Kategori: kirkehistorie

Kategorier
kirkehistorie Privatarkiv UBrss

Allehelgensdag i primstavarkivet

Alle helgener. Alle sjeler. Alle sammen i samme båt

Primstaven

Den 1. november feires allehelgensdag i Den katolske kirke, og første søndag i november markeres dagen i Den norske kirke. Som flere andre helgendager, som for eksempel sankthansaften og olsok, har allehelgensdag blitt stående som merkedag langt inn i etterreformatorisk tid. Helgendagenes betydning også etter reformasjonen kan man blant annet se på primstavene. En primstav er en slags evighetskalender basert på den julianske kalenderen, gjerne skjært i tre, med merker for dagene, og symboler for spesielle merkedager. Disse er i hovedsak helgendager. Symbolene kan være kors eller geometriske former, de kan være bokstaver, de kan være arbeidsredskap, men de er ofte helgensymboler eller attributter. Halvardsmesse, for eksempel, er som oftest markert med en rund kvernstein, da St. Halvard ble druknet med en kvernstein som søkke. Primstaver har vanligvis ei sommerside og ei vinterside. Disse kan snus, og kalenderen brukes om igjen og om igjen. I primstaven kommer to gjentagende årssykluser sammen, nemlig jordbruksåret og kirkeåret. Begge er gjentagende og følger en rytme. Før reformasjonen var det svært mange helligdager folk måtte forholde seg til, blant annet med tanke på feiring, faste og begrensinger på når man kunne arbeide. Det å holde oversikt over kirkeåret i seg selv hadde jo en betydning, livet var i stor grad regulert av dette, men i sin evige, gjentakende tilstedeværelse ble helgendagene også knagger å henge gjøremål på, til hjelp for å skape oversikt over året. Primstaven kunne gi påminnelser om hva som skjedde når, og burde gjøres i et jordbrukssamfunn. Når man burde begynne slåtten (rundt knutsmesse), når grøden burde være i hus (innen mikkelsmesse), når man burde være ferdig til jul (innen tomasmesse), og når man kunne forvente at laksen gikk opp elvene (rundt kolumbamesse). Disse merkedagene kunne gis en nær sagt magisk dimensjon, med å knytte dem til værtegn. For eksempel ble det sagt at om sola skinte så lenge at man kunne sale på en hest på allehelgensdag, så lovet det for et godt år. Også etter reformasjonen, da antallet helligdager ble redusert betydelig og helgenkulten ikke lenger var del av kirkas praksis, forble disse dagene merkedager å ordne året og livet etter.

Den eldste, daterte billedprimstaven vi har bevart er fra 1457, men det har også eksistert eldre former for trekalendere og tellestaver før dette. Noen av primstavene er fra 1500-tallet, både før og etter reformasjonen, og mange av de originale primstavene er fra 1600-tallet. I følge Audun Dybdahl finnes det tilfeller av bruk av primstaver til langt ut på 1800-tallet. Innen den tid har man imidlertid gått over til gregoriansk kalender, men primstavene ville fremdeles kunne si noe om omtrentlig plassering av gjentagende, sykliske hendelser. Primstavene har slett ikke forsvunnet i dag heller. Mange eier fremdeles en eller annen form for primstav, kanskje som dekorasjon på hytta? Her illustrert med moderne en primstav som til daglig henger på veggen i Dorabibliotekets kontorlokaler (ukjent opprinnelse).

Allehelgensdag og alle sjelers dag

Men hvordan ble allehelgensdag markert på primstavene?  For å svare på dette vil det først være nyttig å gjøre greie for hva allehelgensdag, eller helgemesse var. Som navnet indikerer var dagen opprinnelig en katolsk helligdag for alle helgener. Helgener var mennesker som gjennom sitt liv og død hadde vist tegn på at de var utvalgt av Gud. Dette kunne vises gjennom martyrium, forbilledlig fromhet, og mirakler og helbredelse. Etter sin død ble de regnet som hellige, og i Guds gunst om nærhet. På grunn av denne nærheten til kunne helgenene gå i forbønn for menneskene hos Gud. De første helgenene var martyrer som døde for sin tro, men etter hvert som kristendommen ble mer etablert kom også bekjennerne inn blant helgenene. Dette ble totalt sett en svært stor skare av hellige og salige, som dessuten bare ville vokse mens nye helgener kom til. De mest sentrale helgenene hadde egne minnedager, vanligvis dødsdagen, da de skulle æres, men det ville slett ikke være mulig å gjøre dette for alle.  Allehelgensdag var, og er, en minnedag for alle himmelens hellige og salige (salig er lavere grad av hellig). Dette vil være en dag for å minnes alle, og dermed glemme ingen. Allehelgensaften har mange steder, og til mange tider, blitt sett på som ei tid da sløret mellom de levendes og de dødes verden er litt tynnere. Helgenene i seg selv er grenseoverskridende i så måte. De er både tilstede hos Gud, i deres hellighet, men også tilstede i levningene sine på jorda. Historikeren Peter Brown har, poetisk nok, kalt hvilestedene for helgenenes relikvier for steder der himmelen og jorden møtes. Allehelgensdag var altså en feiring av de døde hellige. Men også «vanlige dødelige» fikk sin minnedag. 2 november, altså dagen etter allehelgensdag, er alle sjelers dag. Slik allehelgensdag ble innstiftet som en felles minnedag for alle helgener, ble alle sjelers dag innstiftet som en felles minnedag for alle sjeler. Minnedagen skulle være for alle sjeler som hadde levd, helt fra verdens begynnelse, i følge St. Odilo av Cluny (962 – 1048).

Kristendommen utviklet seg i Romerriket, hvor man hadde lang tradisjon i å hedre og minnes sine avdøde slektninger. Det å be for de avdøde og markere dødsdagene deres var fra tidlig av del av kristen praksis. Dette manifesterer seg både i helgenkulten, som handler om å ære hellige, avdøde mennesker, men også i praksisen med å be for sjelene til de avdøde. Disse gikk igjen over i hverandre, for man ba til helgenene, spesielt til Jomfru Maria, om at de skulle gå i forbønn for de avdødes sjeler. Helgenene var det selvsagt ikke noen vits i å be for, de var allerede hos Gud, men alle andre kunne nok trenge litt hjelp.  Dette ser man ikke minst etter hvert som tanken om skjærsilden ble tydeligere etablert utover middelalderen. Skjærsilden var det stedet sjelen ble renset for synd før man kunne komme til himmelen. Hvor lenge, eller kort dette oppholdet skulle vare, (opplevd eller reelt, derom stred de lærde), ville jo avhenge av mange faktorer i det levde livet, men i døden måtte man feste sitt håp til at bønn kunne påvirke situasjonen. Etter hvert ble bønnen for de døde profesjonalisert, og man ga gaver til kirker eller klostre for at de skulle holde sjelemesser for en selv eller ens slektninger. Rike mennesker kunne gi svært store donasjoner til kirka, for eksempel jordeiendom, mot at kirka skulle holde årlige messer for deres sjeler «i evig tid». Disse årlige messene ble vanligvis holt på den avdødes dødsdag eller på minnedagen til dennes skytshelgen. I følge Bernard Hamilton så ville også svært fattige mennesker betalt for messer på dødsdagen til nær familie. Mennesker helt uten midler og familie måtte satse på at messene som ble holdt på alle sjelers dag kunne hjelpe dem i skjærsilden. Det å ha en felles minnedag med messer for alle sjeler, både de som hadde dødd nylig og ved tidenes morgen, var en mulighet for å la alle mennesker, uansett, bli omfattet av bønnen om å få komme til Gud.

Disse to minnedagene, allehelgensdag og alle sjelers dag, har svært store likheter. Sammenhengen ser man jo allerede i beslutningen om å i sin tid legge feiringen av alle sjeler til dagen etter allehelgensdag. Alle sjelers dag kan sånn sett ses på som en slags «forlengelse» av allehelgensdag. Allehelgensdag har vært en av de største helligdagene i kirka, feiret med høyeste festgrad. Alle sjelers dag derimot har vært en mindre betydningsfull dag i så måte. Det man i praksis har sett mange steder i verden, også i Norge, er at disse dagene på mange måter gled over i hverandre. Innholdet i alle sjelers dag ble absorbert inn i allehelgensdag, som til sammen ble til en dag for å minnes de døde, både de hellige, og de man hadde mistet. Allehelgensdag er en av de store helgendagene som ble beholdt som helligdag også etter reformasjonen (helligdag frem til 1770/1, men markeres fortsatt). Helgenene og helgendagene hadde da ikke lenger samme funksjon, og man hadde gått bort fra tanken om skjærsilden, men helgener kunne fremdeles bli sett på som gode eksempler. Allehelgensdag, eller helgemesse, forble en minnedag over de døde, og på primstavene er, naturlig nok, allehelgensdag en sentral merkedag. Alle sjelers dag er imidlertid liten grad markert. Funksjonen som minnedag over de døde er noe vi også ser i dag i Den norske kirke, hvor man mange steder holder minnegudstjenester på allehelgenssøndag og leser opp navnene til de i menigheten som har gått bort i året som var, og i skikken med å tenne lys på gravene til sine avdøde slektninger denne dagen.  

Allehelgensdag på primstavene

Hvordan ble så allehelgensdag markert på primstavene? På Dorabiblioteket er vi så heldige å ha ei svært detaljert samling av primstavtegninger. Disse er etter Kaare Hovind (1910 – 2008), som har gjort et enormt arbeid med å tegne av norske primstaver. Materialet har blitt brukt av Audun Dybdahl i hans primstavforskning, og senere avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket. Med små, detaljerte tegninger på ruteark har Hovind blant annet nedtegnet symbolene funnet på primstaver for allehelgensdag, eller helgemesse.  Blant symbolene her kan man finne ulike former for kors, solkors, kors med flere armer og flere kors sammen. Kors i seg selv er et relativt hyppig brukt primstavmerke, men her kan det og, kanskje spesielt med tanke på forekomsten av mange kors sammen, minne om martyrene og skaren av de døde. Ellers er kirkebygninger svært hyppig brukt. Dette kan tolkes helt konkret som en viktig kirkedag, men også ses på som et symbol på Kirka som et stort felleskap både for de levende og de døde. Disse kirketegningene er dessuten ofte utstyrt med svært mange kors. Et annet svært interessant symbol er båten, eller skipet. Det finnes mange bibelske fortellinger båter og om havet, om skipsnød og om frelse, om Jesus som stiller stormen, om befalinga om å bli menneskefiskere, om arken og Guds pakt med Noa. Også helgenlegendene har mange historier om potensielt farefulle seilas uten ror og årer, hvor helgenene, men Guds hjelp, likevel kommer vel i land. Den kristne begrepsverdenen er full av skip- og havsymbolikk, tenk bare på kirkeskipet, den delen av kirka som rommer menigheten, eller det lille kirkeskipet, det vesle skipet som henger oppe ved taket i mange kirker. Denne symbolikken ser man også i begrepene om «livets seilas», det å til slutt komme trygt i havn hos Gud. Skipet kan ses på som noe felles, noe som favner hele menigheten, favner hele det kirkelige felleskapet, favner alle sjeler, både de som er med oss og de som har seilt videre.

(Hovinds tegninger under, kilder til slutt)

Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 1 av 3. Her ser vi flere skip og et mangold av kors. Noe kan også se ut som kroner, noe som kan gi assosiasjoner til helgen- og bispekroner.
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 2 av 3. Her ser vi noen skip, mange typer kors, og noen kirkebygg med kors på tak og sider.
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 3 av 3. Også her ser vi flere kirker, kors og noen skipsbauger.

Kilder

Arkiv:

  • Kaare Hovinds primstavarkiv, arkivnummer A-0407, NTNU UB, Dora

Litteratur:

  • Brown, Peter Robert Lamont. The Cult of the Saints : Its Rise and Function in Latin Christianity. University of Chicago Press, 1981
  • Bye, Kari Anne, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Institutt for historie og klassiske fag. Å Drepe Dragen : En Undersøkelse Av Dragedrepende Helgener i Middelalderen, masteroppgave 2011, kapittel 2, «Helgener»
  • Dybdahl, Audun. Primstaven i Lys Av Helgenkulten : Opphav, Form, Funksjon Og Symbolikk. Tapir Akademisk Forl, 2011
  • Hamilton, Bernard. Religion in the Medieval West. 2nd ed., Arnold, 2003
  • Swanson, R. N., Religion and Devotion in Europe, c. 1215 – c. 1515. Cambridge University Press, 2000

Nettkilder:

Kategorier
Kart kirkehistorie Manuskript UBrss

Liksteinene i Nidarosdomen – 700 år gamle kunstverk som skulle sikre evig frelse

Ved siden av å være vakre kunstverk beregnet til å imponere tilskueren og Gud, så forteller liksteinene i domkirken oss om middelalderens trøndere.

Fotografi av grotesk fra Domkirken. Evig pine for de usalige. Foto: Ukjent/NTNU UB

Steinene er samlet i en egen utstilling i Nidarosdomens kjeller. Domkirkens steinsamling er en av Europas største. Historisk dokumentasjon og gamle tegninger av liksteinene finnes i Gunnerusbiblioteket.

Hvordan sikre seg evig frelse?

På 1200-tallet ble frelse et personlig ansvar. Kirken lærte folk at de kom til himmel eller helvete etter døden alt etter som hvordan de oppførte seg i livet. For å få en lettere vei til himmelen kunne man betale kirken for å lese sjelemesser. Kannikene hadde lister som de brukte for å holde oversikten over når og hvem det skulle leses og synges for.

Det gjeveste var å bli gravlagt inne i selve kirken eller umiddelbart utenfor på kirkegården. Det var bare geistlige, konglige og adelige som kunne gravlegges i domkirken, andre ble gravlagt ved de små sognekirkene i byen. Vi finner derfor flere erkebiskopers graver her. Liksteinene var hugget i den kostbareste marmor, og det var Nidarosdomens steinhoggere som hogg steinene.

De eldste kistene er barnegraver fra 1100-tallet. Disse ble funnet i kirkemurene ved restaureringen og må være kongelige barn. Liksteinene ble formet etter menneskekroppen, avsmalnende mot beina. På kirkegården lå steinene på bakken med oppreiste steiner i begge kortendene. Motivene på liksteinene er i romansk og gotisk stil med gjengivelser av stiliserte riddere, fornemme fruer og geistlige. Enkelte har vakkert utformede kors med bladverk, og det finnes religiøse motiver.

Hva slags avtaler kunne man inngå med kirken?

Teksten på liksteinene er kort. Det står oftest navnet på den døde og en påminnelse om å utføre sjelemesser for ham eller henne. Blant de skriftlige kildene til middelalderen er gamle skinn- eller papirbrevene (også kalt diplomer), der vi finner avtaler om gaver til kirken mot faste sjelemesser.

I et diplom fra 1343 velger Gunnhild Sigurdsdatter seg ut et gravsted på Kristkirkegården (domkirken), der hennes mor, Brynhild også var gravlagt.

I 1349 ga erkebiskop Arne Vade den store gården By på Byneset til domkirken for å bli gravlagt i kirken. Han «bestilte» dessuten sjelemesser mot flere andre testamentariske gaver.

Lorents Diderich Klüwers grunnplan over Nidarosdomen med gravene inntegnet. «Antiqvariske reise..» Tegnet 1817. Foto: NTNU UB Zoom inn på kartet her.

Baron Bjarne Ellingsson til Bjarkøy ble gravlagt inne i Nidarosdomen 1313. Han ville ha graven inne i kirken i et spesielt hjørne, og mot pengegaver til mat og utstyr ville han ha sunget sjelemesser over alle kristne sjeler og seg selv og hustruen Margrette hver eneste dag med vokslys og klokkeringing. Dessuten ville han at det skulle utdeles almisser til fattige med mat og drikke.

Fru Sigrids likstein fra 1200-tallet har denne vakre teksten (oppr. latin):

«Døden bankar på denne bustad:

Du blomst på jord, gi etter for meg.

Ei kvinne ven

Ei frue edelbåren

Sigrid var hennar namn

Må ho vere sæl og velsigna

Samla med dei heilage

og nyte ævelig fred.»     (Ekroll 2001, s.36.)

Hvem fikk i oppdrag å beskrive og måle opp Nidarosdomen?

Det er mer enn 250 år siden Gerhard Schøning (1722-1780) fikk i oppdrag fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) å beskrive Nidarosdomen. Hans velkjente bok om domkirken kom ut i 1762. Den har et eget kapittel om liksteinene. Schøning skrev av tekstene men beskrev ikke bilder, tegninger eller dekor.

Lorentz Diderich Klüwer  (1790-1825) samlet sine manuskripter til «Antiqvariske Reiser igjennem en Deel af det Nordenfjeldske Norge» for 200 år siden og overleverte dem til DKNVS i 1815-1817. I 1818 målte han opp og tegnet domkirken, og senere utga han «Norske Mindesmærker» i 1823.  Manuskriptene er bevart med unike plansjer og tilføyelser av forfatteren. Sammenligner vi tegningene hans med liksteinene ser vi at motivene er fortegnet og de gjengir ikke helt riktig originalene.

Trolig bruddstykke av liksteinen til baron Bjarne Ellingsson, han døde 1313. I 1762 ble steinen undersøkt av Gerhard Schøning, og den lå i skipet. Dette stemmer med baronens ønske i 1309 da han valgte gravsted i søndre vestfrontkapell. Tegnet av Henrik Mathiesen 1888. Foto: NTNU UB

DKNVS sørget for at Nidarosdomen ble beskrevet; – og kildene finnes på Gunnerusbiblioteket

Utallige liksteiner og andre skulpturer er slitt ned, ødelagt av brann eller rett og slett knust. Da man startet nedriving av de gamle murene under restaureringen fra 1869 ville man fjerne alle sporene etter nyere endringer etter middelalderen. Da ble det heldigvis funnet flere gamle liksteiner som var blitt brukt som fyllmasse.

I 1888, for snart 130 år siden, utkom den første systematiske og vitenskapelige beskrivelsen av Nidarosdomens steinsamling; Ingvald Undsets (1853-1893) «Indskrifter fra middelalderen i Throndhjems domkirke», illustrert av Henrik Mathiesen (1847-1927). Undset bygde sin forskning på Schøning og Klüwer, og dessuten tidligere historikere og samtidige språkforskere. Fotokunsten var ny og ikke utviklet nok som vitenskapelig verktøy. Mathiesens nøyaktige strektegninger fungerte godt til formålet.

Undsets interesse lå også først og fremst i teksten. Takket være Mathiesens tegneferdigheter og troskap til originalene, vises steinene i boka slik de fremsto i 1888. Enkelte tegninger er laget på grunnlag av Undsets fotografier og «gnidebilder», som han antagelig lagde ved hjelp av kalkerpapir.

Da Øystein Ekroll skrev boka si om Nidarosdomens gravsteinsutstilling i 2001, og Martin Syrett skrev sin om romerske innskrifter i 2002, kunne de anvende fotografier og ulike gamle tegninger av liksteinene som kilder. De sammenlignet tegningene til Klüwer og Mathiesen og kunne undersøke hvordan forvitringen hadde utviklet seg fra 1817 til 1888. Både bruddstykker og tekst som var tydelige i 1818 var tapt i 1888.

Lorents D. Klüwers tegning av ridder Bjørn Finnssons likstein. Litt mer av teksten var bevart: «Her hviler Bjørn Finnsson ridder.» Plansje i «Antiqvarisk reise» ca. 1817. Foto: NTNU UB.

Ridder Bjørn Finnsson. I 1888 var flere bruddstykker tapt. Datering 1250-1300. Tegningen var tro mot originalen. Henrik Mathiesen. Foto: NTNU UB

Se flere liksteiner i Nidarosdomen som er tegnet av Henrik Mathiesen.

 

Kilder:

Ekroll, Øystein. «Her hvilir..» Nidarosdomens gravsteinsutstilling. Trondheim, NDRs forlag, 2001.

Ekroll, Øystein. Døden i norsk mellomalder. I: Fortidsforeningens Årbok 2014. S.165-178.

Henrik Mathiesens privatarkiv. Privatarkiv 1. NTNU Gunnerusbiblioteket.

Klüwer, Lorents Diderich. Antiqvariske Reiser igjennem en Deel af det Nordenfjeldske Norge. 1818. Les det skannete manuskriptet her.

Schøning, Gerhard. Domkirken i Throndhjem. Faksimil-utgave. Trondheim 1959.

Syrett, Martin. The Roman-alphabet inscriptions of medieval Trondheim. Senter for middelalderstudier. Skrifter nr. 13. Trondheim, Tapir, 2002.

Undset, Ingvald. Indskrifter fra middelalderen i Throndhjems domkirke. Chra Videnskabs-Selskabs Forhandlinger 1888 No.4.

Kategorier
arkitekturhistorie Bilder kirkehistorie Privatarkiv UBrss

Rosevinduet i Nidarosdomen – en gave fra norske kvinner

Rosevinduet

Marie Gleditsch og kvinnenes innsamling – for bak rosevinduet i 1930 sto det norske kvinner…

Rosevinduet NTNU UB Ernst Schwitters

Nidarosdomen ble etter 1814 trukket fram som et nasjonalt ikon som vitnet om Norges storhetstid i middelalderen og posisjonen ble styrket av at Grunnloven av 1814 også utpekte Nidarosdomen som kroningskirke. Nidarosdomen har vært underlagt kontinuerlige restaureringsprosjekter siden restaureringens første fase startet opp i 1869–1877.

Det ble dannet en stor gjenreisningskomite for Domkirkens interiør frem mot Olavsjubileet i 1930. Men, og det var et stort men, fordi denne gjenreisningskomite ikke inkluderte og tok med oppbygningen av rosevinduet av økonomiske grunner.

Marie Ihlen Gleditsch engasjerte seg i rosevinduet og mente det ville være stor skade om interiøret i Nidarosdomen ikke skulle få lys inn fra den herlige rosen som ble tegnet av Olaf Nordhagen (1883-1925). Dette ble hennes kongstanke. Og en ide ble født en dag hun passerte en utstilling av et håndarbeid som hang til utlodning til inntekt for gjenreisningsprosjektet for Nidarosdomens interiør i et vindu i en av byens aviser. Tanken kom da nær sagt av seg selv, at dette kunne alle Norges kvinner gjøre, å gi et håndarbeid til inntekt for rosevinduet. På denne måten kunne det arrangeres et nasjonalt kjempestort lotteri over alle gitte håndarbeider, eller mange små, til inntekt for rosevinduet .

I februar 1926 ble det dannet en Hovedkomite som besto av tre fylkesmennfruer. Disse tre fruer fikk sin fulle tilslutning av Gjenreisningskomiteen for Nidarosdomen som bevilget dem et lån til prosjektets driftsomkostninger. H.M. Dronningen (Maud 1869-1938) ga også sin tilslutning og ble prosjektets beskytter. Alle landets fylkesmennfruer og bispinner fikk tilsendt en anmodning om deltagelse. Resultatet var at alle ga sin tilslutning til prosjektet og ved utgangen av mai 1926 ble opprop rykket inn i alle landets aviser.

Rosevinduprosjektet oppnådde stor omtale over hele landet. I alt 70 000 informasjonsbrosjyrer ble sendt og delt ut. Opprop og brosjyrer ble også sendt til utlandet. Allerede i juni 1926 begynte håndarbeidsgavene å komme inn. Til sammen mottok prosjektet 1600 forskjellige håndarbeider fra hele landet.

I alle bispedømmer ble det dannet komiteer som samlet inn håndarbeider og som arbeidet for saken. Bare i Trondheim ble det dannet en komite av 60 damer til å håndtere alle innkomne håndarbeid. Komiteen fikk låne lokalene til Domkirkens stenhuggeri til utstilling av håndarbeidene. Utlodning av håndarbeid fra landets norske kvinner innkasserte et stort nok utbytte til at Gabriel Kielland kunne engasjeres i å ferdigstille rosevinduet. Målet var å skaffe 175.000 kr. som skulle finansiere et gedigent rosevindu til Nidarosdomens vestfront. Dette målet ble nådd.

Takket være norske kvinners arbeide ble resultatet av dette enestående dugnadsprosjektet at rosevinduet ble reist til Olavsjubileet i 1930, og fremstår slik vi i dag ser rosevinduet.

Et fantastisk smykke på Nidarosdomens vestfront som innenfra lyser opp interiøret akkurat slik Marie Gleditschs kongstanke bak dugnadsprosjektet var.

Marie Ihlen Gledisch (1876-1965)

Portrett av Marie Gleditsch, NTNU UB Hilfling-Rasmussen

Marie Ihlen Gleditsch var født i Kristiania, som datter av en høyesterettsadvokat. I 1898 ble hun gift med legen Johan Arnt Hals Wetlesen, og hun fulgte han da han fikk stilling i Verdal samme år. Her fikk de to døtre og en sønn i rask rekkefølge. Tragedien rammet familien hardt da Johan Arnt omkom under ei kjøreulykke med hest og karjol i 1903. Marie flytta deretter tilbake til Kristiania.
I 1907 ble hun gift på ny, med presten Jens Gran Gleditsch. Jens var en frisinnet teolog, og det vakte sterke reaksjoner da han ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1923. Biskop Gleditsch ble rammet av slag i 1927, og fikk avskjed i 1928. Marie og Jens flytta til Jar i Bærum.

Rosevinduet i Nidarosdomen

Det store rosevinduet fremstiller «Dommedag». Det er 12 m høyt og 8 m i diameter. Det røde feltet i midten symboliserer Kristus. Herfra stråler gule og røde flammer på blå bunn, og i enden er engler som synger og spiller. Ytterst er engler med basuner som varsler at Dommedag er nær. Innimellom englene er de fire evangelistene Matteus, Johannes, Lukas og Markus.

Under rosen er det 9 spissvinduer med Kristus i midten, omgitt av de salige til venstre (sør) og de fortapte til høyre (nord). Inskripsjonen helt nederst går over alle vinduene: «benedicti venitr poosidete regnum. Discedite maledicti in ignem eternum.» (Kom dere velsignede, arv riket, – Gå bort, dere forbannede, i den evige ild).

Nidaros-rosen

 Gud satte på himmelen en rose ved kveld.

Over staden og landet den rinner.

Fra himmelens porter et strålende vell

Som i natten og dypet hensvinner.

 

På Nidaros-Domen vi satte mot vest

En rose, som luer og gløder

En regnbuebro til den himmelske fest.

De bedende hjerter den møter.

 

Men rosen i Domen har felt sitt blad.

I flammer den sank og ble borte.

Men Rosen har levd i sagn og i kvad

Og i drømmer om himmelens porter.

 

Og se hvor hvert drømmefrø spirer av jord,

Og atter fra himmelens rike

Skal Rosen gi lys til de hellige ord

Og til sinn som mot himmelen higer.

 

Vi fant den igjen i mark og i skog.

Den strålte på barnekinn,

I gyldengrått korn, der gror etter plog,

I alt edelt på jorden, vi finner.

 

Vi fant den, vi spant den, vi samlet den inn,

Vi bærer den frem til Guds ære.

Og rosen som blomstret i drømmende sinn

Vi atter til Domen vil bære.

Jens Gleditsch (f.1860-d.1931), biskop i Nidaros fra 1923

Gabriel Kielland (1871-1960)

Portrett av Gabriel Kielland, ca. 1930–35. Fra Byhistorisk samling hos Oslo Museum.

Gabriel Kiellands store livsverk er glassmaleriene i Nidarosdomen og hans hovedverk er det store rosevinduet som var ferdig til Olavsjubileet i 1930. Glassmaleriene er utført i perioden 1913-1934 etter å ha vunnet en konkurranse i 1908 om glassmalerier til til rekonstruksjonen av Nidarosdomen. Gabriel Kielland benyttet antikkglass fra Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Kielland utførte selv alt tegnearbeid. Ansikter og detaljer ble tegnet direkte på glasset. For sitt arbeid ble Kielland utnevnt til ridder av 1, klasse av St. Olavs orden i 1934.

Gabriel Kiellands privatarkiv finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket og oppbevares ved Dorabiblioteket. Det består av en nokså tilfeldig samling fotografier og avisutklipp vedrørende hans utstillinger og personlige merkedager. Kiellands tegninger og skissebøker er overlatt Trondhjems Kunstforening, bortsett fra tegningene til glassmalerier i Vaksdal og Ullern kirker som er arkivert hos Riksantikvaren i Oslo.

Kilder

Gleditsch, Marie, Rosevinduet i Trondhjems domkirke og kvindernes indsamling til det. [u.å]. s. 9-12: Ill. I: Gammelt og nytt fra Trøndelagen, Møre og Namdalen. – Oslo: Oppl. 1925-1927.

Slapgaard, Bjarne, Under rose med rubin, Roman, Det Norske Samlaget 1985.

Suul, Torgeir Flekk, Nidarosdomen glassmaleriene, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider 1983.

Privatarkivet Gabriel Kielland – UBIT/A-0116

Gunnerus.no

http://www.nidarosdomen.no/musikik-arkitektur-historie/glassmaleriene

https://no.wikipedia.org/wiki/Restaureringen_av_Nidarosdomen

https://www.trondheim.no/marie-ihlen-wetlesen-gleditsch

https://no.wikipedia.org/wiki/Gabriel_Kielland