Gerhard Schønings boksamling

Gerhard Schøning (1722-1780). Foto: Karl Erik Refsnæs/NTNU UB

Gunnerusbiblioteket feirer i år 250 år. Bakgrunnen for jubileet er at «Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab» (DKNVS) ansatte den første bibliotekaren i 1768, noe som medførte at selskapets samling av bøker også ble tilgjengelig for publikum. På denne tiden var ikke boksamlingen spesielt stor og besto i 1770 av rundt 600 bind. I 1780, bare ti år senere, fikk biblioteket inn over 11 000 bind som en del av testamentet til avdøde Gerhard Schøning (1722–1780), en av selskapets grunnleggere. Schønings boksamling gjorde det mulig for selskapets bibliotek å tilby et bredt spekter av bøker tilbake til 1500-tallet.

*Utsnitt av Gunnerusbibliotekets eldste samling. Blant disse bøkene finner vi Schønings boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB*

Gerhard Schøning ble født i Buksnes i Lofoten i 1722 til foreldrene Anders Schøning og Maren Ursin. Hans farbror Elias Schøning var residerende kapellan til Buksnes og senere sokneprest til Vågan i Lofoten. Schøning fikk som tiåring utdanning og opphold hos Elias mens han var sokneprest i Vågan. Ved onkelens død i 1739 flyttet han og moren til Trondheim hvor Schøning begynte på katedralskolen. Rektor ved katedralskolen, Benjamin Dass (1706–1775), fikk et godt og nært forhold til Schøning. Han var brorsønn av presten og dikteren Petter Dass fra Alstahaug på Helgeland og hadde en av Trondheims største boksamlinger. Schøning overtok i 1751 som rektor ved katedralskolen etter Benjamin Dass og drev en svært aktiv tilstedeværelse i byen.

Benjamin Dass (1706-1775). Foto: Ukjent/NTNU UB

Schøning hadde mange jern i ilden ved siden av arbeidet ved katedralskolen. Han begynte å skrive på en samlet norgeshistorie, ga jevnlig ut skrifter gjennom selskapet og fikk publisert en beskrivelse over Nidarosdomen. Utgivelsen om Nidarosdomen er i dag ansett som vår viktigste kilde til kunnskap før restaureringen av katedralen tok til på slutten av 1800-tallet. Schøning må ha hatt tilgang til en stor mengde litteratur og hadde nok skaffet seg en betydelig privat boksamling i forbindelse med disse arbeidene. Han regnes ofte som Norges første profesjonelle historiker og som en pioner innen historiefaget. Flere av verkene Schøning ga ut anses i dag som unike og banebrytende. I 1765 ble Schøning utnevnt til professor i historie og veltalenhet ved Sorø akademi i Danmark, og forlot dermed Trondheim og selskapet han hadde vært med på å stifte. Han beholdt imidlertid kontakten med de andre grunnleggerne av selskapet, Peter Frederik Suhm og Johan Ernst Gunnerus, og var ved flere anledninger på besøk i byen.

«Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majesteets Kongens Bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning». Utgivelsen er en unik samling av tekst og tegninger fra Schønings norgesreise i årene 1773-75. Boken ble utgitt i 1778 i København og et originaleksemplar oppbevares i dag på Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB

I Danmark kom Schøning nærmere sin tidligere lærer Benjamin Dass, som hadde flyttet til København da Schøning overtok som rektor. Ved Dass sin død i 1775 ble det meste av boksamlingen testamentert til Schøning. Få år senere døde Schøning, som i mellomtiden var blitt utnevnt til riksarkivar i Danmark, og da utgjorde boksamlingen hans i overkant av 11 000 bind. Året etter ankom boksamlingen Trondheim i 28 store kasser og finnes i dag som en del av Gunnerusbibliotekets eldste boksamling. Her finner vi mange sjeldne bøker innenfor teologi, naturhistorie, mekanikk, estetikk og historie tilbake til 1500-tallet. Dessverre har vi ikke en komplett oversikt over hele boksamlingen, men mange av bøkene til Dass og Schøning lar seg identifisere gjennom deres signatur på tittelbladet.

*Gerhard Schønings signatur er i mange av bøkene som stammer fra hans boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB*

*Benjamin Dass sin signatur finnes også i flere av bøkene i Schønings boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB*

Schønings boksamling markerer på mange måter starten på bibliotekets store samling av bøker og har bidratt til videre vekst og anerkjennelse. Ser en tilbake på Gunnerusbibliotekets 250 år lange historie er det bare ved en anledning det er mottatt en større samling enn den Schøning ga ved sin død i 1780. I dag lever Schøning og de andre grunnleggernes navn videre på Kalvskinnet i Trondheim. Biskop Gunnerus gjennom både Gunnerusbiblioteket og Gunnerushuset, mens Suhm og Schøning har fått henholdsvis Suhmhuset og Schøninghuset oppkalt etter seg.

Kilder:

«Til Opplysning: Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768-1993», Tapir Forlag, Trondheim 1993.

«Gerhard Schøning», Norsk Biografisk Leksikon, sist aksessert 31. mai 2018: https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning

«Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning», Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo 1968

«Gunnerusbibliotekets historie», sist aksessert 31. mai 2018: https://www.ntnu.no/ub/bibliotek/gunnerus/historie

Bokhistorie Manuskript UBrss Ukategorisert

Vinje på to målformer

I 2018 markerer vi 200-årsdagen for journalisten, poeten og språkaktivisten Aasmund Olavsson Vinje. Husmannsguten frå Vinje i Telemark utmerka seg på skulen, og gjennom lærarseminar og studiar i språk og filosofi, havna han på Heltbergs studentfabrikk i lag med både Ibsen og Bjørnson. Vinje tok artium, og seinare juridisk embetseksamen ved universitetet; ei utruleg klassereise som framleis var uvanleg for ein husmansgut på den tida. Men som vi veit, blei det ikkje jussen Vinje skulle engasjere seg i. Allereie i studietida blei han ein aktiv skribent i ei rekke blad; avisa Morgenbladet, tidsskriftet Andhrimner, Folkets Røst (-som skifta namn til Tiden), og var ei tid fast korrespondent i Christiania-Posten, samt i Illustreret Nyhedsblad. I denne tida bygde Vinje opp eit omfattande nettverk av kontaktar innan kultur og journalistikk.

Foto: Nasjonalbiblioteket (eier). Public Domain.

Les gjerne:

A.O. Vinje. Skrifter i samling B. 1: bladstykke i Morgenbladet, Andhrimner, Drammens Tidende, Den Norske tilskuer, Christiania-posten, Illustreret nyhedsblad og Dølen.

Frå 1858 gav Vinje ut sitt eige blad, Dølen, som han fortsatte å gje ut heilt til han døydde i 1870. Som journalist hadde Vinje eit breitt interessefelt, og skreiv like gjerne om utanriks- som innanrikssaker. Han tok for seg emner som kultur, økonomi, teknologi og eksempelvis framgangar i jordbruket. Vinje var opptatt av å belyse saker frå fleire sider, slik at lesaren kunne ta ei vurdering på breiast muleg grunnlag. Journalisten skulle vere rettleiar og opplysar, meinte Vinje som sjølv var ein nyskapande journalist. Atle Christiansen skriv i sin artikkel at Vinje utvikla nye skriveformer som det norske essayet og den norske kommentarartikkelen. Han arbeidde mykje med å utvikle eit skriftspråk basert på norsk aleine, og ikkje dansk-norsk. Ivar Aasens dialektstudier var ein viktig inspirasjon for Vinje, men han gjekk likevel sin eigen, språklege veg, og likte ikkje at språket hans blei samanlikna med Aasen sitt. Vinjes penn kunne vere krass, og han gjekk ikkje av vegen for ironi og latterleggjering. Det skaffa han motstandarar, særleg blant borgerskapet.

Forsida av første utgåve av «Dølen: eit vikublad». A.O. Vinje karikert i bladet «Vikingen». (Public Domain.)

I 1863 hadde Vinje eit studieopphald i England og Skottland. Han finansierte opphaldet med pengar blant anna frå Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Gunnerusbiblioteket har tre brev der Aasmund Olavsson Vinje skriv til DKNVS. I breva går det fram at han ved fleire høve fekk pengar frå Selskapet. Foruten å be om – eller takke for pengar – fortel Vinje om kva pengane skal brukast til, og greier ut om planane framover. I eit av breva skriv Vinje at han ynskjer å reise til Nord-Amerika, mellom anna for å vitje dei norske immigrantane der. Blant anna tenkjer han å lage ei rettleiing for nordmenn som ynskjer å emigrere til Amerika. Eit resultat av Vinjes «engelske reise» var boka «A Norseman’s views of Britain and the British». I eit brev som er datert 20.08. 1863, skriv Vinje at han har sendt eit eksemplar til Selskapet. Denne proveniens-opplysninga finn vi igjen i Gunnerusbiblioteket sitt eksemplar av denne boka:

Gunnerusbiblioteket si førsteutgåve av «A Norseman’s Views of Britain & the British» av A.O. Vinje – med ei helsing frå forfattaren.

Alle dei tre breva til DKNVS er digitaliserte, men førebels er kun eit av dei tilgjengeleg i www.gunnerus.no.

Ein kunne kanskje vente at ein språkaktivist som Aasmund Olavsson Vinje ville nytte eit kvart høve til å skriva landsmål, men det er ikkje tilfellet. Vinje vekslar mellom datidas dansk-norske språk og landsmålet; både når han skriv brev, og når han publiserer artikler og dikt i ulike samanhang. Dei tre breva til DKNVS er alle skreve på dansk-norsk, medan han byter på å skrive på dei to målformene når han skriv til kollegaen Paul Botten-Hansen.

Bjørnstjerne Bjørnson og Vinje hadde eit komplisert forhold til kvarandre; nokre gonger samarbeidde dei godt, medan forholdet var kjøleg i andre perioder. I eit av breva til Botten-Hansen, datert 11. juni 1863, nemner Vinje Bjørnson si diktarløn i nedlatande ordelag og kallar Bjørnson for «ein uvitande stakkar». Diktarløn for Vinje kom opp som forslag til Stortinget i 1869, men forslaget blei ikkje vedteke.

Gunnerusbiblioteket har til saman 19 manuskripter som er skrevne av Aasmund Olavsson Vinje. Seks av manuskripta er dikt; «Professor P.A. Munch, «Da jeg ikke kunde være med paa Studentferden», «Til den nye salen min», «Eit liv» og «Faderen til den heimanfarende Sonen». Diktet «Da jeg ikke kunne være med paa Studenterferden» vart publisert først i 1925. -Eit anna manuskript er ei forteljing, med tittelen «Fjellstaven min». Med unnatak for breva til DKNVS, er dei fleste manuskripta av Aasmund Olavsson Vinje komen til Gunnerusbiblioteket som ein del av Thorvald Boecks samling, som det tidlegare DKNVS-biblioteket kjøpte i 1899.

Gunnerusbiblioteket har sjølvsagt bøker av Vinje, samt avisene Dølen, Andhrimner og Illustreret Nyhedsblad. Christiania-posten finnes i spredte nummer både hos Dorabiblioteket og Gunnerusbiblioteket. Dessutan har Gunnerusbiblioteket nokre småskrifter som er forfatta av A.O. Vinje; til eksempel desse:

«En ballade om kongen og kongehuset», «Ved Maler Gørbitz’s Jordefærd», «Vore Vande og Dalstrøg».

«Til ein folkefest paa Modum», «Haandværkernes Sangforening paa Pinsetouren til Hamar» – med meir!

For den som er interessert, har Nasjonalbiblioteket fleire manuskript av Vinje, og dei kan søkast fram i basen www.nb.no/hanske . Mange av manuskripta er også digitale.

Kjelder:

Christiansen, Atle. Essay: Seriegründaren, innovatøren og stilskaparen frå Vinje. Aftenposten 06.04.2018

Stegane, Idar. Aasmund Olavsson Vinje. Norsk biografisk leksikon.

Til Opplysning: universitetsbiblioteket i Trondheim 1769-1993. Harald Nissen og Monica Aase, red. Trondheim, Tapir, 1993

Vesaas, Olav. A.O. Vinje: ein tankens hærmann. Oslo, Cappelen, 2001.

www.gunnerus.no

Digitalisering Kart Manuskript UBrss

Historisk kartsamling i Trondheim

Innleggsforfatter Av Per-Olav Broback Rasch
Publiseringsdato 7. mars 2018

I 2017 mottok Nasjonalbiblioteket en unik samling av historiske kart over Norge og nordområdene fra samleren William Ginsberg. Nasjonalbiblioteket i Oslo har dermed en av Norges største og viktigste kartsamlinger.

Ved Gunnerusbiblioteket i Trondheim har vi vår egen samling håndtegnede kart som strekker seg tilbake til slutten av 1600-tallet. Mange av kartene er unike og varierer i innhold og geografisk utstrekning. Noe av bakgrunnen for at det utover 1600- og 1700-tallet ble mer vanlig å tegne kart var behovet for å markere grenselinjer, blant annet mellom stater, byområder og landområder. Også kart over sjøveien mellom de store handelsbyene ble viktig og ga tydelige advarsler om hvor skjær, malstrømmer og «sjømonstre» skjulte seg. Det var stor risiko for forlis eller ulykke for de mange skipene som reiste langs hele norskekysten og videre til utlandet for å drive handelsvirksomhet. Derfor spilte sjøkartene en viktig rolle for å avdekke farlige og risikofylte havområder. I noen tilfeller representerer ikke kartene nøyaktige gjengivelser av et geografisk område, men kan i stedet være basert på skriftlige tekster eller fortellinger.

Tegnet av Sivert Olsen Øydahl i 1794: «Egentlig Aftegning og Beskrivelse paa Israels Børns Udgang af Ægypten giennem det Røde Hav og deres Fyrgetive Aars Reyse udi Ørken, samt Canans Lands Egn». Foto: Sivert Olsen Øydahl /NTNU UB

Mesteparten av de håndtegnede kartene ved Gunnerusbiblioteket er digitalisert og lagt ut gratis på tjenesten gunnerus.no. Et av disse kartene er tegnet av lærer Sivert Olsen Øydahl i 1794, og det må være et av de mest spesielle kartene vi har i samlingen vår. Han tegnet et kart som har sitt utgangspunkt i bibelhistorien, nærmere bestemt 33. kapittel i fjerde mosebok. Øydahl ville få frem en «Egentlig Aftegning og Beskrivelse» av den israelske befolkningens vandring i ørkenen ved Egypt, med utgangspunkt i det som står skrevet i fjerde mosebok. Det er tegnet inn fotspor for å vise hvor den israelske befolkningen vandret og hvilke steder de var innom. Øverst i vestre hjørne er Moses tegnet inn med to steintavler som skal symbolisere de ti bud. Selv om den geografiske gjengivelsen ikke stemmer overrens med hvordan landområdene i dag ser ut gir dette kartet et godt inntrykk av hvilken betydning bibelen og bibelhistorier hadde for folk på slutten av 1700-tallet i Norge. Kartet i seg selv fremstår som vakkert og rikt på detaljer, og er et godt eksempel på hvor innholdsrike flere av kartene fra denne tiden er.

Et annet kart tegnet i 1800 gir oss en interessant måte å se hvordan kart kunne bli brukt for å vise utvikling av bosetning i et område. I Bardu i Troms ble det på slutten av 1700-tallet så stor tilflytting at det ble etablert en egen «coloni» hvor disse nybyggerne kunne bosette seg. Bakgrunnen var «storofsen» eller «storfloa» som i 1789 hadde rammet store deler av dagens indre Østlandet. Ødeleggelsene var enorme og rammet mange familier. Fogden i Senjen og Tromsø, Jens Holmboe, stilte velvillig opp for de rammede av flommen og hjalp dem med å tilrettelegge for bosetning ved Barduelva. Det var i utgangspunktet veldig lite bosetning i dette området, men potensialet for å drive jordbruk ved elva var stor, slik Holmboe så det. Mange benyttet muligheten og dro nordover for å bosette seg. I kartet fra 1800 listes det opp status for «Colonien ved Barduelven», som hadde 36 nybyggerfamilier, 196 mennesker, 313 store kveg, 511 små kveg og 39 hester. Området i blått på kartet viser det «ubemerkede og øde Land» hvor tilflytterne bosatte seg, mens resten utgjør de etablerte kyst- og øysamfunnene i Senjen og Tromsø fogderi.

Håndtegnede kart gir en visuell fremstilling av historiske steder, hendelser og beskrivelser og vil med det være et supplement til de skriftlige kildene, som er hovedkilden til kunnskap om tiden før ca. 1900. Gunnerusbiblioteket har skannet de fleste håndtegnede kart i samlingen vår slik at historikere og andre interesserte kan benytte seg av dem. Nå som Nasjonalbiblioteket har overtatt en ny stor kartsamling vil det forhåpentligvis bli oppdaget flere nye og interessante historiske kart med utgangspunkt i forskjellige steder i Norge.

Kilder:

Elvestrand, Vegard, «Kartmanuskripter i DKNVSB», Spesialsamlingene katalog 5, Trondheim 1980.

Mardal, Magnus A.. «Storofsen». Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/Storofsen 7. mars 2018.

Regjeringen.no, «Unik kartsamling til Nasjonalbiblioteket», publisert 28.8.17. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/unik-kartsamling-til-nasjonalbiblioteket/id2568554/ 7. mars 2018.

Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Bøndene holder meget av slike brev siden de mener de betyr lykke.» Om DKNVS samling av gamle håndskrifter – hvem samlet dem og hvorfor?

Innleggsforfatter Av Sølvi Løchen
Publiseringsdato 1. mars 2018

Hvordan skapes en samling? Gamle håndskrifter regnes som viktige kilder for forskerne. Det var derfor et hell at bøndene tok så godt vare på dem og anså dem som lykkebringende. Da Aagot Daae gikk i gang med å lage katalog over diplomsamlingen med sammendrag i 1916, noterte hun også proveniens for hvert brev. I det første hundreåret av DKNVS historie ga en rekke prester, historikere og andre lærde diplomer og gamle brev som gave. Hvem var disse, og hvorfor ga de brevene til DKNVS?

Et lærd miljø i Trondheim

I opplysningstiden på 1700-tallet var det et mål å samle inn og skrive ned kunnskap for forskning og opplysning for allmennheten. Trondheim hadde fra 1760 et aktivt, lærd miljø i Det

Diplom om to gamle gårder i Romsdalen, Roald og Synes

Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Medlemmene var aktive samlere av gamle håndskrifter, for slik å finne historisk kontekst for egen forskning. Mens biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) fokuserte på naturhistorien, var Gerhard Schøning (1722-1780) mest opptatt av Norges historiske beskrivelse. Hans Jacob Wille (1756-1808) ga ut en topografisk beskrivelse av et sogn i Telemark og var en foregangsmann for lokalhistoriefaget. I DKNVS arkiv finnes brev fra giverne som fulgte samlingene. Allerede i 1808 hadde Selskabet 131 håndskrifter i folio, 278 i qvart og 37 i oktav. De gjenspeiler interessen for kirkelige temaer, natur- og topografiske beskrivelser, og vi finner allerede her eksempler på gamle skjøter og dommer (diplomer) helt tilbake til 1400-tallet. Manuskriptsamlingene er registrert i oria.no, og diplomsamlingen på ca 450 gamle brev blir i løpet av året skannet og tilgjengelige i gunnerus.no.

Gerhard Schøning (1722-1780)

I Nyerups Catalog (1808) er det ført inn under «Manuscripter i Octav»:

39 Pergaments-Breve og Papirer; forærede det norske Videnskabers Selskab af G. Schøning; det ældste af Aaret 1429, det yngste af 1658.

I biblioteket finnes Schønings egne håndskrevne oversikter over brevene. Han noterte seg også hvem han fikk brevene fra. Gerhard Schøning var medstifter av DKNVS og regnes som Norges første moderne historieskriver. Han ga ut sitt 3-bindsverk «Norges Riiges Historie» 1771-81 og oversatte Snorre til dansk og latin. For å komme til bunns i historiske spørsmål reiste han ut og samle dokumenter om lokale forhold. Schøning foretok flere studiereiser og fikk overlevert dokumenter fra embetsmenn, prester og gårdeiere.

Hans Jacob Wille (1756-1808)

Selve grunnstammen i diplomsamlingen fikk biblioteket etter stiftsprost i Vår Frue kirke i Trondheim, Hans Jacob Willes død. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og fungerte dessuten som Selskabets bibliotekar og sekretær 1793-97.

Hans Jacob Wille døde for 210 år siden. Han var en typisk representant for opplysningstiden, og er spesielt kjent for «Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge» utgitt i København 1786.

Han ble i 1786 personalkapellan for Hans Strøm, en kjent naturforsker og topograf, som da var prest i Eiker, og som 1762 og 1769 ga ut to store bind: «Søndmørs Beskrivelse». Verket ble et forbilde for senere topografiske verker i Norge.

Willes banebrytende arbeid bygde på studier av gamle håndskrifter og diplomer, muntlig tradisjon og arkivstudier i København. I 1792 ble arbeidet hans anbefalt av Det Topographiske Selskab for Norge som mønster for bygdebeskrivelser.

Christopher Hammer (1720-1804)

Hammers manuskriptsamling er listet i Nyerups Catalog (1808). Selskabet fikk et betydelig tilskudd til sin manuskriptsamling som testamentarisk gave fra Hammer. I tillegg til de tidligere nevnte manuskripter i Nyerups Catalog fikk DKNVS 68 in folio, 87 i qvart og mindre format fra Hammer. Disse hadde et tematisk sett vidt spekter, som for eksempel avskrevne lovbøker fra middelalderen, svarteboken og beskrivelser over forskjellige prestegjeld, amt og byer i Norge. Hammer var generalkonduktør og odelsbonde på Hadeland, og ble medlem av Selskabet i 1772.

Cornelis Thomas Rønnau (1752-1828)

Rønnau var prest og visesamler, og han ga i 1822 Selskabet et gammelt brev om et stort kongelig gods i det nordenfjeldske fra 1663, og et brev fra 1619 om klage på prest i Oppdal, Erik Knudzen. Han var sogneprest i Oppdal 1802-1822 og en ivrig folkeopplysningsmann. I 1817 publiserte DKNVS hans topografiske beskrivelse, «Om Opdals Præstegjeld» i Skrifter, bd. 2. Rønnau var medlem av DKNVS fra 1804.

Svend Busch Brun (1774-1826)

I brev til DKNVS 1812 tilbød sogneprest i Snåsa, Svend Busch Brun, Selskabet gamle dokumenter om Sandnes gård i samme sogn. Han listet opp «tvende meget gamle pergamentsbrev» og flere andre brev datert mellom 1535 og 1600. Nåværende gårdeier Jon Sandnes hadde lånt ham brevene og deretter gitt tillatelse til å gi dem videre til DKNVS. Det var Brun som skrev om de gamle brevenes lykkebringende virkning for gårdene.

Brun var fra Trondheim, og sønn av en skipper. Han ble sokneprest i Snåsa i perioden 1806-1817, og fra 1817 sokneprest i Frosta, der han døde. Han var 1. representant fra Nordre Trondhjems amt på det overordentlige Storting i 1814, og medlem av protokollkomiteen. Brun var medlem av DKNVS fra 1811.

Peter Schnitler Krag (1794-1855)

«Jeg anskaffet mig 3 Pergaments Breve og 41 gamle Documenter.» Gavebrevet til DKNVS fra Peter Schnitler Krag datert 1811.

Peter Schnitler Krag sendte DKNVS tilbud om 3 pergamentsbrev og 41 gamle dokumenter i 1811, med håp om at i hvert fall noen kunne

brukes som «oldsager». Krag ble i 1797 sogneprest på Røros. Fra 1805 var Krag residerende kapellan ved Domkirken i Trondheim, hvor han døde. Han var medlem av DKNVS.

Kilder:

Til opplysning 1993. Wilhelm Støren. Bibliotekets ledere 1768-1993.

Aanderaa, Dag. (2009, 13. februar). Hans Jacob Wille. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 23. februar 2018 fra https://nbl.snl.no/Hans_Jacob_Wille.

Diverse oppslag i Store Norske Leksikon (nettversjon) og Strindawiki

Stikkord Diplomer

Manuskript UBrss

Prosjektstart for middelalderbrevene (Diplomsamlingen) på Gunnerusbiblioteket

Innleggsforfatter Av Sølvi Løchen
Publiseringsdato 8. januar 2018

Gunnerusbiblioteket starter 2018 med skanning av middelalderbrevene i Diplomsamlingen. Samlingen blir skannet i høy oppløsning med sammendrag og transkripsjoner i bibliotekets database, gunnerus.no. Den inneholder dokumenter fra 1329 og framover og er blant de eldste håndskrevne dokumentene vi har. De ca. 450 brev og andre dokumenter er skrevet på papir eller pergament og er av stor verdi for historikeren.

Sjeldne dokumenter som forteller om middelalderens mennesker og samfunn

Skjøte fra Borgund 3.mai 1592. Semund Sjurdsøn på Myklebust i Borgund skjøter til Pål Helgesen 2 mellags leie i Synes for 11 gamle daler og 1 skje på 2 lodd. På sin salig hustrus og sine barns vegne er Pål Helgesen neste odelsbårne til å kjøpe. Pergamentsbrev med 6 segl.

I diplomene finnes det mye lokal- og slektshistorisk informasjon. Dette er viktig kildemateriale for våre brukere når det gjelder gårds-, steds- og personforskning. Dessuten kan seglene, som ble festet til diplomer eller trykt på dem for å gjøre dem rettskraftige, være av interesse. En del segl er fremdeles bevart, men de er svær skjøre.

Innholdet er ofte rettslig, her kommer noen eksempler på innhold:

arv eller salg/leie av gårder og gårdparter, gridsbrev, pilegrimspass, vitnesaker, drapssaker, kvitteringer for kjøp, privilegier, jordskifte, etc.

Vi finner brev om både historiske personer og steder (fra sammendragene):

24. august 1353 i Nidaros: «Fehirden i Nidaros Arne Andorsen anbefaler sin tjener Bjørn Vesterlidsen som en god og tro mann.»
3. september 1440 i Oppdal: «Erkebiskop Aslak Bolt kunngjør, at sist han var i Danmark hos Kong Erik, hadde han med seg fra allmuen i Oppdal det brevet som Kongen og Norges Riksråd hadde gitt Oppdølingene om frihet for alle nevnder og utfareledning på grunn av den store bekostning allmuen hadde med skyss over Dovrefjell, veiarbeid, gjesting og andre byrder.»
15. juli 1547 på Austrått: «Inger Ottesdatter Rømer, Hr. Nils Henriksens enke, gir med Jens Tillufsen Bjelkes og sin datter Lucies samtykke gården Borg i Skogn til mester Henrik Nilsen, kannike i Trondheim, og dennes ekte barn.»
12. april 1655 i Trondheim: «Marette Mikkelsdatter, enke, selger på egne og medarvingers vegne den tomt i Trondheim, hvor hun og hennes mann bodde, men gården brant for 4 år siden, til forrige borgermester her i Trondheim Jens Nilsen Friis, nåværende stiftskriver.»
1.juli-31.juli 1513 i København: «Den kongelige kanslers opptegnelse på kong Christian II.s foreløpige svar på det Norske riksråds andragelser, av hvilke han inngår på noen og nærmere vil forhandle om andre, mens han med hensyn til den foreslåtte utelukkelse av andre enn innfødte som riksråder, lensmenn og fogder erklærer å ville betrakte danske menn som innfødte.»

Diplomene gir på denne måten svært sjelden informasjon om mennesker, samfunn og historien i middelalderen. En av våre mest kjente forskere, Oluf Rygh, benyttet diplomene i Diplomatarium Norvegicum for å bestemme opprinnelig form og betydning av gårdsnavn i sitt store verk Norske gaardnavne (utgitt 1897-1924). Diplomer er også av interesse for språkforskere, og slektsforskere finner informasjon om slektsgården eller slekten.

Språket i brevene er uforståelig for de fleste av oss, og selv de ordrette transkripsjonene (avskrift) av teksten er vanskelige å forstå. Derfor ble det laget sammendrag i 1916 med de viktigste gårds- og personnavnene og brevenes tema. Eksperten kan i basen benytte sammendrag, transkripsjoner og bilder for verifisering. Bildene kan lastes ned gratis, og benyttes i artikler og bøker uten vederlag. Husk akkreditering. Man kan også gi tilbakemeldinger dersom det oppdages feil eller mangler.

Hvordan vite hva som finnes i Diplomsamlingen?

Diplomsamlingen ble først registrert i Rasmus Nyerups Catalog over DKNVS samlinger, utgitt 1818. Det gikk nesten 100 år før det ble laget en kronologisk ordnet seddelkatalog med navne- og stedsregister (1916). Andre diplomer og tidlige brev finnes i dag i bibliotekets manuskriptsamling. Brevene i Diplomsamlingen er heller ikke registrert i bibliotekets elektroniske katalog, Alma. De ca. 230 brevene som er datert mellom 1329 til 1570, er transkribert og publisert av Riksarkivet i Diplomatarium Norvegicum. Brevene som er datert 1570-1670 finnes heller ikke her.

Hans Jacob Wille (1756-1808). Foto: Wiki common

Når biblioteket nå skanner og gjør diplomene og brevene med seglene søkbare med transkripsjoner og sammendrag, kommer forskerne til å få et mye bedre verktøy til bruk i sin middelalderforskning og forskning på tidlig nytid, og andre kan oppspore slektsgårdens opprinnelse og beboere.

Hvor kommer diplomene fra?

Det finnes lite informasjon om proveniens i de gamle registrene (hvordan diplomene er anskaffet og hvor de kommer fra), men noe informasjon har vi likevel. Gerhard Schøning (1722-1780) samlet gamle brev på sine studiereiser, og ga DKNVS samlingen i sin testamentariske gave. Selve grunnstammen i Diplomsamlingen fikk biblioteket av sogneprest i Vår Frue kirke i Trondheim, Hans Jacob Wille (1756-1808). Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab , og dessuten bibliotekar og sekretær 1793-97 samme sted .

Bevaring og bruk av diplomene

Vi kaller vitenskapen som vurderer diplomer som historiske kilder for «diplomatikk» (studier av formelverk, blekk, papir/pergament, skrift og dokumenttyper).

Ved starten av prosjektet blir samlingen ompakket i bedre emballasje og oppbevares med streng sikkerhet. Etter skanning av samlingen vil det ikke lenger være mulig å hente fram diplomene, unntatt i sjeldne anledninger.

Et adelsbrev i Diplomsamlingen, datert København 15. august 1526. Dette er adelsbrevet til Jørgen Kock, borgermester og myntmester i Malmø med våpenskjold og segl. Foto: NTNU UB

Mens prosjektet pågår vil vi heller ikke kunne hente fram diplomene. Vi har avfotografert diplomene som ikke finnes i Diplomatarium Norvegicum og disse kan bestilles kopier av. Det er uvisst når prosjektet er ferdig, men det kan ta flere måneder.

Stikkord brevsamling, Diplomsamlingen, middelalder

Kart kirkehistorie Manuskript UBrss

Liksteinene i Nidarosdomen – 700 år gamle kunstverk som skulle sikre evig frelse

Innleggsforfatter Av Sølvi Løchen
Publiseringsdato 6. desember 2017

Ved siden av å være vakre kunstverk beregnet til å imponere tilskueren og Gud, så forteller liksteinene i domkirken oss om middelalderens trøndere.

Fotografi av grotesk fra Domkirken. Evig pine for de usalige. Foto: Ukjent/NTNU UB

Steinene er samlet i en egen utstilling i Nidarosdomens kjeller. Domkirkens steinsamling er en av Europas største. Historisk dokumentasjon og gamle tegninger av liksteinene finnes i Gunnerusbiblioteket.

Hvordan sikre seg evig frelse?

På 1200-tallet ble frelse et personlig ansvar. Kirken lærte folk at de kom til himmel eller helvete etter døden alt etter som hvordan de oppførte seg i livet. For å få en lettere vei til himmelen kunne man betale kirken for å lese sjelemesser. Kannikene hadde lister som de brukte for å holde oversikten over når og hvem det skulle leses og synges for.

Det gjeveste var å bli gravlagt inne i selve kirken eller umiddelbart utenfor på kirkegården. Det var bare geistlige, konglige og adelige som kunne gravlegges i domkirken, andre ble gravlagt ved de små sognekirkene i byen. Vi finner derfor flere erkebiskopers graver her. Liksteinene var hugget i den kostbareste marmor, og det var Nidarosdomens steinhoggere som hogg steinene.

De eldste kistene er barnegraver fra 1100-tallet. Disse ble funnet i kirkemurene ved restaureringen og må være kongelige barn. Liksteinene ble formet etter menneskekroppen, avsmalnende mot beina. På kirkegården lå steinene på bakken med oppreiste steiner i begge kortendene. Motivene på liksteinene er i romansk og gotisk stil med gjengivelser av stiliserte riddere, fornemme fruer og geistlige. Enkelte har vakkert utformede kors med bladverk, og det finnes religiøse motiver.

Hva slags avtaler kunne man inngå med kirken?

Teksten på liksteinene er kort. Det står oftest navnet på den døde og en påminnelse om å utføre sjelemesser for ham eller henne. Blant de skriftlige kildene til middelalderen er gamle skinn- eller papirbrevene (også kalt diplomer), der vi finner avtaler om gaver til kirken mot faste sjelemesser.

I et diplom fra 1343 velger Gunnhild Sigurdsdatter seg ut et gravsted på Kristkirkegården (domkirken), der hennes mor, Brynhild også var gravlagt.

I 1349 ga erkebiskop Arne Vade den store gården By på Byneset til domkirken for å bli gravlagt i kirken. Han «bestilte» dessuten sjelemesser mot flere andre testamentariske gaver.

Lorents Diderich Klüwers grunnplan over Nidarosdomen med gravene inntegnet. «Antiqvariske reise..» Tegnet 1817. Foto: NTNU UB Zoom inn på kartet her.

Baron Bjarne Ellingsson til Bjarkøy ble gravlagt inne i Nidarosdomen 1313. Han ville ha graven inne i kirken i et spesielt hjørne, og mot pengegaver til mat og utstyr ville han ha sunget sjelemesser over alle kristne sjeler og seg selv og hustruen Margrette hver eneste dag med vokslys og klokkeringing. Dessuten ville han at det skulle utdeles almisser til fattige med mat og drikke.

Fru Sigrids likstein fra 1200-tallet har denne vakre teksten (oppr. latin):

«Døden bankar på denne bustad:

Du blomst på jord, gi etter for meg.

Ei kvinne ven

Ei frue edelbåren

Sigrid var hennar namn

Må ho vere sæl og velsigna

Samla med dei heilage

og nyte ævelig fred.» (Ekroll 2001, s.36.)

Hvem fikk i oppdrag å beskrive og måle opp Nidarosdomen?

Det er mer enn 250 år siden Gerhard Schøning (1722-1780) fikk i oppdrag fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) å beskrive Nidarosdomen. Hans velkjente bok om domkirken kom ut i 1762. Den har et eget kapittel om liksteinene. Schøning skrev av tekstene men beskrev ikke bilder, tegninger eller dekor.

Lorentz Diderich Klüwer (1790-1825) samlet sine manuskripter til «Antiqvariske Reiser igjennem en Deel af det Nordenfjeldske Norge» for 200 år siden og overleverte dem til DKNVS i 1815-1817. I 1818 målte han opp og tegnet domkirken, og senere utga han «Norske Mindesmærker» i 1823. Manuskriptene er bevart med unike plansjer og tilføyelser av forfatteren. Sammenligner vi tegningene hans med liksteinene ser vi at motivene er fortegnet og de gjengir ikke helt riktig originalene.

Trolig bruddstykke av liksteinen til baron Bjarne Ellingsson, han døde 1313. I 1762 ble steinen undersøkt av Gerhard Schøning, og den lå i skipet. Dette stemmer med baronens ønske i 1309 da han valgte gravsted i søndre vestfrontkapell. Tegnet av Henrik Mathiesen 1888. Foto: NTNU UB

DKNVS sørget for at Nidarosdomen ble beskrevet; – og kildene finnes på Gunnerusbiblioteket

Utallige liksteiner og andre skulpturer er slitt ned, ødelagt av brann eller rett og slett knust. Da man startet nedriving av de gamle murene under restaureringen fra 1869 ville man fjerne alle sporene etter nyere endringer etter middelalderen. Da ble det heldigvis funnet flere gamle liksteiner som var blitt brukt som fyllmasse.

I 1888, for snart 130 år siden, utkom den første systematiske og vitenskapelige beskrivelsen av Nidarosdomens steinsamling; Ingvald Undsets (1853-1893) «Indskrifter fra middelalderen i Throndhjems domkirke», illustrert av Henrik Mathiesen (1847-1927). Undset bygde sin forskning på Schøning og Klüwer, og dessuten tidligere historikere og samtidige språkforskere. Fotokunsten var ny og ikke utviklet nok som vitenskapelig verktøy. Mathiesens nøyaktige strektegninger fungerte godt til formålet.

Undsets interesse lå også først og fremst i teksten. Takket være Mathiesens tegneferdigheter og troskap til originalene, vises steinene i boka slik de fremsto i 1888. Enkelte tegninger er laget på grunnlag av Undsets fotografier og «gnidebilder», som han antagelig lagde ved hjelp av kalkerpapir.

Da Øystein Ekroll skrev boka si om Nidarosdomens gravsteinsutstilling i 2001, og Martin Syrett skrev sin om romerske innskrifter i 2002, kunne de anvende fotografier og ulike gamle tegninger av liksteinene som kilder. De sammenlignet tegningene til Klüwer og Mathiesen og kunne undersøke hvordan forvitringen hadde utviklet seg fra 1817 til 1888. Både bruddstykker og tekst som var tydelige i 1818 var tapt i 1888.

Lorents D. Klüwers tegning av ridder Bjørn Finnssons likstein. Litt mer av teksten var bevart: «Her hviler Bjørn Finnsson ridder.» Plansje i «Antiqvarisk reise» ca. 1817. Foto: NTNU UB.

Se flere liksteiner i Nidarosdomen som er tegnet av Henrik Mathiesen.

Kilder:

Ekroll, Øystein. «Her hvilir..» Nidarosdomens gravsteinsutstilling. Trondheim, NDRs forlag, 2001.

Ekroll, Øystein. Døden i norsk mellomalder. I: Fortidsforeningens Årbok 2014. S.165-178.

Henrik Mathiesens privatarkiv. Privatarkiv 1. NTNU Gunnerusbiblioteket.

Klüwer, Lorents Diderich. Antiqvariske Reiser igjennem en Deel af det Nordenfjeldske Norge. 1818. Les det skannete manuskriptet her.

Schøning, Gerhard. Domkirken i Throndhjem. Faksimil-utgave. Trondheim 1959.

Syrett, Martin. The Roman-alphabet inscriptions of medieval Trondheim. Senter for middelalderstudier. Skrifter nr. 13. Trondheim, Tapir, 2002.

Undset, Ingvald. Indskrifter fra middelalderen i Throndhjems domkirke. Chra Videnskabs-Selskabs Forhandlinger 1888 No.4.

Stikkord gravsteiner, liksteiner, middelalder, Nidarosdomen