Kategorier
Lokalhistorie UBrss

Kleist-samlingen, Trondheim Katedralskole og Gunnerusbiblioteket

Nylig var to av våre kolleger fra spesialsamlingene på besøk hos Oslo Katedralskole for å se på skolens gamle samlinger. Der gjemmer det seg en unik kobling til vårt eget universitetsbibliotek. Et eksemplar av vår egen Johan Ernst Gunnerus sin tekst Flora Norvegica fra 1766 er utstilt i sin prakt, komplett med Gunnerus sine egne planteprøver som er lagt i press. Blant flere tekster og unike utstillingsobjekter finner man originale tresnitt fra Asbjørnsens folkeeventyr, samt karakterene til Henrik Wergeland som var student ved skolen.

En utgave av Johan Gunnerus Flora Norvegica (1766) med planteprøver fra hans reiser. Står utstilt i Oslo katedralskoles gamle samlinger.

Mens vi undersøkte samlingene og utstillingene deres begynte vi tenke på at vår egen katedralskole måtte en gang i tiden hatt en slik samling. Hva har skjedd med denne samlingen? Joda, den er oppbevart ved våre egne spesialsamlinger, søkbar gjennom universitetsbibliotekets systemer, og tilgjengelig for lesesalslån ved vår spesiallesesal. Hvordan havnet denne, kjent som Kleist-samlingen, hos biblioteket? For å finne svaret på det må vi ta en nærmere titt på en av katedralskolens rektorer som samlingen har fått sitt navn fra.

Bilde av katedralskolen omkring 1930, fotograf ukjent. Bilde hentet fra gunnerus.no.

Søren Peder Kleist (1732-1781) var rektor ved katedralskolen mellom 1765 og 1781. Han var en ivrig boksamler og testamenterte sin samling på 963 bøker til skolen. Dette var utgangspunktet for skolens bibliotek, og den vokste senere gjennom ulike kjøp og gaver. Den var i en periode oppbevart i samme bygning som vitenskapsselskapets bibliotek, og noen bøker som har tilhørt Benjamin Dass og Gerhard Schøning kom dermed til samlingen også. Omkring 1980 bestod samlingen av 1407 bøker med flere unike og sjeldne tekster. Dette året brøt noen ukjente inntrengere seg inn i katedralskolen, tok seg inn i fjerde etasje og skrudde på brannslangene, hvilket oversvømte deler av skolen. Innbruddet ble først lagt merke til neste morgen og innen da hadde vannet trukket gjennom etasjene ned til Kleist-samlingen, som da var gjennomvåt. I all hast kontaktet skolen Gunnerusbiblioteket som hjalp til med å plassere samlingen i fryselager for å hindre at ytterlige skade skulle skje. Hell i uhell var at bøkene hadde stått tett på hyllene, hvilket hjalp bøkene å beholde formen, og hindret dem fra å sprekke opp ytterligere. Dermed ble hyllene med bøker lastet på paller og satt rett på fryselager.

Illustrasjon av Søren Kleist fra en av bøkene i Kleist-samlingen. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.

Takket være rask handling ble samlingen reddet, og over de neste årene ble bøkene omhyggelig restaurert i samarbeid mellom katedralskolens bibliotekar Inger Marie M. Stang og Gunnerusbibliotekets konservator Søren Ibsen, blant annet gjennom frysetørking og ved å legges i press. Først lå bøkene et år på fryselager, og ble deretter fraktet porsjonsvis til Vitenskapsmuseets arkeologiske avdeling for mer inngripende restaurering. I 1986 inngikk biblioteket en avtale med skolen om å overta bøkene for å ivareta dem og gjøre dem tilgjengelig for et større publikum i bytte mot en symbolsk sum på 100.000 kr.

En hebraisk-latinsk ordbok fra Kleistsamlingen med tydelige tegn på restaurering. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.

I dag har mange av bøkene merker, små og store, av enten kontakt med vannet fra oversvømmelsen eller restaureringsarbeidet i etterkant. Noen av bøkene, slik som den hebraisk-latinske ordboken avbildet ovenfor, har hatt ganske betydelig skader. Om disse skadene er et resultat av vann som har trengt inn i materialet, eller om det kommer av århundrer med bruk og lagring er usikkert, men gjennom bruk av rispapir har konservator sikret teksten mot ytterligere forringelse. Nedenfor er avbildet en annen tekst med merker hvor vann har trukket inn i papiret, men hvor tørkeprosessen har blitt iverksatt tidlig nok til å bevare materialet.

Bilde av Ausonius Popmas «De Differentiis Verborum» med tydelige merker av hvor boken har vært i kontakt med vann. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.

Takket være rask tenking og årevis med restaurering er heldigvis denne viktige delen av trondheims historie bevart i våre spesialsamlinger, og i dag kan man selv søke blant tekstene gjennom universitetsbibliotekets søkemotor og lese dem ved vår spesiallesesal.

Kilder:

Bilde av Oslo katedralskoles eksemplar av Flora Norvegica. 1766. Foto av Alexander Haraldsvik-Lyngsnes

Foto av Trondheim katedralskole. NTNU UB Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger.

Spor: Fortidsnytt fra Midtnorge. Utgitt av Muséet. Utgave nr 1, 1990.

Nordisk Papperhistorisk Tidsskrift. Utgitt av Föreningen Nordiska Pappershistoriker. Utgave nr 3, 1999, årgang 29.

Til Opplysning – Universitetsbiblioteket i Trondheim, 1768-1993. Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskap – Skrifter 1. Tapir Forlag, Trondheim, 1993.

Kategorier
Lokalhistorie Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Nordens lys er slukt». Biskop Gunnerus siste reise

2018 er det store 300 års-jubileet for biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) fødsel, og Gunnerusbiblioteket er blant byens institusjoner som har markert jubileet. Biskopen døde den 25. september 1773. Det er kjent for mange at biskopen døde på en visitasreise til Møre og Romsdal, men under hvilke omstendigheter? Vi har førstehånds kunnskap om denne reisen takket være hans gode venn gjennom mange år, historikeren og medstifteren av DKNVS, Gerhard Schøning (1722-1780). – Og hvem bodde i Gunnerus hus i Dronningens gate, og hvordan gikk det med dem?

Biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773)

 

Lungebetennelse og avbrutt reise

Gerhard Schøning hadde forlatt Trondhjem i 1765 for å tiltre en professorstilling ved Sorø Akademi. I begynnelsen av 1773 fikk han en bevilgning på 500 riksdaler av kongen i København for å foreta en studiereise til Norge og lete opp fortidsminner og oldsaker. I juni 1773 ankom Schøning sammen med sin kone til Trondhjem. Samtidig forberedte biskopen seg til en visitas-reise. Reisen ble forsinket på grunn av et selebert besøk i Trondhjem av prinsesse Lovise og prins Carl av Hessen, stattholder i Norge fra 1772.

Biskopen var i 1773 en nedslått mann, som tenkte på å flytte tilbake til Christiania. Han hadde mistet sine støttespillere i København og fikk verken iverksette reformasjonsarbeidet ved Københavns universitet eller utvikle planene om et norsk universitet.

Den 11.august 1773, tidlig om morgenen, seilte selskapet ut fra Nidelvens munning med Gunnerus i spissen. Schøning skriver at han gledet seg over å kunne «nyde så brave og ypperlige Mands Selskab». En tredje vi kjenner i reisegruppen var biskopens unge famulus (kontorist), student Esten Steen, som bodde i biskopens hus.

Reisen foregikk for det meste til sjøs og i dårlig vær. Biskopens plikter styrte til enhver tid hvor og når reisen gikk, og Schøning skriver at hans undersøkelser ofte kom i annen rekke. Før ankomst til Kvernes ble biskopen syk med forkjølelse og mageonde. Han ble litt bedre, og reiste videre til Kristiansund. Schøning skriver i brev til Suhm at Gunnerus måtte holde sengen fra lørdag til onsdag, og sykdommen fortsatte fra onsdag til lørdag. Til Schønings og «det øvrige Selskabs største Bedrøvelse» avgikk biskopen ved døden, antagelig av lungebetennelse, natt til lørdag 25.september, kl.03.00.

Etterspill

Gerhard Schønings kart over Kristiansunds-området 1773. «Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning.» 1968.

Biskopen ville sørge for sin søster og hennes barn på beste måte og ga Schøning og Steen instrukser i tilfelle han skulle dø. Søsteren drev husholdningen til Gunnerus i Dronningens gate. Senere viste det seg at gjelden var på hele 9000 riksdaler, og det var lite eller ingenting igjen. Gunnerus boksamling og andre gjenstander ble solgt på auksjon.

Schøning måtte avbryte både reisen og forskningen, og dro fra Kristiansund samme dag som Gunnerus døde. Han var tilbake i Trondhjem den 27.september, der han måtte fortelle den triste nyheten og ordne opp for biskopens husholdning på beste måte.

Hvordan gikk det med de som bodde hos Gunnerus i Dronningens gate?

Samtidig noterte domsognets klokker og biskopens famulus, Daniel Hveding, i sitt manntall og sjeleregister, at biskopen døde 25.september 1773 i Kristiansund, og ble begravet i Trondhjem 19.oktober. I manntallet, som ble ført i perioden 1768-1775, kan vi få overblikk over Gunnerus husholdning i Dronningens gate gjennom de siste 5 årene av hans liv.

Søsteren, enkefrue Christina Gunnerus etter skipper Brohier, og hennes to døtre, Anne Agatha og Elisabeth Benedicta  flytter til Apotekerveita. Her er de oppført uten tjenerskap. Schøning forsøkte å skaffe henne samme vilkår som et reskript fastsatte for biskopers enker.

Listen over biskopens husholdning i Dronningens gate 1773 omfatter 16 personer, deriblant tjenere, en kusk og en budeie. Flere av biskopens medhjelpere bodde hjemme hos ham, i 1773 Jacob von der Lippe Parelius og student Esten Steen. Gunnerus underholdt andre unge studenter, blant andre en brorsønn, Niels Dorph Gunnerus, som fra han var 12 år bodde i huset (fra 1763). Han skrev senere en biografi over Gunnerus på latin. Personene ble spredt for alle vinder etter Gunnerus død, og Hveding noterer nye arbeidsgiver og boligadresser. Gjertru Hansdatter «Budeye» er tjener hos kjøpmann Oluf Tangen og kone Anna Karre i Dronningens gate. Henrich Joensen Kusk var tjener i Munke-Gaden hos stiftsamtmann Johan Wiibe von der Osten og Frue Wilhelmina Carolina. Enkemann Hans Olsen Skow tjente før hos Cammerråd R. Waager, flyttet til Baklandet og er nå hos Commandant Lerche.

I et gammelt manuskript ser vi hvem det var som bodde i Dronningens gate og hvordan det gikk med dem. Hvedings «Registratur over Domsognets Mandtal 1773-1775.» Se gunnerus.no.

Til slutt

Biskopen ble bare 55 år gammel, og hans for tidlige død skapte sorg i Trondhjem. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab gikk inn i en lengre periode med lavere aktivitet, og biskopens humør, kraft og arbeidskapasitet må ha blitt sterkt savnet. Mye av boksamlingen og annet materiale ble senere donert til Selskabet av de som hadde kjøpt det på auksjonen, og finnes i henholdsvis Gunnerusbiblioteket og Vitenskapsmuseet.

Som senere biskop Nordahl Brun sa i sin sang: «Vort Nordens Lys er slukt; Jeg vil ei synge meer.»

Biskop Gunnerus hus i Dronningens gate. Foto: NTNU UB

 

Referanser:

Hveding, Daniel. Registratur over Domsognets Mandtal 1768-1770, 1771-1773, 1773-1775. Manuskript i Gunnerusbiblioteket. Lest 2018-09-07. https://ntnu.tind.io/search?ln=no&p=mandtal&action_search=

Nordhagen, Rolf. Biskop Johan Ernst Gunnerus som naturforsker og hans forbindelse med Linné. S. 63-93. I: DKNVS Forhandlinger. (1960) b.33.

Schøning skrev brev til Suhm allerede 2.oktober 1773, der han forteller om omstendighetene rundt Gunnerus død. Nyerup. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter 1798.

Nyerup, Rasmus. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter. Kjøb. 1798.

Schøning, Gerhard: Reise som giennem en deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans majestæt Kongens bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning. Utg. av DKNVS. Første Bind. Trondhjem Adresseavisens bogtrykkeri, 1910.

Wille, Hans Jacob : Samling af Minde-Taler. Kjøb. 1805.

Schøning holdt minnetale over biskop Gunnerus 1774. Wille: Samling af Minde-Taler 1805.
Kategorier
Kart Lokalhistorie Manuskript UBrss

Fortellinger om Armfeldt, Tordenskjold og Stor-Ingvald – det er 300 år siden den store nordiske krig

Carl Gustav Armfeldt. Foto: Wikipedia Commons

Det var mot slutten av krigen at grensen mellom Norge og Sverige ble utfordret av svenskene. Norge ble angrepet av Sverige i 1716 og 1718. Trønderhelten Peter Wessel Tordenskjold forsvarte Danmark-Norge nord for Strømstad i 1716, og svenske Carl Gustaf Armfeldt invaderte Trøndelag i 1718. Stor-Ingvald var soldaten fra Verdal som kjempet mot Armfeldts hær.

 

Den store nordiske krig 1700-1721: Krig mellom stormakter i nord

For 300 år siden kjempet de militære styrkene til kong Fredrik 4. mot kong Karl 12. for å bli Nord-Europas stormakter. Den dansk-norske kong Fredrik 4. ville sammen med Russland og Polen utnytte det de trodde var et svakere Sverige med den unge kong Karl 12. på tronen. Svenskene forsøkte først å erstatte tapet av land i øst ved å ta Norge gjennom beleiringen av Christiania i 1716, men uten å lykkes. Den dansk-norske hæren sto langs grensen mot Sverige i Østfold, klare til å forsvare landet. I Dynekilen nord for Strømstad sto så Norges største sjøslag. Peter Wessel (1690-1720) slåss tappert med sine 7 skip mot 29 svenske skip og vant.

På Gunnerusbiblioteket finnes Tordenskjolds journal over hvilke ordre han mottok og hvordan han utførte dem 1712-1714, og dessuten protokoller og journaler ført på skipene hans. Se Tordenskjolds ordre her.

Peter Wessel Tordenskjold med Hvide ørn i bakgrunnen. Foto: NTNU UB

Karl 12. forsøkte igjen å angripe Norge i 1718 med 40 000 mann. Han sendte styrkene til Østfold og Trøndelag. Da kongen falt for en kule på Fredriksten festning 11.desember 1718 var krigen mot Danmark-Norge tapt.

De svenske troppene i Trondheim måtte avbryte invasjonen og startet tilbaketoget over Tydalsfjellene midt på vinteren. Historien gjenfortelles hvert år i forestillingen «Elden» på Røros. Karolinernes anfører, general Carl Gustaf Armfeldt (1666-1736) mistet 3000 svenske soldater. Tilbake sto utallige ødelagte trøndergårder, nedbrent og frarøvet husdyr, mat og verdier.  Trønderne sto fattige tilbake og led mye nød. Krigen hadde rammet dem hardt, og de hadde mistet alt. Sverige på sin side mistet omfattende landområder, og sin stormaktposisjon i Nord-Europa ved freden i Nystad 1721.

Tordenskjolds skip: «Kattegats skrekk»

Trønderen Peter Wessel ble adlet i 1716 med navnet Tordenskjold, og er blant Norges største helteskikkelser. Blant Gunnerusbibliotekets skatter fra den store nordiske krig er journalene og protokollene fra Tordenskjolds skip. Det var en stor del hans fortjeneste at svenskene ble jaget på flukt fra Dynekilen i 1716. Tordenskjolds skip som biblioteket har journalene til:

Snauen Ormen bygd i 1711, med en besetning på 46 mann og 5 kanoner.

Fregatten Hvide Ørn, bygget i 1711 med en besetning på 170 mann. Erobret fra svenskene 1715.

Ebenezer, sjøsatt 1709, det største krigsskipet Tordenskjold kommanderte, med 64 kanoner.

Løvendal, (Kattegats skrekk) en fregatt med årer bygd i 1712.

Laaland, som Tordenskjold førte til Norge 1718. Flaggskipet hadde en besetning på 350 mann.

Tordenskjolds signatur 1719 på brev i Gunnerusbiblioteket. Foto: NTNU UB

 

Armfeldt i Trondheim 1718: «.. vemodige sukk og tårer»

På kartet ser vi fiendens stillinger i Trondheim under svenskenes beleiring av byen 1718. Studer kartet bedre her

Magistratspresident og lagmann i Trondhjem Hans Jensen Collin (1682-1742) var invasjonens øyenvitne, og skrev et brev til sin «gunstige velynder» om forsvaret av Trondhjem by, datert 8.desember 1718. Omslaget på brevet har tittelen «Trondhiems Fortification og Ingenieur vesen 1718 – under krigen».  Her får general Bugge sitt pass påskrevet. Collin beskriver hvordan fienden gjorde rent bord i Strindens prestegjeld og fogderi på den østre side av byen, «og det som mere forunderlig er, ja mistrøsteligt, passeret Bye-elven Nider-Aae kaldet, havende sitt utløp fra Selboe-Søen». Han kritiserer blant annet det norske forsvareret, som unnlot å rekognosere etter fienden langs byens elv på grunn av «Elvens storhed og hæftige Strøm paa denne Aarsens Tid», og forklarer at det ble anholdt i brev etter brev om forsterkninger av folk og kanoner, noe som aldri nådde fram. Det ble ytret anklager og hårde ord, og

Plan over Tronhiems med dess Fæstning og over den SvenskeArme som lod see sig for Staden den 12. November 1718 : pinxit J.D. Berlin. Kopi av Henrik Mathiesen 1914. Foto: NTNU UB 

de mange falne og sårede frambrakte «vemodige sukk og tårer». Collin ga general Bugge skylden. Han hadde god grunn til å klage, da svenskene plyndret og ødela hans gårder i Strinda, samt brygger og naust i Trondhjem.  Se Collins brev her

Stor-Ingvald på Levring gård: «.. inntil han døde»

Mens senere kilder bare gir en oppsummering om Ingvalds heltemodige innsats, så går offiser og antikvar Lorentz Diderich Klüver (1790-1825) mer detaljert til verks. Han kom fra gården Bunes i Verdal som var i hans yrkesmilitære slekts eie. Vi kan derfor regne med at han var nært tilknyttet fortellertradisjonen i Verdal. Han skrev ned sin «Antiqvariske Reiser» i 1818, nesten hundre år etter at Armfeldt måtte gjøre retrett.

Klüver forteller at det var en trefning ved Levring gård i Verdal mellom Værdalens Dragon-Compagnie og et svensk Corps på omtrent 500 mann. Klüver skriver videre (omsatt til bokmål): «Her skal det lenge ha stått et trekors der Stor-Ingvald falt. Etter at han ved forskjellige skudd i begynnelsen av trefningen hadde mistet begge føttene, krøp han lenge omkring og stakk folk og hester i hjel inntil han døde. Denne kjekke mannen var født husmanns-sønn under gården Levringen.» Krigen kommer oss nærmere inn på livet, og vi kan forestille oss den grusomme skjebnen til Stor-Ingvald (hvis historien er sann).

 

Lorents Diderich Klüvers håndskrift med historien om Stor-Ingvald befinner seg på Gunnerusbiblioteket og ble trykt i 1823. Foto: NTNU UB
Noen bøker du kan låne på Gunnerusbiblioteket om Armfeldt og karolinerne. Foto: S.Løchen

Litteratur:

Tordenskjolds skip. Wikipedia. Lest 2018-06-04

Carl Gustav Armfeldt. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02

Norsk forsvarshistorie. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02

Pollen, Geir. Armfeldts arme. Oslo, Gyldendal, 2014.

Øverland, A.O. Presten Thomas Jenssøn Collins opptegnelser om svenskene i Værdalen 1718. I: Fra en svunden tid: Sagn og optegnelser. S. 87-101. Kra 1888.

Klüver, J.V. Beskrivelse over den svenske Armees Tog 12.Sept. 1718. Særtrykk av Ny Minerva.  april 1806. Kbh.

Løøv, Anders: General Armfelts felttog mot Trøndelag 1718-1719: En bibliografi. Særtryck ur Karolinska Förbundets Årsbok 1984.

Dybdahl, Audun og Ida Bull. Fra pest til poteter 1350 til 1850. Trh, Tapir, 2005.